Tine sin blogg - litteratur, kultur og tur

Forfatteren med det norsk-lydende navnet Ellen Marie er amerikanerinne, og Plommetreet er hennes første bok. Handlingen er inspirert av hennes mors oppvekst i nazi-Tyskland. Siden jeg har lest et uendelig antall bøker med 2.verdenskrig som tema, forventet jeg ikke å oppleve noe "nytt" med denne romanen, men der tok jeg skammelig feil.

Fra bakpå boken:
Christine jobber som hushjelp for en rik, jødisk familie og har ingen tanker om å forandre på livet sitt. Alt blir annerledes når hun blir kjent med Isaac, sønnen i familien. Han introduserer henne for kunst, musikk og bøker og viser at verden består av mye mer enn den lille, tyske landsbyen de bor i.

Framtiden de to drømmer om å dele blir truet når Hitler kommer til makten. Isaac og Christine blir brutalt revet fra hverandre når Isaac blir sendt i konsentrasjonsleir. Christine gir aldri opp håpet om å redde ham. Hun planter et plommetre i håp om at den dagen det blomstrer, skal de to være sammen igjen.

De av oss som har vært voksne en stund, kan mye om denne fryktelige krigen. I alle fall vi som leser, for veldig mange bøker har på en eller annen måte 2. verdenskrig som bakteppe. Det lett feminine coveret og den klisjèfylte introen til forlaget gjorde at mine forventninger til romanen var lave.
Heldigvis fikk jeg meg en positiv overraskelse, for vinklingen forfatteren har valgt gjorde at jeg befant meg i en sammenheng, jeg ikke ofte er i. Romanen tar for seg dagliglivet til tyskerne, og viser på denne måten hvordan mange mennesker følte seg sveket, der de levde i frykt for herskerne i landet.

Plommetreet er de tyske sivilistene sin historie. Den begynner allerede i 1938 hvor innbyggerne i Hessental allerede har det vanskelig. Hitler er kommet til makten, og hverdagen begynner sakte men sikkert å preges av dette. Familien Bøltz er samvittighetsfulle mennesker som er langt fra enig i politikken til Hitler. De lider under matmangel og føler mismotet krype innpå seg, mens de som styrer i landet gjør det stadig vanskeligere å leve.

Allerede i 1938 blir radioer med kortbølgesendere inndradd, en del matvarer er rasjonert og de som ikke gjør som de får beskjed om blir arrestert. Snart blir det innført portforbud, og alle er redd for å snakke med naboen i tilfelle de blir angitt.
Det er i dette kaoset de to unge får øynene opp for hverandre. Han som var født med en sølvskje i munnen, ble plutselig den som fikk det vanskeligst. Ting blir snudd på hodet, og vi følger dem på deres ferd til arbeidsleiren Dachau, som ikke ligger langt fra hjemstedet deres.

Skildringene herfra er horrible, med lukten av brent kjøtt, hauger med klær, sko og briller og de svære haugene med avklippet hår. Her kunne jeg rynket på nesen og tenkt "dette har jeg lest før", men det er noe troverdig ved at alle romanene jeg leser beskriver forholdene i konsentrasjonsleirer på samme måte.

Når krigen er over og det skal ordnes opp igjen, blir hevn og straff et tema. Amerikanerne, franskmenn og russere skal sammen innføre lov og orden, og få tak på de som anses som krigsforbrytere. I denne forvirringen blir mange tyskere straffet, som ikke har gjort noe galt.

- Amerikanerne aner ikke hvor mye disse menneskene allerede har lidt!
sa Christine. De må få vite om matmangelen og Gestapo. De må få vite om landsbyene og byene som ble utslettet av bomber.
- Bombene vet de om, sa Heinz. Det var de som slapp dem.
- Jeg antar at der Lagerkommandant hadde rett, sa Christine, tårene strømmet nedover kinnene hennes. Grusomme handlinger blir bare krigsforbrytelser hvis du taper.

Romanen er velskrevet og på tross av sine mange sider, rask å lese. Den har mange kapitler og sånn som teksten utviklet seg, skjedde det noe i hvert eneste ett av dem. Karakterbyggingen er glimrende, og jeg levde meg godt og grundig inn i livene til Christine, Isaac og de andre i familiene deres.

Ekstra virkelig blir det når jeg googler gateadressen til Christines familie Schellergasse og den faktisk ligger i Hessental. Jeg måtte også lese litt om konsentrasjonsleiren Dachau som var den første leiren av dette slaget i Tyskland. Den ble påbegynt allerede i 1933 og skulle huse kommunister, sosialdemokrater og fagforeningsmedlemmer (!) Som du sikkert skjønner, dette var ikke en bok jeg var ferdig med i det jeg leste siste side.

Bortsett fra noen øyeblikk med gjensyn er ikke romanen utpreget sentimental, men den er heller ikke kvalmende ekkel. Hvis det er romantikk du er på jakt etter, så er dette ikke boken for deg. Forfatteren har med Plommetreet skrevet en innsiktsfull og engasjerende roman, som jeg gjerne anbefaler videre!

Forlag: Juritzen

Utgitt: 2013/på norsk 2015

Sider: 458

Kilde: Leseeksemplar

Smak på den tittelen da! Årets beste tittel i mine ører. Den kinesiske forfatteren Yiyun Li er ny for meg, men hun har gitt ut flere romaner, hvorav to er kommet ut på norsk.

Fra bakpå boken:
I hjertet av denne fabelaktige romanen av Yiyun Li finner vi et fengslende og klokt mysterium. Som unge ble Moran, Ruyu og Boyang involvert i et mystisk «uhell» som endte med at en venn av dem ble forgiftet. Tjue år senere bor de på ulike kanter av verden; Moran og Ruyu lever i USA, og Boyang i Kina. Det som binder dem sammen, er de forferdelige hendelsene fra ungdommen og hvordan dette har påvirket livet deres i etterkant. For ingen av dem greier å ha troen på seg selv. Og alle tre lever alene.

I California unngår Ruyu egne familieforpliktelser ved å stelle en annen kvinnes familie og hjem.

I Wisconsin besøker Moran sin eksmann, en mann som tidligere hjalp henne ut av ensomheten med sin ømhet. Boyang, på sin side, er bosatt i Beijing, og er ute av stand til å elske noen. Samtidig sliter han med hendelsene de tre opplevde sammen.

Et rom større enn ensomheten er en innsiktsfull og til tider sentimental roman. Språkføringen er eksepsjonell i sin utforming, et språk som innbyr til sakte lesning for å få med de små litterære krumspringene. Måten romanen er bygd opp på er ganske tradisjonell, hvor de tre hovedpersonene får hver sin del i nåtid, før de alle er samlet i den handlingen som finner sted noen tiår tidligere.

Det er tre snodige karakterer vi får presentert her, og spesielt Ruyu er en skrue. De asosiale trekkene hennes appellerer til min introverte karakter, mens jeg samtidig ser at hun er helt ute å kjøre når det gjelder følelser for andre mennesker. Hun er frekk og egoistisk og uimotståelig sarkastisk i sin replikk. Her snakker hun om sin arbeidsgiver:

Stakkars naive Celia, som, i likhet med folk flest, trodde at det fantes noe som het senere. Senere, der det ligger på trygg avstand, forespeiler muligheter: endringer, løsninger, belønninger, lykke, for fjernt til å være virkelig, men likevel virkelig nok til å fri en fra nåets klaustrofobiske kokong. Om bare Celia hadde hatt styrke til både å være god nok mot og streng nok med seg selv til å slutte å snakke om senere, denne nåets hjerteløse bøddel.

Boyang er den som har blitt tilbake i Kina, og også han har et skrått blikk på livet og kjærligheten. Alle disse tre menneskene vokste opp i familieforhold som for oss trauste nordboere fremstår som underlige. I sin ungdom opplevde de forskjellige ting, hvorav en hendelse skulle komme til å prege hvordan de ble som mennesker. Eller var det denne hendelsen som gjorde at de ble som de ble?

Tantes frykt for stillhet grenset til overtro, som om ethvert øyeblikk som ikke var fylt med en form for dialog antydet at hun hadde mislyktes. eller enda verre, vitnet om en nær forestående katastrofe.

Dette er en roman med mye dialog, noe som ofte gjør at lesingen går fort, men alle de innskutte bisetningene tvang meg til å lese rolig for å få med meg nyansene. Jeg vil kalle dette en roman med karakter, jeg likte den godt, men jeg er redd for at jeg om noen måneder må tenke meg godt om for å huske hva den handlet om. Anbefales allikevel til dere som liker å lese "litt utenfor boksen".

Forlag: Gyldendal

Utgitt: 2014/på norsk 2015

Sider: 351

Kilde: Leseeksemplar

Elven som renner gjennom Kvernevika og som nok er grunnen til at fabrikken lå akkurat her

Da vi avsluttet hagearbeidet og gikk innendørs i går var himmelen fremdeles blå. Selv om det var en lørdag jeg skulle våkne opp til, satt jeg klokken på 06:30 for jeg viste at solen ville komme opp bak fjellkammen noen minutter senere. Dessverre hadde tåken lagt seg over landskapet så den solen så jeg ikke mye til. Morgenen ble brukt til lekselesing, før familien våknet til liv.

På formiddagen gikk jeg en lang tur i sentrum, med lydbok på øret. Ferden gikk fra Skuteviken via Engen til Verftet, før turen gikk videre til Nordnes og tilbake til by`n.
Ettermiddagen ble tilbrakt på balkongen med en særdeles god bok i fanget. Enda litt senere kjørte vi ned til Kverneviken for å ta noen bilder av den gamle og særdeles falleferdige fabrikken jeg har gått forbi noen ganger når jeg har gått tur.

Har du nytt fin-været i dag eller lest bok, eller kanskje gjort begge deler?

Kverneviken fabrikker

Båter med potensiale ligger klar til denne (?) våren

Så lenge vi styrer unna plastikk så kan gamle, falleferdige ting være ganske fine. Her i Kverneviken er det en fantastisk stemning, med sjøen som går inn i viken, og elven som kommer ned. Langs elven går det en gammel traktorvei, som nå kun er en sti, men som er herlig stemningsfull å vandre på.

Kverneviken var en av de første industristedene i bydelen Åsane i Bergen. Det er her Dalaelven renner ut, en elv som renner i bydelen og kan sees mange steder. Industrilokalet har vært i bruk siden 1841 og har huset både sagbruk, stampemølle, uldvarefabrikk og sildeoljefabrikk. Den siste virksomheten ble lagt ned etter en brann i 1919, og etter det har lokalene bare vært i bruk i liten skala. Sjekk ut Fylkesarkivet for mer informasjon.

Med disse bildene som ble tatt på Nordnes i dag ønsker jeg deg en "god vår"!

Gavin Extence er engelsk og har doktorgrad i filmstudier. Et utrolig sammentreff er hans debutroman, som han har høstet gode kritikker for. Når jeg nærmer meg morsomme bøker stiger skepsisen min noen hakk, men så viste det seg at boken var uventet alvorlig, innsiktsfull og briljant, alt på en gang.

De første femti sidene skrev jeg notater, men derfra og ut ga jeg bare gass. Når jeg i ettertid så på notatene fra starten av boken måtte jeg flire av det jeg hang meg opp i.

Det begynner med at et navnløst "jeg" blir tatt i tollen i Dover på vei tilbake til England. Der er mye dialog direkte til leseren og jeg har skrevet aspergers og begrenset med spørsmålstegn bak.
Vi får så vite at gutten det handler om heter Alex eller Alexander Morgan Woods. Han er 17 år og er et helt spesielt menneske, både med den forhistorien han allerede har og med tanke på personligheten hans.
Etter innledningen går vi tilbake ca. 10 år og tar del i alt som ligger foran hendelsene som boken begynner og slutter med. Jeg selv hadde en herlig leseopplevelse, og tenker at noe av grunnen til det, var at jeg ikke viste hva som lå foran meg, derfor vil jeg ikke røpe mer av den faktiske handlingen.

Et utrolig sammentreff er en velskrevet og optimistisk roman som engasjerte meg voldsomt. Jeg hadde kommet et godt stykke ut i romanen før det gikk opp for meg hva den egentlig handlet om, men underveis var vi innom mange tema som alle fenget meg. Jeg kunne nevnt i fleng, men nøyer meg med en liten smakebit fra teksten:

Omtrent halvveis gjennom boken trodde jeg at jeg sannsynligvis forsto hva satire var. Jeg trodde det var når du snakket om viktige ting på en slags fordekt morsom måte. Men i stedet for å tåkelegge det viktige, fikk satire det til å virke klarere på en måte - renere og lettere å forstå. Så, for eksempel, i Sirenene på Titan, har alle soldatene i marshæren små radioantenner implantert i hodet, slik at generalene kan kontrollere tankene deres og gi dem kommandoer fra veldig langt unna. Da jeg returnerte boken påfølgende lørdag, spurte jeg Mr. Peterson om jeg hadde rett når jeg trodde dette var et eksempel på satire.

En sommerlig hilsen fra en lykkelig leser i Bergen

Romanen har en formidabel evne til å dra leseren fra skanse til skanse. Jeg koste meg med de forskjellige temaene som ble brakt på banen, selv om ikke alle var like "koselige". Karakteroppbyggingen var perfekt, jeg ble utrolig glad i Alex og frydet meg over å være tilstede når han og Mr. Peterson ble venner. Språkføringen er av det lette slaget, men det mangler ikke på eselører etter jeg var ferdig med boken, så der er mange flotte ting jeg kunne referert. Kanskje du har lest noe av Kurt Vonnegut, forfatteren som har en fremtredende plass i historien?

Tema er, som jeg kom inn på i begynnelsen, ganske alvorlig, men romanen er bygget opp på en sånn måte at det blir fornøyelig lesning allikevel. Betraktningene Alex gjør seg, vitner om at forfatteren har et menneskelig vidsyn og en bred allmennkunnskap, noe som gjerne resulterer i gode romaner.

Egentlig er jeg ikke så begeistret for utrolige sammentreff, men dette utrolige sammentreffet var det virkelig verdt å bruke tid på, jeg anbefaler boken på det varmeste!!

Har du lyst å se hva forlaget sier om boken, kan du klikke på lenken under.

Hvis du vil ha flere smakebiter gjør du lurt i å ta turen innom bloggen Flukten fra virkeligheten i dag, der finner du masse flotte litterære tips. Ønsker deg en herlig søndag, enten du skal lese eller nyte solen ute.

Forlag: Bastion

Utgitt: 2013/på norsk 2014

Sider: 374

Kilde: Leseeksemplar

Alex Lemaitre har gitt ut en bok før, men dette er den første som har blitt oversatt til norsk. Han har undervist i litteratur i mange år, før han begynte å skrive skuespill og romaner. Jeg liker krim som er litt brutal, men denne har jeg styrt unna en stund fordi den hørtes litt for grotesk ut. Etter å ha lest noen fristende bloggomtaler måtte jeg allikevel til pers, noe jeg ikke angrer på.

Forlaget om handlingen:
Hvem kjenner egentlig Alex? Hun er vakker. Sexy. Tøff. Er det derfor hun er blitt kidnappet, innesperret og utsatt for det utenkelige?

Overbetjent Camille Verhoeven og hans menn famler i blinde: ingen mistenkte, ingen ledetråd, og håpet svinner fra time til time. Det eneste de vet, er at en kvinne er blitt revet vekk fra fortauet på en gate i Paris og kastet inn i en hvit varebil. Men når politiet finner ut av hvor hun har vært innestengt, er situasjonen langt ifra den de trodde.

Helt først blir vi kjent med vakre Alex når hun er i butikken for å velge seg ut en parykk. Hun blir fremstilt som en litt mystisk kvinne som jeg som leser får forventning til å vite mer om.

Politiinspektør Camille 1,45 på sokkelesten, pasifist, skråsikker av natur, mistenksom og irritabel. Hans gravide kone ble kidnappet og drept for 4 år siden, og hans tanker og oppførsel er fremdeles kraftig preget av dette traumet. En sidehistorie som involverer hans mor kunstneren, er med på å utdype karakteren Camille.

Etterhvert blir vi introdusert for resten av politistyrken, mens det som skjer med Alex også blir skildret. Sånn sett har denne krimmen en klassisk oppbygging, som jeg har vært borti mange ganger.
Historien veksler gjennom nesten hele boken mellom Alex og politiet, men handlingen har mange vendinger som gjør den langt fra forutsigbar.
Det er nesten litt vanskelig å si noe mer om den videre handlingen uten å røpe vesentlige begivenheter, som bør holdes skjult til nye lesere, så jeg følger forlagets eksempel og stopper her.

En liten advarsel: du bør ha mage for innpåslitne rotter....

De tre som har hovedansvaret for etterforskningen Armand, Louis og Camille blir alle tre beskrevet gjennomgående, og de har alle fantastiske personligheter som gir handlingen et snev av humor.

Jeg er helt enig med de som påstår at boken er grotesk, for det er den, men ikke hele tiden. En blir etterhvert vant til det, og de ekle ugjerningene følger et visst mønster, så en får forberedt seg, (og skrudd ned lyden....) Handlingen går fort fremover, og det dveles ikke ved detaljer, nesten så fort at jeg noen ganger bare måtte godta at ting var falt på plass uten at jeg hadde fått det med meg.
Intrigebyggingen er formidabel, og plottet ganske unikt, det var bare helt på slutten jeg hadde roet pulsen og ventet på de siste avsløringene. Skulle jeg satt fingeren på noe, måtte det være at løsningen ble litt for overtydelig, når det enda var 2-3 lyttetimer igjen.

Min konklusjon er at boken ikke er for grotesk, men ganske original og medrivende til tusen, så jeg anbefaler den gjerne videre.

Håkon Ramstad som innleser kommer jeg til å ha øynene åpen for, for han leste akkurat sånn som jeg liker. Passe fort, en dyp røst med litt tonefall. Uten karikerte stemmer hadde han dreisen på de franske navnene og leverte et veldig overbevisende stykke arbeide.
Flere bloggomtaler: Bokbloggeir, Ritaleser, Bøker & bokhyller, Bokelskerinnen

Forlag: Lydbokforlaget

Utgitt: 2015

Lyttetid: 12,5 time

Kilde: Lytteeksemplar

I løpet av de siste årene har jeg gått fra å misslike å lese nynorsk til å virkelig like det. Den eneste bitre pillen har vært bøker med handling på eksotiske steder som Frankrike eller Italia, som er oversatt til nynorsk, det har blitt feil i mine ører. Er handlingen lagt til "landet" har det vært naturlig, men er vi på urbane steder som Paris, eller i dette tilfellet Napoli, så har jeg slitt litt. Helt til nå, for i Mi briljante venninne funket det, og forhåpentligvis har jeg fått svelget min bitre pille.

Fra bakpå boken:
Mi briljante venninne er ein stor, filmatisk roman. Historia blir fortalt av Elena, som får vite at venninna gjennom eit langt liv, Lila, er sporlaust forsvunnen saman med alt ho eig: Ikkje eit hårstrå er tilbake, ikkje eit fotografi.

Mer av forlagets omtale kan du lese her, men pass opp for her røper de hvem Lila gifter seg med, og det er greit å ikke vite når du leser :)

Før du begynner å lese bør du også være obs på at dette er den første av i alt fire bøker i en serie om Napoli. Det er greit å vite at slutten ikke er slutten, og at introen øverst ikke får sin løsning i denne boken.

Dette er en oppvekstroman, hvor vi følger de to venninnene Elena og Lila fra de er 4-5 år gammel, til de er 16. Når de er små er det tydelig at den slemme Lila er den som leder an, mens den forsiktige Elena beundrer og ser opp til henne, og følger etter i alle sprellene hun finner på.

Vi er sør i Italia, i Napoli på 50-tallet, en by som fremdeles er preget av fattigdommen etter krigen. Selv om byen ligger ved havet, lever jentene så lokalt at de er ganske gamle før de får se havet for første gang. De opplever hverdagen som tøff, med grovt språk, avstraffing og brutalitet, mens familiene holder ved like sine feider, med nag og hevnaktige utfall.

Ferrante skildrer et Napoli på en fargerik måte, en føler virkelig at en er der, når bråk, smaker og lukter trenger seg på. Jentene er ganske så hardkokt når de leker i sin egen bakgård, men når de beveger seg ut i verden ser vi hvor naive de er, og min bekymring for dem stiger etterhvert som jeg leser.

En kan få bakoversveis av persongalleriet som er presentert fremst i boken, men det bød ikke på noen utfordring å bli kjent med alle sammen. På en elegant måte greide hun noen ganger å gi meg ett førsteinntrykk av en karakter, som jeg etter ytterligere hundre sider begynte å justere på. En genistrek som jeg frydet meg over.

Med ord henta frå i dag kjendest det som ho ikkje berre var flink til å seie ting på ein vakker måte, ho var i ferd med å utvikle ei gåve som eg allereie kjende til: Betre enn då ho var barn greip ho fatt i det som skjedde, og utan å vere kunstig klarte ho å gi det djupn; ho gav røynda ei ekstra kraft ved å sette ord på den, ho fylte den med energi.

Romanen er absolutt velskrevet og vitner om god innsikt i både menneskesinnet og i miljøet romanen er satt i. Språket er lettlest og helt uten verbale unoter, og den nynorske oversettelsen fungerer, som sagt veldig godt. Skulle jeg satt fingeren på noe må jeg innrømme at jeg savnet en klar formening om hva romanen egentlig skulle handle om. Hun har gjort en formidabel jobb med å bygge opp stemninger og karakterer, men bygget opp mot hva? Det var bare helt mot slutten det gikk opp for meg at spørsmålet som forlagets intro presenterer ikke blir besvart i denne boken.

I tillegg til landets største aviser har bloggerne Artemisias verden og Minbokogmaleblogg har også skrevet om boken.

Forlag: Samlaget

Utgitt: 2012/på norsk 2015

Sider: 405

Kilde: Leseeksemplar

Bergen kl. 08:00 - de som løp helmaraton var først ute

I dag gikk årets Bergen City Maraton av stabelen. Det ble en heller fuktig affære i forhold til de forrige årene hvor det har vært sommerlige tendenser. Humøret var allikevel på topp både hos deltagere og publikum.
Jeg påtok meg rollen som sjåfør, fotograf og bærer av byttetøy og fikk meg samtidig noen koselige timer i sentrum, sammen med gode venner.

Den vakre løypen i Bergen har mer bakker enn det som er vanlig for maraton, så løperne får utfordret seg. Nå er jo vi innfødte vant med både bakker og regn, så for de aller fleste gikk dette greit. I fjor så jeg mange som måtte hjelpes over målstreken, men i år så det ut til at de fleste kom seg i mål for egen maskin. Løypen er kompakt, hel- og halvmaraton, samt stafett går i samme traseen samtidig, og målgang for alle tre distansene er på Bryggen noenlunde samtidig. Dette gir selvfølgelig et yrende folkeliv, av slitne svette kropper, og vi andre som er med for å heie - rene 17-maistemningen!

Frode løp helmaraton og hadde følge av Heine - her første tur i Fjellveien

Her er de på Bryggen ved runding - halvveis og like blid :)

Øyvind løp halvmaraton og her ser vi ham i fin driv inn mot mål

Er det noe som gjør godt så er det en ørliten feiring etterpå

Siden Sondre er på Søgne eliteturnering og gjør ære på Åsane fyller vi voksne kvelden med sushi og humor. Det er Humorfest i Bergen denne helgen, og vi har billetter til "Tidige forfattere". Ja, det måtte jo bli noe med litteratur. Det er Doddo og Sjur Hjeltnes som skal intervjue Chris Tvedt, Vetle Lid-Larsen og Olaug Nilssen.

Våren er på gang i Bergen, på vei ned fra første tur opp til Fjellveien knipset jeg to bevis på det. Den rosa er en tradisjonell Rododendron, men den hvite blomsten lurer jeg på hva er. Den så så lovende ut, at jeg tror jeg må ta turen opp til dette treet på onsdag, å se om den kanskje har sprunget litt mer ut. Blomstrer det der du er?

Rododendron trives godt i det våte klimaet i Bergen

Hjelp! Hvilket tre er det som blomstrer sånn?

Denne søndagens smakebit hos Flukten fra virkeligheten, er fra den svenske forfatteren Lena Anderssons nylig utgitte bok Uten personlig ansvar. Kanskje de svenske bokelskerne som leser dette allerede har lest boken? Av det jeg har fått med meg av omtaler, ser jeg at jeg ikke er helt på bølgelengde med den gjengse meningen om boken.

Husker du Ester Nilsson? Vi ble kjent med henne i Rettsstridig forføyning, som kom ut i fjor. Årets bok er en oppfølger til den forrige, hvor vi fem år etter affæren med Hugo Rask følger Ester i et nytt følelsesmessig kaos.

Fra bakpå boken:
Fem år etter relasjonen til Hugo Rask treffer Ester Nilsson skuespilleren Olof Sten, og allerede ved det første møtet kjenner hun kroppens sitrende reaksjon: Hun er i ferd med å forelske seg hodestups. Nok en gang. Olof skjuler ikke det faktum at han er gift med Ebba Silfversköld, men begynner allikevel å treffe Ester. De innleder et forhold som egentlig ikke er noe forhold, i hvert fall ikke slik Olof ser det. For han er jo gift og har ingen planer om å forlate Ebba. Men hva gjør han sammen med Ester da?

Ingenting lyser slik i neon

som en benektelse ingen har etterspurt.

Egentlig kunne jeg kopiert min egen omtale av hennes forrige bok, og bare byttet ut Hugo Rask med Olof Sten. Likte du den første boken godt, vil jeg anbefale deg også å lese denne, for her er virkelig mer av det samme.

Språket er det samme kronglete, akademiske språket med mange vanskelige ord som vi ikke bruker i dagligtale; syntaks, gestaltningen, demarkasjonslinjen, allitterasjon og indolens for å gi noen eksempler. Mange setninger måtte jeg lese flere ganger for at de skulle gi mening, selv om jeg skjønte alle ordene. For meg er sånt bare irriterende, (på linje med syngedamer som kler seg halvnakne for at vi ikke skal merke at de ikke kan synge...)

Karakteren Ester, ja jeg kaller henne en karakter for noe så oppkonstruert som henne skal en lete lenge etter. Det er ingen kvinner som oppfører seg sånn som hun gjør, så jeg finner alt hun tenker, sier og gjør lite troverdig.

Når Ester forelsker seg forventer hun at den utkårede skal skille seg fra sin kone med en gang. Han er tydelig på at det kommer han ikke til å gjøre, men Ester overtolker alt han sier, og ikke sier, dithen at han kommer til å skille seg til fordel for henne, ganske snart.

Gifte menn kan jo ikke gi deg det du lengter etter.
Du gir meg en hel del av det. Når du først gir.
Men det er jo ikke nok for deg.
Selvfølgelig ikke, siden jeg vil ha et ordentlig forhold med den jeg elsker.
Men det er jo det gifte menn ikke kan gi deg.
Ingen av mennene jeg har villet ha, har vært katolikker.

Det er et hendelsesforløp i romanen som driver oss gjennom årstidene, men handlingen dreier seg kun om Esters tolkning av Olof. Hun er egentlig ikke lei seg, bare veldig beregnende og eiesyk, og mot slutten omtaler hun Olof som en "satsing". Det er nok min fordømming av Esters oppførsel som gjør at jeg aldri føler forelskelsen eller smerten hennes, kun hennes frustrasjon over at hun ikke får viljen sin.

Hvis du vil ta en titt på VGs anmeldelse vil du se at jeg er langt fra enig i Knut Faldbakken sine tanker om romanen. Jeg så aldri på Ester som intelligent, begavet og oppegående. Dagens Næringsliv har også en omtale av boken, og det har NRK også. Ser frem til å lese hva bokbloggerne synes om boken!

Forlag: Gyldendal

Utgitt: 2014/på norsk 2015

Sider: 331

Kilde: Leseeksemplar

Boken hvor Lena Tørnqvist har samlet brevene Astrid Lindgren og Sara Schwardt sendte seg imellom heter Brevene dine legger jeg under madrassen. I forordet forteller "forfatteren" hvordan denne brevvekslingen artet seg, og bakgrunnen for at hun har samlet disse og gitt dem ut i bokform.

Vil du lese om forfatteren Astrid Lindgren og hennes meritter, må du slå opp på Wikipedia eller lese en annen bok, for det er ikke det denne boken handler om.

Sara skriver som 12 åring brev til sin favorittforfatter, og som det hjertegode mennesket hun var, svarte hun på hennes, så vel som alle andres brev. Brevene fra Sara gjorde noe med henne, og korrespondansen mellom dem ble etterhvert et fast punkt i hennes liv. Den varte fra 1971 til 2002, hvor Lindgren fulgte Sara fra et vettskremt lite barn til en voksen kvinne.
Disse åtti brevene gir oss et vakkert bilde av kjærligheten som vokste mellom disse to kvinnene.

Sara var ikke beskjeden og forsiktig når det kom til å fortelle Astrid hva hun syntes om bøkene og karakterene hennes, og det virker det som Astrid satte pris på. Når hun i sin ville barndom stadig drev med fantestreker og rømte hjemmefra, innrømte Sara at det var Pippi som ga henne innskytelsen om å rømme, noe Astrid ble forferdet over å høre.

Boken inneholder mange artige kommentarer om mangt og meget. I en liten ordveksling kommenterer hun, at hun hver morgen får halve Tyskland i postkassen, etter at hun mottok "den der fredsprisen i Frankfurt". Jeg kunne ikke huske at hun har mottatt fredsprisen, og deles ikke den ut i Oslo? Vel, den 22 oktober 1978 mottok hun i Frankfurt, Den tyske bokhandels fredspris, noe som førte til et skred av fanbrev fra Tyskland.

Sara blir etterhvert voksen, og hyppigheten i brevvekslingen deres avtar. De siste 10-15 årene skrives det bare med års mellomrom, og Sara begynner gjerne brevet med å minne Astrid på hvem hun er, som om Astrid noen gang ville glemme Sara.

Det siste brevet fra Astrid Lindgren til Sara er fra 1992, da er Astrid 85 år gammel. Grunnen til at Sara ikke svarer kommer ikke frem, men hennes siste brev er skrevet noen måneder etter Astrid Lindgrens død i begynnelsen av 2002.

Det aller siste brevet fra Sara er skrevet i 2012, når arbeidet med denne boken er påbegynt. Nå er Sara 53 år gammel, og diskuterer med sitt 13 år gamle jeg, om hvordan denne boken kan bli til. Her kommer det frem litt mer om hennes bakgrunn, og hvordan hun egentlig har hatt det i barndommen. Hun forklarer også hvorfor det første brevet fra Astrid ikke er med i boken, og hvordan hun godt kunne tenke seg å redigere både livet sitt og korrespondansen mellom dem.

Brevene er trykket i rekkefølge og i sin helhet uten at noe er utelatt. Det er sterk lesning å få lov å ta del i dette, som tross alt var en personlig "samtale" mellom to mennesker, som aldri traff hverandre.

Bilde fra boken

Dette er en lettlest sakprosabok om en skikkelse som vi alle kjenner og er glad i. Boken berørte meg, og jeg anbefaler den gjerne videre!

Bloggene Såntsomjegliker og Tonesbokmerke har skrevet flotte omtaler av boken.

Se gjerne Lene Ask sine flotte tegninger fra boken!

Forlag: Heinesen

Utgitt: 2012/på norsk 2015

Sider: 200

Kilde: Leseeksemplar

Bøkene som er på vent hos meg denne tirsdagen er de neste bøkene i serien om Nattmannens datter.
Jeg leste de første 13 bøkene etterhvert som de kom ut, men stoppet der. Når en kollega røpet at hun har resten av serien ble jeg fristet til å lese meg opp litt.

Titter du innom Beathes bokhjerte om tirsdagen, kan det være du får med deg gode lesetips hjem, eller kanskje du har lyst å fortelle om en bok som du har på vent i hyllen din?

Starten på denne bokserien til May Lis Ruus var i juni 2012. Da var jeg med på byvandring hvor vi fikk med oss den første boken hjem. Jeg ble hekta med en gang, så selv om jeg i utgangspunktet var skeptisk til formatet, signerte jeg for å få bøkene tilsendt i posten. Bøkene kom en gang i måneden, og jeg gledet meg like mye hver gang, helt til vi hadde passert 10-11 bøker da begynte jeg å føle at det var lite fremgang.

Nå har jeg som sagt lånt meg de fire neste bøkene, som står klar til lesing så snart som råd. Følger du med på Nattmannens datter? Jeg ser at den har kommet opp i 26 bøker, så det må da nærme seg slutten?

Serien har sin handling i Bergen på 1700-tallet, og hovedpersonen og vår lille heltinne er Lucie. Hun ble plassert på Manufakturhuset av sin far da hun var liten, og har vokst opp blant all fattigdommen og undertrykkelsen i hierakiet som råder her. May Lis Ruus skriver drivende bra, og er kunnskapsrik og oppfinnsom, så disse lesestundene er god underholdning.

Har du hørt om eller lest serien?

Denne boken hadde jeg aldri kommet på å kjøpe, både fordi den ser ut til å ha katter i handlingen og for den skrekkelige fargen på coveret. Boken kom i hus og har nå blitt lest, noe som ble både en lærerik og en provoserende opplevelse. På en litterært spenstig måte skriver Statovci om immigrasjon, seksuell legning og misbruk på en måte, som krever litt mer av leseren en vanlig.

Boken vant Helsingin Sanomat Literary Prize 2014 for årets finske debutroman.

Den er nominert til The Flame Bearer Prize 2015 for Finlands

mest lovende skjønnlitterære verk.

Forlaget om handlingen:
Jugoslavia, 1980-tallet: En ung, muslimsk kvinne vokser opp på landsbygda i et lite og mannsdominert samfunn. Hun er svært ung da hun giftes bort til en mann hun knapt har møtt. Hun forsøker så godt hun kan å være en god kone, men ekteskapet viser seg å være tøft. Da landet bryter ut i krig, tvinges familien på flukt til Finland.

Dagens Helsinki: Kvinnens sønn strever med å finne seg til rette i det kalde, finske samfunnet. Som immigrant og homofil føler han seg som en outsider, og desperat etter selskap, kjøper han en boa constrictor. Men det er katten han møter på en bar en fuktig kveld, som endrer livet hans – sammen reiser de til Kosovo, på leting etter røttene.

Et hvert menneske bør minst en gang i livet stå uten valgmuligheter, for da tror en at en blir gal.

I denne romanen får leseren flere temaer å bryne seg på. Flere tråder blir introdusert samtidig, og den som er lettest å følge gjennom boken er den om unge Emine som blir oppdaget av Bajram og siden giftet bort til ham.

Jeg så meg i speilet og lurte på om jeg var dum. Det var et ganske vanskelig spørsmål å stille seg, men å stille spørsmålet var på langt nær så vanskelig som det seinere ble å innrømme at jeg nok var det.

Den historien som boken begynner med er litt vanskeligere å holde kontroll på. Først er det en mann som ordner seg med tilfeldig sex med en annen mann. Så går han ut og kjøper seg en kongeboa, før han siden blir sjekket opp av en katt. Denne katten bruker sandkasse til å gjøre fra seg i, og har andre kattepreg, men den har i stor grad oppførselen til et menneske.

Jeg hadde satt meg på den svarte kunstskinnsofaen i stua og beit negler av nervøsitet, for jeg skjønte ikke hvordan jeg skulle forklare det tomme terrariet, i tilfelle katten spurte. Eller hva jeg skulle si hvis slangen plutselig bestemte seg for å komme kringlende. Men katten lot seg ikke merke med noe. I stedet kommanderte den meg opp ved å si at jommen er du både lat og feit, ligger der som en annen svinekotelett.

Boken har sin handling i Jugoslavia på 1980-tallet og senere i Finland. Familien er albanere og muslimer bosatt i Pristina i det som nå er Kosovo. Det jeg likte best med denne romanen er skildringene av hvordan det var å leve i tumultene som fulgte Titos død, og hvordan det ble for menneskene når Milosevic kom til makten. Dette er ikke en utpreget politisk roman, så disse betraktningene blir bare antydet, noe som fikk meg til å ville utforske temaet videre.

Det var en del ting med denne romanen jeg slet med å forstå. For det første står det konsekvent han der det skulle stått ham. Det fikk det til å høres gebrokkent ut, og kanskje det var det som var meningen.
Jeg skjønte ikke før sent i boken hvor denne homofile gutten kom inn i bildet, og hva det var med en historien om den menneskelige katten. At handlingsforløpene gled så umerkelig over i hverandre, gjorde at jeg flere ganger hadde lest over en side, og borti to før jeg skjønte at det ikke lenger handlet om Emine, men om han andre, eller motsatt. Jeg hadde satt pris på å slippe å sitte å lure gjennom hele boken, og ble irritert når jeg måtte bla tilbake flere ganger.

Selv om jeg har lest flere hjerteskjærende romaner om hvordan muslimske pikebarn blir behandlet av sine familier, spesielt den nye mannen og hennes kommende svigerfamilie, så ble jeg provosert av det som skjer med Emine.

Og da så Bajram på meg slik han alltid så på meg når jeg ikke tidde selv om jeg burde gjort det. Han hadde reservert et helt blikk for de tilfellene, og han brukte det nå: Leppene hans hardnet i en åpen stilling, fortennene både oppe og nede glimtet fram som på en bever, og han trekk mustasjen opp til nesa mens han strammet huden i hele ansiktet og snudde seg mot meg, og jeg visste hva som ville skje når imamen var gått.

Det at jeg leste boken iløpet av en kort helg, viser at den fenget nok til å holde meg i lesestolen. Jeg synes nok at boken er for litterært "smal" til å ville anbefale den til hvem som helst, men setter du pris på den finske måten å skrive på (Sofi Oksanen) så bør du ta en titt på denne. Jeg gleder meg til det dukker opp flere omtaler av boken, så jeg håper mange bokbloggere vil hive seg rundt.

Forlag: Gyldendal

Utgitt: 2014/på norsk 2015

Sider: 285

Kilde: Leseeksemplar

April med sitt merkelige vær og forhåpningsfulle blikk mot sommeren, er over. Jeg har lest akkurat like mye som jeg pleier, og like variert. Under kan du se listen min, med terningkast og det hele. Har du lyst å lese hva jeg syntes om boken er det bare til å klikke på lenken.
Har du lest noen av bøkene jeg har lest?

Dette har jeg lest i april:

Det frosten tok fikk den eneste 6`eren denne gangen, men jeg har gitt en god del 5`ere. Til forandring delte jeg også ut en 2`er og en 3`er. Jussi Adler-Olsen skuffet denne gangen, mens Katja Petrowskaja sin Esther, kanskje er den som gjorde sterkest inntrykk på meg. Boken med best underholdningsverdi i april må ha vært Skamtegnet.

Det er sjelden jeg skriver månedsoppsummering og ikke har blogget om et eneste kulturelt innslag. Det var humorfestival i Bergen i april, og jeg fikk med meg det de kalte "Tidige forfattere". Det var den lokale helten Doddo med Sjur Hjeltnes på piano som intervjuet Chris Tvedt, Vetle Lid Larssen og Olaug Nilssen.

I morgen tidlig tar mamma og jeg turen til selveste hovedstaden for å sitte på 4 rad og se Fugletribunalet. Gjett om jeg gleder meg :)

Denne boken har jeg hatt i hyllen en stund, så siden forfatteren har kommet med en ny bok i disse dager bestemte jeg meg for å få lest denne i en fei. Det var ingen dum innskytelse :)

Forlaget om handlingen:
Forestill deg at mannen din har skrevet et brev til deg som kun skal åpnes etter hans død. Forestill deg også at brevet inneholder hans dypeste, mørkeste hemmelighet – en hemmelighet så mørk at den ikke bare vil endre livet ditt fullstendig, men også livene til andre rundt deg. Så kan du forestille deg at du tilfeldigvis snubler borti dette brevet mens mannen din er i live – i aller høyeste grad.

Cecilia Fitzpatrick har alt. Livet hennes er like plettfritt og strøkent som hjemmet hennes. Men det brevet er i ferd med å forandre alt, og ikke bare for henne selv. Rachel og Tess kjenner knapt hverandre eller Cecilia, men også de vil kjenne de voldsomme konsekvensene av hennes manns hemmelighet.

Problemet med sannheten er

at den kan forandre alt

Det som ser ut som, og startet som en klassisk dameroman, viste seg etterhvert å inneholde både dybde og brodd. Romanen gir Cecilia, Rachel og Tess hvert sitt kapittel, frem til deres veier krysses. Alle tre er damer det er lett å bli glad i, og den gode karakteroppbyggingen gjør at de fort utvikler personligheter som det er lett å holde fra hverandre.

Boken er lekende lett å lese, selv om den tredelte handlingen rommer mange mennesker og utfordringer som skal leves eller skjules. For det er hemmeligheter det handler om, ikke bare den som Cecilias mann har skrevet i det mystiske brevet, men også i de andre familiene.

Det er artig å lese en hverdagsroman fra Australia, hvor det ved påsketider sukkes over at høsten er på vei. Jeg "kvapp" litt da jeg leste det, og noen andre antydninger til årstid og hendelser som ble plassert i "feil"årstid. Andre beskrivelser av kontinentet finnes ikke, for i denne romanen er det de helt nære ting som belyses.

Ikke kvie deg for å ta fatt på en roman på nesten 500 sider, det går fort unna, for de mange overraskelsene underveis driver leseren videre. Ektemannens hemmelighet er absolutt en roman jeg vil anbefale deg å lese. Nå håper jeg på å få tak i hennes nyeste, og nylig utkomne roman, Det Alice glemte.

Forlag: Pantagruel

Utgitt: 2013/på norsk 2014

Sider: 490

Kilde: Leseeksemplar

Boken har kommet i pocket!

Det Norske Teatret lokket med oppsetning av Agnes Ravatns bok Fugletribunalet. Jeg er lett å lokke med på sånt, så billetter ble kjøpt både til forestillingen og fly. Min spreke, sportye mamma ble med på turen, (selvfølgelig etter å ha lest boken i en fei). Mer om stykket her! Resten av innlegget er en liten fotokavalkade fra våre to dager i Oslo.

Etter å ha ankommet Oslo sjekket vi inn på Scandic Victoria før vi tuslet oppover mot Jernbanetorget, hvor det dagen før hadde blitt avdekket et monument til ære for Osvald-gruppens krigsinnsats. Dette monumentet har skapt kontrovers i Oslo, noe du kan lese mer om her!
Selve hakekorset lå litt ovenfor min øyehøyde så selv om jeg gikk på tå rundt klossen, kunne jeg knapt skimte at det er et hakekors sleggen knuser. De som fryktet at skulpturen skulle overskygge Tigeren som står lenger borte på plassen, har ingenting å bekymre seg for.

Mamma besøker Operataket for første gang

En tur til verdens beste bokhandel er selvskreven for to lesehester som oss

Mathallen er neste stopp

Et glass vin på Blå var glimrende, med herlig utsikt mot Akerselva

Akerselva i all sin prakt - flott sted å gå tur!

Så har vi kommet til Tjuvholmen og kunsten utenfor Astrup Fernley museet

Det var mange seilbåter på fjorden i dag

Søndagen startet vi på Akershus festning

På vei tilbake til søndagsmarkedet på Blå passerte vi denne fine husrekken

Blomstringen er definitivt kommet lengre enn i Bergen

Det var mange fantastiske blomster og trær å se på veien

Utenfor Blå ligger denne husbåten fortøyd

Søndagsmarkedet var vel verdt et besøk, helst for stemningen men de hadde mye fint

Bilde lånt fra DNT

Fugletribunalet er bygget på en Agnes Ravatn sin roman fra 2013. Jeg var begeistret for boken, og gikk i spinn da jeg så at stykket skulle settes opp på Det Norske Teatret. Oslo er heldigvis bare en kort flytur unna, og siden jeg var så heldig å få med meg min greie mamma, ble dette en uforglemmelig helg.

Kort fortalt handler stykket om Allis som er en tv-personlighet som har dummet seg ut så det synger etter. Hun rømmer fra mannen som har blitt en eksmann, fra jobben og livet sitt, og får en stilling langt ute på landet hos einstøingen Sigurd Bagge. Her skal hun passe hus og hage og lage mat til hans kone kommer tilbake. Spørsmålene rundt denne fraværende konen begynner snart å melde seg, og det viser seg at også Sigurd har ting å skjule.

Det er fem skuespillere med i stykket, de to menneskene det handler om, og tre fugler. Fuglene har flotte kostymer, et hode og en vinge, begge deler veldig livaktige. Når Allis tenker, føler eller snakker med seg selv, er det disse fuglene hun kommuniserer med, og det gjør all grublingen ganske så konkret for oss tilskuere.
Marie Blokhus, som vi kjenner fra tv-serien Side om side, gjør en formidabel jobb som Allis. Hun byr virkelig på hele seg, bokstavelig talt, siden hun det meste av forestillingen er mer eller mindre avkledd.

Stykket har noe utpreget erotisk over seg som jeg ikke husker fra boken, og jeg syntes denne minimale silkekjolen var mer forstyrrende enn forklarende.

Niklas Gundersen som spilte Bagge gjorde også en god figur. Han leet ikke på smilemuskelen en eneste gang, og var så pass uberegnelig i sin oppførsel at jeg aldri følte meg trygg.

Frode Winther som jeg kjenner fra DnS spilte kongeørn. Det er han som illustrerer Allis sine seksuelle lyster og den erotiske spenningen som ligger mellom Allis og Sigurd. Det er bare å holde seg fast, for han har det som skal til.

Dette er ikke et lystig stykke, noe bildet over illustrerer. Både mamma og jeg trengte litt tid på å fordøye det vi hadde sett. At det er bra teater er det ikke tvil om, så jeg anbefaler deg å gå å se det hvis du har muligheten.

Elliken hadde gåsehud da hun så stykket, noe jeg kan bekrefte at også jeg fikk. Er det flere som har skrevet om stykket, legg gjerne inn link i kommentarfeltet!

Stykket er skrevet av: Agnes Ravatn

Regissør: Marit Moum Aune

Allis: Marie Blokhus

Bagge: Niklas Gundersen

Stokkand: Ingrid J. Dragland

Måke: Marianne Krogh

Kongeørn: Frode Winther

Det var etter å ha lest "På ville veier" at Oprah Winfrey bestemte seg for å starte sin nye bokklubb, Oprah's Book Club 2, i juni 2012. Det var Berit som skrev så varmt og begeistret om denne boken, at jeg grov dypt i lommeboken og snopte meg den da jeg besøkte Eldorado forrige helg.

Forlaget om boken:
"På ville veier" er Cheryl Strayeds egen historie. 22 år gammel raser livet hennes sammen. Moren blir syk og går bort etter få uker, bare noen og førti år gammel. Familien spres for alle vinder. Cheryls liv fylles med stoff, utroskap og angst. Fire år senere når hun bunnen og tar en vill og impulsiv beslutning: Hun vil gi seg ut på en vandring langs hele California, fra Mexico i syd til den kanadiske grensen i nord.

"På ville veier" handler om denne avgjørende turen. Cheryl går alene gjennom snø og ørken, i for små støvler og med for tung ryggsekk, hun møter klapperslanger, bjørner og andre vandrere - de som blir venner for livet og de som vil utnytte en ung kvinne alene på tur.

"På ville veier" er filmatisert, med Nick Hornby som manusforfatter. Reese Witherspoon spiller rollen som Cheryl. Wild som filmen heter hadde premiere i mars, uten at jeg har fått det med meg. Her kan du lese litt om filmen.

Selv om jeg er veldig glad i å gå på tur, er det sjelden bøker om lange reiser fenger meg. Denne derimot tok meg med storm. Romanen er mangfoldig og varierte mellom selve turopplevelsen og Cheryls tilbakeblikk på sitt eget liv. Hun bruker et lett språk, som ikke er særlig poetisk men innimellom har hun noen reflekterte betraktninger som får meg til å sukke og legge boken i fanget et øyeblikk.

Når jeg leser om selve turen hennes, har jeg lyst å være der. Jeg har lyst å være henne, med all smerten, slitet, angsten og sulten. Hun greier å formidle biter av sitt indre landskap, selv om hun er ærlig på at det er vanskelig å sette ord på hvorfor hun har oppført seg som hun har gjort i fortiden, og hvorfor hun i det hele tatt er ute og går denne turen.

Stillheten var enorm. Ensomheten var tyngende.

Det var dette jeg kom for, tenkte jeg. Det var dette jeg fikk.

Landskapet hun beveger seg i, på denne 2500 kilometer lange turen fra Mexico til Canada blir også beskrevet. Ikke overfladisk som om vi ser det på tv, men fra hennes ståsted der hun går og er omkranset av høye fjell, fosser og vann, små og store dyr som både er truende og fredelige. Den tunge sekken Monster, er hennes følgesvenn, der den rommer alt som er nødvendig for å være i villmarken i uker i slengen.

Nå hadde sekken min et navn: Monster. Jeg mente det bare godt. Jeg var himmelfallen over at alt jeg trengte for å overleve, kunne bæres på ryggen min. Og, enda mer overraskende, at jeg faktisk klarte å bære det. At jeg kunne bære det som ikke var til å bære. Denne erkjennelsen av mitt fysiske, materielle liv smittet automatisk over på den emosjonelle og spirituelle sfæren.

Det er flere som går Pacific Crest Trail, de følger med på hverandre gjennom loggbøkene, og noen få ganger treffes de ved leirer eller andre knutepunkter. Cheryl er den tøffeste av dem alle, alene og jente og i begynnelsen var hun temmelig uerfaren som turgåer.

Romanen handler kort fortalt om å sørge, å rote livet sitt skikkelig til, for så å finne en måte å komme tilbake i sporet på. Cheryl Strayed skriver personlig og engasjerende uten å ty til klisjèer, og bruker ikke velkjente knep for å få inn nerve eller spenning.

Forlag: Aschehoug

Utgitt: 2012

Sider: 396

Kilde: Kjøpt selv

Min mestlesende venninne anbefalt denne varmt, og jeg var så heldig å få låne hennes eksemplar fra biblioteket. Hurra for hurtiglesende venninner, som kjenner lesesmaken min!!

Forlaget om romanen:
Imi blir levert på barnehjemstrappen noen få dager gammel. Moren er ung og prostituert. Han blir der til han får reise til London for å bo hos den single Lynne, som av og til tar foreldreløse ungdommer inn i huset. Imre begynner å jobbe for kaffebarkjeden Proper Coffe, men innser snart at kjeden bygger driften på et vaklende fundament …

Fra barnehjem på den ungarske landsbygda til assistent i en kaffebarkjede i London

– gjennom fortellingen om Imi i Kaffebarpyramiden opplever vi ytterpunktene i europeisk samtid. Romanen presenterer et europeisk blikk på kapitalismen, samtidig som den er en italiensk ”coming of age”- fortelling.

Advarsel: Dette er en "slukebok". Jeg skulle bare ta en titt før jeg skulle farge håret, og plutselig var hårfarging utsatt på ubestemt tid, mens jeg leste med store øyne.
Historien veksler mellom nåtid og en ikke så fjern fortid da Imre var liten og vokste opp på barnehjem i Ungarn. Han levde et godt liv, med kjærlige voksne rundt seg, og nok mat, selv om ingen av barna var rik på personlige eiendeler.

Drømmer er fattigmanns dop. Ønsker er framtidens oksygen.

I nåtid bor Imre i London, og jeg frydet meg da vi ble tatt med rundt i gatene og på plasser jeg vet hvor er. Det skal ikke mye til for å glede meg, når London er inne i bildet. Imi er en pliktoppfyllende og flittig gutt, og når han skal lære seg baristakunsten blir han for god, og blir kalt inn på teppet hvor han får beskjed om å lage cappucinoen, på en ikke fullt så bra måte.
Proper coffe, en mastodont av en kaffekjede, får noen kraftige sleivspark i denne romanen. Da jeg var kommet til endes kunne jeg tydelig se for meg inspirasjonen forfatteren kan ha hatt, for å skrive denne romanen.

Imi er forvirret. Denne måten å oppføre seg på forekommer ham å være unødvendig komplisert. Og likevel er han klar over at han ikke har noe valg Han blir snart nødt til å lære seg diplomatiets kunst og bli som engelskmennene - de eneste menneskene i verden som er i stand til å si sannheten ved å lyve.

Romanen er velskrevet til tusen, og viser at forfatteren har god innsikt inn i den menneskelige sjel. Selv om den ikke følger et kronologisk forløp, men byr stadig vekk på uventede vendinger, er romanen lettlest. Det er Imi det handler om, men vi blir kjent med hans "landlady", hans venn, hans kollega og de to sjefene hans, og den kreftsyke nobelprisvinneren i litteratur, som ikke skrev et ord etter hun vant prisen.
Vi er også innom barnehjemmet og blir kjent med den sinte stumme gutten. Noe av det beste i boken var den innsiktsfulle måten forfatteren beskriver den aller første kimen til opprør, denne Jonatan kommer til å gjøre mot sin far.

Kaffebarpyramiden er en roman med karakter. Den er ganske så tankevekkende, fenget meg fra første side og var lest på en kveld og en formiddag. Jeg anbefaler den gjerne videre!

Forlag: Cappelen Damm

Utgitt: 2014

Sider: 250

Kilde: Biblioteksbok

En annerledes klassereise kaller forlaget romanen. Forfatteren gir mye av seg selv i denne romanen som gir et fargerikt bilde på hvordan det kunne være å vokse opp på den franske landsbygda for 20 år siden. Jeg håper inderlig forholdene har forandret seg.

Forlaget om romanen:
I romanen "Farvel til Eddy Bellegueule" skriver Edouard Louis sitt eget liv. Boka ble en sensasjon da den kom ut i Frankrike og skapte enorm debatt. Forfatteren, som sier at vi må slutte å romantisere ulykke, var bare 21 år da han debuterte. Han har kjempet hardt og kommet langt.

Egentlig er Eddy Bellegueules opprør mot foreldre, fattigdom og en sosial bakgrunn med vold og rasisme, det andre trinnet i denne unge guttens dramatiske liv. For før han klarer å gjøre opprør mot den verden han vokser opp i, er det denne verdenen som står opp mot Eddy. Svært tidlig opplever han både forakt og alvorlig mobbing fra sine egne. Valget er enkelt da muligheten til slutt byr seg. Flukt.

Romanen skildrer oppveksten til en gutt som allerede i 3 års alderen reflekterte over hvorfor han fremstår som mer feminin enn andre gutter. Han har en voldelig far og storebror og en mor som uten tydelig kjærlighet til Eddy tar seg av ham og de andre søsknene. Hele skolegangen blir han mobbet fordi de antar han er homofil, og dette er det sårt å lese om.

Bortsett fra det såre ved å bli mobbet og den kjærlighetsløse oppveksten så fant jeg ikke mer som satte i gang mine følelser. Til slutt får vi en slags happy ending, med en noe tvetydig slutt, kanskje for å gjøre til lags, de som håpet han var homofil og de som håpet at han ikke var det.

Jeg skjønte aldri om han hadde det vondt inni seg, om han smilte av nyheten om farens død på samme måte som man kan smile når man får en spyttklyse i ansiktet.

Romanen gjorde stor suksess da den kom ut i Frankrike i fjor, men hos meg slo den ikke an. Jeg vet tema kan berøre meg, men etter å ha lest boken i en engang tar jeg meg i å reflektere: "dette var noen timer jeg ikke får tilbake".

Det var Rose-Marie sin flotte omtale som fikk meg til å låne boken, men denne gangen er vi ikke like begeistret. Les gjerne hennes fyldige omtale!

Forlag: Aschehoug

Utgitt: 2014/på norsk 2015

Sider: 173

Kilde: Lånt på biblioteket

Åpen by er den nigeriansk-amerikanske forfatteren Teju Cole sitt gjennombrudd som romanforfatter. Romanen kom ut i USA i 2012, den høstet gode kritikker og forfatteren mottok flere priser for boken. Jeg ble litt svett når forlaget sier at boken er både en dagbok, flanørroman, essay og dagdrøm, men det var det ingen grunn til, for den falt i smak hos meg.

Forlaget om handlingen:
Åpen by handler om Julius, en ung psykiater som tilbringer all ledig tid med å vandre rundt New Yorks gater, alene og i timevis. Mens han går, reflekterer han over barndommen, det havarerte kjærlighetsforholdet og ensomheten og isolasjonen han opplever i storbyen. Samtidig driver byen forbi ham og avdekker sporene etter de menneskene som en gang bodde der. Og ved hvert nytt møte trenger Julius dypere og dypere inn i New Yorks historie – og i sin egen.

Åpen by er en fortelling om å være en fremmed i New York etter 11. september. Men det er også en intellektuell, politisk og litterært sett utfordrende roman om vår tids store spørsmål – om erindring, rotløshet og kunstens forløsende kraft.

Har du vært i New York og er kjent med byens gater, parker og puls generelt vil denne boken være midt i blinken for deg. I korte tankesprang gjør han seg sine observasjoner, både av seg selv og andre, og disse refleksjonene blir som et oppkomme av stemninger som flettes sammen til et hele.

Den ettermiddagen, da jeg smatt inn og ut av meg selv, da tiden ble tøyelig og stemmer fra fortiden skar inn i nåtiden, ble byens hjerte grepet av noe som fremsto som uroligheter fra tidligere tider.

Helt i begynnelsen får vi oppleve hvordan avviklingen av NY maraton kan oppleves for en som ikke bryr seg om løpet. Han forteller om en spesiell kino-opplevelse, da han så The last king of Scotland, som handler om Idi Amin som drepte over 300 000 ugandere. Dette er ikke en utpreget politisk roman, men Julius nærmer seg spørsmål som dreier seg om vår sameksistens, på en fin måte.

Som et dryss krydrer han handlingen med musikalske og litterære henvisninger. Forfatterens bakgrunn fra kunsthistorie skinner igjennom når han beskriver stillhetens kunstnere Brewster og Vermeer.

Vi blir presentert for Saidu, en liberiansk asylsøker i USA, og senere når han har reist til Belgia for å lete etter sin bestemor, blir vi også kjent med Faraq som jobber i telefonbutikken han er innom daglig, i de ukene han er der. Faraq viser seg å være mer enn en butikkassistent, han studerer multikulturalisme, eller annerledeshet, som han velger å kalle det. I denne romanen er fellesskapet som afrikanere i utlandet føler beskrevet på en fin måte. De krever av hverandre å bli sett, noe som kan være en utfordring, men som samtidig gjør det lett for dem å danne vennskap.

Det hender jeg lurer på hvor langt Gandhi ville drevet det hvis britene hadde vært mer brutale. Hvis de hadde vært villige til å drepe demonstranter i hopetall. Verdig motstand fører ikke alltid helt frem. Bare spør kongoleserne.

Åpen by er en følsom roman som stiller skarpe spørsmål på en fin måte. Romanen er positiv og fylt med håp for fremtiden, selv om enkelte tema og spørsmål nok kan føles kontroversielle. Språket er fenomenalt, lesingen går lett, og de gangene jeg stopper opp for å lese en setning på nytt, er det fordi teksten åpner mitt sinn på en forunderlig måte. Det var først på de siste hundre sidene at romanen føles som "essay, dagbok og dagdrøm" (flanørroman vet jeg ikke hva er...) Det er en velskrevet roman, med en rød tråd som mot slutten forsvinner litt for meg. De fleste av de løsrevne hendelsene er det kjekt å lese om, mens noen blir litt for løsreven, og føles som "fyllmasse" uten kontekst.

Romanen er absolutt velskrevet og en jeg anbefaler deg å se nærmere på.

Forlag: Gyldendal

Utgitt: 2012/på norsk 2015

Sider: 313

Kilde: Leseeksemplar

Vår i Oslo forrige helg

Lesingen går sin gang i det samme tempo som før, jeg skriver om bøkene etterhvert, også det på samme måte. Jeg har registrert at jeg leser færre blogger enn før, og det er færre som kommenterer hos meg. Dette gjelder ikke bare meg, for på bloggrollen min er det betydelig mindre rotasjon. Hva er dette? Har bokbloggerne tatt sommerferie allerede?

Kontakten jeg har fått med bokbloggere over hele landet har gjort lesing og blogging til mer enn en hobby. Det har blitt en sosial greie som har sin plass i livet mitt. For første gang på lenge lar jeg pc`en stå igjen hjemme når jeg drar på tur. Trenger å sette strek for forventninger om besøk og kommentarer. Når jeg kommer hjem fra tur blir det andre boller.... har du hørt den før?

Sånn ser rundturen vår ut: 5 overnattinger - 18,5 timers kjøring

Grytidlig i morgen flyr vi til Praha for å ta oss en liten kjøretur. Målet var å samle oss tre nasjonstopper, men på den høyeste på 2500 moh. viser seg å være for mye snø. Kanskje det blir en dag i Auschwitz eller i Krakow, alt etter hva vi er i humør til når vi passerer.
Praha og Budapest har vi besøkt før, så nå stopper vi kanskje i Bratislava og muligens Eger, en liten by vi har fått anbefalt. Fra før har vi 14 nasjonstopper i samlingen, så det skal bli kjekt med to eller tre til. Det er bare første stopp Janske Lazne vi har booket hotell, turen videre går mer på lykke og fromme enn vi er vant med.

Høyeste toppen i Tsjekkia er Snezka på 1603 moh

Høyeste toppen i Polen er Rysy på 2499 moh

Høyeste toppen i Ungarn er Kekes på 1014

Vil ønske alle som er innom en riktig fin 17 mai :)

Plommetreet av Ellen Marie Wiseman - en sterk debutroman

Et rom større enn ensomheten av Yiyun Li

En vårlig hilsen fra vakre Bergen

En smakebit fra Et utrolig sammentreff av Gavin Extence

Alex av Pierre Lemaitre - krim lest av Håkon Ramstad

Mi briljante venninne av Elena Ferrante - bok 1 av 4

Bergen City Maraton 2015 - en våt men fornøyelig affære

Uten personlig ansvar av Lena Andersson

Brevveksling mellom Astrid Lindgren og Sara Schwardt

Boken på vent: Nattmannens datter nummer 14-15-16-17

Katten min, Jugoslavia av Pajtim Statovci - en prisvinnende debutroman

Oppsummering for lesemåneden april

Ektemannens hemmelighet av Liane Moriarty

En fantastisk helg i Oslo med teater og masse sightseeing

Fugletribunalet på Det Norske Teatret

På ville veier av Cheryl Strayed

Kaffebarpyramiden av Nicola Lecca

Farvel til Eddy Bellegueule av Edouard Louis - bare en notis...

Åpen by av Teju Cole

Bloggpause og maiferie med tur til Tsjekkia, Polen, Slovakia og Ungarn