Tine sin blogg - litteratur, kultur og tur

Gratulerer Karin Fossum som vinner av den gjeve Rivertonprisen!! Prisen deles ut hvert år av Rivertonklubben, til fjordårets beste kriminallitterære arbeid. Hun vant prisen for kriminalromanen Helvetesilden. Karin Fossum vant også prisen i 1996 for romanen Se deg ikke tilbake. Det er 15 år siden sist en kvinne vant, så det var på høy tid. Klikk gjerne på lenken og se hvem andre som har vunnet prisen.

De andre bøkene som var nominert er:

Karin Fossum, «Helvetesilden»

Asbjørn Jaklin, «Rød sone»

Merete Junker, «Venuspassasjen»

Marit Reiersgård, «Jenta uten hjerte»

Gunnar Staalesen, «Ingen er så trygg i fare»

Jeg leser mye krim og hadde allerede lest fire av fem av de nominerte. Nå gjenstår Merete Junker sin bok, før listen er komplett. Selv om jeg holdt en knapp på bergenseren Staalesen, er jeg strålende fornøyd med at Karin Fossum vant prisen.
Gratulerer Karin, du er en tøff dame!

Gunnar Staalesen intervjuer Karin Fossum da hun vant Amalie Skramprisen i 2013

I 2013 mottok denne populære forfatteren Amalie Skramprisen. Siden jeg var tilstede ved arrangementet har jeg noen flotte bilder fra dette. Jeg har lest flere av hennes bøker og likt dem veldig godt, sjekk mine omtaler her og her hvis du har lyst.

Selv for en kulturkjerring med årskort på DnS, er det ikke hverdagskost å være tilstede på teaterpremierer. I kveld var det mamma og jeg som menget oss med fiffen, og fikk med oss den aller første forestillingen på Anne Pedersdotter. At det er en premiere en er på, merker en ikke i forkant av stykket, da er det "business as usual". En ørliten markering fant sted under applausen, da den øvrige staben fikk komme opp på scenen og motta en liten blomst.

Min forventning til stykket var skrudd i taket etter jeg deltok på Lørdagskafèen i mars, hvor stykket ble omtalt. Kanskje det er grunnen til at min (over)begeistring uteble.

Misforstå meg rett, Anne Pedersdotter er absolutt bra teater, men nokså dystert og selvfølgelig med den tragiske avslutning som hører med og gjør at en ikke kommer dansende ut fra teateret.

Anne Pedersdotter er en av de mest kjente kvinnene som ble brent som heks i Bergen. Hun ble drept 7. april 1590, 15 år etter hennes mann, presten Absalon Pedersson Beyer døde. Teaterstykket ble skrevet av Hans Wiers-Jensen, og hadde sin urpremiere på Nationaltheatret i 1908. DnS fremførte stykket i 1990, og min mor kunne fortelle at den oppsetningen var ganske så annerledes.

Kveldens forestilling ga oss dyktige skuespillere som fremførte sine replikker på en overbevisende og feilfri måte. Reny G. Folgerø var en troverdig Anne, mens Jon Ketil Johnsen var hennes hengivne mann. Absalon Beyer var den som gjorde sterkest inntrykk på meg, med sin reflekterte og ærlige væremåte. Martin er en flørt, og Pål Rønning med sine lysende glade øyne har ikke problemer med å spille forelsket når det er det som er på planen. Hon der farmoren, kan bare gå å henge seg, himmel og hav for et fruentimmer. (Var det en som fikk satt sinnet mitt i kok, så var det Rhine Skaanes som spilte Merete Beyer).

Frode Rasmussen som skulle spille Mester Johannes fikk et illebefinnende rett før premieren og måtte stå over den, men Eirik del Barco Soleglad gjorde en glimrende jobb i hans rolle. Morsommere full prest har jeg ikke sett på lenge. Det er uforståelig at han har lært seg alle disse replikkene på så kort tid, i tillegg til sine egne replikker til rollen som Biskop Schelderup.

Scenografen Silje Kise har overgått seg selv, de kulissene var utrolig stilige, og spesielt da scenen plutselig ble et kirkerom, ble jeg liksom dradd inn i handlingen. At de fire musikerne var plassert oppunder taket, synes jeg også var originalt.
Mamma og jeg satt på rad 1 på parkett, det betyr at vi hadde to rader foran oss, og allikevel hadde jeg flere ganger (flere enn 10...) problemer med å høre hva skuespillerne sa. Dette var spesielt når musikerne spilte bakgrunnsmusikk samtidig som noen snakket. Jeg håper noen sier dette til dem, og at jeg hører bedre på fredag når jeg skal se stykket for andre gang.

Bilde lånt av DnS

Liker du historiske stykker som er bygget på virkelige hendelser, er Anne Pedersdotter midt i blinken for deg. Stykket spilles på Store Scene og varer i 2 timer og 20 minutter inkl. pause. Løp og kjøp!

Det føltes lenge å vente 9 uker i bibliotekskø på denne boken, men da jeg endelig fikk den var det sannelig verdt ventetiden.

Forlaget om boken:
Desember 1791. Wolfgang Amadeus Mozart er trettifem år gammel. Nå dør han, midt i sin mest intense skaperperiode. Han har levd et liv uten barndom, drevet frem av musikken og faren Leopolds ærgjerrige vilje. Han har spilt og sjarmert utallige hoff i Europa, imponert fyrster og konger med sin eiendommelige musikalske begavelse.

Ketil Bjørnstad var syv år da moren hans ville lære ham å like Mozart. Hun sa at pianoet i stuen ikke var kommet inn i huset ved en tilfeldighet. Det skulle spilles på!

"Veien til Mozart" er en biografi som bygger på Mozarts brev og ny forskning. Men det er også en erindringsbok der Ketil Bjørnstad forteller om sitt første møte med Mozart, i stuen hjemme på Røa.

Veien til Mozart er en lettfordøyelig dobbelt-biografi. Måten Bjørnstad beskriver sin oppvekst og tilnærming til musikken, samtidig som han skildrer Mozart sin barndom og tidlige inntreden i det voksne musikerlivet, er genial. Jeg har lest Ketil Bjørnstad før, og frydet meg over hvor personlig og velskrevet det er, det han leverer, men denne gangen overgår han seg selv.

Tryllefløyten og Nattens dronning er en rød tråd gjennom hele boken, både når det handler om Mozart og Bjørnstad. Det er spennende å lese om komponistens ambisjoner for stykket, hvordan han løftet teksten fra å være et barnslig eventyr, til å bli en reflektert fortelling for voksne, og samtidig lese om hvordan Bjørnstad blir fengslet av det samme stykket.

Men for meg som satt i salen denne novemberkvelden 1959, var Tryllefløyten først og fremst en oppvåkning, både til musikken og til livet selv. Som om jeg fløt opp fra mitt relativt trygge sted på havbunnen denne kvelden og kom opp til det elementet der jeg tross alt hørte hjemme og kunne gispe etter luft, som en del av verden og omgivelsene, samtidig som jeg så at det fantes et annet element, eller en annen sfære, enda lenger oppe.

Det finnes en del myter om Mozarts siste leve år. Han skrev så blekket sprutet til siste dag, og holdt på med flere bestillingsverk, blant annet den mystiske uhyggelige messen, bestilt av en som vil være anonym, for selv å sette sitt navn på stykket.
Etter hvert beveger vi oss over i Mozarts barndom, som i all mulig forstand er preget av musikken og familiens ambisjoner for søsknene Mozart. Ja, for han hadde en storesøster som også kunne spille piano. Vi får høre om sykdommer og motgang og ikke minst alle reisene de foretok seg. I hele hans barndom (egentlig hele hans liv...) på kryss og tvers av Europa i håp om at de skulle skaffe Wolfgang fast ansettelse. De var innom fyrster, baroner og kongehus og jobbet på korte oppdrag, hvor de ikke alltid fikk betalt. Dette travle livet tærer senere på Mozarts forhold til faren, og smakebiten under viser hans reaksjon på nyheten om at faren er død.

Å skrive på liv og død. Hva skriver man når man har mistet sin kjære far? Mon très cher Père? Jo, da skriver man Ein musikalisher Spass og deretter Eine kleine Nachtmusik. Den lyseste, letteste og mest innsmigrende musikk som finnes. Dyp og ekte glede. De mørke gardinene er endelig dratt bort. Alt er dagslys. Solen flommer inn gjennom vinduet. Pappa er død, og det er vår.

Mozart var i overkant inspirert, og med hans personlighet i bakhodet er det spennende å lese om Ketil Bjørnstad, som var et barn som ikke var spesielt interessert i musikk. I årene fra hans mor anskaffet et piano og frem til han møtte Amalie, beskriver han seg selv som giddalaus, fet og nytelsessyk. En unnasluntrer som helst ville være alene på en av "sitteplassene" sine. Fullt så ille kan det ikke ha vært, for han har familie rundt seg med reflekterte syn på saker og ting, og bevisste holdninger til mangt og meget. I likhet med barn flest, var Ketil seg selv nærmest og så ikke det store bildet. Når vi nå følger hans tanker 50 år tilbake i tid er det en fryd å se hvordan foreldrene vekket hans kjærlighet for musikk.

Når lærer man seg å se ned på andre? Når starter den bevissthetsprosessen som ligger i bunnen av det vi kaller beundring?

Ketil Bjørnstads romaner inneholder så mye mer enn en underholdende historie. Så uendelig mye mer.... Han gjør seg sine betraktninger med en innsikt, som for meg er levende og troverdig. Han skriver om det han kan, musikken og greier å formidle en kjærlighet til denne og til Mozart, som får meg til å sukke tungt når jeg leser. Han er optimistisk og morsom, og gir mange tidsbilder fra sin barndom som vi "litt" voksne, kan humre gjenkjennende til.

Oppbyggingen av romanen med veksling mellom de to historiene gjør den lett å lese. Han har et så vakkert språk at jeg satt med et fornøyd smil om munnen, selv når det ikke var morsomt.

På Rose-Marie sin blogg finner du en fantastisk omtale av boken og av forfatteren, ta gjerne en titt innom henne! Det er flere som har skrevet om boken: Medbokogpalett og ReadingRandi

Forlag: Aschehoug

Utgitt: 2014

Sider: 424

Kilde: Biblioteket

Amerikaneren Josh Malerman er vokalist og tekstforfatter i et band. Lukk øynene er hans debut som forfatter, men den må ha tatt amerikanerne med storm for Universal Studios har allerede sikret seg filmrettighetene.

Fra bakpå boken:
Det er noe der ute som ikke må bli sett. Ett sekund, og personen som ser, drives til dødelig vold. Ingen vet hva det er, og hvor det kom fra.

Malorie, mor til to små barn, har overlevd. Det har gått fem år siden det hele begynte, og Malorie vil søke tilflukt et sted som kan gi trygghet for henne og barna. Men reisen dit vil være det mest risikable de noensinne har utsatt seg for. Ett feilsteg kan innebære døden.

Forlag: Vigmostad/Bjørke

Utgitt: 2014/på norsk 2015

Sider: 300

Kilde: Leseeksemplar

Fyttigrisen for en spennende bok!! Denne slukte jeg på to kvelder, og så ut som en fisk på land der jeg satt og leste med øyne på stilk og måpende munn.
Dystopi er ikke lenger et skjellsord for meg, for selv om handlingen er satt i en ødelagt og virkelighetsfjern verden, er romanen velskrevet og troverdig med en heftig intensitet.

Handlingen er delt i to med fem års mellomrom. De to sekvensene utfyller hverandre på en måte som får leseren til å koble sammen begivenhetene og nærme seg sakens kjerne med et frydefullt grøss.

Kan en gal mann bli enda galere?

Settingen er raskt forklart, uten å røpe noe: Verden går bananas, "Problemet" er at folk begynner å plutselig og helt umotivert å ta livet av seg, på de mest brutale måter. Etterhvert skjønner de at dette skjer etter de har sett noe. Dette "noe" får vi aldri vite hva er, det angriper ikke, men ser du det er du solgt. Derfor begynner folk å sperre seg inne, blende vinduer og dører og ikke minst sine egne øyne.

Livet blir selvfølgelig håpløst komplisert for Malorie som må tvinge vekk frykten og finne ut av hvordan hun skal overleve. Handlingen føles veldig realistisk, og når en etterhvert begynner å føle på kroppen hvordan det er å aldri kunne se faren, som muligens lusker rett ved deg, begynner det virkelig å bli creepy.

Så kjente hun en brennende, lammende frykt. Ikke den frykten en kvinne kjenner når hun kjører med svartmalt frontrute, men den frykten som slår henne når hun har bind for øynene og plutselig vet at det er en til i rommet.

Lukk øynene er en dystopi med karakter, en actionfyllt og dramatisk skildring av en virkelighet som er fjern fra den vi lever i, i dag. Eller er den det? Vi vet jo ikke hva det er som skal ta rotta på menneskeheten, så hvorfor ikke?

Selv om du ikke leser "sånne" bøker anbefaler jeg deg

på det sterkeste å lese denne!

Bøkene som er klar for kofferten - jeg trenger å ta vekk et par, hvilke skal få bli med?

Her er alltid nok av uleste bøker å velge i hjemme hos meg, men når en skal på ferie blir det ekstra viktig hvilke bøker som blir med. Jeg skal bare være vekke i 6 dager, og siden jeg tross alt skal besøke familie, så blir det litt heftig å ta med 7 bøker. Det er nøye overveide kriterier som ligger til grunn for hvilke bøker som har fått komme opp på bordet, men jeg tar gjerne imot litt hjelp på veien, hvis noen vil komme med innspill.

Gidder du å kommentere må du gjerne fortelle meg hva du skal gjøre i påsken, og hvilken bok du gleder deg til å lese :)

Adriana Lisboa er en av Brasils ledende forfattere. I tillegg til poesi og noveller har hun gitt ut seks romaner. Snø fra Brasil kom ut i 2010, og ble oversatt til norsk og utgitt her i landet i år.

Fra bakpå boken:
Etter at Vanja mister moren sin i en alder av tretten år, legger den brasilianske jenta ut på en reise for å lære mer om familien sin. Fra den brennende varme sola i Rio de Janeiro, drar hun den lange veien til Colorado i USA, hvor hun har hørt at morens første ektemann Fernando bor. Han er den eneste forbindelsen hun har for å finne sin biologiske far, og med hjelp fra Fernando forsøker Vanja å lete opp en mann ingen av dem kjenner.
Sammenvevd med Vanjas fortelling, er Fernando og hans hemmelige fortid i geriljabevegelsen i Amazonas skoger. Romanen gir oss et innblikk i Brasils historie, kultur og mennesker, men mest av alt er Snø fra Brasil en gripende fortelling om hva familie er og hvordan vi skaper oss et hjem.

Du venner deg til det, sa Fernando.
Det var noe Fernando visste mye om. Å bli vant til ting.
Etter en stund kom jeg til å se på ham og få øye på mannen-som-vendte-deg-til-ting.

Snø fra Brasil er en liten bok når det kommer til antall sider, men den rommer mye i form av engasjerende innhold. Først og fremst følger vi Vanja, som i veldig ung alder blir nødt å finne ut av sine egne familiære forhold. Når moren vet at døden nærmer seg, tar hun Vanja med seg på en tur for å kjøpe is, og hun får noen få øyeblikk livet sitt snudd på hodet.

Historien forflytter seg elegant mellom Vanja i nåtid, og Fernando sitt mangfoldige og innholdsrike liv, og begge deler griper meg om hjerterota. Jeg har lest bøker fra Brasil før, og er forberedt på nød, fattigdom og geriljakrig, men her er alt flettet inn i Vanjas historie og alt blir vakkert. Kanskje er det språket eller intensiteten, noe er det som fengsler meg til å lese videre.

Ta av deg klærne og avsløre en kropp som er svak og sterk på samme tid. Stygg og vakker. Veldig tynn. Ganger to. En masse insektbitt. Hard hud. Arr. Varme, begjær. Alt sammen. Så kan du ta på deg klærne igjen, slenge veden på ryggen din og frakte den dit den må fraktes. Som om det var våpen. Som om det var en såret kamerat.

Vanja minnes samtaler hun hadde med moren da hun var yngre, hvor de snakket om månelanding og Vietnamkrigen. Dette er korte betraktninger som gjør inntrykk, uten at de på noen måte forstyrrer handlingen.
En beskrivelse jeg likte spesielt godt er når hun forklarer hvordan hennes nye ordforråd kun eksisterer på det nye språket, mens de ikke finnes på portugisisk, som tross alt er språket hun tenker og føler på. Også "temperaturrevolusjonen" da, en ung jentes første høst. Temperaturen faller fra 30 til 6 grader over natten, og hun ser ut på en merkelig, grå, todimensjonal himmel. Det er så gjenkjennelig, men så normalt for oss, at tanken på at ikke alle har dette forholdet til årstidene, er ganske spesiell å tygge på.

Som du sikkert skjønner av mitt ras av henvisninger, denne boken falt i smak hos meg. Hun har et litterært språk som er hinsides vakkert, og har en helt spesiell skrivestil. Hele handlingen er ektefølt og lesingen føles hele tiden logisk og ryddig, selv om det hoppes i tid og i handling. Det at handlingen veksler mellom en ung jentes søken etter røtter og geriljakrig, gjorde at jeg leste med en besnærende følelse av å måtte være på vakt. Slutten var nydelig, og igjen er det mange betraktninger jeg gjerne skulle sitert.
Jeg anbefaler boken på det varmeste!

Forlag: Tigerforlaget

Utgitt: 2010/på norsk 2015

Sider: 218

Kilde: Leseeksemplar

Tidligere har jeg lest Ann Cleeves` serie fra Shetland, og likt denne veldig godt. Harbour Street som Havnen heter på engelsk, er bok nummer seks i serien om Vera Stanhope og politiet i Northumberland. Det er den første av bøkene i denne serien som er oversatt til norsk, men tar jeg ikke helt feil kan du huske serien fra tv.

Fra bakpå boken:
Snøen laver ned over Newcastle. Idet toget får en stopp på grunn av været, oppdager man en passasjer som ikke har forlatt vognen. En eldre, elegant kvinne, Margaret Krukowski, har blitt drept på det overfylte toget. Morderen later til å ha vært usynlig, og drapet synes umotivert.

Vera Stanhope, den kaotiske og karismatiske etterforskeren ved Northumberland-politiet, er glad hun har en unnskyldning for å slippe julefeiringen. Sammen med kollegaen Joe Ashworth drar hun til småbyen Mardle, der Margaret bodde, for å etterforske. Og så blir nok en kvinne drept. Men hvorfor er landsbyens innbyggere så motvillig til å snakke?

Er du glad i god engelsk krim, så er Havnen midt i blinken for deg. Velskrevet med en språkføring som kler denne sjangeren godt. Dette er ikke en bestialsk eller superspennende krim, du slipper unna blod og gørr, og nitidige beskrivelser av ofre og drapsmetoder. Styrken til denne kriminalromanen er stemningsbeskrivelsene, og måten forfatteren tar oss med ut på den engelske landsbygda på en glimrende måte.
Etterforskningsgruppen er en sammensatt gjeng som har jobbet sammen en stund. Det aner meg at Vera har vært betydelig mer "grumpy" tidligere, for de andre er litt på tå hev rundt henne, mens jeg bare ser henne som en halvgammel, ensom dame.

Normalt sett kjeder jeg meg fort hvis en krim har lavt spenningsnivå, men da jeg leste denne lot jeg meg rive med. Boken var vanskelig å legge fra seg, til tross for den litt "milde" handlingen. Min nysgjerrighet ble vekket, og tankene rundt hvem som kunne være ugjerningsmannen svirret hele tiden.

Ann Cleeves skriver med overbevisning, og selv om Havnen er bok nummer seks i serien om Vera Stanhope, og karakteroppbygging kanskje ikke står i høysetet, så blir jeg fort, godt kjent med Vera og de andre etterforskerne. I den lille landsbyen Mardle kommer vi i kontakt med krisesenteret for kvinner Haven, og hardbarka, hemmelighetsfulle menn som har tett kontakt med sjøen. Vi bor på Harbour pensjonat og blir kjent med familien som driver det. Her er en uspiselig prest, og ungdommer som skjuler sin agenda.

Handlingen er av det klassiske slaget, hvor leseren får ledetråder og tips om hvem morderen kan være. Det er ikke før mot slutten det begynner å bli skikkelig spennende, og når de endelig avslører hvem vi er på jakt etter, kunne jeg ikke si "jeg visste det".
Absolutt en kriminalroman jeg vil anbefale!

Ann Cleeves ga ut bok nummer seks i Shetlandsserien i fjor, så nå håper jeg at forlaget har planer om å få gitt ut Thin air på norsk med det første....

Forlag: Vigmostad/Bjørke

Utgitt: 2014/på norsk 2015

Sider: 362

Kilde: Leseeksemplar

Etter å ha opplevd hvordan Marit Kaldhol skriver for voksne, var jeg ikke i stuss når jeg så at hun har kommet med en ungdomsbok i vinter. Høye forventninger til tross, hun innfridde til gangs. Les gjerne min omtale av Det skulle vere sol, vi skulle reise til Lodz.

Forlaget om handlingen:
Alarmen går, og ungdomsskulen blir evakuert på grunn av ein livsfarleg gasslekkasje. 10. klassingane Lill Miriam, Susan og Ruben opplever den dramatiske situasjon på kvar sin måte. Lill Miriam tenkjer heilt annleis enn dei andre. Ho som er så oppteken av at honningbiene forsvinn, er plutseleg sjølv forsvunnen. Overlever ho eller ikkje?
Susan har ein vond løyndom ho ikkje klarer å gløyme. Ruben er ny i landet og har berre ein venn, Lill Miriam. Klarer han å finne ut kvar ho gøymer seg før det er for seint?

Zweet er en fornøyelig liten roman som jeg leste på noen timer. Det er en ungdomsroman, men jeg kan absolutt anbefale den også til de som er godt inne i sin andre ungdom. Romanen er, som den forrige skrevet som et dikt, og jeg nyter å lese de korte setningene som klinger så vakkert på nynorsk. Det er ikke annet å si om romanen enn at den er til de grader velskrevet, med oppbygging og virkemidler som gjør den original i sin fremtoning.

Lill Miriam er i overkant interessert i bier og andre kryp. Hun snakker ikke med de andre i klassen og får kraftig gjennomgå av Susan og noen av de andre jentene. På tross av sin særhet aner hun at hun har et gryende vennskap i Ruben.

Ingen veit kor eg bruker å gøyme meg.
Ikkje han eg kjenner, heller.
Likevel kan han ha lagt merke til meg
då alarmen gjekk. Følgde han etter meg?
Tenker han at vi to skal gøyme oss saman?
Her kan vi sitte tett inntil kvarandre.
Vi kan kviskre. Vente.
Sjå på bilde av biene mine.
Overleve.

Susan er en av jentene som lar seg provosere av Lill Miriam sin annerledeshet. Hun plager henne, men det er Andrine som er klikkens leder. De har en stygg hemmelighet som sliter Susan i stykker.

Andrine, Nina, Sara og eg. Vi held saman, vi sladrar ikkje på kvarandre. Ingen av oss har nemnt badinga med eitt ord. Vi lova. Vi veit ingenting. Vi konsentrerer oss om å gløyme det som hende. Om å ikkje vite. Ingen har spurt oss. Så lenge ingen spør, går eg og ventar på at nokon skal spørje.

Jeg liker måten forfatteren vekker min økologiske samvittighet. Kapitlet Nøkkelen ligg i skogen er bygget på noe Frode Ødegaard har skrevet, og det traff meg midt i hjertet. Likedan er det med foredraget Miriam skrev på skolen som heter Alarm - insekta forsvinn! Utrolig tankevekkende...

Handlingen i Zweet er dramatisk, men på en stille og personlig måte. Vinklingen er briljant, for tematikken som omfavner både mobbing, og klodens helse, får leseren til å måtte se smått og stort på samme tid. For meg ble dette ganske så overveldende. Jeg anbefaler deg på det varmeste å lese denne flotte romanen!

Forlag: Samlaget

Utgitt: 2015

Sider: 190

Kilde: Leseeks

Hvis du vil er mitt første møte med denne bejublede danske forfatteren Helle Helle. Etter debuten i 2001 har hun tilsammen 7 utgivelser bak seg, og har også vært nominert til, og mottatt en rekke priser.

Forlaget om boken:
Roar, 48 år, er ute på sin første løpetur i skogen, men finner ikke veien tilbake. Han møter en annen løper, en kvinne som også har gått seg vill. Mørket faller, og de to må tilbringe natten sammen der ute i skogen. De fryser, har gnagsår og er uten mat og drikke.
De finner en gapahuk der de kan overnatte. Skogen er mørk og full av lyder. For å få natten til å gå begynner de to å snakke sammen, og en avgrunn av ulevd liv kommer til syne.

Forlaget kaller Helle Helle sin roman et kammerspill for to personer, og beskriver videre romanen som komisk, alvorlig og med en sterk undertone av vemod og tomhet.

Romanen er lest på noen få timer. For å få med deg den fine stemningen anbefaler jeg deg å jage familien på tur og rigge deg til i favorittlesestolen din. "Roman" står det på coveret, men jeg ville nesten påstått at den ligner mer på en novelle. Spesielt i begynnelsen, er kapitlene korte, setningene er også korte og ganske renskåret for adjektiver og superlativer. Slutten bærer også preg av novelle, siden de avsluttende begivenhetene ligger langt fra det resten av de 140 sidene handler om.

Forfatteren greier å formidle fine situasjonsbeskrivelser, hvor både gnagsår og kvalme føltes på kroppen. Dette er ikke en roman med mange karakterer, og det er den kvinnelige jeg-personen som får mest oppmerksomhet. Heter hun Vejmad? I alle fall dukker det bare opp en gang eller to i en setning som ikke bekrefter at det er hennes navn. Ikke er det viktig for historien heller, som er skrevet med både kvinnen og Roar som jeg-personer. Til tider er noen kapitler skrevet i tredjeperson, så her må leseren være villig til å la seg flyte med. Slutten ga for eksempel ikke mening før jeg etter mange gjennomlesninger av den siste siden, koblet at det var Roar som var jeg-personen og ikke "kvinnen".

Gjennom leseøkten ventet jeg på å bli grepet, men etterhvert som jeg passerte halvveis og vi etter en lang avstikker til kvinnens fortid, er tilbake til gapahuken i skogen, begynner jeg å bli utålmodig. Det er ikke mange sidene å gjøre det på, og i mine øyne uteblir intensiteten.
Dette er en roman som definitivt har karakter, og som holdt på min interesse gjennom hele boken, men som jeg antar at en må være litt over middels interessert i litteratur for å like.

Romanen er nominert til Nordisk Råds Litteraturpris for 2015

Forlag: Oktober

Utgitt: 2015

Sider: 141

Kilde: Leseeks

Vi er inni den utvidede påsken og nyter i dag mars måneds siste dag. Det betyr også månedens siste bokomtale, før den narraktige oppsummeringen i morgen på selveste første april.

Edvard Hoem skriver mye fra sin egen families hjemtrakter. Den første boken jeg leste fra hans forfatterskap er den siste han har gitt ut, Slåttekar i himmelen. Den fascinerte meg dypt så jeg fortsatte med Jordmor på jorda, som også gjorde sterkt inntrykk.
Heimland. Barndom kom ut et år etter en annen roman Mors og fars historie, og kan leses som en oppfølger til den. Det så jeg ikke før etter jeg var ferdig å lese i dag, og vil påstå at du vil ha stor glede av denne selv om du ikke har lest den første.

Forlaget om romanen:
Heimlandet. Barndom er ei forteljing om den vesle guten Edvards oppvekst og bakgrunn i Hoem-grenda på Nord-vest-landet i 50-åra: Edvard er eldsteson og odelsgut på ein gard der faren er emissær og reiser rundt med Guds bodskap store delar av året, medan mora strevar heime. Forventningane om at det er Edvard som med tida skal ta på seg ansvaret for familie og gard, veks etter kvart til eit press som ligg tungt på han. Både for seg sjølv og andre må Edvard innrømme at det er noko anna han skal.

Jeg har hørt denne boken på lydbok, men fant ikke noe skikkelig bilde av lydboken, så jeg bruker dette som jeg synes passer veldig godt til tematikk og handling.

Romanen starter så vidt på 1700-tallet hvor vi settes i stemning ved å få høre om hovedpersonens aner. Etterhvert blir vi kjent med Edvard som er eldste sønn av 7 barn på den fattige gården Bakken. De lever et selvbergingsliv bare spedd på av far i huset sine inntekter fra jobben som emissær i Indremisjonen. Han er mye ute å reiser og da er det mor i huset som må koke, vaske og stelle for barn og svigerforeldre så vel som dyr. Hun fikk 7 barn på 12 år, og hadde ambisjoner om at de alltid skulle være ren, hel i tøyet, mett i magen med et smil på munnen.

Edvard selv er et barn som er i en særstilling. Ikke bare i hevd av at han er odelsgutt, men han er også velsignet med et klart blikk og et lynskarpt hode. Uhyre tidlig kan han både snakke på en voksen måte, og reflekterer som toåring over hva som er hans plass i livet. Gjennom det meste av sin tidlige barndom kaller han seg odelspresten, helt til han finner ut at han heller vil misjonere.

Det grubles mye i Edvards liv, og etterhvert kommer han frem til at han ikke kan se Jesus i øynene. Han mister litt av barnetroen, og lever nå i mange år i villfarelse, og ikke aner hvordan han skal bli seg selv. Helt til en dag lærerinnen hans ordner det slik at han kan få besøke folkeboksamlingen. Dette er en kasse bøker på et rom som barn egentlig ikke har adgang til. Han går nesten i spinn over muligheten til å få lese å lære nye ting.
Nå er han inni en fase hvor han skammer seg over familiens fattigdom. Med 10 munner å mette er det ikke lett å skaffe nok mat på bordet, og Edvard ser at de har det verre enn andre. Vi er på 50-tallet og i løpet av romanen får familien innlagt strøm, og diverse "nødvendigheter" dukker opp.

Romanen slutter når Edvard er 14 år, og får muligheten han har ventet på hele livet, muligheten til å komme seg vekk. Han drar til Molde for å gå på skole, og bestemmer seg for å glemme hjembygda.

Det er Edvard Hoem selv som leser på lydboken, noe han gjør på en glimrende måte. Jeg lot meg rive med av historien, og bøyer meg ærbødig for et menneske som er villig til å dele med oss, så mye av sin historie.

Boken kom ut i 2006 - mitt eksemplar har jeg lånt på biblioteket

Påskeidyll på Snåsavannet

Mars har vært en lang måned men allikevel har jeg lest færre bøker enn i korte februar. Håper det betyr at jeg har gjort mer nytte for meg, og kanskje vært mer på trening :) Sånn ser i alle fall listen ut, har du lest noen av de samme bøkene som meg? Eller kanskje vi har helt forskjellig "terningkast" på noen bøker?

Dette har jeg lest i mars:

Gode bøker: 13 stykker som jeg er strålende fornøyd med

Dritt bøker: 2 stykk, hvorav en forfatter som ikke skal leses av meg mer

Beste grøsser: Endelig fant jeg en bok som skremte vannet av meg!

Nedtur i forhold til forventningene: Ann Cleeves var ikke så spennende

Innfridde høye forventninger: Ketil Bjørnstad

Den som gjorde mest inntrykk: Baobabtreets frukt - les den!

Kulturelle ting denne måneden:
Var på premieren av Anne Pedersdotter

Fugletribunalet hadde premiere samme dag, og etter å ha lest diverse euforiske uttalelser fra bokbloggere som var på premieren, kjøpte jeg billetter til forestillingen 2 mai. Hotell og flybilletter er også fixet, så nå gleder jeg meg stort til en hovedstadstur med min kjære mamma.

Linda Olsson besøkte Litteraturhuset og fortalte om boken sin
Lørdagskafè på DnS med Anne Pedersdotter som tema
Lansering av Jo Nesbøs nye bokprosjekt - Blod på snø

Ønsker alle en riktig fin påske, og en herlig april.

Pass deg for spøkefugler i dag!

Etter å ha lest Kari Nygaard sin debutbok fra 2013 Reisen til Bella Coola, var det med forventning jeg begynte på Det frosten tok. Historien er minst like sterk som den forrige, og til de grader velskrevet, så jeg ble ikke skuffet.

Forlaget om handlingen:
Året er 1811. Napoleonskrigene og den engelske blokaden har ført til matmangel, og det har vært flere uår på rad. Den harde kampen for tilværelsen har ført til fiendskap og sammenstøt mellom fjellbønder og samer nord i Østerdalen.

Lea og Marjja står på hver sin side i striden, men etter et dramatisk angrep på samene oppstår et uventet vennskap mellom de to kvinnene på tvers av motsetningene. De står sammen for å redde seg selv og barna sine fra hungersnød og død. Etter hvert må de også kjempe side om side, både mot den nådeløse folkemeningen og mannen som er ute etter dem.

Boken ble pakket med på påskeferie og lest den første dagen jeg slappet av hos svigerfamilien på Snåsa. Denne kommunen bærer preg av den samiske befolkningen og alle offentlige skilt er på både samisk og norsk (samisk først...) At jeg i tillegg kunne sitte ute i solen i den øredøvende stillheten, med sameskolen som nærmeste nabo, bidro til stemningen.

Det frosten tok er inspirert av en historisk hendelse i 1811 hvor et lag samiske familier fikk frastjålet hele reinflokken sin på 392 dyr. Det var norske bønder i nærheten av dette sommerbeitet som tok sin frustrasjon ut på samene. Ingen mennesker ble drept, men i kjølvannet av hendelsen fulgte sykdom, fattigdom og død.

Selv om boken er en oppdiktet roman, lærte jeg utrolig mye om hvordan samenes liv artet seg på denne tiden. Det var mye uforstand blant nordmennene, som var redd for samene og deres evne til å leve i pakt med naturen. På samme måte var samene redd for de norske, for de forsto ikke deres tankegang og reaksjoner på hendelser.

Kari Nygaard skildrer i denne romanen et hardt kvinneliv. Det er to sterke kvinner som har hovedrollen, og måten de løser motgangen med matmangel, barnefødsler og maktsyke menn er fantastisk å lese om. Måten Lea og Marjja tilnærmer seg hverandre med like deler angst og nysgjerrighet er uimotståelig, og jeg frydet meg over måten forfatteren gjør dem sterk sammen, med en intrigebygging som gjør boken spennende som den beste krim.

Måten hun skriver på, og tematikken er helt etter mitt hjerte, så hvis du vil lese en roman som er spennende, hjertevarm og gir innsikt er Det frosten tok romanen for deg.

Forlag: Aschehoug

Utgitt: 2015

Sider: 379

Kilde: Leseeks

For en bergenstaus som meg er det eksotisk å dra på ekskursjon ut i huttiheita. I dag kjørte vi fra Snåsa, på vårmyke veier inn en lang dal, for å besøke Ismenningen fjellstue, og på veien fikk jeg knipset disse flotte reinsdyrene som har trekt ned fra fjellet.

Bøkene i serien om Carl Mørck og Avdeling Q er bøker jeg har sett frem til med iver og glede. Det har ant meg at fallhøyden kunne bli i største laget, og med Den grenseløse følte jeg at jeg var i fritt svev.

Forlaget om boken:
Midt i sin sedvanlige og sårt tiltrengte morgenlur med beina på skrivebordet i kjelleren på politigården i København får Carl Mørck en oppringning fra en kollega på Bornholm. «Har du tid til å høre litt på meg?» spør han.
Men Carl er avvisende når han forstår at kollegaen er i ferd med å prakke på ham en ny sak. Dermed legger mannen i den andre enden stille på røret.

Bare få timer senere viser konsekvensene av den avbrutte samtalen seg. Den er totalt uforutsigbar.

Carl presses hardt og må begynne å grave i en 17 år gammel sak med et ekstremt tragisk utfall. En ung, livsglad kvinne forsvant og ble funnet drept hengende i et tre.

Hvor langt er du villig til å gå for å beskytte dine egne?

Persongalleriet i denne serien kjenner vi etterhvert godt siden dette er den sjette boken i serien, så handlingen begynner rett på hendelsene beskrevet i forlagets presentasjon. Personlighetene til de tre blir allikevel utbrodert til det kjedsommelige. Assads kaffedrikking, det at han bommer litt på kjente uttrykk og hver eneste gang blir rettet på av Carl som sukker oppgitt, dukker opp til stadighet. På samme måte får vi stadig høre om den geskjeftige Roses fenomenale organiseringsevner, og ikke minst hennes store seksuelle apetitt. Carl kan være glad han har disse to kollegene, for han er lat, slurvete og avvisende og ville vært fortapt uten kapasiteten til sine undersåtter.

Tempo er uvanlig rolig denne gangen, og jeg syntes lenge det ble for mye snakk og alt for lite spenning. Handlingen byr ikke på noe nytt i form av vinkling eller tematikk, og bortsett fra den manglende spenningen er oppbyggingen helt etter den gamle og velbrukte lesten.

Den pensjonerte politimannen Christian Habersaat, som ringte og forstyrret Carl i ettermiddagsluren hans, skjøt seg selv på avslutningsfesten sin noen dager senere. Carl så seg derfor nødt til å dra til Bornholm for å finne ut hvorfor han gjorde det, og finner fort ut at Habersaat har vært ekstremt opptatt av mordet på Amalie, lenge etter etterforskningen ble avsluttet.

Historien har en handlingstråd til som bare ligger et år tilbake i tid. Her møter vi eksotiske Wanda Phinn, som reiser til Øland for å slå seg sammen med guruen Atu Abanshamash Dumuzi og hans naturabsorbsjonsakademi. Det er Atus kone som svarer på Wandas henvendelser og sjalusi får henne til å fraråde henne til å komme. Når hun allikevel dukker opp på Øland, føler de to kvinnene hverandre på tennene, mens en kamp mellom de to gjennom heden og Alvaret, bygges opp.

Marco-effekten og noen av de andre romanene har hatt et klart politisk budskap, noe jeg savnet i Den grenseløse. Vi var så vidt innom alternativbransjen, hvor jeg først trodde forfatteren ville radbrekke miljøet, men også dette blåste over uten at det ble noe utav det.

Allerede på en av de første sidene blir det kraftig antydet hvem som har stått for mordet på Amalie, og også i det som senere skjer, er leseren helt på det rene med hvem som utfører illgjerningen. Bare Avdeling Q famler i blinde, og det blir mer tåpelig enn godt er.

Slutten var avklarende og grei, og den siste lyttetimen alene greide å få terningkastet opp i 4. Jeg savnet avklaring på omstendighetene rundt de myrdede jentene. Rose var ute av handlingen hele slutten, hvorpå hennes mystiske "søster" dukket opp. Hvorfor det? Rose er en karakter jeg liker godt, så nå håper jeg inderlig at Jussi ikke har tenkt å kutte henne ut.

Den grenseløse er i mine øyne en kjedelig roman, den er ikke spennende, action nivået er heller labert og min interesse for det Avdeling Q bedriver dabber raskt av. Jeg er glad jeg hørte den på lydbok, for da kunne jeg tvinge boken inn i øret når jeg allikevel ikke hadde anledning til å lese bok.
Jeg håper Jussi under skrivingen av denne boken har hatt seg et "hvileår", og kommer sterkt tilbake med saftig spenning og intriger med neste bok.

Min strenge dom over boken henger nok kraftig sammen med de høye forventningene, siden jeg har lest og likt alle bøkene i denne serien. I lys av at jeg har lest myyyyye de siste årene og utviklet meg som leser, så kan det jo også være at jeg har "vokst fra" eller blitt mett på denne serien. Neste bok vil løse den gåten, for det er ikke tvil om at jeg skal lese den når den kommer på norsk.

Rekkefølgen på Avdeling Q-serien:

- Kvinnen i buret

- Fasandreperne

- Flaskepost fra P

- Journal 64

- Marco-effekten

- Den grenseløse

Forlag: Lydbokforlaget

Utgitt: 2015

Lyttetid: 17 timer og 39 minutter

Kilde: Lyttefil

Helge Kåre Fauskanger har innsikt i både filologi, religionsvitenskap og diverse språk som hebraisk, gresk og koptisk. Skamtegnet er hans tredje historiske kriminalroman, og uten at jeg har lest de to første kan jeg si at han skriver med en stødig penn.

Forlaget om handlingen:
Året er 1905, Norge er i ferd med å løsrive seg fra Sverige, og det foregår hemmelige forhandlinger for å unngå krig. Ved statsministerens kontor i den norske hovedstaden er Oskar Brattenschlag assistent for statsministerens sekretær Calmeyer. Det er ikke bare krig som truer. En ukjent mann segner om utenfor Brattenschlags dør. Han rekker å mumle «Overleveringen mislyktes. Underrett Calmeyer.». Så tegner han et hakekors i blod og utånder. I hånden har han en side fra den håndskrevne gotiske bibelen Codex Argenteus. Brått er Brattenschlag virvlet inn i et blodig mysterium som omfatter forsvunne runeinnskrifter, gryende nazisme og noe eller noen som ikke viker tilbake fra å ta liv for å oppnå sine mål og for å skjule hvem de er.

Skamtegnet er et overflødighetshorn av hendelser og forviklinger. Selv om innledningen finner sted i nåtid, hører det meste av dramatikken hjemme i 1905. Kun mot slutten når det oppsummeres, tas vi med tilbake mot vår tid igjen. Romanen er oversiktlig og grei å lese og krever ikke annet av leseren enn at denne holder seg godt fast og følger nøye med.
Liker du det nydelige språket øvrigheten brukte for hundre år siden, så kommer du til å fryde deg over måten boken er skrevet. Språket er fornøyelig gammelmodig, lett å lese og bidrar til stemningen.

For det skjer mye mellom disse permene, hvor vi kommer i kontakt med nasjonal politikk, uforklarlige skrømt, kidnapping og en skattejakt som slår Dan Brown ned i støvlene. Noe fikk meg til å reflektere mens noe annet fikk meg til å grøsse i frykt. At ikke Oscar Brattenschlag i 1905 hadde sett det vi kaller et hakekors forundret meg. Det var artig å følge med når han litt etter litt gravde frem informasjon hvor denne svastika er sentral. Lesingen fikk meg etterhvert til å google frem både ariosofi og teosofi og på denne måten fant jeg igjen flere av navnene på sentrale personer i romanen. Selv om dette er en "røverroman" fikk den derfor et anslag av ekthet, som på en overbevisende måte dro meg dypt inn i handlingen.

"Det sprettende skremsel" er en legende som følger begivenhetene gjennom hele boken. Dette gir romanen et element av det uforklarlige, noe som nok frir til andre lesere mer enn meg. Heldigvis skriver han konsekvent og passet på å få avklaring på dette fantasifosteret når vi nærmet oss konklusjonen.

Skamtegnet er preget av den litt dystre politiske bakgrunnen som fant sted i begynnelsen av 1900-tallet. Norge var fremdeles underlagt Sverige og vi var inni en politisk krise. I Europa har tanker om den rene rase begynt å ta form, og noen mennesker samler seg i hemmelige forbund for å fremme sin sak. Foreløpig er vel denne fanatisme et hemmelig svermeri om overlegenhet og makt, men som vi vet utviklet dette frøet seg på tragisk måte.

Politikk og skrømt er vel og bra, men denne romanen er først og fremst en actionfylt skattejakt. Når sekretæren til statsminister Michelsens sekretær får et lik på trappen, får han også et verdifullt dokument i hende. Han kontakter sin venn, den bibliofile forskeren Lagergren som går bananas over funnet. Etterhvert skal flere manuskripter og og mange hemmeligheter komme for en dag, og en jakt som tar oss med til Berlin og Bern og tilbake til en norsk øy. Jeg lover deg, du puster ikke før aller siste ord er sagt!

Denne boken leste jeg langfredag, samtidig som Anita satt noen mil unna og leste den samme boken. Sånt er gøy for en bokelsker. Her kan du lese Anita sin flotte omtale!

Forlag: Gyldendal

Utgitt: 2015

Sider: 556

Kilde: Leseeksemplar

Din, alltid er en sterk bok som viser hvor viktig det er at voksne respekterer barns følelser og setter dem i høysete når en krise oppstår.

Forlagets presentasjon:
En tolvårig jente griper inn i foreldrenes sjalusidrama med fatale følger. Senere i livet, i et forsøk på å bøte på det vonde hun har forvoldt, velger hun bort kjærligheten for å ta seg av mora. Etter mange år finner hun ut at hun ikke er så skyldig som hun har trodd. Og hun bestemmer seg for at hun vil ha alt det tapte tilbake.

"Din, alltid" er en roman om hvordan skyldfølelse kan påvirke valgene i et liv, men også forstyrre forståelsen av virkeligheten. Det er en fortelling om makt og avmakt, tiltrekning og frastøtelse - og en livslang lengsel etter frikjennelse.

Din, alltid er en roman hvor hovedpersonene er uten navn og handlingen ikke er tydelig plassert geografisk. Dette sammen med mangelen på utbroderinger gjør selve innholdet så mye tydeligere. Boken er kronologisk og oversiktlig å lese, delt tydelig i tre deler hvor vi hopper fremover i tid.

Hovedpersonen er 12 år når handlingen begynner, og de familiære forholdene hun befinner seg i, gjør at jeg først antar at boken skal handle om oversette og neglisjerte barn. Handlingen griper meg raskt, og bildet hvor barnet setter dukken sin ut i skogen, og senere finner den igjen, gjør sterkt inntrykk på meg - i lys av hva som har skjedd i mellomtiden.

Bare unntaksvis møtes blikkene våre i sidespeilene, sladrespeilet, sminkespeilet, og da hurtig, som ved en feiltakelse. Det er som om vi tre ikke kan komme fort nok frem og vekk fra hverandre.

Når vi går over til andre del er hovedpersonen student og sliter fremdeles med ettervirkninger etter opplevelsene i barndommen. Denne delen oppfatter jeg som mer positiv og mye lettere å lese, men samtidig er det sårt når en skjønner hvilken ubotelig skade foreldrene har gjort med sin oppførsel, og hvilken skyldfølelse hun fremdeles bærer på.

I fortsettelsen har mor fått slag, og den nå godt voksne datteren, flytter inn for å ta seg av henne. Hun er ennå tynget av fortidens traumer, og steller mor dag og natt for å gjøre bot for hennes egen dårlige samvittighet som aldri har minket i styrke.

Dette er en trist og mollstemt liten roman, liten i omfang, men jeg vil påstå at den favnet om mange følelser som vi alle kan kjenne oss igjen i. Selv om jeg aldri har opplevd et traume som denne jenten, kjente jeg meg igjen i hennes tanker om hvor umulig det det kan føles å skulle formulere seg, på en sånn måte at andre vil skjønne hvilke følelser som ligger bak.

Men kanskje er det slik det egentlig er? For oss alle? At vi undres og spør; fins det mennesket som skjønner det jeg har å fortelle?

Slutten på romanen er ganske åpen, og det er kanskje opp til hver enkelt leser å se for seg hva som skjer videre. Jeg leste de to siste sidene to ganger og kom til to forskjellige konklusjoner.
En ting er sikkert, dette er en hjerteskjærende, nydelig roman som jeg ikke ville stusset på å anbefale videre. Din, alltid er en sterk kandidat til å bli nominert til årets Bokbloggerpris :)

Flere som har skrevet om boken: Ellikken, Solgunn, Stine

Forlag: Aschehoug

Utgitt: 2015

Sider: 202

Kilde: Leseeksemplar

I denne novellesamlingen er det åtte noveller, og ni forfattere. De er alle svenske, og jeg som trodde jeg hadde kontroll på svenske krimforfattere ble forundret da jeg så at jeg kun kjente tre av navnene.

Henning Mankell og Håkan Nesser har sammen skrevet novellen Et usannsynlig møte, hvor deres to hovedpersoner Van Veeteren og Wallander treffes. Novellen er en nydelig liten fortelling med en snerten slutt. Hendelsen finner sted på selveste julaften, så litt pussig var det å lese midt i påsken, men det overskygget ikke gleden over å møte disse to favorittkarakterene mine.

Den andre kjente forfatteren er Åsa Larsson, og hun bidrar med den historiske novellen Postkyssen, fra sin hjemby Kiruna.
Vi er i 1912 og det er en isende kald vinterkveld postkyssen blir ranet. Hun beskriver forholdene for fattig og rik, frelste og syndere på en fantastisk måte. Spesielt liker jeg skildringen av de pietistiske læstadianerne.

Novellen Pauls siste sommer er skrevet av Eva Gabrielsson, et navn jeg ikke kjente til, men når jeg kan lese at hun var livsledsageren til Stieg Larsson, vet jeg jo hvem hun er. Hun har hatt mange jern i ilden og skrevet hele sitt voksne liv, men denne lille novellen er hennes første skjønnlitterære arbeid. Jeg likte novellen veldig godt, hun har et herlig språk og holdt meg fengslet gjennom de 22 sidene det varte.

Før hver novelle får vi en introduksjon av forfatteren som var veldig grei å lese.
Malin Persson Giolito hadde jeg heller ikke hørt om, men da jeg lærte at hun er datteren til Leif G.W.Persson fikk jeg jo plassert henne. Omtalen av forfatteren vekket min interesse for henne, så nå må jeg sjekke ut om noe hun har skrevet har kommet ut på norsk. Novellen Se til meg som liten er, ga i alle fall mersmak.

De andre forfatterne som bidrar til denne boken er: Dag Øhrlund, Anna Jansson, Åke Edwardson og Tove Alsterdal. John-Henri Holmberg står for innledningen, hvor han forteller at novellesamlingen jeg sitter med, er en av to bøker, som også gies ut på engelsk. Noen av novellene er nyskrevet for denne boken, andre er utgitt tidligere - detaljer om dette sammen med takksigelsene bakerst i boken.

Nå gjenstår det store mysteriet, når kommer andre del? Her skal kjente forfattere som Sjøwall & Wahløø, Stig Larsson og selveste Sara Stridsberg være med - jeg gleder meg!

Forlag: Gyldendal

Utgitt: 2014/på norsk 2015

Sider: 263

Kilde: Leseeksemplar

Kundemagasinet til SAS i dag

Josefine Klougart sies å ha en av Skandinavias viktigste kontemporære stemmer. Hun har flere prosautgivelser bak seg, og Om mørket er hennes fjerde roman, som kommer ut i Norge i april. Som seg hør og bør en av Danmarks litterære stjerner, har hun også vært nominert til Nordisk Råds Litteraturpris, så da skulle det være greit da?

DETTE ER IKKE EN BOKOMTALE!!!!!

Leseopplevelsen jeg hadde, minner om den jeg har hatt når jeg har lest såkalt "utilgjengelige" diktsamlinger. Etter å ha lest lenge, rolig og konsentrert med et sterkt ønske om å få noe ut av lesingen, så viser hjernen min seg fra sin verste "tefloniske" side.
Ingenting har festet seg, hverken i hjertet eller i hjernen. Man kan bli stresset av mindre, men jeg går på med krum hals, leser litt til, før jeg studerer forlagets omtale enda en gang.

Passe sur bestemmer jeg meg for å prøve igjen når jeg kommer hjem. Nå sitter jeg på flyet så i frustrasjon legger jeg vekk boken og tar frem SAS bladet i lommen foran meg. Hvem andre enn Josefine Klougart er portretert i bladet?

Hun er jo stor jo! Det stemmer det forlaget sier om at hun er en av Skandinavias viktigste stemmer. Også skulle ikke jeg, JEG! klare å lese henne? (Hva for en superleser er jeg som ikke har hørt om henne en gang?)

Da jeg begynte lesingen tenkte jeg allerede etter første side "er det en sånn bok?"
Jeg leste videre og for hver ny side følte jeg at jeg begynte på en ny roman. Det er han og hun og mye om øyne, i et språk som minner om oppramsing i en dårlig fagbok.

Forståsegpåere med større litterær pondus enn meg, kan sikkert si mye om virkemidler og skriveteknikker som er brukt i denne romanen, så jeg burde egentlig slutte her. Jeg håper du som leser videre anerkjenner min famling, og dype ønske om å forstå, så siden jeg har dykket dypt i meg selv for å finne ut av hvorfor jeg ikke får til dette, må jeg bare skrive meg opp igjen.

På de første sidene begynner hver korte setning på venstre side. Det blir rart og, som nevnt oppramsende. Setningene gir ingen mening for meg, jeg ser ingen rød tråd eller handling, bare ord.

Brusk, når man klipper det med en sånn saks,
det at han på den måten skrumpet inn etter transplantasjonen.
Ansiktet som falt innover, som når man leser med en indre stemme.
Jeg vet ikke, hvisket hun en kveld, jeg er bare så lei meg. At jeg ikke var der for å trøste deg.
Det er sentimentalt, sier han.
Alle ruiner står som de sto. Når man ser fort på dem og så bort.
Så ser man det som det var.

Senere i kapitlet Sapfofragmenter får vi noen løsrevne ord og setninger løselig spredd ut over noen titalls sider. Jeg googlet Sapfo-fragmenter og fant en antikkens lyriker, uten at dette gjorde meg noe klokere hva boken jeg leser angår.

Etter dette dukker det plutselig opp en prolog, som starter med svart jord og vind, og 8 scener i et skuespill, er det neste på programmet. Det er en mann og en kvinne som har replikkene, og når epilogen kommer og den handler om varm lava og lys, er jeg like klok.

I de siste førti sidene er vi tilbake i formatet som preget begynnelsen av boken.
Phew... jeg er i mål! Jeg har vært gjennom boken, uten at jeg kan si at jeg har lest den. Fremdeles aner jeg ikke hva forfatteren vil med det hun skriver, eller hva jeg burde få ut av den. Er jeg på viddene når jeg sammenligner med Sara Stridsberg på sitt beste (eller verste?). Kanskje det bare var det antikke skuespillet som sendte tankene mine i retning Stridsberg og Medealand.

Romanen kommer ut på norsk 9 april 2015, så nå får jeg bare krysse fingre for at noen bokbloggere vil plukke den opp og skrive seg varm, så jeg kan nyte godt av deres klokskap. Boken ligger på hyllen og skal tas ned igjen så snart jeg føler inspirasjonen komme. Ønsker du å lese hva forlaget sier om boken kan du ta en titt under.
Takk til forlaget for leseeksemplaret!

****************

Forlaget om boken :
Om mørke er både en undergangsfortelling og en skapelsesberetning. Det er jordskjelv, laviner, eksplosjoner, skybrudd, hesteulykker, øyeskader, en ung mann som mister sin far, en kjæreste som vil ha tilgang til både sorgen og til ham, det er muligens et mord, i hvert fall masser av død. Det er forelskelse, perler, vakre presanger fra en familie, en tur til Italia, en spasertur på stranden, alt sølvet du kan bære med hjem, og rav.

Den undergang boken beskriver, er ikke bare den ekstraordinære, dramatiske undergangen, men først og fremst den undergang vi bevitner hver eneste dag. Den daglige konfrontasjonen med døden i smerten, sykdommen, kroppen som endrer seg, negler som stadig må trimmes, frukten som råtner på fatet, høsten som gnager seg inn i oss. Ganske enkelt alt man er vitne til i den altomsluttende avviklingen av hverdagen.

Samtidig er boken en protest mot disse grunnleggende premissene. Boken insisterer på at det ikke er så enkelt. At det ikke finnes noe på den ene siden og deretter på den andre, men at døden, forfallet, tapet og sorgen alle er deler av det samme livet, alt sammen rommer en skjønnhet i seg. At den meningsløse atskillelsen kan være livgivende rett og slett fordi det er livet i en annen fase: Alt er del av det samme kretsløpet. Døden som en bekreftelse på det livet som hele tiden er, den skjønnheten som finnes og kjærligheten som er.

Forlag: Gyldendal

Utgitt: 2015

Sider: 320

Kilde: Leseeksemplar

Lykkelig er den som kommer hjem fra påskeferie og så ligger det, ikke bare en bok, men en fantastisk bok, i postkassen :) Etter en skikkelig nedtur på flyet hjem, ble dette virkelig oppturen med stor O. Etter endt lesing er boken fylt med eselører, et sikkert tegn på at boken har fenget. Bær over med meg, jeg har prøvd å fatte meg i korthet.

Forlaget om boken:
Het hun virkelig Esther, fars bestemor som ble igjen da resten av familien flyktet fra det okkuperte Kiev i 1941?

De jiddiske ordene som hun tillitsfullt henvendte seg med til de tyske soldatene på gaten – hvem hørte dem? Og da soldatene skjøt bestemor «med nonchalant rutine», hvem sto i vinduet og så på?
I 1932 utførte en grandonkel ved navn Judas Stern et attentat på den tyske ambassaderåden i Moskva. Sterns bror, en revolusjonær fra Odessa, tok dekknavnet Petrowski. En oldefar grunnla et barnehjem for døvstumme jødiske barn i Warszawa.

Hvis et menneske ikke finner seg selv, blir det fullstendig oppslukt av stammen.

Katja Petrowskaja er født i Kiev i 1970. Hun har studert litteraturvitenskap i Russland og etter i voksen alder å ha lært seg tysk, bor og skriver hun nå for Berlinske aviser. Esther, kanskje som er hennes debut som romanforfatter kom ut i Tyskland i fjor, og den er allerede nominert til flere litterære priser, og oversatt til 18 språk.

Det er greit å vite litt om bakgrunnen hennes når du leser, for dette er hennes jakt etter sine forfedres historie. En ferd som tar oss med til historiske steder og hendelser, som har betydd mye det siste hundreåret. Det er en personlig skildring som tar leseren med, ikke bare rundt om kring men også inn i hennes tanker og følelser.
Med på ferden på kryss av historien er bestemødrene hennes med de blomstrende navnene Margarita og Rosa. Familiens tradisjon med å være døvepedagoger preger historien, og gir handlingen en rød tråd som følges gjennom hele romanen.

Hver gang viseren på et for oss ukjent måleapparat slo ut, gikk babusjka ned på bakeriet. Hun kjøpte et kvart brød og gjemte det under puten. Slik trikser man bort døden, du skaffer deg en brødskalk, og døden kan ikke gjøre deg noe. Jo eldre hun ble, desto dypere sank hun ned i krigen. Mor var alltid forskrekket når hun fant en av disse brødbitene, det var et utbredt krigssyndrom, og ingen hadde noe middel mot det.

Kapitlene er navngitte og inneholder sin egen historie, men hele romanen er konsekvent gjennomført, oppfattes som ryddig og er preget av sammenheng og helhet. Medrivende er den også, jeg slukte de første hundre sidene før jeg fikk sukk for meg.
Mye av handlingen har naturlig nok med krigen å gjøre, sett fra mange forskjellige ståsteder. Når tårene kommer på side 86. er det ikke av forferdelse men av glede, for selv om handlingen kunne vært dyster er dette absolutt en optimistisk og håpefull historie.

Bestefedrene hennes er også med, og de har begge spennende historier. Krigshisseren Judas Stern var bror av hennes fars far, og omstendighetene som skildres rundt ham er fascinerende lesning. Historien er spekket av attentater, behov for å gå under jorden, dekknavn og hemmelige tjenester, men den er alltid personlig og nær.
Det jeg leser engasjerer meg så til de grader at jeg flere ganger måtte google steder og se på kart. Babij Jar fant jeg ikke på kartet, etter å ha lest om kløften hvor tyskerne i september 1941, drepte hele den gjenværende jødiske befolkningen i Kiev, føltes det meningsløst å ikke finne det på kartet.

Romanen hennes starter så langt tilbake som pogromen i Odessa i 1905 når bestemor Margarita var en liten jente, men det er i nåtid vi følger Katja Petrowskaja i hennes jakt på slekten som har blitt spredd for alle vinder. Spørsmålet forfatteren stiller med denne romanen, er "hva skjer når tidsvitnene ikke finnes lenger"? Hun minner oss på hvor viktig det ikke er å glemme, og gjør dette på en subtil måte som fikk meg til å tenke forbi teksten og den faktiske handlingen.

Dette er en alvorlig skildring, men det er ikke en sentimental bok. Den er velskrevet og lar oss få lov til å ta del i forfatterens innsikt og personlige engasjement, i dette som er et mørkt kapittel i, ikke bare Ukrainas, men hele Europas historie. Dette er ikke en skildring av tyskere og jøder, krig og dreping, men om forfatterens intense søken etter sine røtter.

Da jeg var ferdig å lese var jeg i det ettertenksomme hjørnet. Dette er en roman du leser fort, men ikke blir fort ferdig med. Jeg har lært mye, om Kiev og Odessa, om den forferdelige krigen, men mest av alt om mennesker. Esther, kanskje er absolutt en bok jeg vil anbefale deg å lese!

Forlag: Gyldendal

Utgitt: 2014/på norsk 2015

Sider: 277

Kilde: Leseeksemplar

Romanen lanseres i Norge 9. april!

Med Stjerner over, mørke under har Ingebjørg Berg Holm imponert mange med sin debutroman. Dette er en historisk kriminalroman, av det rolige slaget som gjorde godt å lese.

Fra bakpå boken:
Hurumlandet på slutten av 1800-tallet. En mann blir funnet på en lysning i skogen - tilsynelatende fredfull, med et mildt uttrykk i ansiktet. Men bakhodet er knust og klærne gjennomtrukket av blod. Det er så vidt lensmann Thomas Tinnvik klarer å holde kvalmen unna.
Avhør på den nærmeste gården avslører at den døde er Lars Holte, en mann som reiste til Canada for ti år siden, og ikke er blitt sett siden.

Forlag: Schibsted

Utgitt: 2015

Sider: 233

Kilde: Leseeksemplar

Etter bare noen få sider sukket jeg fornøyd og skrudde ned lesetempo merkbart. Dette er en roman med karakter, og en helt egen "feeling". Det er ingenting heseblesende over handlingen, den sindige lensmann Tinnvik går grundig og ettertenksomt frem i sin etterforskning.

Historien er kronologisk og finner sted over de uker det tar Tinnvik å finne ut av hvem som sto for ugjerningen mot Lars Holte. Som en del av karakteroppbyggingen blir vi kjent med den ferske lensmannen via et brev han forfatter til sin bror. En liten bi-handling som fylte ut tematikken og ga handlingen mer kjøtt på beina.
Persongalleriet er ikke spesielt stort i denne kriminalromanen, men flere av de vi møter har fått sin egen stemme i teksten. Noen korte hendelser blir således belyst fra flere menneskers vinkling, noe jeg ikke pleier å like, men her fungerte det fint.

Vi er på 1800-tallet noe handling og tempo bærer preg av. Språket er av det høflige slaget, men bærer ikke spesielt preg av når begivenhetene finner sted.

Som oftest når jeg leser krim ligger mitt fokus på å finne svar på spørsmål, og å få oppklart mordsaken. I "Stjerner over, mørke under" ble jeg så fascinert av handlingen rundt at jeg kunne ønske boken var dobbelt så lang, og at lensmann Tinnvik ikke var så pliktoppfyllende at han fant ut av de dunkle hemmelighetene så fort.

Vi kommer i møte med overtroen som fremdeles fantes på stedet, og innslaget med byttingen var både sår og spennende å lese om. Spesielt godt likte jeg måten forfatteren har beskrevet kvekerbevegelsen, og jeg tok meg flere ganger i å reflektere over min egen åndelighet.

Å ramse opp stykker fra ei bok, å love at man skal tro på Gud, å la presten gjøre rare og mystiske ting for å bestemme over andre sin tro.... det er ikke verdt noe.
Han var rolige inni seg og bremset ordene. Lensmannen lyttet. Gud er inni alle mennesker. Jesus lever, men kirken er død. Vil man lytte til Gud, kan man ikke gå til presten.. Man må bare høre etter, inne i seg selv.

Er du på jakt etter en klassisk krim med dramatikk og intrikate plott, så er dette ikke boken for deg. Jeg ville heller kalt dette en historisk roman med et mord som skal oppklares. At boken er verdt å lese er det ingen tvil om, så jeg slutter meg til de andre som har lovprist denne boken og anbefaler den på det varmeste!

Det er allerede flere bokbloggere som har omtalt boken, besøk gjerne: Karis bokprat, Beathes bokhjerte, Heartart og Medbokogpalett

Det er søndag igjen og tid for ny smakebit. Denne gangen har jeg lest en svensk forfatter som jeg ikke hadde hørt om før. Er han så godt kjent i Sverige som de vil ha det til?
Flere smakebiter finner du på bloggen Flukten fra virkeligheten, ta gjerne en tur innom der i dag!

Skal si svenskene vet å fostre frem krimforfattere. Sigge Eklund debuterte i 1999 og har siden da en rekke utgivelser, av forskjellig format bak seg. Jeg leste Ritaleser sin omtale noen uker før jeg selv leste boken, og var derfor forberedt på likheten med Madeleine-saken.

Fra baksiden av boken:
En maikveld forsvinner elleve år gamle Magda Horn hjemmefra mens foreldrene er ute og spiser middag på en restaurant i nabolaget. De er mest opptatt av å speile seg i egen suksess og i hverandre, og selv om Magda er et elsket barn, har hun egentlig vært usynlig lenge. Altfor lenge. Og en dag er hun borte.
Gjennom fire nære og sterke fortellerstemmer nøstes trådene rundt Magdas forsvinning opp. Inn i labyrinten er en elegant psykologisk thriller, hvor menneskene og forholdet mellom dem står like sentralt som selve forbrytelsen.

Å fortelle er å bevare en hemmelighet.

Ved bokens begynnelse befinner vi oss 7-8 måneder etter Magda Horn har forsvunnet fra sitt hjem i Stockholm. Hennes mor Åsa som er psykolog er klar for å begynne å jobbe igjen, men sliter stadig med traume etter datterens mystiske forsvinning. Hennes mann og Magdas far er mistenkt i saken, men er tilbake i jobb som forlegger.

Åsa setter kursen direkte mot heisen og trekker i skjerfet for å skjule ansiktet da hun går forbi resepsjonen. Heldigvis har ikke kjerringene på fireren kommet ennå, så hun kan smette inn på psykiatrisk uten å møte noen av kollegene.

I tillegg til disse to stemmene, får ekteparet Katja og Tom, minst like mye taletid. Faktisk får vi Tom sin versjon før vi får høre hvordan far til den forsvunne jenten har det. Skriveteknikken som blir benyttet i denne thrilleren gjør at leseren må følge godt med ved kapittelskifter. Det hoppes i tid, og handlingen foregår både før og etter forsvinningen. Dette er ikke en kriminalroman siden vi ikke får innblikk i noe av politietterforskingen, det er kun følelsene og handlingene til et knippe pårørende som danner grunnlag for spenningen.

Til å være en psykologisk thriller er det mye tårer og kroppslig omgang. Karakteroppbyggingen er veldig bra, og vi kommer godt under huden på hovedpersonene og de rundt dem. Handlingen er uventet alvorlig og skildrer på en fin måte deres frykt, anger og dunkle hemmeligheter.

Historien byr på overraskende vendinger, og selv om det noen ganger kommer opp ting som i mine øyne er lite realistisk, er dette en bladvender som tilgir at ikke absolutt alt henger på greip. Jeg syntes karakterene hadde for mange "tilfeldige" kryssningspunkter, men det måtte kanskje bli sånn for at historien skulle gå opp.

Dette er en spenningsbok for den som ikke er glad i blod og gørr, den har et høyt tempo og var vanskelig å legge fra seg. Direkte spennende vil jeg ikke si at den var, men intensitet og høy driv.

Så til Rita sine innvendinger. Les gjerne hennes omtale, hun har belyst detaljer om Madeleinesaken som sammenfaller med handlingen i denne boken. Jeg er enig med henne at siden saken er så fersk og ennå ikke oppklart, så er det kanskje litt smakløst å bruke de samme detaljene.
I mine øyne har denne romanen så mye mer ved seg, og for meg som ikke ser tv og dermed ikke har blitt pepret med informasjon om Madeleine i så stor grad, reagerte jeg ikke på sammenfallene like sterkt som Rita.

Boken stiller spørsmål som "hva skjer når vi opplever traumer i barndommen som vi ikke får bearbeidet?" og "er det lov å leve når den andre dør? Den tar for seg hvor vanskelig det er å være menneske, og beskriver på en fin måte mellommenneskelige forhold.

Forlag: Schibsted

Utgitt: 2014/på norsk 2015

Sider: 332

Kilde: Leseeksemplar

Rivertonprisen 2014 ble delt ut i går og vinneren ble Karin Fossum

I kveld var det premiere på Anne Pedersdotter på DnS

Veien til Mozart av Ketil Bjørnstad - en dobbeltbiografi

Lukk øynene (det er noe der ute...) av Josh Malerman

Påskeferien nærmer seg, og bøkene jeg skal lese hoper seg opp

Snø fra Brasil av Adriana Lisboa - en hjertevarmende historie

Havnen av Ann Cleeves - en Vera Stanhope roman

Zweet - en ungdomsroman av Marit Kaldhol

Hvis du vil av den danske forfatteren Helle Helle

Jeg har hørt: Heimlandet. Barndom av Edvard Hoem

Oppsummering for lesemåneden mars

Det frosten tok av Kari Nygaard

Jussi Adler-Olsen er ute med et nytt kapittel i serien om Avdeling Q

Skamtegnet av H.K. Fauskanger - årets påskekrim!

Din, alltid av Gøhril Gabrielsen - årets beste?

Kalde skygger - en samling svenske krimnoveller

Om mørke av Josefine Klougart - skildring av en leseopplevelse

Esther, kanskje av Katja Petrowskaja - lanseres i dag 9. april!

Stjerner over, mørke under av Ingebjørg Berg Holm

Inn i labyrinten av Sigge Eklund