![]() |
Kundemagasinet til SAS i dag |
Josefine Klougart sies å ha en av Skandinavias viktigste kontemporære stemmer. Hun har flere prosautgivelser bak seg, og
Om mørket er hennes fjerde roman, som kommer ut i Norge i april. Som seg hør og bør en av Danmarks litterære stjerner, har hun også vært nominert til Nordisk Råds Litteraturpris, så da skulle det være greit da?
DETTE ER IKKE EN BOKOMTALE!!!!!
Leseopplevelsen jeg hadde, minner om den jeg har hatt når jeg har lest såkalt "utilgjengelige" diktsamlinger. Etter å ha lest lenge, rolig og konsentrert med et sterkt ønske om å få noe ut av lesingen, så viser hjernen min seg fra sin verste "tefloniske" side.
Ingenting har festet seg, hverken i hjertet eller i hjernen. Man kan bli stresset av mindre, men jeg går på med krum hals, leser litt til, før jeg studerer forlagets omtale enda en gang.
Passe sur bestemmer jeg meg for å prøve igjen når jeg kommer hjem. Nå sitter jeg på flyet så i frustrasjon legger jeg vekk boken og tar frem SAS bladet i lommen foran meg. Hvem andre enn Josefine Klougart er portretert i bladet?
Hun er jo stor jo! Det stemmer det forlaget sier om at hun er en av Skandinavias viktigste stemmer. Også skulle ikke jeg, JEG! klare å lese henne? (
Hva for en superleser er jeg som ikke har hørt om henne en gang?)
Da jeg begynte lesingen tenkte jeg allerede etter første side "
er det en sånn bok?"
Jeg leste videre og for hver ny side følte jeg at jeg begynte på en ny roman. Det er
han og
hun og mye om øyne, i et språk som minner om oppramsing i en dårlig fagbok.
Forståsegpåere med større litterær pondus enn meg, kan sikkert si mye om virkemidler og skriveteknikker som er brukt i denne romanen, så jeg burde egentlig slutte her. Jeg håper du som leser videre anerkjenner min famling, og dype ønske om å forstå, så siden jeg har dykket dypt i meg selv for å finne ut av hvorfor jeg ikke får til dette, må jeg bare skrive meg opp igjen.
På de første sidene begynner hver korte setning på venstre side. Det blir rart og, som nevnt oppramsende. Setningene gir ingen mening for meg, jeg ser ingen rød tråd eller handling, bare ord.
Brusk, når man klipper det med en sånn saks,det at han på den måten skrumpet inn etter transplantasjonen.Ansiktet som falt innover, som når man leser med en indre stemme.Jeg vet ikke, hvisket hun en kveld, jeg er bare så lei meg. At jeg ikke var der for å trøste deg.Det er sentimentalt, sier han.Alle ruiner står som de sto. Når man ser fort på dem og så bort. Så ser man det som det var.Senere i kapitlet Sapfofragmenter får vi noen løsrevne ord og setninger løselig spredd ut over noen titalls sider. Jeg googlet Sapfo-fragmenter og fant en
antikkens lyriker, uten at dette gjorde meg noe klokere hva boken jeg leser angår.
Etter dette dukker det plutselig opp en prolog, som starter med svart jord og vind, og 8 scener i et skuespill, er det neste på programmet. Det er en mann og en kvinne som har replikkene, og når epilogen kommer og den handler om varm lava og lys, er jeg like klok.
I de siste førti sidene er vi tilbake i formatet som preget begynnelsen av boken.
Phew... jeg er i mål! Jeg har vært gjennom boken, uten at jeg kan si at jeg har lest den. Fremdeles aner jeg ikke hva forfatteren vil med det hun skriver, eller hva jeg burde få ut av den. Er jeg på viddene når jeg sammenligner med Sara Stridsberg på sitt beste (eller verste?). Kanskje det bare var det antikke skuespillet som sendte tankene mine i retning Stridsberg og Medealand.
Romanen kommer ut på norsk 9 april 2015, så nå får jeg bare krysse fingre for at noen bokbloggere vil plukke den opp og skrive seg varm, så jeg kan nyte godt av deres klokskap. Boken ligger på hyllen og skal tas ned igjen så snart jeg føler inspirasjonen komme. Ønsker du å lese hva forlaget sier om boken kan du ta en titt under.
Takk til forlaget for leseeksemplaret!****************
Forlaget om boken :
Om mørke er både en undergangsfortelling og en skapelsesberetning. Det er jordskjelv, laviner, eksplosjoner, skybrudd, hesteulykker, øyeskader, en ung mann som mister sin far, en kjæreste som vil ha tilgang til både sorgen og til ham, det er muligens et mord, i hvert fall masser av død. Det er forelskelse, perler, vakre presanger fra en familie, en tur til Italia, en spasertur på stranden, alt sølvet du kan bære med hjem, og rav.
Den undergang boken beskriver, er ikke bare den ekstraordinære, dramatiske undergangen, men først og fremst den undergang vi bevitner hver eneste dag. Den daglige konfrontasjonen med døden i smerten, sykdommen, kroppen som endrer seg, negler som stadig må trimmes, frukten som råtner på fatet, høsten som gnager seg inn i oss. Ganske enkelt alt man er vitne til i den altomsluttende avviklingen av hverdagen.
Samtidig er boken en protest mot disse grunnleggende premissene. Boken insisterer på at det ikke er så enkelt. At det ikke finnes noe på den ene siden og deretter på den andre, men at døden, forfallet, tapet og sorgen alle er deler av det samme livet, alt sammen rommer en skjønnhet i seg. At den meningsløse atskillelsen kan være livgivende rett og slett fordi det er livet i en annen fase: Alt er del av det samme kretsløpet. Døden som en bekreftelse på det livet som hele tiden er, den skjønnheten som finnes og kjærligheten som er.
Utgitt: 2015
Sider: 320
Kilde: Leseeksemplar