Tine sin blogg - litteratur, kultur og tur

Ett av byggene som er plassert på den høyeste toppen i Tsjekkia (bilde tatt fra Polen)

Praha ligger bare en kort flytur fra Bergen, leiebilen sto klar, og før vi viste ordet av det var vi igang med nasjonstoppsanking igjen. Vi kjørte nord til Janske Lazne hvor vi bodde på Hotel Omnia, på tross av den stygge fasaden, var det et fint hotell å bo på.

Banene opp til nasjonstoppen lå 20 minutters kjøring videre på et lite sted som heter Pec Pod. Første tur dit ble bom, for de stengte banen over en time før annonsert den ettermiddagen, men morgenen etter var en av banene åpne, og vi fikk vår nasjonstopp nummer 15!

Høye steg og god hoftesving

Vi fikk oss en fin tur opp mot toppen. Det går bane hele veien opp, men denne morgenen var bane to heldigvis stengt. Turen opp tok oss 40 minutter, på en overtydelig sti som var lett å gå. På toppen var der 4-5 forskjellige bygninger, hvorav en kafè som var åpen. Når du er her er du på grensen til Polen, noe som er godt avmerket. Temperaturen lå på 0 grader da vi var der, og det var snø i luften, så vi kom oss inn i kafèen ganske raskt.

Når dette var unnagjort kjørte vi til Krakow hvor vi etter en time i rushtrafikk og 5-6 forsøk på å finne hotellrom, endelig kunne finne roen. Kvelden ble av det riktig koselige slaget, tilbrakt som den var sammen med Hege og hennes mor og datter, på en italiensk restaurant.

For en vakker by Krakow er! Jeg hadde aldri vært her før, så nå skjønner jeg godt hvorfor mange er så begeistret. Hit vil jeg tilbake!

Enda et av de mystiske byggene på toppen - ser nesten ut som en UFO i tåken

Vakre Krakow bød på masse fint for øyet - ekstra gøy med kunst en kan krype inn i

For en bokelsker som meg er det alltid gøy med bokhandlere - se den flotte muren!

Flott veimerking - sånn så det ut i flere mil

I Krakow bodde vi på Hotel Evropska, og her vil jeg gjerne bo igjen. Det har sentral beliggenhet med utsikt til Galleria, og hyggelig betjening som ikke er redd for å snakke engelsk. Kommer du kjørende har de til og med parkering å tilby.

Tatrafjellene hvor også Rysy - høyeste toppen i Polen ligger

Turen vår gikk videre til Zakopane, hvor vi forspiste oss på frityrstekt før vi kjørte videre opp i fjellet til Strebske Pleso. Herfra skulle vi gått på den høyeste toppen i Polen, Rysy på 2499, men her lå det for mye snø til at vi kunne ta turen denne helgen. Etter en overnatting på Hotel FIS, i dette øde og iskalde fjellområdet i Slovakia, kjørte vi til den koselige byen Eger, og krysset da grensen til Ungarn. Her spiste vi lunch og koste oss i solen som tittet frem, før vi fortsatte videre.

Enormt, stilfullt med glimrende restaurant og et eventyrlig SPA - anbefales på det gloheiteste!

Uteavdelingen til det enorme SPA`et på Saliris

I tillegg til kalkbergene var området pyntet med vannliljer, kaper og flotte turstier

Heldigvis er Frode en racer med gps og mobil så han fant frem til Saliris SPA hotell, rett utenfor Eger. Vi kunne ikke blitt mer fornøyd. Til en billig penge fikk vi halvpensjon og mulighet til å bade så mye vi ville.
Været var deilig, og enda deiligere var det å svømme rundt i de varme kildene. Kildene er "temmet" i bassenger, men vannet er ekte nok. Fra sitt opprinnelige tilholdssted 800 meter under jorden er det kalk og mineralholdige, varme vannet pumpet opp til denne resorten. Vannet har dokumentert positiv helseeffekt, både på grunn av kalken og mineralene men sikkert også på grunn av temperaturen som lå på mellom 33 og 38 grader.

Vi gikk en liten tur rundt hotellet og tok kalkfremkomsten nærmere i øyesyn - ja, det lukter en smule svovel...

Kvelden ble tilbrakt i restauranten hvor de hadde en deilig middagsbuffè, før vi etter en herlig frokost morgenen etter kjørte videre til neste nasjonstopp, nemlig den i Ungarn.

Planen og kart over rundturen

Del I av turen, høyeste toppen i Tsjekkia

Del III av turen (kommer)

Hvor godt kjenner du egentlig dem du elsker aller høyest? Bare dette utgangsspørsmålet får nakkehårene mine til å stå rett ut. Debuten til Jane Shemilt var fengslende og medrivende til tusen, snakk om å lese sittende, stående og gående - en bok jeg gjerne anbefaler videre.

Forlaget om romanen:
Jenny Malcolm befinner seg på riktig sted i livet. Selv om hun er konstant på farten – mellom en krevende jobb som lege, tre barn og den arbeidsnarkomane ektemannen Ted – synes hun det meste går etter planen. Men da den 15 år gamle datteren Naomi forsvinner sporløst, ramler Jennys tilværelse sammen. Hun innser at under den tilsynelatende plettfrie overflaten er mye annerledes enn det hun har forestilt seg.
Ett år senere er Naomi fremdeles borte. Jenny står på randen av sammenbrudd, det samme gjør familien hennes. Er sannheten om hva som skjedde med Naomi det eneste som kan samle familien igjen? Eller vil sannheten tvert imot rive dem fra hverandre for godt?

Med denne intense thrilleren fikk jeg den deilige følelsen av å ikke greie å legge fra meg boken. Den var en av (kun) to bøker som ble med på en 6 dagers biltur i Europa, og jeg hadde ikke problemer med å lese verken på fly, i bil eller på restaurant.

Handlingen er original på den måten at den er kronologisk og lett å følge, samtidig som den er todelt. Hendelsesforløpene foregår med et års mellomrom, men den senere handlingen røper ikke hva som skjedde da datteren forsvant.
Språket er ikke av det særlig prosaiske slaget, men passer godt til handlingen. Jeg frydet meg spesielt over hvordan forfatteren greide å få frem Jennys usikkerhet overfor sin egen oppførsel forut for datterens forsvinning. Hun er fortvilet over forsvinningen, og når hun begynner å få kritiske bemerkninger fra den ene sønnen sin, har hun evnen til å gå i seg selv, uten å bli hysterisk. Det var noe uventet alvorlig over denne siden av historien, som gjorde den realistisk og tankevekkende på en gang.

Slutten kom vel ikke som en overraskelse, men siden løsningen på forsvinningsspørsmålet ble holdt skjult i det høye tempoet og dramatikken underveis, ble det en fin avrunding.

Jeg anbefaler deg på det varmeste å lese Datteren!

Forlag: Gyldendal
Utgitt: 2014/på norsk 2015
Sider: 396
Kilde: Leseeksemplar

Etter ganske så motvillig ha forlatt SPA`en på Hotel Saliris styrte vi mot Ungarns høyeste topp. Området vi kjørte gjennom er ganske så flatt, så den toppen på 1064 meter syntes ganske lenge. Det er absolutt ingen bragd å ha besteget denne nasjonstoppen, for her kjører man så og si til døren. Vår nasjonstopp nummer 16 er en typisk utfartssted for ungarerne som bor i området, og skogen man passerer gjennom på vei opp, har mange turmuligheter.
Vi tilbrakte nok tid på toppen til å ta noen bilder, og støttet lokalbefolkningen med å kjøpe is og kaffe, før vi kjørte videre.

Sånn så vi ut på toppen

Og sånn ser utsikten ut fra toppen

Veien videre gikk rett gjennom Budapest og til Bratislava, en by ingen av oss hadde vært i før. Her fant vi oss et rom på Hotel Apollo, som ligger en liten halvtimes spasertur utenfor sentrum. Byen er liten, men vi hadde ikke problemer med å finne lunch i solen og en god restaurant hvor vi spiste middag, noen timer senere. Vi tok turen rundt i gatene, og ned til Donau som fløt stille forbi.

Flott bekkalokk i Bratislava

Morgenen etter var vi fornøyd med å ha utforsket byen, og la i vei mot vårt siste stoppested Praha. Her forlot vi bilen i en av de trange gatene, og la i vei mot Karlsbroen. Her fant vi et bord helt i vannkanten, med bølgeskvulp og herlig urban støy i ørene. I Praha tuslet vi rundt og så på alle turistene, mens vi drakk hvitvin (en av oss...) og spiste is (alle tre...).

Utsikten fra lunchbordet vårt: Slott og Karlsbroen i Praha

Å kjøre på tur i Europa på denne måten er en opplevelse i seg selv. Vi hadde kjøreøkter på rundt tre timer, et par dager ble det litt lenger, men det gikk helt fint. Vi fikk se landene utenfor storbyene, som vi egentlig kjenner så godt, og da ser en lett forskjellene på veistandard, byggeskikker, levestandard og åpenhet. Denne turen ble i tillegg smykket av en nydelig fargepalett, siden vanvittig mange trær var i blomstring.
Det er utrolig mye ubenyttet areal i Europa, og det slår meg hver gang at jeg tenker på disse landene som trangbodde, men det handler mest om å klumpe seg sammen i byene.
Lærerikt er det i alle fall, og det anbefales for de som har tilgang til en sjåfør med is i magen, og en kanskje en felles interesse for å høre på lydbok.

Har du lyst å se reiseruten vår kan du klikke her, vil du lese om SPA oppholdet vårt klikker du her, eller turen til høyeste toppen i Tsjekkia, da kan du klikke her!

Sondre: "Kan jeg få is mamma?" - Jeg, idet jeg ser interiøret i isbaren: "Jaaaaaaaaaaaaaaaaaaa"

Svenskene er god på krim og jeg har lest min skjerv av dem, så jeg forventet vel ikke mer enn å bli underholdt en stund. Mine forventninger ble innfridd og vel så det, for her tar Emelie Schepp også for seg spørsmålet om smugling av fortvilte sjeler inn i landet, noe som gir romanen en annen dimensjon.

Forlagets intro:
Jana Berzelius er en vellykket jurist. Men hun husker ingenting fra sin barndom. Og hva betyr den tatoveringen hun har i nakken? Når fikk hun den?

Sommeren 1991 våkner den ni år gamle Jana Berzelius opp på et sykehus. Hun husker ikke hvem hun er, eller hvor hun kommer fra.
Tjueen år senere er Jana en vellykket jurist og arbeider som statsadvokat. Sammen med politiet skal hun etterforske drapet på avdelingslederen for Migrationsverket.

På drapsstedet finner de flere fingeravtrykk som er så små at de må tilhøre et barn. Etterforskningen tar en uventet vending da det dukker opp et nytt lik, denne gangen en ung gutt. Jo mer Jana graver i guttens bakgrunn, desto nærmere kommer hun sannheten om sin egen fortid.

Merket for livet var perfekt å høre på lydbok, for endringer i hendelsesforløp kommer klart frem når en lytter. Anne Ryg har rykket opp som en av mine favorittinnlesere, for måten hun leste på var akkurat sånn som jeg liker det.

Handlingen er todelt helt i begynnelsen, men det tar ikke lang tid før en skjønner sammenhengen mellom den innledende historien og etterforskningen som skal settes igang.
Hovedpersonen Jana Berzelius er statsadvokat, og den vi følger tettest i historien. Hun har sine dunkle hemmeligheter, som hun knapt er klar over selv. Dette preger hennes personlighet og væremåte og gjør henne lett å like. I motsetning til Mia Bolander, en av politietterforskerne som skal finne ut av hvem som drepte sjefen for Migrasjonsverket. Disse to har dårlig kjemi, og Mias følelser for Jana gir til tider historien et litt komisk preg.

Det er ingenting komisk ved handlingen forøvrig, hvor smugling av familier via container er et av innslagene. Ganske så grotesk er det som hender når disse stakkars menneskene ankommer sitt mål, men mer enn dette vil jeg ikke røpe.

Merket for livet er en bladvender av dimensjoner, jeg hørte og leste og hadde problemer med å fri tankene fra handlingen når jeg var borte fra boken. Karakteroppbyggingen var formidabel, med et par uimotståelige personligheter.

Denne boken er skrevet med stødig hånd, handlingen går opp, og jeg håper virkelig at det kommer flere bøker om Jana Berzelius.

Forlag: Lydbokforlaget og Gyldendal

Sider: 404 - Lyttetid: nesten 11 timer

Utgitt: 2015

Kilde: Lese/lytteeksemplarer

Likte du Morgen i Jenin er du nok like spent som jeg var på Susan Abulhawa sin nyeste roman. Gled deg!! Israelernes beleiring av palestinernes land har vart en mannsalder, og grusomhetene som påføres denne befolkningen pågår fremdeles. Sommeren 2014 ble den innesperrede og beleirede befolkningen på Gazastripen angrepet i 7 uker. 2191 mennesker ble drept, 527 av disse var barn.

Forlaget om romanen:
Kjærlighet i vanviddets tid. Susan Abulhawa er tilbake med en ny roman etter den internasjonale suksessen "Morgen i Jenin".

I en flyktningeleir på Gazastripen sitter Khaled, en ung palestinsk gutt, og forteller om slekten sin. Han er lenket til rullestolen, og er omgitt av fire generasjoner kvinner: Oldemoren, som kunne snakke med jinnen og bestemor Nazmyieh, som var den vakreste og mest rampete jenta i Beit Daras. Khaleds mor, Alwan, som elsker i det stille og det uendelige og broderer vakre arbeider der hun syr stjerner og månen på plass. Og lillesøster Rhet Shel, som er selve løftet de alle har gitt hverandre, hun som holder solen oppe.

Vi skal ikke glemme den urett som ble begått mot jødene under 2. verdenskrig, men det er for meg komplett uforståelig at nettopp denne folkegruppen kan oppføre seg så bestialsk som de gjør mot palestinerne.

Susan Abulhawa innfrir mine høye forventninger til denne romanen. Den berørte meg dypt, samtidig som den ga meg et unikt innblikk i livet bak stengslene. Boken er skrevet som en hyllest til motstandsbevegelsen, men da jeg leste den oppfattet jeg den som en klar hyllest til de sterke kvinnene som klarer seg i hverdagen og holder familiene sammen.

Ofte når jeg leser romaner satt i en historisk kontekst får jeg lyst til å utforske nærmere, så også denne gangen. Handlingen kommer med mange svar, men jeg sitter også igjen med spørsmål, flest av eksistensiell og medmenneskelig art, men boken får meg til å innse at jeg ikke vet så mye om denne konflikten som jeg trodde.

Skrivestilen hennes er av det litt kronglete slaget, uten at det blir "smalt" eller vanskelig å følge med på. Hvert kapittel starter med en liten tekst i kursiv, som jeg etter en stund skjønte var Khaled sin stemme. Denne innledningen er ofte litt på siden av handlingen, og sammen med innslag av ånder og samtale med avdøde personer, betyr det at jeg må konsentrere meg litt i begynnelsen av lesingen.

Handlingen starter i 1948 da Nazmiyeh og familien blir fordrevet fra hjemmene sine i Beit Daras, og vi følger dem gjennom fire generasjoner frem til nåtid, hvor denne bemerkelsesverdige kvinnen er blitt en gammel dame.

"Du føler deg som et barn som i lek brenner opp maur med et forstørrelsesglass".
Israelsk soldat etter et angrep på Gaza

Romanen har innslag av drap og voldtekt, tapt verdighet, kampen for å overleve og den blodige urettferdighet som denne beleiringen er, men det er ikke det som utgjør essensen av handlingen. Her hører vi om en enorm familiefølelse og et samhold på tvers av tomtegrensene, som vi bare kan drømme om. Kvinnene går kledd i sine tradisjonelle muslimske plagg, men når jeg leser denne romanen får jeg en bedre forståelse for at de ønsker dette selv, og hvorfor. Vi lærer også om arabiske skikker, og om tunnelene til Egypt, uten at flyten i handlingen stopper opp, eller det føles oppramsende eller belærende.

Handlingen tar oss med gjennom 3-4 generasjoner. En av handlingstrådene starter i nåtid, i Amerika, med Nur når hun er en liten jente og blir tatt vare på av sin bestefar. Det ligger ganske opp i dagen hva som kommer til å skje, og hvem denne jenta er, men det spolerer ikke begivenhetene videre. Susan Abulhawa er en historieforteller av rang, og greide etter få sider å fange meg inn i dette overflødighetshornet av mellommenneskelige relasjoner, dype refleksjoner, intens realisme og besnærende kjærlighet.

Forfatteren har selv levd med konflikten, da hennes foreldre flyktet etter seksdagerskrigen i 1967. Familien ble splittet og barndommen ble alt annet enn forutsigbar. Nå bor Susan Abulhawa i USA, noe som hun har tatt med seg inn i handlingen i denne romanen.

Dagbladet hadde en anmeldelse av romanen i gårsdagens utgave, de ga boken en 4`er, men jeg kan ikke gå lenger ned enn 5.

Forlag: Aschehoug

Utgitt: 2015

Sider: 360

Kilde: Leseeksemplar

Noen ganger får vi bokbloggere bøker "inn bakveien". I dette tilfellet kjente jeg til, verken romanen, forfatteren eller forlaget, men gjett om jeg er glad for at denne boken fant veien til meg!

Litt om handlingen:
Tate, en 23 år gammel sykepleier, skal videreutdanne seg og flytter derfor fra San Diego til San Fransisco, for å bo i sin brors leilighet. Når hun kommer frem med flyttelasset sitt er ikke storebror Corbin hjemme, så hun skal låse seg inn, men oppetter døren ligger det en mann og sover.
Denne starten på historien har så mye nerve, at jeg sitter og gliser lettet og fornøyd mens jeg leser videre.

Romanen har to handlingsforløp, hvorav det ene er satt 6 år tilbake i tid. Der er ikke Tate med, men Miles Archer den unge mannen hun blir kjent med. Den ene historien kaster lys på den andre, og ved å få innblikk fra begge kanter gjennom lesingen bygges intrige på en besnærende måte.

Tema i denne boken er et velbrukt et som lett kunne fått forfatteren til å havne i en suppe av klisjèer. Dette skjer ikke, selv om det er to unge mennesker som skal finne ut av sin gryende forelskelse, så blir det aldri sukkersøtt. Normalt sett ville jeg sagt til Tate "kom deg vekk fra ham", og stilt meg uforstående til at hun blir, men her greier forfatteren å overbevise meg om at det Tate gjør, er det eneste mulige.

Leseren blir invitert inn i de aller mest intime stundene til Miles og Tate, noe jeg som oftest synes er et søkt virkemiddel for å holde på leseren. Denne gangen nøt jeg det, det er ingenting oppkonstruert over det, og det er en viktig brikke til handlingen.
Språket og skriveteknikken hun bruker er helt etter min smak, og passer til handlingen. I den tidlige handlingstråden er all teksten midtstilt, så den skiller seg tydelig ut fra nåtid. I begynnelsen er det korte setninger, mens senere blir setningene lengre, noe som også tydeliggjorde Miles og Rachel sine følelser.

Karakterene og handlingsforløpet er glimrende satt sammen, boken fengslet meg fra begynnelse til slutt. Slutten ja, den fikk tømt meg for den siste rest av tårer jeg hadde igjen, først vonde, kalde tårer og så heldigvis noen søte, varme på slutten.
Når du setter deg ned med boken og blir kjent med Captain, så må du hilse fra meg. Jeg digger denne 80 år gamle, kloke mannen!

Om du synes tittelen og kanskje også coveret er lite innbydende, så ikke la deg skremme. Dette er en historie utenom det vanlige, den er intens, med en alvorlig undertone, som ikke blir ekkel.

Anbefales på det varmeste!

Klikk på lenken til forlaget om du vil lese om forfatteren,

eller se hvordan forlaget presenterer boken.

Forlag: Gursliberg

Utgitt: 2014/på norsk 2015

Side: 347

Kilde: Leseeksemplar

Michael Connelly er en dreven forfatter med over 10 bøker bak seg i serien om Harry Bosch. Dette er den første boken jeg leser i serien, som han har høstet mye lovord og flere priser for.

Forlaget om handlingen:
Harry Bosch har bekjempet kriminalitet i mange år, men nå nærmer det seg pensjonsalder. Han har tre år igjen i Los Angeles Police Department (LAPD) da han dras inn i en intrikat sak med forgreininger langt inn i politiet.
Bystyrerepresentant Irvin Irving har hatt et horn i siden til Bosch i mange år. Men da sønnen hans hopper fra, eller blir dyttet ut av, et vindu på det legendariske hotellet Chateau Marmont, vil Irving at Harry skal lede etterforskningen.

Samtidig er Bosch opptatt med en sak fra slutten av 80-tallet, der DNA fra en voldtekt tyder på at den dømte voldtektsmannen umulig kan være rett gjerningsmann. Det meste tyder på at politiets laboratorium har gjort en feil, og det kan føre til en rekke nye rettssaker.

Harry prøver desperat å løse begge sakene, og politiets mørke hemmelighet kommer til å forferde innbyggerne i Los Angeles.

Det er mange uker siden dere første gang kunne se denne boken på min "Nå leser jeg" knagg på bloggen. Som oftest leser jeg en bok om gangen, og legger ikke vekk en bok før jeg er ferdig med den. Utfor kanten har måttet vike for flere bøker som smatt foran, og den havnet til og med tilbake i hyllen for uleste bøker en periode. Da vi fikk besøk en kveld gikk gjesten rett bort til hyllen og proklamerte at dette er hennes favorittforfatter/serie, så da ble boken plukket ned igjen, atter en gang.
Nå har jeg lest ferdig, mest på trass for dette fenget ikke meg i det hele tatt. Muligens fordi jeg ikke har fulgt serien, eller det ble så oppstykket?

I alle fall, Harry er en stødig kar som det er lett å like. Han gjør jobben sin og tar seg av makkeren sin etter beste evne. Etterforskningen er av den klassiske slaget, og handlingen byr ikke på noen overraskelser. Etter å ha lest noen bøker som virkelig har rørt noe ved meg i det siste, ble dette krim av kjedeligste sort. Kjenner du til disse bøkene?

Leseriet har også lest boken og ga den mye bedre skussmål enn meg,

så ta gjerne en titt innom der.

Forlag: Gyldendal

Utgitt: 2011/på norsk 2015

Sider: 390

Kilde: Leseeksemplar

Siden jeg har tre store barn har jeg vært gjennom min skjerv av aktivitetsbøker. På ferier og hytteturer pakker jeg alltid ned puslerier til barna, men min erfaring er at bøkene stort sett ligger der halvskrevet, fordi det er så mye "rart" i dem.

Kryssordboken jeg har fått i hus nå, er en bok med utelukkende kryssordoppgaver. Det er 60 oppgaver i alt, med flotte bilder som det aldri er tvil om hva forestiller. Formatet er ganske stort, og med tykt papir som tåler litt røff behandling.

Vanskelighetsgraden øker utover i boken, noe som gjør at lillesøster og storebror fint kan dele på samme boken.

Jeg hadde boken med meg i barnehagen og testet ut de enkleste oppgavene på de som nettopp har blitt 6 år, men siden de sikkert er helt grønn på kryssord, og ikke kan skrive enda, ble det litt for vanskelig for dem.

Sondre på 13 løste den vanskeligste oppgaven så lett som bare det, så vi tok med oss boken i bursdagsbesøk til kusinene på 8 og 11. De har begge sett morfar løse kryssord så de skjønte fort hva de skulle gjøre og fant oppgaver som passet til kunnskapsnivået sitt.
De var skjønt enige om at dette var gøy, og jublet da jeg lot boken ligge igjen hos dem.

Sånn ser de vanskeligste oppgavene ut

Eksempel på den nest letteste oppgaven

Tusen takk til Juritzen for leseeksemplar

Sandra Lillebø intervjuer Edouard Louis om boken hans Farvel Eddy Bellegueule

Edouard Louis.... er han oppskrytt av den akademiske elite, eller er han rett og slett et 23 år gammelt geni? Hans debutroman Farvel Eddy Bellegueule skapte furore i Frankrike da den kom ut. Den har nå blitt oversatt til 20 språk og ser ut til å ta verden med storm. I begynnelsen av året kom den også ut på norsk. Forfatteren har vært på en omfattende turnè for å snakke om boken sin og dens tilblivelse. I kveld besøkte han Litteraturhuset i Bergen, hvor jeg var tilstede i en uvanlig fullpakket sal.

Sandra Lillebø startet intervjuet med å reflektere rundt hvorfor romanen har nådd ut i den utstrekning den har. Edouard Louis byttet navn i løpet av den prosessen det innebar å skrive denne boken, derav farvel til Eddy Bellegueule, som er navnet foreldrene gav ham.
Han fortalte oss deretter mye om innsatsen han gjorde for å forandre seg selv, å bli en annen utgave av seg selv. Fake it till you make it, er en leveregel han har støttet seg til i de årene han brukte på å forandre fremtiden for seg selv.
Vi fikk også høre litt om foreldrenes forskjellige reaksjoner på romanen, som utleverer dem ganske kraftig.

Jeg er imponert over at forfatteren som fremdeles er en ungdom har kommet så langt.
Vi som har lest boken vet hvor han kommer fra, hvor lite litterær påvirkning han har hatt i barndommen, og hvor lite støtte han fikk hjemmefra. Samtalen i kveld viser tydelig at han nå har lest mye, både filosofer og klassikere, og han har nok reflektert mye over det han har lest.

Boken tok ikke meg med storm, og jeg håpet nok på å gå ut fra Litteraturhuset i dag med mer entusiasme enn det jeg gjorde. Dette ble for akademisk for meg. Han hadde mange henvisninger til forfattere han har lest, navn som er kjente eller halvveis kjente, men som jeg ikke har lest.
I tillegg ble det veldig fransk for meg, engelsken hans var også veldig fransk så jeg måtte bruke energi på å forstå hva han sa. Han så ikke på sitt publikum en eneste gang i løpet av den timen samtalen varte, og det eneste smilet var det jeg greide å fange med mitt kamera.

Det skal bli spennende å følge forfatteren videre, med den pangstarten på karieren skal det litt til å følge opp.

Min omtale av boken
Rose-Marie sin flotte omtale
NRK sin anmeldelse av boken

Husker du Tracy Chevaliers roman Pike med perleøredobb fra 1999? Jeg elsket den boken, som gjorde så kraftig inntrykk på meg at vi la ferien innom Den Haag for å se det originale maleriet av Johannes Vermeer, som inspirerte forfatteren til å skrive boken. Nå har hun kommet ut med en ny roman, som jeg likte veldig godt.

Forlagets omtale:
Sviktet av forloveden flykter Honor Bright fra skammen hjemme i England og reiser med et utvandrerskip til Amerika. 1850-tallets Ohio er en utpost med råskap og ville tilstander og den unge kvekerkvinnen møter en tøff tilværelse i det nye landet. Honors pertentlig sydde quilte-tepper varmer kropper og hjerter også i det nye landet, men alt annet føles fremmed og utrygt. Under en brennende sol møter hun en slavejeger som vekker nye og skremmende følelser i henne, og rømlinger som setter hennes menneskesyn og leveregler på prøve. To kraftfulle kvinner blir gode venner å ha når Honor må velge mellom sin egen families fremtid og muligheten til å redde rømlingenes liv. Hun må ta valg som setter hennes eget liv i fare. Hva skal hun gjøre når et varmt hjerte og en ydmyk bønn ikke lenger er nok?

Søstrene Honor og Grace emigrerer i 1850 til Amerika, hvor Grace skal gifte seg med en kjenning. Omstendighetene vil ha det til at Honor snart befinner seg alene på dette ukjente kontinentet. Jentene er av kvekerslekt og Honor har derfor Venner å støtte seg til. Kvekerne lever et ærlig og asketisk liv, da de ikke forteller løgner, ikke røyker de, drikker, spytter (!) eller pynter seg. Når de samles til gudstjeneste, har de verken prest eller preken, men sitter sammen i stillhet og søker sin egen gud.

Så, èn etter èn, skjøv de til side tanker om kjøp og salg og avlinger og neste måltid og på livets små og store plager, for å finne Det indre lys de visste var Guds nærhet. Selv om Møtet startet i taushet, forandret selve stillheten seg, slik at den gradvis kom til et punkt hvor det virket som om selve luften samlet seg og fikk substans. Selv om det ikke var noen ytre tegn, var det åpenbart at alle i en kollektiv anstrengelse begynte å konsentrere seg om noe mye dypere, mye mer kraftfullt. Det var da det skjedde at Honor sank inn i seg selv. Når hun kom inn i denne tilstanden, kunne hun bli i den, og forbli i den, og se den samme opplevelsen speiles i de åpne ansiktene til Vennene omkring.

Den siste rømling har tre klare tema, kvekersamfunnet, quilting og slaver på rømmen. Quiltingen som er en rød tråd gjennom hele romanen, fikk meg til å smile gjenkjennende, da jeg har prøvd meg på dette håndarbeidet, og er så heldig å ha en mamma som er kjempeflink å lage tepper. At denne formen for håndarbeid er så viktig for kvekerne viste jeg ikke, og Honor er en av de beste til å sette sammen mønster og farger og sy de nette små stingene som må til.

Temaet som har gitt romanen sin tittel og sitt særpreg er slavenes kamp for frihet. Handlingen finner sted i Wellington, Ohio, et område de rømte slavene måtte gjennom for å komme seg nord til Canada, og friheten. Jo lenger nord en kommer i Amerika desto ivrigere blir folk på å hjelpe, og i området hvor Honor bosetter seg er det et nettverk av mennesker som hjelper slavene videre. Den underjordiske jernbanen, kalles dette nettverket, men de har Donovan, slavejegeren pustende i nakken, så det er ikke ufarlig det de holder på med.

Tracy Chevalier har en egen evne til å skrive seg under huden på en. Karakterene hennes blir fort levende, og jeg ble oppriktig glad i både Honor, Belle og Mrs. Reed.
En bakenforliggende nerve får en ved at en ikke riktig blir klok på familien hun gifter seg inn i, også denne Donovan da, som roter det til både i hverdagen og i hjertet hennes.

Jeg leste boken på under et døgn, så den kan kalles en slukebok. (Jeg prøvde å skjule det litt "damete" coveret da jeg sto og leste i 30 minutter i kø på Ulriksbanen)

Begivenhetene kommer som perler på en snor, så boken er lett å følge og har spenning nok til at en hele tiden vil "ha mer". Språket er ikke av det poetiske, men et som passer godt til romanen. Hun skriver med overbevisning, så forfatteren må ha gjort grundig reasearch før hun sendte denne fra seg.

Den siste rømling er absolutt en roman du må ta en titt på, og etterpå MÅ

du lese Pike med perleøredobb, hvis du ikke har lest den!

Forlag: Apropos

Utgitt: 2013/på norsk 2015

Sider: 315

Kilde: Leseeksemplar

Se gjerne Heartart sin omtale!

Det var En smakebit en søndag som satte meg på sporet av Carin Gerhardsen. Selv om smakebiten var fra en av hennes nyere bøker, fant jeg det lurest å begynne med begynnelsen. Pepperkakehuset er første bok i Hammarby-serien, og er forfatterens debut som kriminalforfatter.

Forlaget om handlingen:
Han finner seg et ledig sete i T-banevognen, tar opp avisen og gløtter rundt seg. Han ser bare trøtte, bleke ansikter. Det gjør ham tilfreds. Selv er han jo fremgangsrik, lykkelig gift og far til tre barn. Alt kan bare bli bedre.
I vinduet ser han speilbildet av en loslitt mann som stirrer på ham. Når T-banen stopper, merker han ikke at den samme mannen følger etter ham.

På kort tid skjer det flere opprivende og bestialske drap i Midt-Sverige. Når politiet begynner å se sammenhengen mellom disse, virker det åpenbart at det må være et menneske der ute som er drevet av svært personlige motiver og som ikke lar seg stoppe av noe.

I denne kriminalromanen er morderens stemme med hele veien. Måten boken er delt inn i kapitler på, lurte meg til å tro at jeg viste hvem han var, men dette var et fiffig grep for å holde på spenningen hele veien.

Etterforskningen får god plass i historien, som seg hør og bør i en krim. Hvis det blir for mye frem og tilbake i etterforskningen synes jeg ofte det kan bli lite fremgang og derved også kjedelig. I Pepperkakehuset greier forfatteren å balansere personlige historier, morderens synsvinkel og etterforskning på en sånn måte at jeg aldri kjeder meg.

Vi blir kjent med noen minneverdige karakterer. Kommisær Conni Sjøberg er leder av etterforskningen. Han er gift med Åsa og sammen har de 5 barn. Historien som spinnes rundt denne gjengen er fornøyelig å følge med på, og jeg blir fort glad i Conni.
En ekstra nerve flettes inn med hendelsene som Petra Westman blir utsatt for. Hun er en av politikonstablene som er tilknyttet stasjonen, og tar på eget initiativ ansvar for det som skjer med henne en kveld.

Handlingen er lett å følge med på, selv om her er flere hendelsesforløp så foregår det meste noenlunde kronologisk. Jeg synes historien er spennende og til dels humoristisk, og når tema Libanon dukker opp, ble den sannelig lærerik også. Tre ting på en gang - det er mulig! Den alvorlige undertonen som tar for seg hvilken unnlatelsessynd det er å ikke reagere på mobbing, følger handlingen som en rød tråd.

Språket i romanen er en smule gammelmodig. Hun bruker fraser som å være bedrevillig og å tilgodegjøre seg noe. Dette får meg til å trekke på smilebåndet, men det passer inn i det språket som hun gjennomfører konsekvent gjennom hele boken. Sjargongen politifolkene i mellom er preget av deres respekt for hverandre, samtidig som der er et par artige skruer som legger vekter på humorskalaen.

Dette er absolutt en bok jeg vil anbefale videre!

Serien i den rekkefølge bøkene kom ut:
Pepperkakehuset
Mamma, pappa, barn (på norsk: Tampen brenner)
Byssan lull
Helgonet (på norsk: Død manns hånd)

Gideons ring
Hennes iskalla ögon
Tjockare än vatten
Falleri fallera falleralla

Pepperkakehuset kom ut i 2008, og etter det har det blitt tilsammen 8 bøker. For de 4 siste bøkene, ser det ut som den norske oversettelsen har latt vente på seg.
Jeg likte Pepperkakehuset så godt at jeg skaffer meg bok nummer to Tampen brenner med en gang.

Forlag: VigmostadBjørke

Utgitt: 2008

Sider: 302

Kilde: Biblioteksbok

Ikke mange ukene etter jeg leste På ville veier, som handler om en dame som er ute på en lang vandring, begynte jeg på denne boken som også har en dames lange vandring med i handlingen. Det er nok "noen" som prøver å få meg ut på tur...

Fra bakpå boken:
82 år gamle Etta har aldri sett havet. En dag tar hun en rifle, litt sjokolade og sine beste sko og begynner på den 3232 km lange turen gjennom landlige Canada og mot havet.
Mannen Otto får ventetiden til å gå på kjøkkenet, der han lager dyr av pappmasjé og mat etter Ettas velbrukte oppskrifter. Deres gode venn og nabo Russell bestemmer seg derimot for å følge etter Etta, sin store kjærlighet.

Forlag: Juritzen

Utgitt: 2015

Sider: 301

Kilde: Leseeksemplar

Denne romanen har flere handlingsforløp parallelt. Vi er sammen med Etta på hennes lange vandring, men vi er også sammen med Otto som er hjemme og har sine egne utfordringer. Samtidig får vi innblikk i barndommen til disse to, og hvordan Russell kom inn i livene deres. Den ene handlingstråden strekker seg inn i krigen, når Otto som ung mann blir kalt ut og må reise fra Etta. Russell er skadet i benet og blir hjemme og skaffer seg en gård når krigen står på, mens Etta begynner å jobbe på ammunisjonsfabrikk.

La det være helt klart, sa Otto i døren til klasserommet etter at alle elevene hadde gått, at jeg er her med en forklaring, ikke en unnskyldning. Han gikk bort dit hvor Etta ventet, ved kateteret. Han var høyere, eldre på nært hold. Etta kjente varmen fra ham, sinnet.

Jeg likte godt skildringene av Ottos oppvekst, som barn nummer 7 av 15. Barna hadde navn, men også nummer som ble flittig brukt av foreldrene. Når Etta er ute på tur blir hun kjent med James, en coyote som følger henne på veien, og som hun har fine samtaler med. Selv om de vil gå turen sin i fred blir de snart en sensasjon som media følger med på. Etta er en gammel dame som har begynt å rote litt. Med seg har hun en lapp hvor det står hvem hun er og hvor hun hører hjemme. Teksten kan mot slutten virke litt abstrakt, og avslutningen antydes mer enn den bekreftes.

Dette er en roman med karakter, jeg likte godt vekslingen mellom historiene som ble gjort på en ryddig og tydelig måte. Det kan virke nostalgisk å lese om mennesker i sitt livs høst, men jeg syntes romanen var tankevekkende og fin. Anbefales!

Rapsåkrer i blomst i Tsjekkia i mai - bildet tatt i 140 km/t på motorveien :)

Hvem skulle tro da vi gikk inn i mai måned, at vi skulle gå ut av måneden også uten å ha sett snurten av verken vår eller sommer. I Bergen har vi den kaldeste mai måned i manns minne, og den våteste siden begynnelsen av 90-tallet. Heldigvis fikk vi oss 6 dager i Europa midt i måneden og har derfor sett både solen og 20+ på gradestokken.
Leseaktiviteten min humper og går. Jeg har prøvd å presse antall bøker ned mot 10 og er derfor fornøyd med 13 titler denne måneden.

Dette leste jeg i mai:

Denne måneden har jeg gitt to bøker en 6`er og begge to er krim som virkelig fengslet meg. Tidlig i måneden leste jeg Edouard Louis sin bejublede roman, og jeg må flire litt av meg selv når jeg ser at jeg ga den en 3`er. Det eneste litterære evenementet denne måneden var med nettopp denne forfatteren, noe som var interessant men ikke gjorde at jeg ville endre terningkastet mitt.

Jeg har fått øynene opp for den svenske forfatteren Carin Gerhardsen og er nå i gang med hennes andre bok Tampen brenner. Håper forlaget vil fortsette og oversette hennes bøker som nå er oppe i 8 i alt, men bare de 4 første er oversatt til norsk.

Romaner: 9

Krim: 4

Lydbok: 1

Norske: 0 (au da...) - kom gjerne med anbefalinger!!!

Debutanter: 4

Om nøyaktig 1 måned fra i dag går jeg på ferie, og det gleder jeg meg til. Jeg har ingen konkrete planer om hva jeg skal lese i juni, men har begynt å planlegge hva jeg skal ha med meg på ferie. Tre bøker er bestilt på Amazon, og noen leseesksemplarer er på vei til min postkasse. Takk til Mari som minnet meg på Ben Aaronovitch!

Gleder meg til å lese oppsummeringene til dere andre,

har vi lest noen av de samme bøkene denne måneden?

Etter å ha lest Pepperkakehuset av Carin Gerhardsen, bestilte jeg sporenstreks bok nummer to i denne serien, som nå er oppe i 8 bøker. Kun de 4 første er oversatt til norsk, men vi kan jo håpe at de siste bøkene også kommer på norsk i nærmeste fremtid, ellers må jeg prøve meg på svensk for første gang.

Forlaget om handlingen:
Hanna på tre år våkner en morgen og oppdager at hun er helt alene i leiligheten. Hun vet at pappa er i et land langt borte, og hun tror at mamma har tatt med seg hennes nye lillebror og flyttet ut. For leiligheten er låst. Hanna er innestengt og helt alene.

Petra Westman ved Hammarby politistasjon i Stockholm er på en tidlig joggetur da hun oppdager et spedbarn i et kratt. Det er svært medtatt. En skadet barnevogn ligger er stykke unna. Rett etterpå blir en død kvinne oppdaget. Hun har ingen identitetstegn på seg.

En sekstenårig pike med vanskelige familieforhold blir funnet kvalt om bord på båten som går til Finland.

Politiet forstår – etter at det er gått lang tid – at det er en slags sammenheng mellom disse tre sakene. Men interne problemer og tragedier ved politistasjonen gjør at arbeidet ikke flyter som det skal. Og vesle Hanna er fortsatt innelåst og alene. Hvem finner henne først?

Forventningene var i overkant store da jeg begynte å lese Tampen brenner, men heldigvis ble jeg ikke skuffet. Boken er skrevet i det samme lette språket som Pepperkakehuset, og de mange handlingsforløpene gjorde at den har gjennomgående høyt tempo. På tross av de mange skjebnene som ble presentert, var det ikke vanskelig å følge handlingen.

Det var vanskelig å se for seg et bleiebarn som er så frempå som Hanna blir beskrevet, men etter litt tid i handlingen ble også dette troverdig. Etterhvert greier hun å få kontakt med en tilfeldig på telefonen, som begynner å lete etter Hanna. Samtidig er det en ekling som nærmer seg henne, og jakten på å nå frem først er i gang.

Elise er søsteren til Jennifer som ble drept på båten. Hun vikler seg inn i sitt eget mareritt som senere skal vise seg å ha med søsterens drap å gjøre. Disse to kommer fra et alkoholisert hjem, og omstendighetene rundt dette gir en troverdig forklaring for hvorfor dette søskenparet oppfører seg sånn som de gjør.

Men ordene forsvant i det tomme intet. Elise, som bare skulle løftet hånden i en hilsen og gått, sto som fastfrosset med åpen munn og kunne ikke rive blikket fra mannen, og Jocke så forakten i farens øyne da de åt henne opp fra topp til tå, èn kroppsdel av gangen.
Er du ikke død, ditt satans lille ludder? hveste han med fråden skummende i munnvikene.
Først da slapp trollbindingen, og hun sprang alt hun kunne nedover trappen.

Den personlige hendelsen som skjedde med Petra i forrige bok fikk sin avklaring, men ble ikke helt og holdent begravet. Mot slutten av denne boken bryter visse konsekvenser seg gjennom som en bombe, og Petra må stå frem og fortelle sjefen sin hva som hendte den gangen.

Den personlige historien til Conny Sjøberg er noe tonet ned i denne boken, siden konen Åsa er på besøk til sine foreldre med alle fem barna. Han sliter allikevel med mareritt som inbefatter en dame som var involvert i forrige mordsak. Det eneste jeg kan sette fingeren på med denne kriminalen er den aller siste siden, den hadde jeg revet ut hadde det vært min bok. Fortsettelse følger nok i neste bok som ble hentet på biblioteket i dag.

Har du lyst å lese en kriminalserie som begynner godt i første bok, og som tar helt av i andre, ja da er det bare å spore opp Carin Gerhardsen sin Hammarbyserie!

Forlag: VigmostadBjørke

Utgitt: 2009

Sider: 365

Kilde: Biblioteket

I Strikk til mamma og mini har Charlott Pettersen tatt for seg de gode gamle oppskriftene på klær som vi over 40 ble kledd opp i da vi var små. Her finner du lettfattelige oppskrifter på klær både til voksen og barn.

Bortsett fra et babysett, starter oppskriftene på 1 år. Her finner du alt fra nydelige kjoler, til strutteskjørt og bleiebukser. Her er flere artige luer og sokker for de som vil starte i det små. Charlott sin egen oppskrift på genser til voksen dame er virkelig spennende, den tror jeg at jeg må prøve meg på til høsten. (Se coverbildet)

Har du lyst å lære å strikke halvpatent eller sliter med raglanfellingen, eller kanskje du vil lære å hekle oldemorsruter? Alt dette og mer til, kan du lære i Strikk til mamma og mini.

Forfatteren har designet noen av modellene selv, mens de fleste er merket med opphav fra annet hold.

Bortsett fra den søte kjolen på fremsiden av boken styrer forfatteren unna de kjønnsdefinerende fargene, og boken er helt fri for rosa! Med alle de vakre bildene viser hun hvor flott det er å kle barna opp i jordfarger, rustrødt, hvitt og ikke minst blått til jente.

Antall oppskrifter har jeg ikke talt, men boken er på 178 sider inkludert bilder og oppskrifter. Jeg har kastet meg over strikkepinnene og strikket Barndomskjolen på side 24. Det var litt spennende å skulle strikke fra halsen og ned, det hadde jeg aldri gjort før, men forklaringene var veldig lett å skjønne, så det gikk fint.

Bilde fra boken, er de ikke søte - gleder meg til jeg har noen å strikke denne til

Jeg er ganske fornøyd med resultatet :)

Tusen takk til Juritzen forlag for leseeksemplaret!

Den norske pasienten er en roman, trygt plassert i sjangeren "humor". For meg har humor alltid vært en "vinn eller forsvinn" sjanger, så jeg var veldig spent på denne her.

Forlaget om handlingen:
Den en gang så lovende Leo Vangen har brakt seg selv i sikkerhet på Gåsøya på vestsiden av Snarøya i Bærum, der han lever et trygt, men begrenset liv. Da den sykmeldte dorgeentusiasten Trond Bast fisker opp liket av en polakk utenfor Fornebulandet, tvinges Leo Vangen ut i en verden bestående av korrupsjon, drap, gammel kjærlighet og misbruk av rusmidler og au pairer.

Forlag: Kagge

Utgitt: 2011

Sider: 313

Kilde: Biblioteket

De første hundre sidene gikk som en lek, jeg humret og lo og syntes historien begynte riktig så bra. Videre utover flatet liksom historien ut, og bare humoren var tilbake. Lars Lenth skriver bra og har virkelig taket på det humoristiske, men historien som skal fortelles er litt i tynneste laget. Noen Ibsen-sitater går igjen, men her er få saftige fraspark. Underbuksehumor har forfatteren heldigvis holdt seg langt unna, og selv om han karikerer den rike toppsjefen, føler jeg at han greier å bygge opp noen troverdige karakterer.

Det er godt mulig at de som bor i Bærum, enten på den ene eller andre kanten, finner en hel del å kjenne seg igjen i, og da blir det selvfølgelig ekstra gøy å lese. For meg som forbinder Bærum med rike sossegutter i pappa sin alt for dyre bil, og kun ser noen av sorten når de går av bussen ved Handelshøyskolen, blir det for lite å kjenne seg igjen i.

Blindgang er den 10`ende boken i serien om William Wisting, men har du ikke fulgt med er det bare å hive seg over den, for den står støtt på egne ben.

Forlaget om handlingen:
Sammen med sin ettårige datter Maja flytter alenemoren Sofie Lund inn i huset hun har arvet etter morfaren. Morfaren var en vanskelig og beryktet mann, og Sofie har betalt noen for å vaske og tømme huset for alt han etterlot seg. Det eneste som står igjen, er en låst safe boltet til gulvet i kjelleren.

Det ligger noe i safen, noe som skal overraske ikke bare Sofie Lund, men alle på politihuset i Larvik.

Et funn som skal sette fart i en sak som har plaget førstebetjent William Wisting lenge, og som har gjort ham til gjenstand for kritikk både internt og i mediene.
Nå øyner Wisting en åpning, en mulig vei å gå. Men da må han gå på tvers av alle lojalitetsbånd og undergrave tilliten til etaten han selv er en del av.

Jeg har vært så heldig å kunne benytte meg av både boken og lydboken. Det går raskest å lese selv, men Ivar Nergaard sin stemme klinger perfekt i mine ører, så jeg pleier å være om meg når det er han som er innleser.

I denne historien er vi på sørlandet, det er sommer og alt er solfylt og vakkert.
Line, datteren til Wisting har flyttet tilbake til sin barndoms by, siden hun er gravid og ikke vil at barnet skal vokse opp i Oslo. Der treffer hun Sofie Lund, en gammel klassevenninne, som også bor alene med sin lille datter i et gammelt sørlandshus.

Etterhvert som vi får flere detaljer i Wistings etterforskning, blir handlingen en tanke mer spennende. Posisjonering og ulike oppfatninger av hvordan ting skal gjøres innad i politiet, gjør at Wisting må snakke sjefene etter munnen, mens han går stille i dørene, og gjør ting på sin måte.

Historien som havner i fanget til Line får (heldigvis) ikke så stor oppmerksomhet, men den er av betydning for at faren kommer på rett spor i saken sin.

Legg til bildetekst

Line satte seg igjen, og idet hun plukket opp memorekorderen, hørte hun det på nytt. Denne gangen virket det som om lyden kom inne fra huset. Som om det knaket i en gulvplanke ute i gangen. Maja sto stille og kikket mot døra med store øyne og åpen munn. Line kjente hvordan hun ble helt kald.

Blindgang er skrevet etter klassisk Jørn Lier Horst mal, og liker du måten han skriver på blir du ikke skuffet denne gangen heller. Det kan være det at jeg kjenner karakterene godt, og at "oppskriften" alltid er den samme, men jeg syntes historien ble litt overtydelig. Jeg har lest flere av bøkene i serien, og synes han skriver godt, men jeg syntes ikke denne var spesielt spennende.

Kun en hendelse helt mot slutten fikk pulsen min til å rase, (den stripsene på nederst på bokens cover hentyder til), ellers var det mye frem og tilbake i etterforskningen som ikke bød på særlig mye dramatikk.

Til dere som foretrekker "kosekrim" med klassiske tema, så er Jørn Lier Horst sin ferske krim midt i blinken.

Forlag: Lydbokforlaget/Gyldendal

Lesetid: 8 timer og 50 minutter

Utgitt: 2015

Kilde: Lytte/leseeksemplar

Her går det unna! Krimserien til Carin Gerhardsen er noe av det bedre jeg har lest på lenge, og jeg har på kort tid blitt litt av en fan.

Forlaget om handlingen:
To små barn og deres filippinske mor blir funnet brutalt drept i sitt hjem. Barnefaren peker seg ut som en mulig drapsmann. Han er førtidspensjonert og lever et temmelig ensomt liv i Södermalm i Stockholm.

Men etterforskerne Conny Sjöberg og Petra Westman i Hammarby politidistrikt er ikke sikre i sin sak og sliter med å få et gjennombrudd i etterforskningen. Samtidig får de en ny og stor sak i fanget. Mens Petra grubler og har problem med å holde fokus, tror Conny Sjöberg de kan finne motivet til trippeldrapet i familiens fortid.

Etter å ha lest Pepperkakehuset og Tampen brenner var jeg ikke sen om å skaffe meg bok nummer tre i Hammarbyserien. Dette her er krim på sitt aller beste og jeg fryder meg over alt fra persongalleriet, stemninger, konflikter og ikke minst den litt fordekte måten hun skriver på.

Når det gjelder historiene til Petra Westman og sjefen sjøl Conni Sjøberg, så fortsetter de der de slapp i forrige bok. Sjøberg finner ut enda litt mer om den merkelige oppførselen til sin mor, og kommer til bunns i ting som dukket opp i forrige bok. Petra Westman får avklart forhold som har pågått over de to første bøkene, og godt er det at hun og Jamal blir venner igjen.

Handlingen er kronologisk, men vi hører fra flere stemmer, hvorav en av dem til og med er todelt. I disse kapitlene avdekkes det på en genial måte, hvem det er som snakker, og det ga meg frydefulle grøss når enkelte detaljer demret for meg. Nettet snører seg etterhvert tett, og jeg bare fornemmer hvem som er morderen, uten å greie å peke en finger mot ham, før jeg får ham presentert.

Side 259: Hun så på ham med plutselig kulde i blikket, og med stor beherskelse tok hun slangen ut av munnen før hun svarte.

Måten Gerhardsen skriver på gjør at det er utvikling i teksten hele tiden. Etterforskerne går ikke gjennom de samme tingene på nytt og på nytt, sånn som i mange kriminaler. Her er mye dramatikk, en fremdrift og en nerve som ikke er sann. Da jeg leste de siste 50 sidene klamret jeg meg til boken. Vi fikk avklaringer på ting som ble introdusert i den første og andre boken, samtidig som noe ble beholdt til neste bok. Død manns hånd, som er den fjerde boken i serien er bestilt på biblioteket, og kommer til å gå foran alle de andre godbitene jeg har klar i hyllen.

Liker du krim som holder deg fengslet til langt over leggetid,

så anbefaler jeg deg å lese Byssan lull.

Forlag: VigmostadBjørke

Utgitt: 2011

Sider: 318

Kilde: Biblioteket

I biografien Den andre siden forteller forfatteren Reyna Grande sin historie. Boken skildrer de faktiske forhold som hennes bestselgerroman Over de hundre fjell bygger på. Se gjerne denne fine omtalen av den romanen på Minbokogmaleblogg.

Fra bakpå boken:
Reyna er bare fire år gammel da foreldrene reiser fra henne og søsknene for å krysse grensen til USA. Barna blir overlatt til bestemoren, som ser på dem som en byrde. Får lille Reyna se foreldrene sine igjen?

Dette er historien om hvordan en ung jente kjemper mot omgivelsene og lykkes mot alle odds. Vakkert og sørgelig, poetisk og humoristisk – Grande spiller på alle sanser, og hennes historie er viktig og evig aktuell.

Forlag: Juritzen

Utgitt: 2012/på norsk 2015

Sider: 416

Kilde: Leseeksemplar

En ting er sikkert, Reyna Grande har en sterk historie å fortelle, og selv om jeg ikke har lest romanen hennes, synes jeg hun hun skriver drivende bra i denne boken, som er den sanne historien bak den forrige romanen.

El Otro Lado er skrekkvesenet som stjeler, ikke barn men foreldre. Da Reyna vokste opp i Iguala Guerrero i Mexico, var det det de kalte USA - El Otro Lado - Den andre siden.
Valgene som de voksne tar i denne boken er rett og slett umulig for meg å forstå. Først reiser far til USA for å søke lykken, og etter en stund forlater også mor de tre så barna sine. Hun plasserer dem i svigermorens hus, en kvinne de alle er redd for og som aldri har et godt ord å si til de tre barna til sønnen sin. Pengene mor og far sender hjem til barna sine går stort sett til kusinen, som er favorittbarnebarnet til farmoren, og de opplever daglig å bli hakket på og utskjelt.

Når det har gått et år får barna beskjed om at mor er gravid igjen, og de frykter at den nye lillesøsteren som er født i USA vil gjøre at de aldri vil få se foreldrene igjen. Den tiden barna bor med den onde farmoren har de tak over hodet, selv om de lever i konstant redsel og usikkerhet.

På et tidspunkt kommer mor hjem igjen, med den lille Elisabeth på armen. Far har funnet seg en ny kone, og mor har reist hjem i skam. Etter ikke lang stund forelsker hun seg og forsvinner fra barna sine igjen. Nå har hun flyttet dem til sin egen mor, som er snill med dem og gjør så godt hun kan, men hun bor bare i et skur og er lutfattig.
Etterhvert kommer Reyna seg til det forgjettede land, og starter et liv der. Utfordringene stopper ikke selv om hun har kommet seg til USA, far til de fire barna tar seg ikke godt utav dem, og de sliter alle med skyhøye forventninger fra ham i tillegg til språkproblemer.

Jeg ventet og ventet og prøvde å la være å tenke på at det kjentes som om magen tygget på seg selv for å stille sulten. Jeg tisset i en bøtte jeg hadde tatt fra fars skjul og hadde stående i et hjørne av rommet. Jeg lå i sengen og ventet. Jeg var redd for at hvis jeg gikk ut fra rommet for å spise eller gå på do, så ville Papi slå ned på meg som en gribb. Litt etter litt hakket han bort sjelen min. Iblant ble jeg redd for at det en vakker dag ikke ville være noe igjen.

Det kommer tydelig frem at Reyna Grande elsker landet sitt. Hun har mange flotte beskrivelser av omgivelser, dyreliv og forhold som er positive midt oppi fattigdommen. At hun også ser skitten og all ødeleggelsen som mange år med utarming har gjort med landet, er helt tydelig.

Hun belyser også de store spørsmålene om tilhørighet og røtter, og viser gjennom sine egne opplevelser hvor viktig forutsigbarhet og omsorg er for et barn når det vokser opp. Den andre siden er absolutt en historie jeg vil anbefale deg å bruke tid på.

Snezka - høyeste fjelltoppen i Tsjekkia 1604 moh. - og Krakow!

Krakow - Zakopane - Strebske Pleso - Eger - Roadtrip 2015 vol. II

Datteren av Jane Shemilt - en glimrende debutroman!

Kekes - høyeste toppen i Ungarn på 1064 moh. - og slutten av turen

Merket for livet av Emelie Schepp - en spennende debut!

Det blå mellom himmel og hav av Susan Abulhawa

Stygg kjærlighet av Colleen Hoover - en overraskende godbit!

Utfor kanten av Michael Connelly

Bildekryss for barn mellom 6 og 12 år - anbefales!

Forfattermøte: Edouard Louis på Litteraturhuset i Bergen i kveld

Den siste rømling av Tracy Chevalier

Pepperkakehuset av Carin Gerhardsen

Etta og Otto og Russell og James av Emma Hooper

Oppsummering av lesemåneden mai

Tampen brenner av Carin Gerhardsen - bok II i Hammarbyserien

Strikk til mamma og mini - mange klassiske oppskrifter

Den norske pasienten av Lars Lenth

Blindgang av Jørn Lier Horst - bok nummer 10 i serien om Wisting

Byssan lull av Carin Gerhardsen - bok III i Hammarbyserien

Den andre siden av Reyna Grande - en biografi fra Mexico