Tine sin blogg - litteratur, kultur og tur

Leste du To sekunder før miraklet, er jeg sikker på at du vil fryde deg over at franske Agnès Ledigs neste roman også har blitt oversatt til norsk.

Fra bakpå boken:
Den unge brannmannen Romeo havner på sykehus etter å ha blitt skadet i en brann. Her møter han sykepleieren Julie, som lever i et ulykkelig ekteskap med en voldelig mann. Den oppmerksomme Julie blir kjent med både den ulykkelige pasienten og hans 14 år gamle lillesøster, som han er verge for. Romeo og Julie holder kontakten ved å skrive, og da Julie selv havner på sykehus tre år senere, møtes de to igjen. Gjennom flere år med oppturer og nedturer følger vi disse tre og flere andre som strever med sine ulike utfordringer, og som igjen og igjen klarer å reise seg, trass i alt.

Forlag: Gyldendal
Utgitt: 2016
Sider: 345
Kilde: Leseeks

Historien følger samme lest som hennes forrige roman. Jeg liker "feelingen" i måten hun skriver på godt, og koste meg storveis med Ta følge med ham.
Vi møter noen flotte karakterer, som føles troverdig nok til at et par "tilfeldigheter" kan svelges. Julie er sykepleieren som tar seg av og får kontakt med Romeo etter den fatale ulykken hans. Hun sliter selv med å bli gravid, men hadde noen spurt meg ville jeg sagt at hun har større problemer med den teite kjæresten sin, som irriterte meg fra første gang han ble nevnt.

Romeos lillesøster Vanessa på 14, er fremstilt en smule karikert i mine øyne, men det er kanskje bare jeg som har vært heldig og alltid ha hatt medgjørlige tenåringer i hus. Hun har også sitt å stri med, og det har også Julies bestemor som til tross for sine 85 år, er klar for nye utfordringer på kjærlighetsfronten. Det er i det hele tatt mange innfallsvinkler i denne romanen, og spesielt godt likte jeg krasjet som oppsto når temaene abort og ufrivillig barnløshet / IVF-behandling, ble belyst i samme åndedrag.

Romanen strekker seg kronologisk fremover, med et hopp på tre år. Med sine korte kapitler og tre forskjellige fortellerstemmer, er den lett å lese. Tematikken er nydelig, (men obs, på kanten til det sukkerspinnsøte). Det er godt å lese om mennesker som samler mot til å ta tak i sitt eget liv, og den uegennyttige kjærligheten mellom mennesker som ikke kjenner hverandre.

Ta følge med ham plasseres trygt i kategorien "koseroman", og er du klar for en litt forutsigbar handling krydret med følelser fra hele spekteret, lover jeg deg en fin leseopplevelse!

Hvis du ønsker å unngå ferdigmat til barnet ditt, må det litt kunnskap og planlegging til. Den lille barnematbibelen er skrevet av den kjente legen Stig Bruset og hans svigerdatter Malin Bruset. Jeg har stor respekt for Stig Brusets tilnærming til kropp og helse, og kan godt like måten han omfavner alternativ medisin og alternative livsstiler. Se gjerne på denne listen over noen av artiklene hans!

Malin Bruset om inspirasjonen til boken:
Boken tvang seg fram da jeg så ettåringer spise boller til lunsj.

Da jeg var gravid lette jeg etter bøker om amming, barnemat, rutiner og kjemikalier. Jeg opplevde bare delvis å få den informasjonen jeg var ute etter. Da jeg senere besøkte en åpen barnehage og så foreldre som ga sine ettårige barn boller og saft til lunsj, bestemte jeg meg for å skrive den boken jeg selv hadde ønsket meg.

Forlag: Gyldendal

Utgitt: 2016

Sider: 237

Kilde: Leseeks

Forfatterne vil med denne boken inspirere nybakte mødre og fedre til å gi barna sine næringsrik mat uten tilsetningsstoffer. Naturlig helse er viktig, og i dette ligger kunnskapen om årsaken til sykdommer og plager, og hvordan et riktig kosthold kan lindre eller helbrede.

Boken er et prakteksemplar, med tykke ark, fargerike bilder og flotte fonter. Det er en fryd å lese i den, enten du er ute etter oppskrifter eller informasjon. De hundre første sidene tar for seg energiformene fett, karbohydrater og proteiner. De forteller oss om forskjellene på økologisk og ren mat i motsetning til det raffinerte, og om hvordan næringsinnholdet i maten har forandret seg gjennom årene.

Det er mye å lære i denne delen, og for dem som dette er nytt for, kan jeg love flere aha-opplevelser. Boken tar også for seg plager som forstoppelse og kolikk, og forteller litt om hvordan en skal forholde seg til dette.

Oppskriftsdelen følger utviklingen til en baby som skal begynne på spise fast føde, og begynner naturlig nok med grøt, velling, purè og moser. Når barnet kan tygge litt blir oppskriftene mer fristende også for oss store, og det er mye her jeg kunne tenke meg å lage selv.
Cottagecheesemums, havreboller eller omelettmuffins for eksempel. Hvetemel er helt utelatt i oppskriftene og forfatterne foretrekker gjennomgående fløte fremfor melk. Ellers bruker de spennende og ikke minst næringsrike matvarer som bokhvetemel, quinoa, kikerter og havremel.

Avslutningsvis får vi også forslag til handlelister tilpasset barnets alder, og helt til slutt finner vi henvisning til kilder.

Teoriene og overbevisningene til legen Stig Bruset stiller jeg meg bak, og kunnskapen hans kommer tydelig frem i denne boken. Når en i tillegg får smakfulle oppskrifter som får en til å slikke seg rundt munnen, ja da er jeg solgt. Anbefales på det varmeste!

Her er mange tips til å variere den enkleste barnematen purè

Næringsrik og god barnemat for barn i alle aldre!

April har kommet og gått i en vill fart, og før vi vet ordet av det er det mai allerede. Årets beste måned spør du meg, med fridager, bursdag og vår i luften. Men, først må vi se tilbake på april og hva som har blitt lest og opplevd denne måneden.
Jeg har, takket være aktivitetsmåleren min, nådd målet mitt, å bevege meg mer og lese færre bøker, noe jeg er veldig fornøyd med.

Dette har jeg lest i april måned:

Romaner: 9

Thriller: 1

Barnebøker: 2

Sakprosa: 2

Bokbloggerprisen: 3

Siden jeg leser litt som det faller seg inn, så er jeg ofte overrasket over min egen oppsummering. At jeg ikke har lest en eneste krim denne måneden forbauset meg, så nå har jeg lagt frem en krim til starten på mai. Den aller første boken jeg leste denne måneden, var den som krevde mest av meg, men også den som gjorde sterkest inntrykk.

Shakespeare har hatt sin store 400 års dag 23 april, og jeg har postet to innlegg i prosjektet mitt. Roald Dahl prosjektet har også fått noen innlegg, og jeg har to bøker til på gang for neste måned.

Når det gjelder kulturelle innslag har jeg sviktet litt denne måneden. Et par søndagsturer til Vardeggen og Løvstakken har blitt foreviget, men intet annet. Jeg har ikke vært på noen litterære arrangementer, men jeg har sett to teaterforestillinger, som jeg dog ikke har skrevet om. Maria Parr sin Tonje Glimmerdal var utrolig bra, så det hadde fortjent en omtale, mens Underlandet som jeg så på fredag var underlig og litt langdrygt, så den omtalen hoppet jeg over i mangel av entusiasme.

I går gikk årets Bergen City Marathon av stabelen, en begivenhet jeg ser frem til hvert år, til tross for at jeg "bare" er støttemannskap. Været var helt perfekt, og energien var på topp, så når jeg tilfeldigvis kom over en nydelig streetart av kunstneren Yatzy, økte også min puls betraktelig. Er den ikke fin?

Tre generasjoner ser frem til noen timer oppi trærne

Dette hadde jeg gledet meg til lenge, endelig er klatreparken i Osveien åpen for sesongen og det var vår tur å prøve oss for første gang. Pappa som fylte 70 i mars fikk dagen i bursdagsgave, og den utfordringen tok han på strak arm.

Selv om vi nå er i mai måned var den første dagen i denne måneden en riktig kald en. En holder varmen når en klatrer men kroker og vaiere er kalde å ta i, så greier du å bruke hansker er det å anbefale. Sikkerheten er på topp i denne parken, vi fikk solid utstyr, et raskt sikkerhetskurs og noen formaninger med på veien. Etter det var det bare smil og glede, og det føltes trygt at vi hele tiden traff på godt utstyrt personale langs rutene.
Det var flere ruter og vanskelighetsgrader å velge i. Vi varmet opp i en lett rute, som til tross for at den var den enkleste, fikk pulsen opp å kjøre. Etterpå valgte vi en vanskeligere rute, som bød på noen utfordringer. Pulsen økte og musklene i overarmen begynte etterhvert å dirre. De to yngste greide seg veldig fint, de var ikke plaget av verken høydeskrekk eller stive fingre, men ved noen hindre skulle de hatt litt lengre armer og bein.

70 åringen vår greide seg særdeles bra, det var smil og latter hele veien, og til tross for fingre som til vanlig er både kald og stiv, gikk dette strålende.

Etter en pause i den flotte kafèen i parken, hvor vi ble påspandert deilig lunch av mamma, var de fleste av oss ivrige på å komme i gang igjen. Mine armer skalv fremdeles og fingrene var stive, så jeg ble sittende sammen med de tre som var med, men ikke klatret. Pappa og Frode forsvant for å prøve den vanskeligste ruten, mens de to ungdommene forsøkte en tredje rute som så riktig så gøy ut. Den skal jeg ta neste gang, men den heftige ruten skal jeg holde meg langt unna, for den hadde virkelig vært heftig. Langt om lenge kom de ned tydelig lettet, men med store smil om munnen.

Det må konsentrasjon til for å komme over her

Vi lurte litt på den knekte planken, men det skal være sånn

Den røde prikken er altså meg - dette var noe av det gøyeste

Høyt og Lavt Klatrepark har tilbud for store og små, og selv om en trenger litt muskler for den heftige ruten, så greier en seg fint med sånne hverdagsfiskeboller som jeg har. Barn over 140 cm. får gå i alle rutene, men sammen med voksne. Det anbefales å ha gode hansker som tåler å holde i en wire, og treningstøy som tåler at en strekker seg maksimalt. Vi hadde en fotograf på bakken og det var glimrende, for når adrenalinet først begynner å rase, så har en nok med å tenke på seg selv, der oppe i trærne.

Antonia Michaelis er en ny forfatter for meg, ikke så rart kanskje siden hun bare har gitt ut en barnebok på norsk tidligere. Denne romanen kommer i butikkene 2 mai, liker du fornøyelige historier kan jeg anbefale deg å se nærmere på denne romanen.

Fra bakpå boken:
Mathilda arbeider for en organisasjon som oppfyller dødssyke menneskers siste ønsker. Blant de vanligste ønskene er å feire jul en siste gang - selv om det er midt på sommeren - og å fly i luftballong. Noen ønsker er vanskeligere å oppfylle enn andre, for eksempel å høre for lengst avdøde Maria Callas synge live. Ingenting er imidlertid umulig, man må bare gjøre noen triks.

Men alt endrer seg når Mathilda møter Birger. Hans siste ønske er å se igjen sin store kjærlighet Doreen og deres felles barn. Det blir Mathildas jobb å spore opp de forsvunne personene, men hun oppdager etter hvert at hun egentlig ikke vil at ønsket skal gå i oppfyllelse …

Mathilda er en underlig skrue, som bor alene på et loft med hunden sin Eddie. Hun syr biter av gamle klær fra barndommen på klærne sine, men bortsett fra det, og at hun gomler hodepinetabletter, fikk jeg ikke noe klart bilde av henne. Gamlekjæresten hennes Daniel, som nå har blitt lege, dukker opp og vil ha kontakt med henne igjen, men siden Mathilda har forelsket seg i en av klientene sine, får han ikke kontakt med henne.

Hverdagen hennes består i å la andres drømmer gå i oppfyllelse. For at instituttet skal ta imot et oppdrag, må den det gjelder være dødsdømt, for det er kun snakk om å oppfylle menneskers aller siste ønsker. Jakob Mirusch reparerer klokker på kontoret deres mens han venter på at de skal finne en gruppe ungdommer som vil ha spillkveld med ham. Ewa Kovalska vil på konsert med en avdød stjerne, og Birger Raavenstein ønsker å finne sin forsvunne barndomskjæreste. Det er denne historien som er den røde tråden i romanen, og den gir oss også et og annet å tenke på.

Det alle klientene til Instituttet for de siste ønsker har til felles, er at de ser tilbake på minner fra tidlig i livet, og ønsker noe bare en gang til, før de kan dø fredelig.

Dette er en av de romanene hvor man leser med et Monalisasmil om munnen, fra tid til annen sukker fornøyd mens man rister ørlite på hodet. Historien er langsom og ikke spesielt spennende, humoren er ikke overveldende, men absolutt til stede. Det må også legges til at boken gjerne kunne blitt kortet ned med hundre sider, men for all del, handlingen hadde en utvikling, som gjorde at jeg ønsket å vite mer om hva som skjedde i Mathildas forunderlige verden. .
Språket til Antonia Michaelis likte jeg godt, og den underfundige humoren traff meg hjemme. Anbefales gjerne videre!

Antonia Michaelis er født i Kiel i 1979 og vokste opp i Augsburg. Hun har studert medisin og har jobbet både i India, Nepal og Peru. Nå bor hun sammen med mann og to døtre i en landsby i nærheten av øya Usedom i Østersjøen. Hun har skrevet en lang rekke bøker både for barn og voksne.

Forlag: Cappelen Damm

Utgitt: 2015/på norsk 2016

Sider: 416

Kilde: Leseeksemplar

Etter å ha lest første del av romanserien Nattmannens datter, følte jeg at jeg visste mye om hva en nattmann er for noe. Derfor var det ekstra gøy å lese en sakprosaberetning om ekte nattmenn og bødler som har levd og virket i Norge.

Forlaget om boken:
Mathias Fliegenring ble født 1685 nær Hamburg i Tyskland. Han ble bøddel i Helsingør i Danmark i 1709. I 1721 søkte han og fikk stillingen som bøddel i Trondhjem. Ble i 1729 dømt til døden for å ha drept sin datter.

Familien hans hadde vært nattmenn og bødler i generasjoner. Det var derfor naturlig at Mathias arvet sin fars yrke. Han ble bøddel i Helsingør i Danmark i 1709. I 1721 søkte han og fikk stillingen som bøddel i Trondhjem.
Torgrim Sørnes tegner i boken et levende bilde av byen som Fliegenring flyttet til, Trondhjem på tidlig 1700-tall. Vi blir kjent med byens til dels udugelige, drikkfeldige og korrupte øvre sjikt: stiftsmenn, fogder, rådmenn, magistrater, proster og prester.

I sterk kontrast til eliten lever bøddelen, rakkeren og nattmannen i sine usle rønner ved retterplassen Stenberget på Ila, som den gang lå utenfor selve byen. Vi får innblikk i miljøer preget av den dypeste fattigdom. Gjennom Fliegenrings yrkesgjerning på reiser i det trondhjemske amt blir vi også kjent med gjerningsmenn og -kvinner som han pisket eller hugget hodet av. Mange av historiene har et bakteppe av sykdom og nød, knivslagsmål, pengebegjær, løsunger og fyll.

Torgrim Sørnes skildrer i Bøddel en del av landets historie som ikke har fått mest spalteplass i historiebøkene. De tekniske forholdene rundt ansettelser og hvem som styrte og bestemte i landet, er godt skildret. Det er også forholdene menneskene levde under på denne tiden, forhold vi i dag bare kan riste på hodet av. Hvordan kunne de behandle hverandre på denne måten? Hvordan overlevde de? det er ikke til å fatte.

Historien om tyskeren Mathias Fliegenring som blir bøddel i Trondheim, er ikke en stor del, men går snarere som en rød tråd gjennom boken. Omstendighetene rundt hvordan høy og lav fikk sine stillinger, hva arbeidet innebar og hvordan de ble betalt utgjør en god del av handlingen. Det er interessant, men det blir mye ord og fakta som ikke fester seg, og selv om det er med på å danne et bilde, føles det litt gjentakende.

Vår mann Fliegenring er bøddel, men han samarbeider med rakkere og nattmenn for å få jobben gjort. Forholdene rakkerne levde under var grusomme, utstøtte som de var fra samfunnet, og bildet forfatteren gir oss av forholdene på Ila, den gang en forstad til Trondheim, er levende og fine.
Jobben til bøddelen var å fullbyrde dommer som var avgitt over mennesker, som mer eller mindre i vanvare har forvoldet andre skade. Mange av disse er ulykksalige kvinner som har født barn, som de i ren armod tar livet av. Utenomekteskapelige krumspring ble også straffet hardt, og selv de som fremstår som tomsinger og tilbakestående blir straffet med å få hodet avkappet.

Siden jeg har familie på Snåsa var historien om Karen Nilsdatter som i 1721 tok livet av sin tre måneder gamle datter ekstra interessant å lese om. Hun la barnet ut i snøen så det skulle fryse ihjel, men da det ikke var død noen timer senere, bant hun et rep rundt magen (!) på barnet og dro det etter seg til det døde. Magen? Etter at sogneprest Niels Muus hadde veiledet den dømte over til den evige salighet, endte det med halshugging og hodet på stake.

Det var artig å få et navn på beslutningsvegringen som fremdeles råder mange steder i norske arbeidsplasser. Bestefarsparagrafen kalte de det når ministeren beslutter: "vi gjør det slik vi alltid har gjort det". Spennende var det også å høre om at naturalhusholdningen fremdeles sto sterkt i denne tiden, og at handelsstanden nettopp hadde begynt å eksperimentere med pengesedler.

I lys av bøker jeg har lest før, var dette en interessant bok å få med seg, og for de som interesserer seg for temaet vil jeg anbefale den. Flyten man får i en god roman uteblir, for dette er en sakprosabok som speiler virkeligheten, og hvor alt er dokumentert med noter og litteraturliste.

Forfatteren Torgrim Sørnes sine utgivelser om død og dreping står i sterk kontrast til hans yrke og virke som gynekolog og overlege på fødeavdelingen ved Ahus.
Han har skrevet tre bøker om norske henrettelser: Mørkets gjerninger: De henrettede i Norge 1772 1782 (2014), Uten nåde. De henrettede i Norge 1783–1814 (2011) og Ondskap: De henrettede i Norge 1815–1876 (2009).

Forlag: VigmostadBjørke

Utgitt: 2016

Sider: 246

Kilde: Leseeksemplar

Beffen - en balje alle bergensere har et forhold til

Alle bergensere kjenner Beffen, den lille passasjerbåten med plass til 20 mennesker som krysser frem og tilbake over Vågen. Selv har jeg kjørt med den mange ganger, flest som barn, men også da jeg hadde små barn selv, kortet vi turen til Akvariet, med en overfart med Beffen.

Vi ville gi pappa noen fine dager sammen med familien i 70 års presang, og etter søndagens tur i klatreparken Høyt og Lavt, var det i dag tid for en tur med Beffen.
Ja, for det går an å leie båten med kaptein, for en times rundtur i Bergen havn. Værgudene hadde holdt oss på pinebenken i uken frem mot denne dagen, men heldigvis hadde gradestokken krøpet opp til 14 grader i dag, og regnet holdt seg borte. Utpå bølget det litt, men det gjorde ingenting.

Min unge, spreke pappa

Smilene går nesten helt rundt

Kåre Solvang forteller mens tilhørerne lytter med et smil om munnen

Det var Kåre Solvang som var skipper, en ungdom på 80 som underholdt oss med historier, både om Beffen og om det vi kjørte forbi. Tror familien min skravlet hull i hodet på ham, men det så ut som han koste seg like mye som vi gjorde.

Visste du at navnet Beffen stammer fra selskapet som først satte i gang med ruter på kryss og tvers i havnen, Bergen Elektriske Færgeselskab? Det var bergenseren J.C. Troye som i 1894 startet fergeselskapet, med 4 ferger i seks ulike samband på Vågen og Puddefjorden. Som de fleste vet har ikke MF Beffen vært elektrisk på lenge, men i juni i fjor fikk de en båt nummer to, EF Beffen som er Norges første og foreløpig eneste nullutslippsfartøy som er sertifisert som passasjerskip.

Spent og forventningsfull før turen

Ved Fiskerimuseet lå det mange fine båter

Etter rundturen satte Kåre oss av på Nykirkekaien, og herfra spaserte vi opp på Nordnes hvor vi fant bordet jeg hadde sett meg ut, både ledig og nyvasket. Sent i går kveld fløt det over av boss, men i dag var alt ordnet opp i. Medbrakt duk, mat og drikke ble tatt frem fra kurver og sekker, og alle fjorten koste seg. Det er faktisk mulig å ha en fredelig matpause i det fri, midt i Bergen by. Tur med Beffen og picknic i det fri kan virkelig anbefales!

God mat og ikke minst godt selskap - picnic er gøy!

Tittelen på denne herlige romanen minner sterkt om et annet lydspor fra barndommen, nemlig Tanta til Beathe, og boken har også den samme feelingen som Lillebjørns sang. Beretningen nevner så vidt Roald Dahl, men som tittelen indikerer er det hans tante det dreier seg om.

Forlaget om boken:
Dette er boka som ikke ble en barnebok. Derimot handler den om store og små barn, og om det barnlige og barnslige. Som seg hør og bør i Roald Dahls ånd. Samtidig er dette også en erindringsbok om 60-tallet.

Da Kærup Bjørneboe var ung student på 1960-tallet, var han profilert skribent i Morgenbladet og en tid leieboer hos Roald Dahls norske tante i en bygård i Homansbyen. Her bodde også et eksentrisk kunstnerektepar.

TANTA TIL ROALD DAHL er et uforglemmelig portrett av en kvinne som til slutt bryter opp og flytter til Nord-Afrika sammen med en leieboer fra Marokko. Boka er fortellingen Kærup Bjørneboe har lagd til sine unge døtre som ba ham skrive en barnebok for dem.

Tanta til Roald Dahl er en av de få bøkene som greide å få meg til å droppe alt annet. Skrittelleren pep på rettferdighet, men tur og trening ble droppet til fordel for et langt opphold i badekaret. I det vannet bikket over i "for kaldt" var jeg ferdig med denne fengende historien.

Stemningen i den lille beretningen er helt i Roald Dahls ånd, og språket forfatteren bruker er fantastisk bra. Han har en tendens til å trekke sammen ord på en sånn måte at det lyder litt gammelmodig og forfinet inni hodet mitt. Duverden, tilogmed, hvaslags - du skjønner tegningen.

I løpet av fem korte sider hører vi om Roald Dahl, nevøen som nok har bidratt til at forfatteren har husket denne hybelutleieren resten av livet. Med tanker som kretser rundt crashlanding i den libyske ørkenen og følelsen av knasende krokan i tennene, er vi raskt tilbake til Homansbyen og livet der igjen.

Romanen er delt i tre. Den første og siste korte delen møter vi forfatteren og hans to små døtre. Historien om tanta til Roald Dahl er den største delen imellom, den største sier jeg, men alt for liten for at manuset kunne bli til en ordentlig kjøpebok.

Jeg velger å bruke kraftuttrykket "perle" om denne boken. Handlingen drog meg inn, og jeg hadde den sjeldne følelsen av å ha vært med på det hele. Respekten Bjørneboe har for barn og deres fullkommenhet lyser fra sidene, og jeg likte godt den delen da lillejenta ville ha manus under hodeputen om natten, for å drømme en idè til noe mer som kan være med, for å gjøre boken lengre.

Det blir full score fra meg på denne boken, og garantert en nominasjon til Bokbloggerprisen. Eneste savnet er mer av det samme, for søte litt finurlige historier som tar en ved hjerteroten, er det langt imellom. Anbefales på det varmeste!

På bloggene Beathesbokhjerte og Bøker og bokhyller finner du to fine omtaler av boken

Forlag: Aschehough

Utgitt: 2016

Sider: 143

Kilde: Leseeksemplar

**********************************************************

Runde tall har en merkelig påvirkning på meg, og denne gangen fikk jeg lyst markere at publiseringen av denne bokomtalen er mitt blogginnlegg nummer 2222. Ikke verst synes jeg.

Når vi er inne på runde tall, jeg skal i dag gå min tur nummer 40 opp Stoltzen siden 2 oktober, da jeg tok på meg utfordringen om å gå 52 turer før neste StoltzenOpp løp i september 2016.

Et tall som ikke er rundt, men farlig nær det store, knallrunde femtitallet er bursdagen min i dag. Etter mye organisering i det siste er jeg litt tom, så det blir ingen annen feiring enn traktement med de som stikker innom. Får ta det igjen til neste år.

Ønsker alle en nydelig helg, håper inderlig sommeren kommer en av dagene, sånn som værdamene har ymtet frempå om.

Utsikten fra Von Tangen Fiskebar er det ingenting å si på

Hvis du ikke har besøkt Von Tangen enda, så anbefaler jeg deg å legge turen innom.
I dag hadde vi bergensere vår første smak av sommer, og etter diverse aktiviteter i by`n, spaserte vi ut i Sandviken. Ved Fiskerimusèet følte vi oss plutselig tørste, og siden et besøk hos Von Tangen var på "ønskelisten" svingte vi innom her, før vi tok bussen hjem.

Inne i baren var det tomt i dag, men det runde åttemannsbordet ved det store vinduet fristet veldig

Baren er i tilknytning til Fiskerimusèet, men det er fullt mulig å gå på bar uten å ha vært på museum først. Inne har de lyse flotte lokaler, med et duftspor av tørrfisk. Menyen strekker seg fra årgangssardiner med brød og salat til de mer kulinariske retter, men det er fullt mulig å nøye seg med et glass med ettellerannet.
Det er kjempekoselig her, både inne og ute. Vi satt ute, ref. årets første sommerdag. Her lukter det salt sjø og oljet terrassebord, og badenymfe som jeg er kunne jeg ikke la være å dyppe mine yndige små i det iskalde sjøvannet.

Jada, fremdeles iskaldt :)

Frode spiser "vintage" sardiner fra 2007 - fisket 29 september 2007

Frode ga seg i kast med lunch nummer to denne dagen, sardiner på brød. De var lekkert servert med smør og salat, og årgangssardinene fra Indre Nordfjord fristet så voldsomt at jeg nesten bestilte noen til meg selv, selv om jeg var mett etter fiskesuppen for en time siden.
Von Tangen tilbyr alt fra selskapslokaler til a la kart meny servert på den nye terrassen på bryggekanten. Vårt første besøk ble en suksess, og jeg vet at jeg gjerne vil tilbringe flere sommerkvelder her, med tærne i vannet og et glass med noe tørt i.

Historiker Marianne Storberg har lagt denne romanen til sine egne hjemtrakter Asker. Eplehagen er hennes andre roman, etter debuten Brevet fra Betsy fra 2011. Coveret kan se sart og feminint ut, men ikke la deg lure, her er det mørke krefter i sving, som gir romanen en spennende utvikling.

Forlaget om boken:
«Eplehagen» er en dannelsesroman lagt til et skjebneår i norsk historie med en sterk, ung kvinne i sentrum.

Det er sommeren 1814 og urolige tider i Christiania. Den unge enken og apotekerdatteren Maren vil ut av byen og har fått arbeid som guvernante på prestegården i Asker. Her holder den karismatiske og engasjerte presten Høegh til.

Kronprins Karl Johan har varslet en større premie til det beste jordbrukstiltaket i Norge. Høegh har ansatt gartneren Carl til å anlegge en av de største eplehagene i landet og satser alt på å vinne konkurransen. Maren har stelt i apotekerhagen fra hun var liten og blir til uvurderlig støtte for Carl. Det vokser raskt fram sterke følelser mellom dem. Ikke alle liker dette, og de to møter etter hvert både motstand og illojalitet fra folk som burde være deres hjelpere. Maren får merke på kroppen hvordan livet brått kan ta nye retninger, og at ikke alt er slik det først ser ut. Men også at nye muligheter oppstår der man minst venter dem.

Første del av romanen tar for seg hendelser som ligger forut for det som står i introduksjonen til forlaget. Dette gjør at når Maren kommer seg avgårde til Asker, kjenner vi henne godt. All honør til forlaget som har greid å presentere romanen, uten å røpe viktige vendinger den tar underveis!

Det litt forfinede språket romanen er skrevet i, og ikke minst stemmen til innleseren, passer godt til tiden romanen er lagt. Tidsriktig er også flere av detaljene underveis, som poteten for eksempel, som forsøkes innføres i bøndenes sortement. Måten menneskene forholder seg til hverandre er stemmer også med sånn det var i 1814, med underdanige kvinner som kun er opptatt av håndarbeide og etikette, og menn som er strenge overhoder for familiene. Nær sagt "selvfølgelig" finner vi i dette bildet en pike som ikke vil eller kan innordne seg denne kutymen. Det føles litt forutsigbart, men det var jo sånn det var så troverdig er vel det riktige ordet.

Det er tydelig at forfatteren Marianne Storberg er historiker, og jeg lyttet interessert til de historiske fakta så vel som den spennende historien disse faktaene var pakket inn i.

Etterhvert blir det ganske så spennende. Jeg tok meg i å ergre meg over Marens naivitet til tider, men så ergret hun seg også over seg selv, noe som genererte en fin dialog om hvordan kvinner lar seg forføre av menn med makt og status.

Eplehagen er en sterk roman, uten en eneste ting å sette fingeren på. Den vekket følelser i meg, og jeg vet jeg ikke kommer til å glemme lille Jonas på en stund. Jeg anbefaler gjerne videre!

Groskro har også skrevet om boken!

Forlag: Lydbokforlaget

Utgitt: 2016

Lyttetid: 11 timer og 22 minutter

Kilde: Lytteeksemplar

Det var først etter jeg hadde lest Fie faller og skulle skrive om den, at det gikk opp for meg at dette er debutromanen til Therese Aasvik. Forfatteren er utdannet innen kommunikasjon, og har jobbet med grafisk design, og som tekstforfatter og billedkunstner. Den sterke debuten skrur mine forventninger til "den vanskelige andre boken" opp noen hakk, smart trekk av henne at den allerede er skrevet og antatt av forlaget :)

Fra bakpå boken:
Fie bor på Snarøya med en perfekt mann og to barn og plen som går helt ned til vannet. Lykken er fullkommen. Eller ikke.
Fie faller handler om en kvinne i sine beste år som har det perfekte hjem og den - tilsynelatende - perfekte familie. Hun jobber deltid i interiørbutikk, underholder damene i vinklubben med oppdiktede på-kanten-historier og organiserer barnebursdager som om det var profesjonelle arrangementer.

Da hun får mistanke om at mannen er utro, ser hun for seg en snerten blondine på 20, og tenker at så lett skal hun ikke gi seg. Men mannen har slett ikke innledet et forhold til en yngre, overfladisk kvinne.

Livet Fie lever når vi først treffer henne er et liv som ligger milevis fra mitt. Ved første øyekast virker hun snobbete og selvopptatt og fremstår som aldeles hul. Etterhvert får vi vite at hun ikke er født inn i et liv med denne livsførstelen, men har jobbet seg "opp" fra en barndom i et helt annet miljø, et mer "normalt" miljø. A-endingene er visket vekk, og venner fra hennes tidligere liv er frosset ut, til og med foreldrene har hun mistet kontakten med.

Heldigvis har Fie en sterk karakter, og når boblen sprekker, lander hun ganske raskt på beina igjen. Hun har en gammel bestevenninne fra ungdommen som lar henne bo hos seg, og uten mye om og men skaffer hun seg jobb på Nille. Sånn som jeg hadde oppfattet Fie, hadde jeg tenkt at hun heller ville kokt i smult, enn å sette sine ben i denne butikken.
Heisaturen med Lotte tok nesten pusten fra meg, og jeg lurte på hvor den fornuftige Fie jeg hadde blitt kjent med, hadde tatt veien. Heldigvis var utageringen en engangsgreie, og hangen til løssluppen sex og narkotika ble raskt et avsluttet kapittel.

Da jeg leste undret jeg meg over Fies totale mangel på evne til å forandre seg da mannen Håvard ba henne om dette, mens når hun plutselig flyttet ut, fant hun lett frem mange nye sider ved seg selv. Og hvorfor i himmelens navn skulle hun ikke ta imot penger fra Håvard? Selv om huset opprinnelig var hans foreldres, så hadde de vært gift i mange år, og hun har krav på sin del. Hun flytter også fra sine to barn, en ufordragelig jente i tenårene, og en elskelig liten gutt. Det går vel ikke an? Okei, hun var fortvilet og lettere sjokket over at Håvard hadde funnet seg en ny dame i livet sitt, men det er jo han som er utro og bør flytte?

Som du skjønner så harmonerer ikke Fies oppførsel med hvordan ting foregår i min verden, men allikevel hadde jeg stor glede av denne romanen. Det skjer noe hele tiden, og den er aldri kjedelig. Jeg greier å se at det finnes mange måter å leve livet sitt på, og at min måte absolutt ikke er noen fasit. Til tross for mine innvendinger til Fies oppførsel, likte jeg boken så godt at jeg ga den en femmer på terningen.

Andre bloggere om boken: Beathesbokhjerte og Bøker og bokhyller

Forlag: VigmostadBjørke

Utgitt: 2016

Sider: 217

Kilde: Leseeksemplar

Moderne tider har innhentet også meg, og for første gang har jeg benyttet meg av noe som Lydbokforlaget kaller "en slags podkast". Hver dag fra 2-11 mai la de ut en del av den innleste boken Anna og kjærligheten. Birger Emanuelsen sin nye roman, lanseres som ebok, lydbok og papirbok i dag 11 mai.

Forlaget om handlingen:
I arbeidet som jordmor har ikke Anna Bergseng én eneste sykedag. Aldri gjør hun feil. Hun er den trygge, veteranen, den de unge kollegene ser opp til. En kveldsvakt tidlig om høsten går hun på jobb med feber. Da skjer det endelig. For andre gang i sitt liv vakler hun.

Anna og kjærligheten er en historie om håp og forventning. En fortelling om et liv du aldri har lagt merke til. Det leves i nabohuset eller i leiligheten under deg. Og det er større enn du tror.

Formatet var litt uvant, siden det ikke var opp til meg hvor lenge jeg skulle høre. Kvaliteten var heller ikke den beste, med mye susing, men dette er nok ikke tilfelle på lydboken.

Siden jeg har lest og likt alt Emanuelsen har gitt ut, var det ikke uten en viss forventning jeg startet å lytte til denne boken. Først var jeg litt forvirret, for det hoppes litt frem og tilbake i historien, men etterhvert når hemmelighetene begynner å vise seg øker også nerven i historien.

Vi blir kjent med Anna som jobber som jordmor på et sykehus. Selv om hun har passert 60 og er eldst av kollegene, er hun god venn med dem, og da spesielt Ida. Vi hører om hverdagslige aktiviteter, men blandet inn i dette "normale" dukker det opp historier fra tidligere i Annas liv. Spenningen øker når vi får høre om hennes mann, og etterhvert får vi høre om den kinkige situasjonen på jobben, som gjør livet vanskelig for henne.

For å unngå eventuelle konsekvenser etter "uhellet" hun var innblandet i, vil ledelsen på sykehuset ha henne til å pensjonere seg. I historien som fortelles i nåtid, er det dette som gir den tydelige nerven til historien. Selv om dette ikke er en roman med to handlinger, er vi allikevel ofte tilbake i Annas første år som voksen. Det som blir fortalt fra fortiden vises bare i små sekvenser, og det er ikke alltid jeg får med meg hele bildet på en gang. Dette er positivt for spenningen, men jeg brukte etter min mening, litt for mye energi på å forsøke å forstå hvordan ting hang sammen.

Han sier en gang: "historien var den bevisste gjenfortellingen av ubevisste hendelser", og det er vel akkurat det denne romanen er. Skildringer av hverdagslige hendelser, som har formet Anna til den hun er.

Forlag: Lydbokforlaget

Utgitt: 2016

Lyttetid: 4,5 time

Kilde: Gratis podcast på nettet

Nå er det for sent å lytte til en gratis podcast, men med lydboken vil du få en lytteopplevelse med bedre lydkvalitet, og muligheten til selv å bestemme hvor mye som skal høres i slengen.

Disse har jeg også skrevet om: Historien om et godt menneske (2015), Fra jorden roper blodet (2014), For riket er ditt (2012)

Baren har et utpreget tog-tema og veldig god atmosfære

Nå begynner det å bli liv nede på Nøstet. Jeg har tidligere skrevet om Norges eldste trehusrekke, Nøstegaten 39-45, som ble fredet av Riksantikvaren i 2008. Husrekken har blitt restaurert og sto for et halvt år siden tilsynelatende ferdig. I tiden som har gått etter det, har arbeidet foregått bak den nydelige fasaden, og denne helgen åpnet baren som holder hus i de to husene på enden.

Sånn så det ut nede på Engen i lengre tid

Omsider var fasadene til husene ferdige, men det skulle gå lang tid før husene våknet til liv

Klippet fra Riksantikvarens side:
Nøstegaten 39-45 er erklært som automatisk fredet byggverk. Bygningene har unngått bybranner gjennom 400 år og kun blitt påført begrenset skade ved bombingen i 1944 på Nøstet. Antikvarisk dokumentasjon utført av Byantikvaren i mai 2007 i forbindelse med planer om riving, har bekreftet disse bygningenes høye alder.
Under panel og ombygginger finnes bevarte tømmerkjerner som forteller om gammel lafteteknikk og alderdommelig malingsbruk. Sammen med kartmateriale fra 1600-tallet og informasjon fra branntakster, grunnbøker, panteregister og bevarte fotografier framkommer disse fem eiendommenes kulturhistorie knyttet til byframveksten i Bergen. Dendrokronologi av tømmeret viser til dateringer fra 1601 og til 1621.

Tidlig ble Nøstebuktens strandsone byggeland for fiskehytter, nøst og hager med sin nærhet til havn og Vågen. Av de tre gateløpene: Kjellersmauet, Nøstegaten og Sydneskleiven, alle fra før 1650, har Nøstegatens bebyggelse nå fått en datering til 1621. Med dette økes Norges liste over automatisk fredete, stående bygninger fra før 1650, og Bergen har nå i Nøstegaten den eldste sammenhengende, bevarte rekken av trehus i norsk byhistorie.

Nå har de to første husene fått logo og stoler ute, så nå er det bare å nyte sommeren her!

Ytterveggene til neste hus er innervegger i baren - utrolig stilig!

Her er det lett å se at temaet tog går igjen

Da jeg besøkte den nyåpnede baren var det heldigvis for meg, ikke mange mennesker her, siden jeg ville ta noen bilder og pludre med damen som var på jobb. Hun kunne fortelle at de har brukt lang tid på å finne og velge ut "rekvisitter" til tog-temaet som denne baren har, og jeg kan skrive under på at det har blitt veldig fint. Når resten av rekken våkner til liv, er Nøstet igjen et område bergensere kan trives. Da jeg vokste opp og bodde i Fyllingsdalen, måtte vi passere Nøstet når vi kjørte hjem fra by`n. Her var det kaoset rundt fergekaien som rådet, samt husokkupasjon i Baneveien og utstrakt tagging på husene som sto til nedfalls. Nå har området blitt en liten perle, med oppussede bergenshus, og mange koselige områder å vandre rundt i.

En venninne og jeg besøkte Trikken 106 onsdag kveld denne uken, og da var det helt fullt, både ute og inne, så stedet har allerede blitt skikkelig populært. Om du skal på bar eller ikke, jeg ønsker deg en kjempefin pinse-17 maihelg!

Et knippe glade bergensere på topptur i Lærdal

Motbakkeløpet StorehaugenOpp lokket oss til å tilbringe pinsehelgen i Lærdal. Når vår gode venninne Elisabeth ønsket oss velkommen til å bo i hytten hennes, ble helgen perfekt. Om ikke dette var nok, ble vi på kvelden invitert på grillfest med gode venner, bare en liten kjøretur unna Lærdal.

Morgenen pinseaften var det kaldt i Lærdal, men turen opp til 908 moh. gjør at en får blodpumpa igang, så det var ingen som frøs. Jeg stilte i morsjonsklassen og gikk (med nummer på brystet) opp litt før de andre, så jeg kunne være klar med bjelle og fotoapparat når løperne kom opp. Stemningen var stor, og siden vi tilbrakte morgentimene sammen med vinneren av løpet Stian Angermund-Vik, visste vi at han var selvskreven vinner, med ambisjoner om å sette ny pers.

Morgenstund - med Stian på slak line

Turen jeg brukte i underkant av to timer på (tusletempo...) brukte Stian 30,18 på - det er bare å bøye seg i støvet.
Sondre stilte i gutter 15 klassen, og fikk komme opp på podiet for å hente seg en pokal til odel og eie.

Borgund stavkirke

Dagen etter var vi klar for tur og kultur. Elisabeth er lommekjent i området, og viste oss to rundturer med mange kulturelle innslag.
Først parkerte vi ved Borgund stavkirke. Herfra går det flere turveier med historisk sus. Den bergenske postvei Vindhelleren, ble først bygget i 1793, en bratt vei med stigning på 1:4, som snirkler seg i krappe svinger oppgjennom dalføret. Veien ble bygd om i 1843, men også denne utgaven ble for bratt for hest og kjerre. Ingeniørkunsten er imponerende, hvor murene på yttersiden noen steder er opp mot 12 meter.

Sverrestigen er ferdselsstien som opprinnelig lå her, en trasè som Kong Sverre brukte, da han red gjennom Lærdal med følget sitt i 1177.

En nydelig tur som passer for alle

Bakken er så bratt at hest og vogn har problemer med å komme seg opp her

Familien hilser på selveste kongen

Da vi kom ned til Borgund igjen, lånte vi avtredet i besøkssenteret før vi kjørte det lille stykket frem til der vi parkerte for å gå Galdane rundt. Dette er også en rundtur hvor vi først gikk litt langs den gamle riksveien 630. Etter å ha krysset elven, vandret vi på nydelig sti langs elven, forbi gården Galdane, som nå holdes vedlike med støtte fra Norsk kulturminnefond, og har mange interessante oppslag om gårdens historie. Denne turen er preget av nydelig kulturlandskap, med bosetninger fra den tiden hvor de fant seg ly under klippefremspring. Runden på 8,7 km har mange oppslag med informasjon, den er lett å gå og virkelig en tur verdt å få med seg.

Gården Galdane som er nydelig ivaretatt og en god kilde til norsk kulturhistorie

Gravdalsmuren, en mur som gjør veien farbar mellom to dype juv (se på det flotte underlaget...)

Oppslag som dette er det mange av langs ruten, dette handler om Den bergenske postvei

Har du lyst og anledning til å strekke på beina i Lærdal, så anbefaler jeg begge disse turene. Selv håper jeg å komme tilbake til Lærdal 15 oktober og delta på Galdane rundt 2016.

Håper alle har hatt en fin 17 mai feiring. Vi fikk ikke organisert noen tur i år, så vi var strandet her hjemme i dag. Da er man enten med eller ikke med, og siden Sondre for en gangs skyld hadde dress og finsko, valgte vi å busse til byn og se på livet. Jeg smøg meg inn i bunaden, og trippet forsiktig avgårde til bussen. Heldigvis hadde noen gode venner holdt av bord til oss på en restaurant midt i ruten for prosesjonen, så vi fikk med oss stemningen uten å stå oss skakke på fortauskanten.

Været var ikke noe å skryte av med sine 7 grader og evinnelige yr som aldri ga seg. Da hovedprosesjonen var slutt, gikk vi en liten runde før vi busset hjem, hoppet i joggebuksen og spiste rømmegrøt.

Ingenting er som Bergen på 17 mai, med sin fantastiske hovedprosesjon med buekorps, russetog, barnetog, tulletog og sitt folkehav. Her er et menneskemylder uten like, alle har pyntet seg og bortsett fra noen russ som ser i kryss, er her ingen fyll og spetakkel. Ekstra gøy er det å se cruiceturistene som tilfeldigvis er innom Bergen i dag, med store, forbausede øyne og enda større smil. Gratulerer med dagen alle sammen!

Et folkehav foran Den nationale scene i formiddag

Blomstene står på sitt aller fineste, og var sikkert lykkelig for det første regnet på mange uker

En av mange fine biler på geledd i toget i dag

Ikke akkurat bauekorps, men gjester fra Scotland

Etter hoveprosesjonen var det kapproing på Vågen - her er vinnerne!

Se disse tøffingene i dress på vannscoter!

Forfatteren poengterer selv, aller først i boken at dette IKKE er en selvbiografi, for selvbiografier er jo full av kjedelige detaljer. Vel, denne boken er langt fra kjedelig, så han har muligens helt rett.

I historien om seg selv forteller Roald Dahl om sin oppvekst frem til han var ferdig med all skolegang. Noe av det han forteller om er hendelser som har gjort inntrykk på ham, og som har formet ham som menneske.

I boken snakker forfatteren direkte til leseren, og det er viktig å ikke glemme at boken er beregnet på barn. Språket er deretter, men Roald Dahl har alltid hatt en oppmerksom og respektfull måte å snakke, både om og til barn på, så det er fint også for oss voksne.

Han begynner med å fortelle om sin far og mor, om hvordan de havnet i Cardiff og om hva faren gjorde gode penger på.

Deretter får vi høre lystige og ikke fullt så lystige historier fra da han gikk i barnehagen og på skolen. Det var gøy å høre om det store musekomplottet mot den sure Mrs. Pratchett i godtebutikken. Rektoren Mr. Coombes var også en skrekkinngydende person i Roald Dahls liv, som med stokken sin, slo seg inn i hukommelsen til den lille gutten.

Denne skoleerfaringen skal følge ham gjennom hele livet også i kostskolen han gikk på de siste årene. Når han var klar for universitetet og fikk valget mellom Oxford og Cambridge valgte han ingen av dem, men forlot skolesystemet til fordel for en spennende jobb.
Målet var å finne et firma og et yrke hvor han helt sikkert ble sendt utenlands. Utforskertrangen var stor, han ville gjerne lære og fly og han ville gjerne til Afrika, men den første turen hans ble til Newfoundland.

Hver sommer fra han var fire til han ble sytten reiste hele familien på sommerferie til Norge. Alle barna snakket norsk, og turene til Tjøme hver sommer, står i hans minne som den reneste idyll. Slutten på denne beretningen er ikke akkurat idyllisk, for da har han som ung mann blitt RAF flyger, krigen er brutt ut og han flyr bombefly.

Har du lyst å bli kjent med Roald Dahl er dette et fint sted å begynne. Boken er beregnet på barn, men for å danne seg et bilde av forfatterens oppvekst er dette en fin bok å lese. Han skriver på en måte som drar leseren inn i handlingen, og det er ikke vanskelig å se for seg det han forteller om. Siden jeg har lest noen av de fantastiske historiene hans i det siste, var det lett for meg å kjenne igjen enkelte av menneskene fra hans fortid, med karakterer i bøkene hans.

Foto: Gyldendal sin side

Følger du Jørgen Jæger sin serie om Ole Vik og Cecilie Hopen i Fjellberghavn, vet jeg at du går og tripper etter å få tak i neste utgivelse. Jeg er en av de heldige som har fått lese den litt før lanseringen, og jeg kan berolige deg med at du trygt kan skru opp forventningene.

Forlagets introduksjon til handlingen:
Noen ganger er det for mye som må skjules! Fortielsen starter der megasuksessen Monster slapp. Cecilie Hopen er i Drammen for å finne ut hva som har skjedd med samboeren Bernhard. Har han forsvunnet frivillig, eller har det skjedd noe kriminelt?
Når drammenspolitiet ikke vil hjelpe Cecilie i jakten på svar, kommer Ole Vik for å hjelpe til. De vikles inn i et nettverk av grov menneskehandel og prostitusjon, og alt snører seg til når Cecilie blir fengslet mistenkt for drap.

Forlag: Juritzen
Utgitt: 26 mai 2016
Sider: 463
Kilde: Forhåndseksemplar

I denne niende boken i serien får vi mange svar på spørsmål som har hengt litt umerkelig igjen fra de forrige bøkene. Slutten var faktisk så avklarende og endelig at jeg ble ikke lite nervøs for at JJ skal forlate disse karakterene sine. En bekreftelse på at nye episoder er på vei, mottas med takk, for denne serien blir bare bedre og bedre.

Det handler mye om Cecilie og Bernhard denne gangen, faktisk så mye at jeg ikke fikk tid til å irritere meg over at etterforskerne blir involvert i sin egen etterforskning. (Min personlige hangup...) Spørsmålet som skulle besvares, "hva er det med Bernhard?" var et jeg virkelig ville ha svar på, og selvfølgelig pakker forfatteren svaret på spørsmålet pent inn i 463 sider med spenning.

Selv om både tidligere lensmann Ole Vik og overbetjent Cecilie Hopen ved Fjellberghavn politikammer, ikke har ansvar for etterforskningen det handler om denne gangen, så er de delaktige hver på sin måte. I denne boken er vi nemlig ikke i Fjellberghavn, men i Drammen, og det er politikammeret her, og etterhvert Kripos, som står for etterforskningen.

Det er en fryd å følge med på udugeligheten til politiinspektør Gunnar Berg og flere av de andre i Drammen, som presterer å fengsle Cecilie og la alle andre bevis i saken stå uutforsket. Mer vil jeg ikke røpe, for her er det mange overraskende vendinger og geniale fremstøt som holder spenningen ved like. Boken er ikke makaber eller ekkel på noen måte, men det er absolutt ikke noen "kosekrim".

Jeg liker godt at Jørgen Jæger stiller spørsmål ved menneskesmugling, og i romanform belyser hvordan dette kan gå for seg. Det er viktig å ta vare på de som kommer hit, enten det er på den ene eller andre måten.

Liker du god krim har du med denne serien nå ni bøker å boltre deg i. Det kan føles som et langt lerret å bleke å skulle starte på bok en, så jeg vil anbefale deg å la det stå til og hoppe inn i serien der du føler for det. Monster som kom ut i 2015 har nå kommet i pocket, så da bør jo sommerkrimmen være sikret :)

Rekkefølgen:

Skyggejakten

Kameleonene

Dødssymfoni

Blodskrift

Karma

Stemmen

Ridderkorset

Monster

Fortielsen

Andre bloggere om Fortielsen: Artemisias verden, Bokbloggeir, I Bokhylla

Den nydelige hagen foran Lepramusèet

Forrige helg var det løp opp Løvstakken, hvor rekordmange deltok. Selv var vi i Lærdal og føk opp Storehaugen, så i dag var det gøy å være med på sidelinjen når bergenserne skulle forte seg FløyenOpp. Jeg var som alltid ute i god tid, og fikk anledning til å fotografere den vakre byen vår, før løperne satte igang.

Før jeg gikk hjemmefra i dag fikk jeg greie på at noe kunstnerisk hadde foregått i Kong Oscarsgate. Heldigvis var C215 sitt verk lettere å lokalisere enn de forrige gatekunstverkene jeg har leitet etter. Bare et lite obs: se høyt opp når du kommer til den indiske restauranten! Jeg presterte å gå rett forbi, men ikke så galt at det ikke er godt for noe, da fikk jeg også sett det vakre treet foran Lepramuseet.

Blodfersk streetart i Kong Oscarsgate

Bergen bugner av blomster

Dette treet på vei opp til Fjellveien, tar jeg bilde av hvert år :)

Statsraad Lemkuhl

Ingen bilder fra løpet denne gangen, det er grenser for hvor mange bilder av svette løpere som får plass i en litteratur og kulturblogg :) - god helg alle sammen!!

Isabel Allende har skapt seg et velkjent navn som forfatter, men skulle jeg nevnt noen av hennes titler hadde jeg ikke kommet lengre enn Åndenes hus. I en alder av 74 skriver hun fremdeles romaner, og Den japanske elskeren, som kom ut i fjor, er den siste i rekken.

Forlaget om handlingen:
Unge Alma Belasco blir i 1939 sendt fra et Polen i nazismens skygge til sin velstående onkel og tante i San Francisco. Her treffer hun Ichimei, den stillferdige sønnen til familiens japanske gartner. Uten at noen omkring dem merker det, gryr en øm kjærlighet mellom Alma og Ichimei, men etter japanernes angrep på Pearl Harbor blir de to brutalt revet fra hverandre.
Flere tiår senere, da Almas lange og begivenhetsrike liv går mot slutten, blir pleieren Irina kjent med den eldre kvinnen og barnebarnet hennes, Seth. Sammen finner Irina og Seth en rekke mystiske gaver og brev som er blitt sendt til Alma i årenes løp.

Forlag: Gyldendal

Utgitt: 2015/på norsk 2016

Sider: 345

Kilde: Leseeksemplar

Romanen er ikke bare en nydelig kjærlighetshistorie, men også en flott skildring av livet til japanerne i USA i tiden rundt andre verdenskrig. Skjebnen til de amerikanske japanerne er et spennende kapittel i krigshistorien, som jeg så vidt har vært innom tidligere. Etter å ha lest denne romanen, frister det å forfølge tema enda litt.

Det japanske keiserrikets overraskelsesangrep på Pearl Harbor i desember 1941 ødela atten skip fra den amerikanske marinen, kostet to tusen fem hundre mennesker livet mens tusen ble såret, noe som førte til at nordamerikanernes isolasjonistiske innstilling ble snudd på under tjuefire timer. President Roosevelt erklærte Japan krig, og bare noen dager senere erklærte Hitler og Mussolini, som far allierte med Den oppstigende sols rike, krig mot USA.

Vi møter to sterke kvinner i denne beretningen, to kvinner som ved starten av livet fikk utdelt dårlige kort. Heldigvis møter de mennesker som tar seg av dem, og livene deres tar en annen og mer positiv vending. Romanen er skrevet i nåtid og er noenlunde kronologisk, så handlingen er lett å følge med på. I tilbakeblikk og via brevene som er datert på forskjellige tider utfylles bakgrunnshistorien som inneholder troverdige tidsbilder, og ikke minst en kjærlighetshistorie i lys av datidens propaganda og bakvaskelser.

Når vi beveger oss bort fra krigsårene, bærer romanen mer preg av hendelsene i Almas liv. Forfatteren har en litt gåtefull stil, og holder hele tiden tilbake informasjon om karakterene sine, slik at den nerven som finnes, blir holdt ved like. Allende bruker et pent språk, som passer til karakterenes stand og tiden historien er satt i. Intrigene i romanen har noe litt "oppkonstruert" ved seg, men hun greier å holde på min oppmerksomhet boken ut.

Har du lest noe annet av Isabel Allende, og hva er din favoritt?

Når en legger søndagsturen til de sentrale deler av Bergen, er det ikke vanskelig å spotte gode objekter for kameralinsen. I dag skulle jeg oppsøke 4-5 utgaver av katte-streetart og samtidig svinge innom treskulpturene, som i år er utstilt langs Store Lungegårdsvann.

Bilen ble parkert på Bystasjonen, og første del av turen gikk opp Kalfaret mot gamle Hansa fabrikker, hvor en av kattene skulle ha tilhold. Denne katten fant jeg ikke, men jeg brukte mye tid på å studere de flotte villaene i denne delen av Bergen. Pleiestiftelsen for spedalske besøkte jeg også, til tross for alle de bøkene jeg har lest om lepra, om DC Danielsen som styrte stiftelsen og Dr. Gerhard Armauer Hansen som forsket her, har jeg ikke vært innom dette bygget som er på imponerende 1249 kvadratmeter.

Området rundt gamle Hansa fabrikker har for lengst blitt pusset opp til boligformål, og det er skikkelig fint her. Noe gatekunst av en katt fant jeg ikke, men la turen videre mot Store Lungegårdsvann hvor jeg ville se årets utstilling av treskulpturer.

Utstillingen har vært plassert på forskjellige steder i Bergen, men her rundt vannet passet den veldig godt. Skulpturene ser skrøpelige ut, med sine tynne pinner, men de er solid skrudd sammen, og publikum er velkommen til å gå gjennom dem, og klatre på dem.

Disse var nesten litt magisk å se på

Stilig hva? Likte godt at de plasserte denne akkurat der, kanskje det ikke var tilfeldig?

Når en følger turstien langs vannet kommer en forbi et flott krigsminnesmerke. I oktober 1944 ble en Lancaster ND 332 skutt ned her hvor minnesmerket sto. Det var en australsk skvadron og hele besetningen på seks ble drept. Det får meg til å undres over hvor mange fly tyskerne greide å skyte ned over Bergen...

Denne kulen treffer du på på runden rundt Store Lungegårdsvann

Det er ufattelig at det har blitt skutt ned fly over denne fredelige byen

En flott badenymfe ved pilarene til broen

Nygårdsparken

Kaffebrenneriet har en god atmosfære og utstrakt urtedyrking utenfor

Endelig har Bergen fått bysykler, her utenfor Cornerteateret. Så dem flere steder på runden min i dag

Vel, vel... min tur videre mot Møhlenpris gikk fredelig for seg. Nygårdspaken er ryddet for narkomane, og fremsto i dag som en nydelig, om enn noe våt perle. Jeg fortsatte opp på høyden på Menneskerettighetenes plass, alltid et fint sted å besøke, med en av mine favoritter innen gatekunst på veggen.

Kunstverk på Møhlenpris signert Vest

Musèhagen ligger rett ved siden av, og her er det alltid lurt å ta seg tid. Til tross for regnet var blomstringen nydelig, og jeg fikk også tatt et bilde av Armauer Hansen, som var en av grunnleggerne av Naturhistorisk museum, som ligger her.
Streetart var ikke det jeg hadde i tankene inne i hagen, men da jeg kom hjem leste jeg at nettopp her har det kommet opp et skikkelig kult kunstverk, så turen må gå tilbake hit med det første! Bergen har et blomstrende gatekunstmiljø, og mange flotte sider på fb en kan følge. Her er den i Musèhagen:
https://www.facebook.com/AFKstreetart/

Herfra gikk jeg bort til Johannes kirken og ned "Spansketrappen", denne trappen som etter å ha vært en skam i mange år, nå fremstår som et vakkert kunstverk, men flotte fliser, blomster og vannkunst.

Turen min tilbake til bilen skulle gå gjennom Kong Oscarsgate og Marken, for her skulle disse kattene jeg var på jakt etter være. Jeg så ikke noe til dem, bortsett fra den store jeg tok bilde av i går.