Tine sin blogg - litteratur, kultur og tur

Mennesketyvene er den tredje boken om kidnappingskonsulent Charles Boxer. Jeg hoppet rett inn i serien på bok to, Dere finner meg aldri, og likte den godt. Den første boken heter Den største straffen.

Forlagets presentasjon:
I løpet av 32 timer blir seks barn av svært rike familier kidnappet i London. Kidnapperne er profesjonelle og ekstremt godt organisert. De hevder de ikke krever ikke løsepenger, men vil ha 25 millioner pund per barn til å starte med.

Familiene til barna leier inn kidnappingsekspert Charles Boxer. Han unner ingen å oppleve det samme som han selv opplevde da hans egen datter forsvant. Han er villig til å strekke seg langt, om så utenfor loven. Samtidig blir det hele overvåket av Storbritannias etterretning. Foreldrene som er rammet, har mektige forbindelser over hele verden, og ikke alle er like lovlydige.

Kidnapperne vil ikke si hva som er målet deres, og Charles Boxer jobber i blinde.

Siden det ikke ble noe krim i april, så jeg frem til å ta fatt på Mennesketyvene. Jeg kjøpte Stealing people da jeg var i London i mars, så denne gangen hadde jeg ambisjoner om å lese vekselvis på norsk og engelsk. Det endte med at jeg ga den engelske pocketutgaven til min mann, og vi samleste i stedet for.

Robert Wilsons krimserie, og også denne boken er av det klassiske slaget. Hovedpersonen Charles Boxer kan se tilbake på en broket fortid, både når det gjelder yrkesvalg og privatliv. I denne boken har han en kjæreste Isabel, og også en ekskone han fremdeles har kontakt med, både gjennom deres felles datter Amy og profesjonelt.
Historien er tett knyttet opp til Boxers familie, siden Amy jobber for faren og blir venninne med datteren til en av de savnede menneskene.
Den andre hovedpersonen i boken er ekskona til Boxer og mor til Amy, Mercy Danquah. Hun arbeider i politiet og har en lederrolle i jobben med å finne de kidnappede menneskene. For å smøre enda tjukkere på, blir for sikkerhetsskyld hennes lugubre og hemmelige kjæreste Marcus Alleyne også kidnappet.

Mennesketyvene har sin handling både i det nære og kjære, men storpolitikk, CIA, MI6 og MI5 er også involvert i en forrykende historie som inneholder kidnapping, smugling, langing og dealing med både våpen og narkotika.

Persongalleriet er stort, men ikke vanskelig å holde styr på. De mange bakgrunnshistoriene til alle de kidnappede gjør handlingen mangfoldig, og etterhvert kan leseren begynne å danne seg et bilde av hva det er som foregår. Karakteroppbyggingen er spennende, og spesielt hemmeligholdelsen av forholdet mellom Mercy og Marcus gjør det spennende.

Underveis i lesingen ble jeg distrahert av et par andre bøker som presset på, og da Mennesketyvene hadde blitt liggende halvlest en uke, var det tungt å ta fatt igjen. Den var en smule langdryg etter første halvdel, for de kidnappede forble kidnappet og de forskjellige som skulle finne ut av hva kidnapperne ville og hvor disse bortførte menneskene opphold seg tok sin tid. Det ble litt for mye snakking etter min smak, og jeg syntes spenningen avtok mot slutten.

Forlag: Gyldendal

Utgitt: 2015/på norsk 2016

Sider: 432

Kilde: Leseeksemplar

Johan Harstad sin debutroman, med den besnærende tittelen Buzz Aldrin hvor ble det av deg i alt mylderet? kom ut i papirformat i 2005. Boken har siden blitt utgitt i flere enn ti land, og i 2011 viste NRK en tv-serie basert på romanen. Jeg hadde ikke fått med meg denne romanen, men slang meg rundt da jeg så at den kom ut som lydbok i disse dager.

Boken er på 633 sider, så det er det mange kaller en murstein. Når en lytter til lydbokversjonen skjønner en at boken er lang, på den rolige og grundige måten handlingen er bygget opp på.
Jeg må med en gang si at jeg er sjeleglad for at jeg fikk Ingar Kristiansen til å lese for meg, for hadde jeg lest selv hadde jeg ikke tatt de kunstpausene som må til for å få fullt utbytte av boken.
Måten han leser på fikk meg etter noen timers lesning til å undre meg over om dette er en ungdomsroman, for det hele fremstår i starten som litt "barnslig".

Hovedpersonen Mathias fra Stavanger, er introvert og litt "treg", og har som største mål i oppveksten å gå i ett med tapetet. Handlingen har en "nåtid" hvor Mathias, er rundt de 30. Han har hatt en kjæreste gjennom flere år, og jobber som gartner. I tilbakeblikk lærer vi om barndommen hans, om foreldrene og de få vennene han faktisk har. Han vil ikke vises, og gjør alt for å unngå oppmerksomhet. Han har mange tanker om hvor bra det er å være nummer to, og her finner vi sammenhengen med Buzz Aldrin.

Når han blir med til Færøyene som lydmann for kameratene som har et band, skifter romanen takt og får en helt annen feeling. Nå kjenner vi Mathias godt, og hans grunner for å gjøre sånn eller slik trengs ikke å males tydelig frem. Jeg liker godt denne delen, jeg liker det som skjer med Mathias og hvordan forfatteren greier å beskrive stemninger og følelser, nesten uten å sette ord på dem. Mathias virker ikke treg og nærmest tilbakestående lenger, men leseren skjønner at han har psykiske problemer.

Skildringene av Færøysk kultur og natur er pirrende, og jeg misunner de som skal på ferie hit med det første. Disse skildringene er godt pakket inn i en hverdagslig handling, så romanen fremstår absolutt ikke som en turisthåndbok. Av grunner jeg ikke skal røpe blir Mathias på Færøyene en stund.

Vi får aldri vite helt konkret hva det er med ham, og hvorfor han er som han er, men vi lærer mye om hvordan det er å leve med psykiske utfordringer og også om følelser rundt det å greie å ta imot råd og hjelp. Vennene han får på Færøyene har også sine historier, og spesielt Carl sin historie fra Srebrenica-massakren i 1995 var vond å lytte til.

Når boken nærmer seg slutten speedes tiden opp litt, og når den avsluttes er Mathias rundt de 50. Da er vi ikke lenger på Færøyene, og spørsmål og problemstillinger som har blitt introdusert blir avrundet på en troverdig og fin måte.

Boken er godt skrevet, til tider så glimrende at jeg sukker fornøyd. Den er medrivende, på den måten at jeg unnskylder meg, og går ut på tur når jeg streng tatt ikke behøver, bare for å snike meg til noen timer til med Mathias, ja da fenger boken skikkelig.

Romanen har et månelandings- eller astronauttema, men dette er mer en rød tråd og en assosiasjonstrigger enn en handling. Av forfatterens andre bøker har jeg bare lest den prisbelønnede ungdomsromanen Darlah, en bok som i mye større del har sin handling knyttet til opphold på månen.

Les gjerne BokbloggBerits flotte omtale av boken!

Forlag: Lydbokforlaget

Utgitt: 2016

Lyttetid: 19 timer og 15 minutter

Kilde: Anmeldereksemplar

Tidsvitner til hendelser i andre verdenskrig begynner det å bli få av nå, men med denne lille boken bidrar Steff Kinge (og datteren) med en glimrende skildring fra Sachsenhausen. Anbefales på det varmeste!

Fra bakpå boken:
Dette er fortellingen om Steff Kinge og årene som krigsfange i Sachsenhausen. Den handler om brutalitet, sykdom og nedverdigelse, men også det sterke vennskapet mellom fangene.
Og det som er med på å holde ham oppe, er brevene fra Mia. Håpet om at hun vil vente på ham, til han en dag kommer tilbake.

“Vi satt i hagen i Stavern og far fortalte om krigen. Han snakket mye om den tiden nå nesten bestandig. Jeg vil skrive ned din historie, far, sa jeg. Får jeg lov til det?”

Forlag: Liv
Utgitt: 2016
Sider: 121
Kilde: Leseeks

Boken er kort, og jeg er nær ved å si "takk for det" for det er tøffe ting vi får høre om her. Det at beretningen er, til de grader komprimert, uten at forfatteren for egen regning har prøvd å "pynte" på det, gjør at det føles veldig ærlig og rett på sak.
Jeg hadde ingen grunn til å stille spørsmål ved noe som helst, og jeg levde meg virkelig inn i historien som ble fortalt.

Vi vet at Steff Kinge overlever oppholdet sitt i Sachsenhausen, så det ligger ingen spenning i om han gjør det, men det han opplever er dramatikk nok for meg. Hvordan han ble med i gruppen som ble arrestert av tyskerne, reisen ned, oppholdet og returen er alt beskrevet på en lavmælt måte. Vi tar del i følelsene deres, men det er ikke en vond bok å lese, her er mye latter og samhold mellom fangene.

Vekslingen mellom forfatterens samvær med far i dag, er glimrende og hans skrøpelighet og graden av forvirring bidrar til å gi historien et ekstra nivå.

En dag fikk jeg egen seng, en egen smal køyeseng, der jeg ålte meg inn gjennom en åpning i fotenden. Og jeg fikk en sovepose. Jeg sydde et lommetørkle fast inni soveposen, der hvor jeg hadde hodet, som et putevar, og vasket lommetørkleet hver uke. Det var det eneste rene i køya, ellers ble soveposen stiv av skitt, og hver kveld gled jeg ned på denne blanke skitten, som på en sklie.

Historien er rystende, men et så flott tidsbilde at jeg håper mange får den med seg!

Liker du romaner preget av midt-østens mystikk, med den mystiske arabiske ørkenen som bakteppe, da er Katherine Webbs nyeste roman noe for deg.

Forlaget om handlingen:
Året er 1958, og den nyutdannete arkeologen Joan Seabrook reiser fra England til den urgamle byen Muscat i Oman med forloveden Rory. I sin flukt fra smerten etter en personlig tragedie er Joan oppsatt på å dra til ørkenfortet Jabrin og grave opp skattene som skal være gjemt der.
Men Oman er et hemmelighetsfullt land herjet av voldelige omveltninger, og det skal vise seg å være umulig å få tillatelse til å utforske Jabrin. Joans trøst er at hun får møte sin heltinne fra barndommen, den oppdagelsesreisende Maude Vickery.
Møtet med den uvanlige og tilbakeholdne kvinnen endrer alt for Joan. Hun lar seg forføre av det spennende nye vennskapet, og begynner ikke før det er for sent å stille spørsmål ved sine egne handlinger.

Da Joan skjønner at hun er blitt en brikke i et lumsk spill, må hun prøve å hindre begivenheter hun selv har satt i sving, før de får de frykteligste konsekvenser.
Vil piken som forlot England for å besøke dette vakre, men farlige landet, noensinne finne veien hjem?

Romanen innledes i England i 1939, og jeg luktet andre verdenskrig med en gang. Pussig nok hadde denne starten av historien, som ligger en generasjon før "nåtidshendelsene" i 1958 svært lite å gjøre med resten av handlingen.
Vi tas derimot med tilbake til en historie som starter i 1890, og begivenheter som i aller høyeste grad forklarer Maud Vickerys beveggrunner i nåtid.

I unge Joan Seabrook og den mye eldre Maude Vickery møter vi to eventyrlystne, tøffe damer. Joan lever ut sin rastløshet nå, mens Maude nå er lenket til rullestol og forteller om sine bravader. Begge to fnyser av konvensjonene som prøver å binde dem til hjemmet, og nær sagt, forhekset av ørkenen legger de modig ut på hver sin farlige ekspedisjon i ørkenen.

Katherine Webb er en mester i å legge inn intriger og nesten uoverkommelige problemer i romanene sine, og også her belyser hun tidsriktige utfordringer i begges liv. Hun er en fantasifull historieforteller, men også i denne romanen bygger hun fortellingen sin på faktiske hendelser. Krigen om Jebel i 1958-59 er et bakteppe, med den eksotiske vesirboligen og sultanens styrker som i et farefullt angrep fikk satt Talib, bin Himyar og mennenes deres forsvant fra fjellet.

Historien startet i flere tider i begynnelsen og vi ble fort kjent med en rekke karakterer, så det er bare å holde tungen beint i munnen. Etterhvert blir karakterene tydeligere, og når Joan og Maude møter hverandre går det fort fremover. Språket forfatteren bruker er lettlest og tanderer til morsomt, men hun holder alltid på de historiske formene.

Hva er det, sir Arthur? sa hun. Du ser ut som en selvtilfreds katt. Hun innså at hun etter hvert hadde utviklet en egen tone i sin omgang med menn. Det var en tone som uttrykte en sterk selvsikkerhet som hun nesten aldri følte i virkeligheten, og den var kantet med en ironisk humor som hun håpet ikke ville utvikle seg til bitterhet med årene.

Joans tur inn i landet opp på det høytliggende platået Jebel Akhdar var spennende lesning, så også Maudes kryssing av Tomhetens hjørne. Utfordringene for kvinner på ekspedisjon er uendelige, siden de stort sett ikke har lov å ferdes noe sted. Allikevel var det de personlige intrigene som fenget denne leseren mest, og jeg jublet stille inni meg når de hver for seg tok rotta på mannfolkene som prøvde å bestemme over dem.

Forlag: Gyldendal

Utgitt: 2016

Sider: 428

Kilde: Leseeks

Hva er egentlig kreft? er en faktabok rettet mot barn som ønsker å vite mer om hva kreft er for noe. At barn har "lange ører" og får med seg mye mer enn vi voksne ofte tror, er helt sikkert, derfor er denne boken velegnet som støtte til voksne som vil snakke med barn om denne sykdommen som alle kjenner navnet til.

Fra bakpå boken:
Bildeboken "Hva er egentlig kreft?" er skrevet for barn som har noen i familien med kreft eller som er blitt syke selv. Med hjelp av mange fine bilder vil barna få innblikk i kroppen og bli kjent med cellene.

De kan lese om hvordan cellene blir syke og hvordan vi kan hjelpe kroppen til å bli frisk igjen. Forfatteren har i tillegg samlet mange personlige spørsmål fra barn og barnefamilier som har blitt rammet av kreft.

Spørsmålene er fordelt i hele boken, og gjennom dem kan barna lese hva andre barn tenker om sykdommen og forhåpentligvis finne svar på mange av sine egne spørsmål.

Denne boken er mye mer enn en faktabok. Den er en glimrende støtte for de voksne når de skal snakke om kreft med barn. Barn undrer seg, tenker og funderer og spørsmålene de stiller er gjerne bare en brøkdel av de de har inni hodet. Det er viktig av vi voksne tar dette på alvor, og legger til rette for å snakke med barna om sykdommen. De fleste spørsmålene er nok ikke preget av fakta i det hele tatt, men rettet mot hvordan barnet selv skal forholde seg til den syke.

Kan jeg fortsatt kose med min syke bestemor?

Hvorfor har akkurat jeg blitt syk?

Kan jeg bli sint på lillebror, selv om han er syk?

Kan jeg bli som alle andre igjen?

Er det lov å glemme at pappa har kreft innimellom?

Med enkle forklaringer illustrert av artige figurer tar forfatteren oss med på en reise som starter med cellenes betydning for kroppen. På en fin måte forklares hva DNA og kreftceller er, og hvordan noen celler blir syke. Kapitlet om kroppens immunforsvar er godt illustrert med aggressive immunceller, men poengterer også det vi voksne vil anse som innlysende, at kreft ikke er smittsomt.

Forfatteren henvender seg direkte til barnet i denne boken, og relaterer det hun skal fortelle til kjente ting i barnas liv. Hun bruker et lettfattelig språk, hvor mesteparten av fagterminologien er utelatt, men kjente betegnelser som tumor, spredning, antistoffer og cellegift er brukt på en forklarende måte.

Noe av det fineste med denne boken er at barnet bli overbevist om at kreftsykdommen ikke er barnets feil og at barnet ikke kan gjøre noe galt. Den belyser hvordan det er å være det friske barnet, når lillebror har kreft, og at han ikke har bedt om å bli midtpunktet for alles oppmerksomhet. Vi voksne får også tips om hvordan barn kan involveres på en positiv måte. Det ligger jo i deres natur å ville hjelpe til, og når mor eller far er syk er det et naturlig behov for dem å ville gjøre noe.

Dette er en bok jeg håper finner veien til alle kreftrammede familier! Den er ikke trist eller tung å lese, men en positiv og fin inngangsbillett til samtaler med barn. Anbefales på det varmeste!

Forlag: Herosa

Utgitt: 2016

Kilde: Leseeks

Roald Dahl ville fylt 100 år i år, og jeg leser så det spruter fra den innholdsrike produksjonen hans. Han er mest kjent for eventyrlige historier for barn, men Et hode kortere og andre hårreisende historier er skrevet for unge voksne. Novellesamlingen ble først utgitt på norsk i 1955, med tittelen Sånn er vi.

En setning om handlingen til novellene finner du hvis du klikker på lenken over, så jeg skal ikke referere fra alle novellene, men nevner de jeg likte aller best.
Husker du Alfred Hitchcocks presentasjon av kortfilmene på tv i barndommen, aner du det litt skumle i noen av disse novellene.
Sjangeren kalles grøsser satire, og novellene kan tandere mot hårreisende med sine uventede og skremmende avslutninger.

Samlingen innledes med den morsomme novellen Skjønneren, om en som fusker i veddemål. Den neste Dypfryst skildrer en hjemmeværende husmor og hennes mann som kveles av hennes omsorg.

Vi er på forskjellige steder i novellene, og selv om stilen og språket er gjennomført det samme, tas vi med til vidt forskjellige miljøer.

Lydmaskinen og Den store automatiske diktografen viser tydelig Roald Dahl sin eventyrlige fantasi, og disse novellene ble, i tillegg til tittelnovellen mine favoritter.

Jeg frydet meg da jeg leste samlingen. Jeg passet på å lese hver novelle for seg, og brukte lang tid på boken, noe som gjorde dette til en fin leseopplevelse.

Av og til får en mer enn en ber om når en låner bøker på biblioteket. Inni mitt eksemplar av Et hode kortere lå det et skjønt kjærlighetsbrev fra Kristiane til Jørgen. Sist boken var lånt ut var i 2009 (er det virkelig mulig?) kvitteringen lå også inni boken, og jeg koste meg lenge med å fundere over hvordan Kristiane (og Jørgen) har det nå, hvor gamle de er, og om de husker hverandre :)

I disse festspilldager er det mange flotte mennesker som besøker Bergen.
På Litteraturhuset i kveld fikk vi stifte bekjentskap med den kjente filmskaperen Harald Zwart, en nordmann som virkelig har satt avtrykk etter seg. Alle med billett var velkommen, men jeg antar at de fleste fremmøtte var filmnerder på sin hals.
Siden jeg selv ikke er spesielt interessert i film, vil nok mange undre seg hvorfor jeg valgte å tilbringe kvelden sammen med filmnerder. Min motivasjon for å gå på dette synopsiset er urpremieren av musikalen Sèance som finner sted i Grieghallen i morgen. Det er Harald Zwart som har hatt idèen til musikalen, samt er ansvarlig for manus og regi. For å si det sånn, jeg fikk mye mer enn jeg kom for på kveldens besøk på Litteraturhuset, og glad er jeg for det, for dette var en fantastisk opplevelse.

Harald Zwart på Litteraturhuset i Bergen i kveld

Kveldens møte skulle altså ikke handle om Sèance men om Harald Zwarts bakgrunn og historie frem til i dag. Dette ble et meget muntert og livlig møte mellom de to på scenen og publikum. I salen satt også hans kone og samarbeidspartner gjennom mange år Veslemøy Ruud Zwart, som flere ganger måtte bruke mikrofonen for å klargjøre enkelte ting de to på scenen ikke fikk frem. Søsteren sin fikk han også øye på, på et tidspunkt, og han er ikke verre på det enn at han ropte ut sin begeistring. De stadige hilsningene til mennesker i salen, med vink og smil, gjorde hele møtet personlig og jordnært.

Siden jeg flere ganger har ergret meg over intervjuerne på Litteraturhuset, vil jeg i dag gi Henrik Hylland Uhlving et kraftig klapp på skulderen, thums up og mitt mest fornøyde smil. Han var kunnskapsrik, ekstremt godt forberedt, avslappet og hadde evnen til å la Zwart snakke seg ut av planen sin, uten at han ble stresset. Dette gjorde seansen i kveld til noe av det beste jeg har opplevd på Litteraturhuset.

Uhlving begynte med begynnelsen, og fikk Zwart til å fortelle fra da han var 8 år og Star Wars fikk filminteressen hans til å blomstre. Begynnelsen av praten var preget av begges begeistring for det tekniske, uten at det på noen måte ble kjedelig for oss andre. Videre fikk vi høre om fire år på filmakademiet i Amsterdam, og hans første jobb etterpå som var som rekvisitør på DnS.

Harald Zwart har jobbet hardt for den anerkjennelsen han nå høster, uten at det på noen som helst måte har gått ham til hodet. Han omgås filmstjerner og filmstudiosjefer men forklarer med overbevisning at dette livet ikke er "a walk in the park". Det har til tider vært som å kjøre berg og dalbane og et rotterace uten like. Denne mannen (og damen i kulissene) vet hva de vil, og at det som skal til er hardt arbeid.

For tiden arbeider han med en gjenfortelling av historien til den høyt dekorerte Jan Baalsrud. Hitorien har blitt fortalt tidligere, i filmen Ni liv, som kom ut i 1957. Harald Zwarts film som har premiere vinteren 2017 heter Den tolvte mann, og vil ha et tydeligere fokus på de menneskene som hjalp Baalsrud til å gjøre de bragdene han ble dekorert for.

Henrik Hylland Uhlving i munter passiar med Harald Zwart

Helt til sist i kveldens etterhvert lange prat, fikk vi høre litt om musikalen som har sin uroppførelse i Grieghallen i morgen. Et møte mellom de to kunstnerparene Karoline Kruger & Sigvart Dagsland og Herr & Fru Zwart førte til et fem år langt samarbeid, som resulterer i denne musikalen.
Musikalen er bygget på en sann historie fra Zwarts hjemtrakter, hvor norgeshistoriens mest omtalte kriminalsak blir belyst. Et av Norges mest kjente medium, Ingeborg Køber ble i 1934 anklaget for å ha druknet sin egen far.

Jeg ser med stor spenning frem til morgendagens premiere, og har begynt å drømme om at billetter til stykket er mulig å oppdrive når vi er i New York neste vår. Det er jo lov å drømme.....

Det er Festspill i Bergen om dagen, og kulturkjerringene menger seg med fiffen. Etter å ha sett Direktøren for det hele på DnS og hørt Lise Davidsen i Håkonshallen, var det i kveld tid for urfremføring av Zwarts nye musikal. Det var konsertversjonen vi skulle få se, men sannelig hadde de lagt seg i selen for at publikum skulle få en anelse om hvordan musikalen kommer til å bli.

Etter gårsdagens møte med Harald Zwart var jeg spent på hva Harald, Veslemøy Ruud Zwart og musikerparet Karoline Kruger og Sigvart Dagsland har fått til.

I Grieghallen var det høy sigarføring i kveld, en god slump av byens kjendiser hadde funnet veien hit, og publikum hadde pyntet seg litt mer enn vanlig i anledning Festspillene. Kulturkjerringene koste seg, men var for en gangs skyld ikke samstemte i sin dom over musikalen. Siden dette er min blogg, forfekter jeg mitt syn som den eneste sannhet og gir uttrykk for min begeistring. Ja, jeg hadde reist til Broadway for å se det, men går det an å be om London?

Den amerikanske besetningen som var med så for meg ut som profesjonelle sangere, og Karoline og Sigvart passet godt inn i dette selskapet. Sangene var varierte, og passer godt inn i sjangeren de skal fremføres i.

Handlingen i Sèance er bygget på faktiske hendelser i Norge i 1934. Norgeshistoriens mest omtalte kriminalmysterie fant sted i nabolaget hvor Harald Zwart vokste opp. Sommerboligen til Ingeborg Køber på Hankø, var på 30-tallet hovedsete for utallige spiritistiske seanser, noe som har inspirert de ansvarlige til å skrive musikalen.

Ingeborg Køber var et av Norges mest kjente medium, og ble i 1934 anklaget for å ha planlagt og gjennomført drukningen av sin egen far, etter å ha forutsagt hans død i en spiritistisk seanse. Saken fikk store overskrifter fordi både jus, akademia, kirke og vitenskap utfordret hverandres verdisyn; å tro eller ikke tro på det overnaturlige, og på om det er mulig å kommunisere fra et liv etter døden.

Til tross for tittelens litt melankolske klang, er dette en roman preget av fremtidshåp og samhold. Den ga meg en fin leseopplevelse, og en herlig smakebit på mitt første møte med New York, forhåpentligvis til neste år.

Fra bakpå boken:
To kvinner fra hvert sitt århundre forsøker å gjenvinne troen på kjærligheten. September 1911: Clara Wood er sykepleier på Ellis Island utenfor New Yorks havn. Her har hun søkt tilflukt etter at hennes livs store kjærlighet døde i en dramatisk fabrikkbrann. Hun pleier syke immigranter og møter mange triste skjebner. En av dem er en ung mann som sørger over kona han mistet på vei til Amerika-drømmen, bare to uker etter at de giftet seg. Clara legger merke til det særpregede, vakre skjerfet han bærer rundt halsen, og får et helt spesielt forhold til denne pasienten.

September 2011: På Manhattans Upper West Side prøver Taryn Michaels å leve et lykkelig liv med datteren sin.

Det går ganske bra helt til noen i tekstilbutikken der hun jobber, viser henne et bilde fra dagen hun prøver å glemme: 11. september 2001, da ektemannen mistet livet i World Trade Center. Selv overlevde hun på grunn av et særpreget, vakkert skjerf og en fremmed mann som reddet henne i sikkerhet. Litt etter litt folder historien om skjerfet og kjærligheten seg ut i denne vakre boken om håp.

Romanen er klassisk i den forstand at det er to historier som fortelles parallelt, med en detalj som knytter dem sammen. Denne gangen er sammenhengen åpenbar gjennom hele romanen, da vi følger det fargerike sjalets bølgende vei gjennom begge handlingene. I begge historiene er det også et aldri så lite mysterium som må løses, og takket være god hjelp fra menn i livet deres, greier begge to å finne svar på spørsmålene sine.

Håp i høstfarger er en medrivende roman, den er lettlest og utrolig skjønn, men en vet alltid hva som kommer til å skje fem sider frem, så en smule forutsigbar må jeg få lov å kalle den.
Det som var mest spennende var å høre om Claras arbeid som sykepleier ved Ellis Island Hospital, i en tid hvor emigrantene kom i land med kolera, tyfus, meslinger og skarlagensfeber. Skildringene av arbeidsliv og boforhold på øya var flotte, men naturskildringer var det sparsommelig med.

Når det gjelder karakteroppbygging og karakterenes beveggrunner har jeg noen innvendinger, men greier en å få ned et par kameler, så er romanen så bra at jeg ikke har lyst å skremme noen fra å lese den, pga. pirk som jeg henger meg opp i.

Damene Clara og Taryn er i mine også veldig like, men i romanen møtes de aldri. De har også de samme samvittighetskvalene, siden mennene deres var der de var (og måtte bøte med livet) på grunn av avtaler med disse damene.

Clara er en ung sykepleier som har lett for å forelske seg. Mannen som beskrives som hennes livs store kjærlighet, er en mann hun så vidt har hilst på i heisen i bygningen hun jobber i. En skal ikke kimse av "kjærlighet ved første blikk", for det skjer, og hvem er vi til å dømme? Men.... jeg kjøpte aldri helt Claras sterke reaksjon på at hennes ferskeste forelskelse døde i denne brannen. Helt frem til slutten av romanen irriterte hun meg faktisk, med sin syting og ynkelighet, før hun endelig tok seg sammen og fikk orden på livet sitt.

Heldigvis kan en roman være god og underholdende uten at leseren liker hovedpersonen, for en god leseopplevelse har jeg hatt da jeg leste denne.

Ellikken likte boken hakket bedre enn meg

Forlag: Tiger

Utgitt: 2016

Sider: 364

Kilde: Leseeks

En kollega var så grei å låne meg sitt høyt skattede eksemplar av Macbeth, en godt brukt pocketutgave fra studietiden. Boken er på engelsk, først utgitt i 1958 og den er designet spesielt for studenter som ikke har engelsk som morsmål.
I denne utgaven finner vi mange fine illustrasjoner, her er en fyldig introduksjon, og forklarende noter på nær sagt annen hver side.
Ikke at dette hjalp meg med å finne flyten og forstå handlingen, så jeg kjørte meg fort fast.

Macbeth er en av William Shakespeares tragedier. Stykket ble skrevet i 1606 og er et av de korteste skuespillene hans, men som til gjengjeld ble meget populært. For at jeg skal kunne si at jeg kjenner stykket, må jeg tilnærme meg det en gang til. Stykket er gjendiktet i norsk språkdrakt i nyere tid, og jeg tenker jeg vil lese denne også, eller se filmen, om jeg kommer over den :)

Norge og nordmenn figurerer i noen av stykkene hans, så også her

Handlingen i Macbeth (klippet fra Wikipedia)
Etter et slag mellom Skottland og Norge/Irland som førte til skotsk seier, blir generalen Macbeth (thane (jarl) av Glamis) utnevnt som «thane av Cawdor» for sin tapre innsats under krigen som førte til at fienden hadde tapt.
Tidligere på dagen hadde Macbeth og hans venn Banquo møtt tre hekser som fortalte tre spådommer om Macbeths fremtid. Den første spådommen var at han skulle bli «thane av Glamis» etter Sinels død. Den andre spådommen var at han også skulle bli «thane av Cawdor». Den tredje og siste spådommen var at Macbeth skulle bli konge deretter. De tre heksene fortalte deretter Banquo at hans etterkommere skulle bli konger. Etter at to av Macbeths tre spådommer gikk i oppfyllelse, begynte tanken å bli konge å streife Macbeth, men han kastet raskt fra seg disse tankene.
Men han hadde fortalt om disse spådommene til sin kone, Lady Macbeth, som raskt begynte å bli maktsyk og manipulerer Macbeth til å oppfylle den siste spådommen ved å drepe kongen av Skottland, Duncan. Da denne handlingen er gjort, begynner konsekvensene for Macbeth, hans kone, vennene hans og Skottlands folk.

Jeg brukte lang tid på boken, og selv nå når jeg har vært gjennom den, vil jeg ikke skryte på meg at jeg har lest den. Til tross for utfordringene hadde jeg stor glede av denne boken, med noter og bilder og et språk som ikke var justert til fordel for de stakkars engelskstudentene som skulle tolke stykket.

Etter å ha lest en god del Roald Dahl i det siste, har jeg blitt veldig glad i illustrasjonene til Quentin Blake. Da jeg leste en fin omtale av Gutten i kjolen, og la merke til at Blake sto for illustrasjonene, ja da var ikke veien til "Klikk & hent" lang.

Dennis er Gutten i kjolen. Han er en fotballspillende gutt på 12 år, som bor sammen med sin far og bror. Mor har pakket snippesken og forlatt dem, og da ble far så sint/lei seg at han brant alle bilder av henne, og nekter guttene å nevne henne. I den lille familien er det ikke lov å klemme, og stemningen er i det hele tatt ganske så røff og maskulin.
Dennis derimot har også en litt mer feminin side.

Han er stjerne på fotballaget, men han drømmer også om å kle seg opp i kjoler. Denne drømmen blir til virkelighet når han møter Lisa og hun finner ut at Dennis leser Vouge og har andre litt "jentete" interesser.
Hun overtaler ham til å bli Denise for en dag, og møte opp kjolekledd og sminket på skolen. Hvordan dette går skal jeg ikke røpe, men forviklinger blir det i alle fall.

Boken handler om å tørre å være seg selv, til tross for at en møter motstand. Det er en fin bok, en smule repeterende og forutsigbar, men så er boken beregnet på barn fra 9-12 år. Språket er flott, det minner faktisk om Roald Dahl, noe også forfatterens evne til å ta barn på alvor gjør.

Les gjerne Heartart sin flotte omtale!

Leste du Italienske sko, er jeg sikker på at du allerede har peilet deg ut Henning Mankells aller siste roman, Svenske gummistøvler. Mankell døde i fjor høst bare et halvt år etter han fullførte denne romanen, som er en oppfølger til Italienske sko.

Forlagets presentasjon:
En høstnatt våkner den pensjonerte legen, Fredrik Welin, av at huset hans brenner voldsomt. Han kommer seg ut i siste liten. Det eneste han rekker å få med seg, er to venstrestøvler.

Dagen etter er det kun aske igjen av hans elskede skjærgårdshus. For Fredrik blir den ulmende ruinen også et symbol på et forspilt liv som går mot slutten. Men da trer datteren Louise og journalisten Lisa Modin inn i livet hans og rister grunnsteinene i hans tilværelse.

På nyttårsaften brenner enda et hus i skjærgården ned, og alle høstens hendelser leder til en forklaring som Fredrik Welin aldri har kunnet forestille seg.

Det er ikke viktig å ha lest Italienske sko for å ha utbytte av Svenske gummistøvler. Noen av karakterene er de samme, men historien står støtt alene. Til tross for at jeg har papirboken i hyllen, valgte jeg denne gangen lydbokversjonen, for Ola Otnes er en av mine favorittinnlesere. Han skuffet ikke, men leste feilfritt, i passe tempo og med en stemme som passet veldig godt til Fredrik Welin.

I 70 år gamle Fredrik Welins univers råder stillhet, ro og ensomhet. Han bor alene på en liten øy, hvor han etter han ble pensjonert fra legeyrket, har flyttet inn i sine besteforeldres gamle hus. Det er mange øyer i den svenske skjærgården, og han har et telt på en øy, og til og med en campingvogn på en. Etter huset hans en natt brenner ned til grunnen, eier han bare det som ligger i båthuset og i campingvognen.

Denne romanen er mangefaset, og Mankell greier med få ord og en blafrende gardin, å få frem en tydelig nerve som gjør romanen til tider spennende på en litt fordekt måte. Den pensjonerte postombæreren Ture Jahnson er den Welin har mest kontakt med, når han kommer tøffende med båten sin, med post og sladder. Journalisten Lisa Modin, som kunne vært datteren hans, greier å vekke noe i ham, en uventet god følelse, som han forholder seg til med åpen nysgjerrighet.

Karakteroppbyggingen i denne romanen er formidabel, selv om de fleste av de vi møter er snodige på sin egen måte. Det er noe "Murakamisk" over måten kommunikasjonen mellom menneskene, spørsmål blir hengende i luften ubesvart, og det ties og lyves. Som erstatning for svar som uteblir, får vi Fredriks funderinger og grublerier, noe som igjen gir handlingen dybde.

Romanen tar oss med ut av skjærgården og til Paris, hvor Fredrik skal besøke Louise, som "plutselig" befinner seg der. Dette er en av mange vinklinger i denne romanen, som absolutt har mye å by på, men noe av det fineste ved romanen er de eksistensielle spørsmålene.

Fredrik forklarer en gang fortvilelsen over å våkne opp et sted, og i brøkdelen av et sekund ikke vite hvor en er. Skrekken en føler bunner i at en heller ikke vet hvem en er i dette sekundet....

Selv om mesteparten av handlingen foregår om høsten og vinteren, gjør stedfestingen til den svenske skjærgården at det føltes som en sommerbok. Jeg har aldri feriert i Sverige, og min eneste tilknytning til skjærgården i Sverige, er Tjorven og andre serier fra barndommen, så dette bidro nok litt til min sommerfølelse. Jeg vil uansett anbefale Svenske gummistøvler som ferielektyre, gjerne for hele familien på høytaler i bilen, hvis dere skal kjøre langt.

Andre om boken: Kleppanrova, Leffes lab, BokBloggBerit

Forlag: Lydbokforlaget

Lyttetid: 12 timer og 48 min

Utgitt: 2016

Kilde: Lytteeksemplar

Det er stille på bokbloggfronten for tiden, både hos meg og andre. Jeg får skylde på den overraskende og uvanlige varmen vi er velsignet med om dagene, for jeg har ikke besøkt mange blogger de siste ukene. Naturlig nok blir det stille hos meg også, men lese det gjør jeg. Så langt ut av blogglandia har jeg forvillet meg, at jeg tenkte ingen vil merke det om jeg hopper over oppsummeringen denne måneden.
Når jeg i går fikk en "savnetmelding" fra en trofast leser, ble jeg selvfølgelig glad, så her har dere den, min oppsummering av mai måned:

Sakprosa: 4

Barnebøker: 1

Novellesamling: 1

Romaner: 8

Krim: 2

Siden jeg leser etter innfallsmetoden, blir jeg like forbauset hver gang jeg ser på statistikken min. Fire sakprosa ble det faktisk, hvor Far og Sachsenhausen var den boken som imponerte mest. Krim ble det også i mai, to flere enn i april, og Jørgen Jægers Fortielsen skuffet ikke.

Jeg har hørt podcast for første gang, noe som egentlig ikke ga mersmak. Vurderer å lese Birger Emanuelsen sin Anna og kjærligheten selv, for å se om inntrykket mitt av boken kan forbedres.

Mai betyr Festspill i Bergen, og jeg har vært med på flere arrangementer. Lise Davidsen sang vakkert i selveste Håkonshallen, og teaterstykket Direktøren for det hele av Lars von Trier var også et festspillarrangement. En tur på Litteraturhuset ble det også, da filmskaper Harald Zwart besøkte Bergen - et uforglemmelig møte med en særdeles jordnær superstjerne! Konsertversjonen av hans nye musical Sèanse fikk jeg også med meg, tar det med her, til tross for at vi da hadde bikket inn i juni. Jeg har sett trekunst på en av mine vandringer i Bergen, og besøkt en ny bar i Norges eldste sammenhengende trehusrekke. Ikke alle byer kan skryte av at de har en fiskebar, men det har vi i Bergen. I mai besøkte jeg Von Tangen i Sandviken for første (og andre) gang.

Måneden startet med at vi feiret pappa sin 70 års dag, med tur med alle bergenseres kjæledegge, Beffen. Noen dager før var vi i klatreparken Høyt og Lavt, og fikk skikkelig utfordret oss.

Når jeg legger til at skrittelleren min viser et gjennomsnitt på 17000 skritt pr. dag for tiden, så skjønner jeg nesten ikke hvordan jeg har fått tid til å lese 16 bøker.

Hos meg blir det ikke sommerstengt, men bloggen blir nok preget av min 4 ukers ferie i nordnorge. Lese vil jeg helt sikkert gjøre, men tur og opplevelser vil stå i høysetet, så bokomtalene blir nok korte og greie. Til sist vil jeg ønske alle dere som er innom bloggen min en riktig fin sommer!

Dødvinkel er tredje boken i serien om gravejournalistene Magdalena Mellomstrand og Bjørnar Nergård i Dagens Økonomi i Drammen. Jeg har ikke lest Skyggeland og Nullpunkt, men hoppet rett på Dødvinkel.

Forlagets presentasjon:
Året er 2013, i pinsemenigheten i Oslo sitter et kristent iransk par foran forsamlingen. De har fått avslag på søknad om asyl, de frykter for sin fremtid, og for hva som vil skje med den informasjonen de sitter på. Hva kan de fortelle, og hva bør de for alltid tie om?

I Drammen bor journalisten Ingeborg Nergård Kahn, gift med Imran. Hun er tilbake etter fødselspermisjon, og får snart et par tips hun må følge opp, om Drammens-mafia og om mulig menneskehandel, og om korrupsjon på steder man minst av alt venter det. Samtidig plukker kollegaen Magdalena Mellomstrand opp en gammel sak som ikke gir henne ro.

Forlag: Gyldendal

Utgitt: 2016

Sider: 448

Kilde: Leseeksemplar

Etter å nettopp ha lest Fortielsen, var det litt morsomt at også Dødvinkel gir Søndre Buskerud politidistrikt det slette lag. Vi er altså tilbake i Drammen, men handlingen er spredd til Frankrike, Sveits, Oslo, Kenya, London og Paris. Boken er et konglomerat av handlinger, ledetråder, tips og hint. Ingenting skal røpes for tidlig, så her er det så mye silkepapir at en nesten ikke får øye på "gaven".

Dette er en thriller, men den tar på en seriøs måte for seg flere problemstillinger. Apostasi, altså frafall fra islam er ett av dem, mens menneskesmugling, korrupsjon, hvitvasking av penger, identitetsbytter, kidnapping og hevn er temaer som også belyses. I tillegg får vi en dose filosofi, i form av spørsmålene Hvorfor blir vi som vi blir? Hvem styrer livene våre? Hvor mange valg har vi? Hvordan blir vi oss selv? Den boken som gir gode svar på dette, vil jeg gjerne lese.

Styrken til denne thrilleren er språket. Det er skarpskårent, full av halvmorsomme slengbemerkninger og med mange gode metaforer. Nordahl har gode karakterer, ikke alle er like troverdig, men vegetarianeren og matsnobben Bjørnar likte jeg godt. Beskrivelsene av vakre landskap i Frankrike, og ikke minst noen utsøkte måltider Bjørnar inntok var utrolig gode.

Det er ikke tvil om at Bjørn Olav Nordahl, som til daglig arbeider som dokumentarjournalist i NRK kan sine saker. Detaljrikdommen er formidabel, og kunnskapen rundt økonomisk kriminalitet er nok stor.

I mine øyne er dette en godt skrevet thriller satt i et miljø forfatteren har god greie på, men det holder liksom ikke. De mange innledende historiene, hver med sitt "tema", gjør at en ikke skjønner hva som er handlingen. På side 200 spurte jeg meg selv, "når skal det skje noe", og når det 200 sider seinere endelig blir litt action (søkt og lite troverdig, men dog et fraspark...) så er det bare et lite blaff.

Det blir mange karakterer å holde greie på, og jeg måtte frem med kladdeblokken, for å huske hvem som er hvem, og hvilket forhold de har til hverandre. Kanskje det hadde hjulpet hvis jeg hadde lest de to foregående bøkene i serien? Mot slutten av boken får handlingen et snev av "oppsummering" over seg, hvor det kjapt og greit blir nøstet sammen løse tråder, samtidig som vi helt ut av det blå avslutter på fotballkamp med Strømsgodset.

På bloggene Artemisias verden og Bjørnebok finner du en fine omtale av boken!

Ikke bare oss to er en av de bøkene jeg har blitt anbefalt og fått i hus uten at jeg visste så mye om, verken forfatteren eller boken. Noen ganger blir jeg positivt overrasket, og det ble jeg denne gangen, for denne romanen var utrolig fin.

Fra bakpå boken:
Det sies at alle familier har skjeletter i skapet …

Men hva skjer når man åpner døren og de begynner å ramle ut?

Adam og Beth har vært gift i tjue år da bomben smeller. Adam har hatt et forhold til en yngre kvinne, og det Beth trodde var et trygt ekteskap, faller i grus. Hun vil bryte for godt, mens Adam for alt i verden vil ha en ny sjanse. Så viser det seg at den første løgnen ikke var den siste i denne familien.

En skulle aldri trodd at dette er en debutroman. Den er velskrevet og innsiktsfull og tilførte den noe slitte tematikken et friskt pust. Jeg hadde aldri trodd at jeg skulle komme til å ha så stor glede av å lese om en mann som bedrar sin kone, og deres påfølgende skilsmisse. Heldigvis har romanen mer ved seg, hemmeligheter blir avslørt litt underveis, og intrigene gjelder ikke bare Adam og Beth men hele deres utvidede familie.

Beth blir sviktet på det groveste, men til tross for det er det ikke noe stakkarslig over henne. Hun er låtskriver av yrke, og når hun i tillegg blir bedt om å skrive sanger til en film som handler om et par som går fra hverandre, og kommer sammen igjen, så får hun seg en utfordring.

Adam er den som lager vei i vellinga her, med alt som har skjedd med ham. Romanen er skrevet på en sånn måte at vi får vite at det har skjedd "noe", før vi får vite hva dette "noe" egentlig handlet om. Sånn er det med at han kjører rundt og "stalker" noen, og at han har et anstrengt forhold til sine avdøde foreldre.

Lunch på The Narrow

Handlingen er lagt til London, og paret bor i et område hvor jeg har ferdes en del. Når Adam og broren Ben tar en prat på lokalpuben sin The Narrow, holder jeg på å miste boken i bare beflippelsen, for denne puben er mitt favorittsted i hele London.

Skriveteknikken Kearney benytter seg av, med å la Beth og Adam fortelle i annet hvert kapittel, er velprøvd og ikke alltid noe jeg setter pris på. I denne romanen funket det, og førte faktisk til at jeg heiet litt på dem begge. Mot slutten av boken begynte jeg å bli skeptisk til hvordan dette kunne runnes av på en fornuftig måte, men dette greide hun fint.
Språket er flott, ikke poetisk med massevis av metaforer, men "muntlig" og brukt på en måte som sa mye om menneskene som pratet. Det er mye direkte tale her, og sammen med korte vekslende kapitler gjorde dette romanen lettlest og underholdende.

Den eneste grunnen til at romanen ikke scorer full pott er en "tilfeldighet" på side 158, som ble en stor kamel å svelge. Jeg skjønte etterhvert at det nesten måtte bli sånn, for at fortsettelsen skulle få mening, men dog.

Ønsker du deg en lettlest roman til å ta med på stranden i sommer, anbefaler jeg gjerne Ikke bare oss to videre!

Forlag: Gyldendal

Utgitt: 2015/på norsk 2016

Sider: 410

Kilde: Leseeksemplar

I mitt pågående prosjekt for å hedre Roald Dahl sin 100 års dag i år, var det nå Heksene sin tur. Boken har blitt meg anbefalt fra flere, og noen har den som sin favoritt blant Dahls utgivelser. Jeg har tidligere lest hans selvbiografi for barn, hans novellesamling og tre av hans fantastiske fortellinger for barn. Sjekk gjerne ut prosjektet mitt her!

Heksene fremstår som en selvopplevd historie, siden jegpersonen, den 7 år gamle gutten forblir navnløs. Forfatteren drar ting fra sin egen historie inn i handlingen, så det er lett å se for seg at det er selveste Roald Dahl som opplever dette her.
Boken er skrevet for barn, og har et språk deretter. Jeg elsker måten Roald Dahl tar barn på alvor og lar dem være de eventyrlige vesenene de er. Voksne får ofte det slette lag i hans bøker, men som alltid har barna noen som støtter og hjelper dem.

I Heksene er det bestemor som er den lille guttens kjære støtte. Foreldrene hans dør i en ulykke, og uten at det dveles ved sorgen og fortvilelsen, overtar den norske bestemoren ansvaret for gutten. Hun forteller ham om hekser, og hvordan han skal spotte en og holde seg unna.

Bestemor er selv en heksejeger, men det vet ikke den lille gutten enda. Ved en tilfeldighet ferierer de to på et hotell i Bournemouth hvor heksene skal ha sitt årlige møte. Hovedpersonen roter seg inn på møtet deres og får se og oppleve noe han helst ville vært foruten.

Jeg vil ikke anbefale voksne å lese boken for seg selv, til det er den litt for barnslig, men om du skal lese for et barn under 12 år, så er jeg sikker på at den voksne også vil få en fantastisk opplevelse. Voksne lesere kan trekke paralleller og gjøre seg sine "voksne" tanker om teksten Roald Dahl har skrevet, men det beste er vel å la seg underholde i dette eventyrlige universet han greier å skape.

Fotballfeber på Tollbodkaien

Intet sted er så bra å være som Bergen når det er sol. Bergenserne går mann av huse, menger seg med cruiceturistene som fosser innover Bryggen hver morgen, og fryder seg over liv og røre. Det går slag i slag med arrangementer, først Festspill, så Hansadager og fotball EM, og nå er det rett før det braker løs med Bergenfest. På Hansadagene dukket dette fiskegjellet opp. Det hører hjemme i Nordland et sted, men når det er hjemme igjen og hva som skjer der (når vi er i nærheten) greier jeg ikke å finne ut av fra deres nettside eller fbside. (Sjekk ut de flotte bildene på nettsiden deres...)

Fiskegjellet fra Sandhornøy i Nordland som var på besøk til Bergen under Hansadagene

Flotte båter på Vågen i Bergen i helgen

God sommer fra to glade bergensere!

På Tollbodkaien (nesten midt i Bergen sentrum) er det rigget opp en gigantisk skjerm, hvor det er plass til 4000 tilskuere. Her vises EM kampene, til stor glede for oss som stiller opp. Det er gratis å komme inn, og vel inne tar arrangørene godt vare på deg med bar, varme tepper hvis nordavinden tar for mye, og til og med hoppeslott for barna. Vi har vært to ganger, England - Russland på søndag og Østerrike - Ungarn i dag. Dagens kamp begynte kjedelig, men tok seg opp mot slutten. Vi hadde tre barn med oss, som tilbrakte litt tid i hoppeslottet, etter de hadde blitt traktert med brus og is. Ta med deg familien og kjenn på den befriende unorske atmosfæren!

Det var litt mer fart i disse tre enn i fotballspillerne til Ungarn og Østerrike i kveld

Tittelen på boken, og hvordan den er presentert i rosa og pastell, fikk meg først til å tenke at dette blir for "søtt". Erfaring fra tidligere romaner fra sørstatene tilsier at alt ikke nødvendigvis er rosenrødt, og det ble det heller ikke. En sterk debutroman, som jeg gjerne anbefaler videre!

Fra bakpå boken:
Da alenemoren Charley uventet arver en 3000 mål stor nedslitt sukkerplantasje, forlater hun Los Angeles for å starte et nytt liv i Louisiana.
Ukjent med både sørstatskulturen og plantasjedrift må Charley knytte seg tett til sin fordomsfulle, men hjertevarme bestemor.

Og bak det hele ligger hennes avdøde fars plan om å føre datteren tilbake til slektens røtter.

Forlag: Juritzen

Utgitt: 2014/på norsk 2016

Sider: 352

Kilde: Leseeksemplar

Det er ikke lett for en byjente og alenemor å skulle forlate storbyen til fordel for det øde og tropiske landskapet i Louisiana. Når Charley arver bruksrett til farens forfalne ranch, tar hun med seg datteren Micah og flytter "på landet".

Gården har forfalt og forpakteren pakker snippesken, så Charley står igjen med ingen til å hjelpe seg. Samtidig i en annen historie møter vi Ralph Angel og den lille sønnen Blue, som også er ute og kjører. De har alle sine eiendeler i den stjålne bilen og farter heller formålsløst omkring, før Ralph Angel får ideen om å besøke halvsøsteren sin på ranchen.

Dette er opptakten til et møte mellom to halvsøsken som knapt har møtt hverandre før. Spørsmål om hvorfor Charley arvet gården og Ralph Angel ikke fikk noenting, gir historien en nerve. Begge to har behov for å starte på nytt siden de begge har mistet sine ektefeller, og økonomien tvinger dem til å tenke nytt.

Sukkerplantasjen er en roman preget av fremtidshåp, den er godt skrevet og medrivende til tusen uten et eneste kjedelig øyeblikk. Handlingen er kronologisk, med bare små tilbakeblikk for å gi bakgrunn for hendelsene i nåtid. Selv om jeg ikke likte Ralph Angel i det hele tatt, bød hans rolle i historien på overraskende vendinger som ga romanen et særpreg. Den var ikke nevneverdig preget av klisjèer, men gjorde narr av stereotyper som at unge fra LA bare surfer, og belyste hvordan svarte og hvite i sørstatene fremdeles kan ha et anstrengt forhold til hverandre.

Er du på jakt etter en lettlest "sommerbok" som kan ta tankene vekk fra soleksem og myggstikk, da er dette boken for deg!

Den islandske forfatteren Steinar Bragi har tidligere skrevet dikt og romaner. Gjennombruddet sitt fikk han med romanen Kvinnor i 2011, som han ble nominert til Nordisk Råds litteraturpris for. Jeg er veldig spent på hvordan Ødemarken blir tatt imot, gleder meg til å lese omtaler fra noen som har erfaring med skrekk og gru.

Fra bakpå boken:
Island, etter finanskrisen. To par drar sammen på tur til det islandske innlandet, der landskapet er karrig og ugjestmildt. Det er tjukk tåke, de kommer ut av kurs og kjører rett på et hus. Bilen er ødelagt, og de er tvunget til å overnatte i huset, sammen med de to gamle menneskene som bor der, helt isolert. De to gamle, en mann og en kvinne, oppfører seg merkelig. De låser alle dørene, og det virker som om de frykter noe der ute i mørket.

Begge parene prøver å komme seg der ifra, men mislykkes hver gang. Snart slår samholdet sprekker, og de begynner å skylde på hverandre.
Den marerittaktige situasjonen blir bare verre. De to parene må samarbeide for å komme seg vekk, men fortiden innhenter dem, og grusomme ting begynner å skje.

Island er alltid et spennende land å besøke i litteraturen, og etter å ha lest introen til Ødemarken, gledet jeg meg til et dypdykk inn i naturskildringer preget av øde og stillhet.

Historien starter med at Hrafn, Vigdis, Egill og Anna er på biltur. De har kjørt noen dager og har kommet til det innerste av Island. I det jeg er klar til å gi meg hen til det karrige landskapet, blir skildringene av kjøreturen avbrutt av lange "avhandlinger" som skal gi oss livshistoriene til de fire. Dette skjer gjerne midt i et hendelsesforløp, og alt av fremdrift og tempo stuper til en stillstand.

Når de så har krasjet i huset, er det spennende en stund, men handlingen er spekket av bråstopp hvor saker og ting skal forklares. Samtidig er historien fylt av forslitte virkemidler for at leseren skal få den etterlengtede creepye følelsen, som nervøse pistrete hunder, dører som er åpne som tidligere var låst og nervøse mennesker som ikke kommuniserer. Fenomener som vetter, drauger, tusser og huldrefolk blir bare nevnt, men gis aldri som en forklaring på det som skjer, likeledes er det med en verden av flere dimensjoner. Det føles som om forfatteren har hørt om disse tingene og vil ha dem med i boken sin, men ikke aner hvordan. Mange små hendelser og detaljer blir presentert, men lite av dette får sin forklaring, verken av naturlig eller overnaturlig art.

Til tross for alle klisjèene som benyttes for å gjøre dette til en skrekkhistorie, hadde jeg glede av den innledende historien. Mot slutten tar det derimot helt av, og boken blir som en skrekkfilm uten hode og hale. Jeg leser for å bli ferdig, og jeg leser for å se hvordan i huleste heitaste han skal greie å avrunde dette på en ok måte. Denne boken er ikke for sarte sjeler, for mot slutten er skildringene av vrengte mennesker så groteske at jeg rynker på nesen, og leser med ett øye lukket.

For å si det sånn, om boken hadde greid å klamre seg til en 3`er frem til slutten, så ble jeg så skuffet over måten historien ble avsluttet på at den mistet enda en prikk. Helt til slutt må jeg understreke at dette IKKE er en krim, som det står på boken.

My criminal mind har også lest og blogget om boken, og jeg ser vi er ganske så enig om hva vi synes om den.

Forlag: Gyldendal

Utgitt: 2016

Sider: 336

Kilde: Leseeks

Besøk Marifjøra og du får oppleve Norges korteste riksvei :)

Denne helgen gikk NM i motbakkeløp av stabelen i Marifjøra i Sogn og Fjordane. Løpet går MoldenOpp, et fjell som rager 1116 moh. Jeg pakket kamera i sekken og gikk sammen med de andre turgåerne opp til toppen, mens løperne kom i rasende fart etterpå. Stien opp var utrolig fin, tørr det meste av veien og god å gå på. Vinneren av løpet, Stian Angemund-Vik brukte 46 minutter opp, en tur jeg gikk i raskt tempo på nøyaktig 2 timer. Stemningen var stor på toppen, som den alltid er når Varegg-gjengen møtes til dyst og fest.
Ja, for det var fest etterpå. Hele Varegg-gjengen var samlet på Tørvis hotell, som serverte en deilig buffet. Hotellet ligger i hjertet av idylliske lille Marifjøra, en liten grend jeg forelsket meg helt i, med sine små koselige hus, og ikke minst kafèen med hjemmelaget is og utrolig god service.

En tur på ca. 2 timer som belønnes med en fantastisk utsikt

De var ikke så nøye med orddeling i Marifjøra i 1924

Et av de mange idylliske husene i vakre Marifjøra

Vi overnattet på en campingplass i Gaupne, bare 4 km. fra Marifjøra. Herfra hadde vi storslagen utsikt til en spennende fjelltopp, og etter å ha sett på denne en stund, trengte vi ikke konferere, søndagens turmål sa seg selv.

Lørdag kveld kom vi hjem til hytten og denne utsikten :)

Følger du riksvei 604 inn mot Jostedalen, så er du på rett vei mot denne spennende turen. Etter en liten stund svinger du av mot Leirdalen, og kjører de få kilometerne opp mot demningen i Tunsbergsdalen. Her er det fin parkering, og stien starter like bak bilen din. Stien er ikke merket, og innimellom forsvinner den litt, så det er beste å følge med, men det var ikke vanskelig å finne veien.
Vi hadde lest at turen opp skulle ta tre timer, og selv etter å ha gått i en time var jeg sikker på at vi aldri i livet ville bruke så lang tid. Det gjorde vi! Turen opp til Hesten på 1632 moh innebar klyving, klatring og til dels kryping opp fjellet. Det var utfordrende, spennende og veldig gøy. Snøsmeltingen var godt i gang, så trasèens første del var preget av vasstrukkent moseland og sildrebekker som det gikk fint å hoppe over. Klatringen tok tid, så vi valgte å gå langs brekanten tilbake, og rutsje på beina ned snøfonnene. Første rutsjingen foretok vi på baken, for den var bratt, men snø i form av slush er ikke så myk mot bar hud som en skulle tro, så vi holdt oss på beina resten av veien.

Hesten med Hestbreen på høyre side - bilde tatt fra veien på vei opp

Fina været

1632 moh er ganske høyt oppe (det er ikke havet du ser der nede...)

Frode har våget seg opp på Hestbreen

Moralen er, skal en på tur der en skimter flekker av snø, så er det som oftest mye mer snø enn en tror. Husk ullsokker, gjerne lange som kan rulles opp, gamasjer og rumpeakebrett var andre ting vi savnet i dag, da hadde returen ned fonnene vært mindre slitsomme og mye gøyere.
Opp på Hesten kommer du deg med vanlige "damemuskler", men du må tåle litt luftige svev, for dette her er ikke for pyser :) Turen opp tok 3 timer, og ned igjen brukte vi to timer. Solen skinte, og på toppen var det nesten vindstille. Etter å ha gått i kø opp Molden dagen før, var det lutter idyll å vandre 5 timer i fjellheimen, uten å se et eneste levende vesen (bortsett fra to ryper og en frosk)

Mennesketyvene av Robert Wilson

Buzz Aldrin hvor ble det av deg i alt mylderet? av Johan Harstad

Far og Sachsenhausen av Karin Kinge Lindboe

Den engelske piken - ny roman av Katherine Webb

Hva er egentlig kreft? av Dr. Sarah Roxana Herlofsen og Nadine Liesse

Et hode kortere og andre hårreisende historier av Roald Dahl

Møte med den kjente norske filmskaperen Harald Zwart

Seanse - urfremføring i Grieghallen i dag av ny norsk musikal

Håp i høstfarger av Susan Meissner

Macbeth av William Shakespeare - et ærlig forsøk på å lese den

Gutten i kjolen en barnebok av David Walliams

Svenske gummistøvler av Henning Mankell

Plutselig var en travel men gøy mai over - en sen oppsummering

Dødvinkel en thriller av Bjørn Olav Nordahl

Ikke bare oss to - debutromanen til irske Fionnuala Kearney

Heksene av Roald Dahl

Bergen viser seg fra sin beste side om dagene

Sukkerplantasjen debutromanen til Natalie Baszile

Ødemarken av Steinar Bragi

Helgetur til vakre Sogn - MoldenOpp og tur opp på Hesten