Tine sin blogg - litteratur, kultur og tur

Det gode gamle eventyret om Bukkene Bruse er nesten ikke til å kjenne igjen i Bjørn F. Rørvik og Gry Moursund sine bøker. I barnehagen har vi lest, fortalt, dramatisert og sunget om disse tre bukkene lenge, så barna kan eventyret på fingerspissene, og det er nettopp derfor det er så gøy å lese Bjørn og Grys lekne og morsomme versjoner.

De to andre bøkene heter Bukkene Bruse på badeland og Bukkene Bruse vender tilbake.

Tittelen sier det meste om hva denne boken handler om. Bukkene får brev fra rektor, hvor han sier at de må begynne på skolen. De skjønner ikke helt hvorfor, og i alle fall ikke hvorfor den største bukken må begynne på skolen, for han kan jo alt!

De tar skolebussen til skolen, og allerede her får de høre om snille Harianne, den strenge fru Elgaker. I skolegården blir de kjent med flere barn, og de forteller om den nye rektoren som spiser førsteklassinger.

Det er når den minste bukken må på do, og de andre to må følge, at spenningen starter. De møter Fru Elgaker i korridoren, og hun sender dem til rektor, siden de gikk ut for å tisse, og tisset på skolens blomsterbed.

- Er rektor inne? spurte fru Elgaker.
- Ja, sa kontormannen
- Men han er litt vanskelig i dag

- BRA! sa fru Elgaker.
- For her har jeg tre umuliuser. Bare bank på døra hans, dere. Og når rektor sier kom inn, så går dere RETT inn og sier hva dere har gjort.

Nå går det fra litt skummelt til betryggende gjenkjennelig, når bukkene banker på rektors kontordør en etter en. Fortsettelsen er av det morsomme slaget, når trollet henger seg opp i kopimaskinen og får nesekræsj.

Det viser seg at både strenge fru Elgaker og alle de andre er livredde for den nye rektoren, så når bukkene Bruse greier å hamle opp med ham, blir de selvfølgelig dagens helter.

I denne boken får barna alt hva et lesehjerte behager. Spenning, humor og en avklarende slutt som gjør at alle kan legge seg trygt til ro og sove (hvis du leser på sengekanten). Det at voksne gjør uvoksne ting, går alltid rett hjem hos barn, og at de dummer seg ut med å sitte fast i kopimaskinen er til å le seg skakk av.

Kontormannen får inn et stikk til politikere og skoleledelser over hele landet, med sin sviende uttalelse om kvaliteten på personalet, noe som nok er en liten smakebit til de voksne, for denne går langt over hodet på de små.

Dette er en herlig bok å lese for barna. Her kan en banke i boken, brøle og kveppe dem, de fniser når du sier rompe, suppehue og nesekræsj også kan en jo bre-e-ee-eke så mye en lyster i forskjellige toneleier, dette er moro-lesning av høy kvalitet!

Noen av de barna jeg har lest for i vår har akkurat begynt å forholde seg til det å skulle tisse på do. Tenk å ikke få lov å gå på do? tenk om en tisser på feil sted? dette er store spørsmål for små mennesker, og virkelig noe de forholder seg til.

Bukke Bruse begynner på skolen er for tiden den foretrukne boken når sovebarna har sovnet og de som har sluttet med formiddagslur er klar for lesestund. Det er ikke en bok vi fosser igjennom, her stoppes det opp mange ganger underveis, for her er det mye å undre seg over og mange assosiasjoner som skal luftes.
Noe av teksten går over hodet på en del av barna ved første og kanskje andre gjennomlesning, men så er de med en etter en. Smilene sitter løsere, du ser at de forventer det som de vet skal komme, og de har tatt humoren. (og... er det helt sikkert at rektorer ikke spiser førsteklassinger?)

Denne boken anbefaler jeg på det varmeste!

Illustrasjonene i innlegget er fotografier fra boken

Forlag: Cappelen Damm

Utgitt: 2017

Sider: 38 illustrerte

Kilde: Leseeksemplar

Nylig leste jeg Karl Ove Knausgårds bok Så mye lengsel på så liten flate, og i denne boken blir Dag Solstads debutroman irr! grønt! diskutert. Når jeg bare en dag senere, for første gang besøker Sellanraa og Litteraturhuset i Trondheim, står denne boken i hyllen, og veien fra tanke til handling ble kort.

Forlaget om boken:
irr! grønt! er Solstads debutroman. Geir Brevik er fra Holmestrand og kommer til Oslo som nyutdannet lærer. Han beveger seg i utkanten av studentmiljøet på Blindern, og får kontakt med en gammel klassekamerat. Gjennom vennen blir han kjent med Benedikte Vik, som er vakker, velkledd og sikker, samt Benediktes venninne Brit, som er blek og fargeløs i forhold, og det utvikler seg en trekanthistorie som grenser mot et identitetseksperiment.

Romanen demonstrerer hvordan Geir Brevik bevisst velger å opptre fordekt og forkledd framfor åpnet og ærlig – i forhold til sin lærergjerning og i forhold til Benedikte Vik – og boken kan leses som en studie i spill og roller.

irr! grønt! er en spesiell roman både når det gjelder handling og språkføring. Det er vanskelig å forklare hva som trollbant meg ved den, for jeg kjenner at jeg vil skryte uhemmet, samtidig som jeg ikke uten videre ville anbefalt den til tilfeldige boklesere.

Når hovedpersonen Geir Breivik finner tilbake til sin barndomsvenn Nils blir han også kjent med Benedikte og Brit. Bortsett fra herr og fru Collet som han leier leilighet hos, er dette alle karakterene, noe som gjør historien fortettet, og de forskjellige personene lett å bli kjent med.

Jeg likte godt dynamikken i samtalen mellom fru Collet og måten hun nøder i ham mat ved frokostbordet. Det er noe dobbeltsidig med raset av følelser han vekker i henne, når de diskuterer miniskjørt, som er glimrende lesning.

- Hva er det egentlig som er så spennende med disse skjørtene, det kan du ikke si meg. - Jeg synes det er eggende. - Eggende? Eggende. Nei, vet du hva, jeg vil ikke høre mer på slikt. Og hun skalv i stemmen, skalv av skrekk, vemmelse og fryd, fryd, fryd i himmelen. Hun hadde sett at ut av hans munn kom ordet: eggende og det betydde hissende, opphissende seksuelt opphissende. Ut av munnen til Geir Breivik, ut av den unge lærerens munn var det kommet et uanstendig ord. Nå var hun nær den, nær ungdommen, Geir hadde gitt henne en stor glede.

Geir Breivik er en gammelmodig mann, han vil være det og bruker mye energi på å forstå og unngå ungdommen. Husverten hans ser ham som ung, noe han tross alt er, og nyter å gjennom ham komme nær selve det å være ung.

Sidene i denne boken er tettpakket med tekst (nesten som i Proust) men historien er så pass handlingsdrevet at det ikke er tungt å lese. Mye foregår inni hodet til Geir Breivik, både når han er på kino med Benedikte, han passer eplehagen til Collets og når han observerer Benedikte sminke seg, er vi med på tolkningene hans av det han observerer.

Romanen får en dreining når fokuset når Brit Winkel, og det er interessant å se hvordan Geir endrer syn på denne venninnen, som han først så som en grå mus.

Det er ikke en trettenpådusinet roman Dag Solstad skrev i 1969, men liker du å utfordre deg litt, vil jeg absolutt anbefale deg å ta en titt på den! For debuten sin mottok Solstad Kritikerprisen, og han ble også nominert til Nordisk Råds Litteraturpris.

Forlag: Oktober

Utgitt: 1969

Sider: 250

Kilde: Kjøpt selv

Yippi!!!! Fredag startet jeg SOMMERFERIEN 2017 ☺☺☺ Nå skal det innrømmes at behovet for ferie ikke er det sterkeste jeg har opplevd, men det er ikke så rart siden jeg i april var avgårde på ferie i Amerika i 17 dager og jeg for bare et par uker siden var på 4 dagers tokt med Hurtigruten. Euforien min er dog ektefølt, siden fredag var den første dagen med skikkelige sommertemperaturer her i Bergen, og blå himmel hele dagen.

Nei, som Nifse Nella ville ha sagt: Fokus og stø kurs, her er det lesing og bøker det skal dreie seg om! Så, listen over leste bøker i juni ser slik ut:

En rask oppsummering:

Krim/thriller: 5

Romaner: 4

Barn/ungdom: 3

Sakprosa: 2

Hamsunprosjektet fikk en bok til i samlingen, noe jeg er veldig glad for. Siste boken i På sporet av den tapte tid har ligget på bordet mitt hele juni, men jeg har ikke fått fingeren ut, så denne skal leses plutselig. Knausgård gjorde meg begeistret denne måneden, så jeg tror jeg må peile meg inn på en ny bok av ham.

Kulturelle opplevelser:

I mitt prosjekt hvor jeg skal besøke de tre kunstnerhjemmene vi har i Bergen besøkte jeg i juni hjemmet til Edvard og Nina Grieg, Troldhaugen. Jeg besøkte KODE 4 denne måneden, og gleder meg til å fortsette utforskingen av Kunstmuseene i Bergen. I prosjektet mitt hvor jeg skal besøke alle de 57 hyttene på byfjellene i Bergen, besøkte jeg de siste på Ulriken, nå gjenstår det bare en hytte før jeg er i mål, og den skal jeg ta til uken!

Mitt nye trimprosjekt Ti-på-topp-Bergen fikk en skikkelig boost i pinsehelgen, hvor jeg kom i mål med å besøke alle de 11 toppene i utfordringen. Nå er det mengde som teller for å beholde ledelsen i Bedriftidrettens utfordring.

Siden jeg ikke ser på tv, føler jeg for å ta med at jeg har sett ferdig to serier, SKAM (snufs, snufs, og stor jubel!) og The Handmaidstail (tåresprut, der mot slutten)

Som sagt så starter jeg ferien denne helgen. Den første uken skal jeg være hjemme mens min mann jobber, noe som blir en ny erfaring. Kjenner jeg meg selv rett, greier jeg å fylle dagene med tur, kultur, litteratur og mye slaraffenliv med en bok i hånden. Deretter går turen til Island, for første gang, så møtet med det landet og den kulturen gleder jeg meg til.

Noe jeg ikke har jobbet med de siste ukene (uvanlig....) er å klargjøre en haug med bøker som skal leses i ferien, men etter en raskt titt over skulderen kom jeg frem med denne listen:

Den gjenfundne tid Marcel Proust, Svermere av Knut Hamsun, Kvinnen ved jordas kant av Gunhild Haugnes, Ut i vannet av Paula Hawkins Fra plan til praksis av Kari Pape og Kjærlighetens førti bud av Elif Shafak.

Høres det bra ut? Har du lest noen av dem?

Med det ønsker jeg alle bokelskere en usedvanlig varm og morsom sommer, med masse gøye opplevelser som dere kan drømme om når vinteren strammer sitt grep 😊

Uten forventninger stupte jeg inn i denne boken og ble gledelig overrasket. Forfatteren er amerikansk og handlingen er lagt til områdene lengst nord i USA, her hvor avstander er store og villmarken tett på husveggene. Stålsett deg for en stor dose naturopplevelse pakket inn i en spennende handling!

Fra bakpå boken:
Da mannen kjent som Myrkongen rømmer fra fengselet, mistenker Helena umiddelbart at hun og hennes to døtre er i fare. Ingen, ikke engang Helenas mann, kjenner fortiden hennes. De vet ikke at hun ble født i fangenskap, at hun ikke hadde kontakt med omverdenen før hun fylte 12 år. Eller at hennes far oppdro henne til å drepe. De vet ikke at Myrkongen kan jakte og overleve i villmarken bedre enn noen. Med ett unntak - hans egen datter.

Forlag: Juritzen
Utgitt: 2017
Sider: 317
Kilde: Leseeks

Som sagt, helt uten forventninger, og det tror jeg at jeg skal være glad for. Etter å ha lest noen av de andre omtalene av boken ser jeg at det var greit å ikke være preget av mediesnakket om boken.

Dette er en medrivende og lettlest thriller, som holder deg fengslet til bokpermene. Den er skrevet på en litt naiv måte, men det er et godt stykke forfatterarbeid som er lagt ned her, og jeg tok meg ikke tid til å stoppe opp ved noe som helst.

Handlingen er troverdig, selv om Helenas ferdigheter innen å følge spor, å drepe og ellers alt som hører naturen til, er formidable. Det at hun vokste opp i et øde myrområde med et voldtektsoffer til mor og en psykopatisk morder til far, blir også på en måte troverdig skildret.

Historien er delt, Helena er hele tiden fortellerstemmen, men vi veksler mellom nåtid hvor hennes far har rømt fra fengselet, og fortid hvor vi får innblikk i Helenas oppvekst. Heldigvis går ikke forfatteren detaljert inn på livet til Helena rett etter hun og moren ble reddet, men har fokus på livet før og lenge etter denne hendelsen.

Karen Dionne har et godt språk, hun har bygget noen fantastiske og troverdige karakterer, selv om Helenas mor kanskje ble litt "flat". Selv satte jeg stor pris på alle skildringene av natur, og av alle de gode stemningene som kommer frem underveis.

Vil du ha en bok å underholde deg med i sommervarmen, så er dette absolutt en thriller jeg kan anbefale!

Flere omtaler av boken: Artemisia, Bjørnebok, Minebøker, Lillasjel, Elisecathrin,

Astruptunet - Nikolai Astrups hjem

Lørdag gikk Jølster marathon av stabelen, og for andre år på rad dro vi sammen med gode venner på kort-helg til den vakre sogne-bygda Jølster. Mens gutta boys var ute og løp, syklet vi andre de 11 kilometerne fra Vassenden og inn til Astruptunet, og "tilfeldigvis" hadde vi tid til en guidet tour i Nikolai Astrups hjem, før gutta kom løpende forbi og skulle heies frem og foreviges.

Nikolai Astrup ble født i 1880 i Bremanger, men flyttet allerede som treåring sammen med familien til Ålhus i Jølster. Som femtenåring ble han sendt til Katedralskolen i Trondheim, hvor foreldrene hadde ambisjoner om at han skulle gå i farens prestefotspor. Allerede etter to år returnerer han til Jølster hvor han jobber hjemme med å lage design til sin mors trykkede tekstiler, samtidig som han hjelper til med sine utallige småsøsken.
Etter to år hjemme drar han til Kristiania hvor han begynner ved Harriet Backers kunstskole. Hans tidligste bilder Kjerringa med lykten og Olaves viser at han hadde et stort talent.

Astrup mottok et stipend som gjorde det mulig for ham å reise til Tyskland og besøke museer, og like etter begynte han sitt kunststudie i Paris. I 1905 var han tilbake i Kristiania hvor han holdt sin første seperatutstilling. Denne solgte godt, og han ble anerkjent som en lovende kunstner. Han giftet seg med Engel i 1907 og året etter holdt han, det som skulle komme til å bli hans eneste seperatutstilling i Bergen. Siden Engel var så ung, da de giftet seg, mot hans fars vilje, krevde faren at hun skulle være fylt atten før de får barn. Derfor gikk det fire år før paret fikk sitt første barn, og året etter i 1912 flyttet familien til stedet vi kjenner som Astruptunet.
Husklyngen besto bare av et hus da Nikolai kjøpte tomten, så han hadde påtatt seg litt av et prosjekt med å bygge opp gården.

Det kostet ham tid, penger og ikke minst krefter, og alt arbeidet med gården frarøvet ham tid han kanskje heller skulle brukt foran staffeliet sitt.

Nikolai Astrup ble populær tidlig, og solgte godt, men han har en forholdsvis liten produksjon å vise til. I en alder av bare 47 år ga hans svake lunger opp og han døde av tuberkulose og lungebetennelse, så alt for ung. Han etterlot seg en barneflokk på 8 barn og konen Engel, som levde i nærmere 40 år til, og utviklet seg til en habil tekstilkunstner.

Atelièet - det siste som sto ferdig i husklyngen

Fra det andre kjøkkenet de hadde, det var mye større enn det i det forrige huset

Astruptunet åpnet som museum i 1986, men i helgen var det første gang jeg var inne i husene, sammen med en guide som kunne fortelle om Nikolai Astrups liv og kunst. Her var mye å se, vi fikk et godt inntrykk av hvordan det var å leve her så guiden var kjempeflink å formidle. Vi fikk høre om Nikolais vennHans Ernst Kinck, som han var veldig glad i. Trykkene på hyllen i atelièet er illustrasjoner til noen av Kincks noveller. Vi fikk også høre mye om, og se hans kone Engels produksjon av trykk på stoffer.

Det henger reproduksjoner av bildene hans på alle veggene, og vi fikk mange fine historier bak bildene. Vi fikk høre om all symbolikken som er bakt inn i bildene, og når vi ble gjort oppmerksom på hvordan noen av bildene kunne forstås, ble vi bedre kjent med Nikolai Astrup.
Spesielt historien bak det siste bildet jeg har med her, var spennende: Astrup var ute å kjørte i åpen bil i desember, og hadde lagt frakken sin over noen malerier. Han pådro seg lungebetennelse, og døde i januar. Dette bildet hadde han begynt på, men ikke fullført siden han ikke jobbet midtvinters. Du kan se til venstre i bildet at her er mye som er utydelig - det er rett og slett ikke ferdig.

Mine skjønne og tålmodige følgesvenner på den guidede turen

Tidlig snø - bilde malt til ære for hans nylig døde venn Hans E. Kinck

Astrup fikk aldri delta på Sankthansfeiring men han malte mange bilder av det

Et av de siste bildene han jobbet med før han døde

Alle bildene som henger i Astruptunet er reproduksjoner. Det var lov å fotografere mens vi gikk rundt, men guiden var effektiv, så vi fikk ikke anledning til å bli værende i rommene. Det er ikke mulig å gå rundt i husene på egenhånd, men så snart vi hadde betalt for en rundtur, kom det en hyggelig kar og fulgte oss rundt.
Da vi til slutt ankom galleriet, fikk vi gå rundt selv. Her henger utelukkende originaler, og det var ikke lenger lov å fotografere.

Tar du en tur innom Astruptunet neste gang du kjører forbi Jølster, så er jeg sikker på at du vil få en flott opplevelse!

*******

Tilbake i Bergen avsluttet jeg denne søndagen med et besøk i Astrup-samlingen
på KODE.

Det dukker nok opp et innlegg derfra også om litt ☺

Gjøken med den flotte utsikten ned mot Borgo (Arna)

En liten fanfare er på sin plass når årets første og største treningsmål er nådd. Da jeg i desember fikk boken Byfjellene - mangfold og hytteliv av Trygve Hillestad, ble jeg inspirert til et nytt turprosjekt. I boken finner vi, blant mye annet, koselige presentasjoner av samtlige av de 57 hyttene som finnes på byfjellene. Heldigvis hadde vi lite snø i vinter, for Frode og jeg begynte allerede i desember å oppsøke hytte etter hytte. I går fant vi endelig veien til den som skulle bli den aller siste hytten, nemlig Gjøken.

Gjøken ligger på sør-østsiden av Borgavannet på Grønetua, og ble bygget i 1938 av Johannes Hole. Hytten har fin utsikt mot Unneland, Lone og Haukelandsvannet. I boken min kan jeg lese flere morsomme historier om hyttens tilblivelse, om valget av sted, om bygslingsavtalen og om det litt artige navnet Gjøken, som ikke har noe med fuglen å gjøre, men hytten er oppkalt etter et vertshus i en Helan og Halvan-film.

Siden jeg er gift med en som liker å tråkke opp nye stier, startet vi vår tur opp til Gjøken fra Borgo, altså Arna-siden. Vi fikk parkere i tunet til en hyggelig dame, og forserte både piggtrådgjerde, myr og høy vegetasjon før vi fant stien som gikk mest mulig rett opp.
Skogen vi kom inn i var preget av orkanen Ninas herjinger i 2015, for trærne lå som mikado-pinner, og stengte for fremkommeligheten. Det ble et lite eventyr å komme seg gjennom, men det gikk.

Da vi fortsatte oppover det bratte skaret, gikk vi ikke fortere enn at jeg kunne gjenfortelle historiene om hytten, som jeg hadde lest i boken. Mens jeg gikk og skravlet, gikk vi rett på et hyggelig par som kom nedover, og det viste seg at dette var eierne av hytten vi var på vei opp til.

De hyggelige eierne av Gjøken

Av alle de 57 hyttene vi har besøkt, har det aldri vært noen hjemme, men nå fikk vi i alle fall slått av en prat med eierne av den aller siste hytten på listen, og det var veldig kjekt. Det skinte gjennom at paret er glad i hytten sin, og da vi kom opp fikk vi se en velholdt og utrolig flott hytte, som jeg skjønner at de er stolt av. Her føltes det gjestfritt og godt å være, med åpne gardiner, så besøkende kan titte inn, og navneskilt på flere av veggene.

Frode trekker pusten før neste etappe på turen

Returen fra hytten tok Frode og jeg hver for oss. Jeg festet på meg lydboken og fortsatte over vidden mot Rundemanen og Eidsvåg, mens Frode tok seg en runde motsatt vei, og returnerte ned Borgarskaret mot Arna for å hente bilen. På vidde-trasèen var det masse folk, men på stiene utenom kan en gå temmelig ensom, og få all naturen og stillheten helt for seg selv.

Her kan du lese om hele prosjektet, og turene til alle de 57 hyttene i Byfjellene i Bergen

💗💜💙

Tusen takk for julepresangen Hildegunn og Jan-Arne, snakk om å treffe blink med gavevalget ☺og tusen takk til Frode som har vært sporty og holdt meg med selskap på de fleste turene!

Da jeg var på Astruptunet for noen dager siden, kunne ikke guiden som viste oss rundt si så mye om hvilke av Nikolai Astrups bilder som er utstilt i KODE i Bergen. Nysgjerrig som jeg var på det, avsluttet jeg denne "Astruphelgen" med en runde i utstillingen, som heter Astrup - ut av skyggen.

I løpet av rundturen i alle de små husene på Astruptunet, fikk vi se reproduksjoner av mange bilder, og da jeg tok turen til KODE oppdaget jeg, til min store glede at mange av bildene faktisk henger her. De fineste vil jeg påstå, for de bildene som var utstilt i galleriet i Jølster var på langt nær så fine som de her i Bergen. Til sammen talte jeg 60 malerier og grafiske trykk, alle av høy kvalitet og absolutt verdt en omvei for å se.

Maleriet Fødselsdag i hagen begynte han på i 1911

Fødselsdag i hagen er et av bildene de fant i atelièet etter Astrup var død i januar 1928. Han hadde da arbeidet på det i 16 år, like lenge som han bodde på Sandalstrand.

Jeg knipset i vei da jeg var på besøk, men kun for å gi et inntrykk av hvilke bilder som henger her. Skal du få den skikkelige god-følelsen, må du ta turen selv, og få med deg lyset, dybden og detaljrikdommen i bildene. Noen kaller det enkelt og barnslig maleri, dette er stor kunst som får mitt hjerte til å dunke fortere.

Tittel: Interiør - malt i årene 1920 - 1928

Det var gøy å se dette bildet på KODE etter jeg hadde stått i stuen til Astrup og sett barskapet, ovnen, vuggen og de flotte dukene. På maleriet har nok Astrup løget på seg litt mer størrelse på rommet, større vinduer og mer lys, men det må da være lov ☺ Engel Astrup var en habil tekstilkunstner, som jobbet med trykk, vev og andre ting. Hun samlet også på kunsthåndtverk fra andre kunstnere, så husene på Astruptunet bærer tydelig preg av hennes liv og virke.

Detalj fra bildet Juninatt i haven

Astrup malte stort sett fra sin hjembygd, og fjellet på bildet over er med på mange av maleriene hans. I dette bildet har det fått en rød lød, noe guiden i Jølster kunne fortelle kom av hans japanske inspirasjon.

Utsnitt av maleriet Klar juninatt fra 1909

Bildet Klar juninatt har en spennende historie. Hvis du ser godt etter kan du skimte to avlange skygger som dekker halve maleriet på venstre side. Dette er to skikkelser som opprinnelig ble malt der, men Astrup angret seg, malte over dem og erstattet dem med de to små menneskene vi ser øverst i venstre hjørne. Historien fikk jeg i Jølster, mens selve bildet tok pusten fra meg, da jeg til min store glede fant det på KODE.

Et av mange bilder av Sankthansbål

Far til Nikolai Astrup var en strengt troende prest, som anså sankthansbål for å være en hedensk skikk, syndig og ugudelig, så hans barn fikk ikke lov til å delta på denne festivitasen. Nikolai snek seg allikevel ut om natten tiltrukket av opplevelsen de andre barna fikk ta del i. Han har uttalt at det grov i brystet når han så at de andre barna var med å leke.

Senere i livet skulle Nikolai Astrup bli veldig glad i natten. Han var sterkt plaget av astma hele livet, og gikk gjerne ut om natten for å trekke den kjølige, lindrende natteluften ned i lungene. Han var også tiltrukket av nattens mystiske stemninger, noe som var med på å lokke ham ut. Gjennom sitt kunstnervirke kan en se at natten ofte er bakgrunn for bildene hans.

Tidlig snø malt i 1926-1927

Symbolikken i dette bildet er sterk. Astrup malte bildet til minne om sin venn Hans E. Kinck som døde i 1926. Her ligger det snø over en ennå frodig hage, nuten bak hagen har Kincks profil, mens øyet i denne profilen er hodet til Astrup selv, som ligger langflat og sørger over sin venn.

Sparebankstiftelsen har adoptert Astrup for KODE og står bak mye arbeid med å skaffe malerier til samlingen. Sjekk gjerne ut deres side, hvis du vil ha en flott oversikt over hvilke bilder som henger i Kunstmuseet i Bergen, og se gjengivelser av bildene som er bedre enn mine fotografier.

Nikolai Astrup er en av de viktigste billedkunstnerne i norsk kunsthistorie, han drev med grafikk og maleri og hadde en helt særegen strek, som mange vil kjenne igjen. Jeg har lært masse om Astrup i mitt lille prosjekt om ham, og er veldig glad for at Astruptunet og KODE tar så godt vare på kunsten hans.

Her kan du se innlegget fra mitt besøk på Astruptunet

Dette er Levi Henriksens debut som romanforfatter, fra 2004. Jeg har lest to bøker av Levi Henriksen før, men de romanene som har handling fra Skogli, har jeg ikke lest.
Til høsten lanseres den fjerde Skogli-romanen, og som forberedelse til den, skal jeg se om jeg kan få lyttet meg gjennom de tre første bøkene i serien. Forfatteren ble belønnet med Bokhandlerprisen for sin flotte debut.

Forlagets omtale:
Dan Kaspersen vil selge småbruket og komme seg vekk fra Skogli etter brorens død. Men etter en urolig natt i et bånnfrosset barndomshjem dukker Mona Steinmyra opp. Smilet hennes blir det første holdepunktet hans i bygda. Mange vil likevel ha ham bort, og andre har en del å frykte så lenge Dan Kaspersen åpner skuffer og skap etter broren. Med en uforlignelig kombinasjon av trass og likegyldighet forsøker Dan å bite seg fast i livet - i hvert fall for en stund. For det fins håp og det fins rettferdighet - og det fins alltid en arvet Volvo Amazon.

For en nydelig roman! og for en sterk debut Levi Henriksen gjorde!! Historien har en spenningskurve som er en thriller verdig, og noen trusler som henger i luften gjennom hele romanen, som skaper en nerve til å skjære seg på. Dramatiske vendepunkter og en avklarende og fin slutt, gjorde at min begeistring holdt seg til siste setning.

Karakterene er glimrende bygget opp, både de som er levende i historien og de som har gått bort før historien starter. Dans bror er nettopp død, mens foreldrene døde da brødrene var i tenårene, men de er allikevel viktige brikker i handlingen. Den fotlause onkel Rein som bor på gamlehjem, er den karakteren som kommer med humoren i boken. Han er også den som sier Dan noen sannhetens ord, og som åpner Dans øyne for livets realiteter. Jeg digget språket til Rein, med sin evige banning og snåle kraftsalver.

Jeg likte godt hvordan lensmannen og politibetjenten var tildelt to forskjellige roller. Den unge betjenten har sin egen bagasje, og dømmer Dan som et dårlig menneske. Den eldre lensmannen derimot, ser Dan som det gode mennesket han er, og gir ham slack og tror på ham, når han forklarer seg.

Begivenhetene i denne romanen finner sted i løpet av noen kalde vintermåneder på hjemplassen Skogli, et sted utenfor Kongsvinger. Det er mye som skjer i livet til Dan disse månedene, når han prøver å finne mening i livet sitt, og fotfeste etter å ha sonet ferdig en dom i fengsel. Når han kommer tilbake til den lille bygda er det egentlig ikke for å slå seg ned, men noe lokker ham til å bli.

En indre kamp og en ytre trussel, gjør det vanskelig for ham å se veien videre, og vennskapet med Mona og hennes lille sønn, gir ham enda flere spørsmål å ta stilling til. Jeg ble oppriktig glad i Daniel Kaspersen, og skulle gjerne hørt mer om ham, men det ser ut til at neste bok i serien har handling fra Skogli, men har helt andre karakterer.

Fridtjov Såheim som leste denne boken, gjorde det på glimrende vis. Han gjorde litt mye ut av dialekten i direkte tale, men det var ikke sånn at jeg ergret meg over det. De neste bøkene er lest inn av forfatteren selv, så nå er jeg spent på hvordan det vil låte. Denne boken anbefales i alle fall, og jeg gleder meg til fortsettelsen!

Forlag: Lydbokforlaget

Utgitt: 2005

Lyttetid: 8 timer og 13 minutter

Kilde: Kjøpt selv

Serien i rekkefølge:
Snø som vil falle over snø som har falt (2005)
Like østenfor regnet (2008)
Dagen skal komme med blå vind (2011)
Her hos de levende (sept. 2017)

Da jeg var innom Astruputstillingen for noen dager siden, smatt jeg også inn i den delen som kalles KunstLab. Denne avdelingen er tilrettelagt for barn, med en utstilling, kunstgjenstander fra museets samling, et klatrerom og et kunstlaboratorium for utforsking av farge, form og rom. Drømmedryss, som sommerens utstilling heter, er bygget rundt fantasifulle illustrasjoner fra nyere norske bildebøker, og temaet kretser rundt drømmer.

Tilfeldighetene ville ha det til at jeg fikk med meg både liten og stor på kunstutstilling dagen etter. Heldigvis for oss, er KunstLab en godt bevart hemmelighet, for det var ingen andre mennesker i utstillingen da vi var der, en mandag formiddag i skoleferien.

Kunsten, illustrasjonene og aktivitetene i Drømmedryss er inspirert av litteraturen, og i det første rommet man kommer inn i kan man sette seg ned å bla litt i disse bøkene.
I utstillingen ser vi Jordbærrommet, et rom for søte drømmer med masse små detaljer, som oppfordrer til samtale. Her finnes også et rom for skumle drømmer, med mykt gulv og svarte vegger, med skumle illustrasjoner.

Rundt omkring finnes spørsmål og oppgaver som kan hjelpe de voksne med å holde på barnas oppmerksomhet og nysgjerrighet:

Lat som om dere skal gå gjennom en skog når dere skal inn i utstillingen. Gi barna i oppgave å liste seg inn slik at de ikke vekker dyrene som ligger og sover. Se opp i taket i den lilla gangen, og titt i hullene på den grønne veggen.

Kan dere se noen dyr?
Snakker dyrene sammen?
Hva sier de?

I stigene kan barna klatre opp, og de voksne blir igjen nede. Herfra kan barna med egne ord fortelle til de voksne, hva de kan se der oppe.

I dette rommet har de laget humper i linoliummen. Oda syntes det var gøy å gå over disse humpene, først litt forsiktig, og etterhvert ble hun modigere og modigere, og farten økte.

I dette rommet var det mye å undre seg over, for liten og stor

Den siste delen av KunstLab er Kunstlaboratoriet. Her kan man utforske tall, form og farge, tyngdekraft og kanskje utfordre sin logiske sans. Noen sansemotoriske bokser finner man også, og det er ikke hvem som helst som tør stikke hånden inn i hull, og føle seg frem til hva som finnes der inne. Store magnetvegger med sjablonger kan utfordre både den matematiske delen av hjernen, og den kunstneriske, her er det bare til å slå seg løs.

Det forventes av besøkende i KODE KunstLab at de forholder seg rolig, og at foreldrene er med barna til en hver tid. Bortsett fra denne enkle regelen, er alt lov. Det er helt trygt for selv de minste barna å ferdes her inne, så de voksne kan også leke og løse oppgaver mens de er her.

Stikker du hånden inn i hullene får du deg en overraskelse

Myke gummiklosser er trygge å leke med

Begge to er like ivrige ved tegnebordet

Utstillingen Drømmedryss er bygget på illustrasjoner fra hele 21 bildebøker. I KODEs hefte "Å se på kunst sammen med barn", står bøkene listet opp, og for en gangs skyld er det illustratørens navn som står med fete typer, og forfatteren av teksten står med tynne typer under. Her var mange kjente navn, men jeg hadde bare lest en av bøkene før.
Jeg nevner i fleng: Anna Fiske, Stian Hole, Øyvind Torseter, Rune Markhus, Svein Nyhus, Kari Stai - flinke tegnere alle sammen!

Neste gang det regner i Bergen er det ingen grunn til å sitte hjemme og surmule, ta med deg barna til KODE 4 så dere får oppleve denne flotte utstillingen!

Elif Shafak er en av Tyrkias mest leste forfattere, og har utgitt 15 bøker. Jeg lot meg begeistre av hennes roman Arkitektens læregutt, og var derfor spent på Kjærlighetens førti bud, til tross for den litt "bløte" tittelen.

Forlagets presentasjon:
På det urolige 1200-tallet, en tid fylt av religionskrig og maktkamp, møter poeten Rumi sin åndelige veileder, den vandrende dervisjen kjent som Shams av Tabriz. Rumi forvandles fra en vellykket, men ulykkelig geistlig til en engasjert mystiker, poet og talsmann for den universelle kjærligheten. Det åndelige båndet mellom Rumi og Shams møter mye motstand fra mektige krefter – og de blir sveket av dem som står dem nærmest.
I dagens Massachusetts blir trebarnsmoren Ella Rubenstein inspirert av Rumis kjærlighetsbudskap. Det gir henne styrke til å gjennomføre sin egen nødvendige livsendring.

Forlag: Font

Utgitt: 2010/på norsk 2017

Sider: 433

Kilde: Leseeksemplar

Dessverre ble det for "bløtt" for meg denne gangen. Den delen som hadde sin handling på forskjellige steder i østen på 1200-tallet, glapp helt unna min hjerne. Jeg greide ikke finne hode og eller hale på karakterene, jeg hadde problemer med å skjønne hvem som var fortellerstemmen, evt. om det var flere.

Ca. halvveis i boken kjedet jeg meg sånn at valget sto mellom å legge den vekk eller skumme. Derfor hoppet jeg over hundre sider og landet akkurat der hvor Ella endelig skulle få treffe forfatteren som hun leser manus for, og som hun etter litt korrespondanse på mail, har forelsket seg i. Historien i nåtid om Ella og hennes oppvåkning fra familiesløvheten, fengslet meg nok til at jeg i fortsettelsen bladde meg frem til det som handlet om henne. Dessverre fikk også denne delen av handlingen en platt og forutsigbar slutt.

Romanen som forfatteren Aziz Z. Zahara har skrevet, er handlingen i bihistorien, som finner sted på 1200-tallet. Det føles ikke som et romanmanus når jeg leser det, men en historie i historien, som ikke passer særlig godt inn i handlingen forøvrig. Denne historien, som fyller mesteparten av romanen, er fylt med mystikere, sufier og vandrende dervisjer, og naturligvis følger det med førti bud, du kan ligge på minnet og som kanskje gjør deg til et bedre menneske.

Vel, vel... jeg anbefaler gjerne Arkitektens læregutt, men denne her var ikke noe for meg. Synes du omtalen ble for ynkelig, kan du gjerne ta en titt på bloggene Mycriminalmind og Heartart, de har skrevet fine omtaler av boken, og er betydelig mer positiv enn jeg er.

***

Jeg leste tyrkisk bok i solen mens jeg spiste tyrkiske moreller, forholdene var altså perfekte for en fin lesestund, men til tross for de idylliske omgivelsene og den velvillige innstillingen, falt ikke kortene helt på plass.

Gratulerer med dagen Marcel Proust!

I dag er det nøyaktig 146 år siden denne unike forfatteren ble født, og dagen sammenfaller med at jeg endelig har lest ferdig hele På sporet av den tapte tid ☺

Det tok litt lengre tid enn jeg hadde sett for meg, men det er mange sider som skal leses, og for meg som ikke er en kjenner/elsker av Marcel Proust, men bare en "vanlig" leser, ble det en smule langdrygt. Nå er 3000 tettpakkede sider lest, sider med lange setninger og stor mangel på punktum. Komma brukes derimot flittig, til innskutte bisetninger som det er mange av.

Den gjenfundne tid er den syvende og siste boken i den norske utgivelsen. Her samles alle tråder og verkets estetikk oppsummeres, og vi er tilbake til scenen i begynnelsen av første bok, hvor lille Marcel ligger i sin seng og venter på at Monsieur Swann skal forlate selskapet, og Marcel skal få den etterlengtede godnatt-klemmen fra sin mor.
Han konkluderer i siste bok at det er denne hendelsen som dannet opptakten til hans helbreds forfall.

På sporet av den tapte tid handler om å ha bevissthet om sitt eget jeg, og om å finne holdepunkter innenfor den enorme dimensjonen alle våre minner og erindringer gjennom livet gir. Det er selve Tiden, med stor T, Proust befatter seg med, når han i siste bok ønsker seg nok tid og krefter til å fullføre sitt verk.

Dovenskapen har gjennom livet beskyttet ham mot lettvintheten, men mot slutten har sykdommen tappet ham for krefter, og han føler at erindringskraften også svinner.

Den springende fortellerformen til Proust, og hans evige blikk innover i seg selv, har gitt meg utfordringer, men i perioder gjennom hele romansyklusen, har jeg blitt fengslet av det jeg leste. Bøkene skildrer forfatterens søken tilbake til sin egen barndom og oppvekst, og i hyppige og spontane erindringsbilder gjennom hele handlingen. Han er veldig var for inntrykk, og disse belyses og utdypes med fantasi og følsomhet, men når han mot slutten føler at denne egenskapen svekkes, blir han fortvilet over sin egen situasjon.

For Proust er det tapte paradis det eneste sanne, den indre verden

det eneste virkelige.

Marcel Proust debuterte som forfatter 25 år gammel i 1896, med en samling essay, noveller og dikt. Dette ble ikke noe suksess, så han begynte på en roman som aldri ble gitt ut. I 1909 startet han å skrive på storverket På sporet av den tapte tid, et verk som skulle følge ham livet ut. Han døde i november 1922, bare 51 år gammel, og de tre siste bindene av romansyklusen ble gitt ut etter hans bortgang. Hans bøker var blant de som ble brent på det nasjonalsosialistiske bokbål i 1933. Klikk gjerne på lenken, og les om forfatteren, det er masse spennende å få med seg!

Min konklusjon etter å ha strevet meg gjennom På sporet av den tapte tid, er at jeg er veldig glad for å være i mål, men også veldig glad for å ha lest det. Jeg tenker at en litt mer tålmodig leser enn meg, vil ha stor glede av å lese det, så ikke kvie deg!

I blogginnleggene mine om denne leseprosessen, har jeg vært tydelig på at jeg er en vanlig leser, ikke en forståsegpåer, så jeg håper alle de som kan Proust, som elsker verket, som ser dybden og kan tolke romanen opp og i mente, har meg tilgitt. Samtidig håper jeg at min famling og spede forsøk på å forstå, har fått andre leseglade noviser til å ta en titt på dette forfatterskapet.

I 2014 begynte Gyldendalå gi ut disse bøkene i en flott ny serie. I år kom bok nummer 6 ut, så til neste år antar jeg at hele verket er tilgjengelig i moderne innpakning. Bøkene er bygget på Anne-Lisa Amadous oversettelse og Proust-kjenner Karin Gundersen har skrevet nyttige etterord i alle bøkene.

Gjennom denne lenken kan du se hele prosjektet mitt

Ri ri på islandshest, ri til øst og ri til vest, - ja det er ikke tvil om at vi er på Island

Vi har lenge drømt om å besøke Island, og siden vi fikk 2 uker med sol og sommer i april i år, fant vi ut at dette ble det riktige året å tilbringe sommerferien med fuktig værtype og 13 varmegrader. Vi var så heldige å få selskap av min mamma og pappa, som har hatt den samme drømmen som oss.
I Reykjavik plukket vi opp leiebilen og fant leiligheten, som vi har som utgangspunkt for ekskursjonene våre, rundt i landet.

Dag 1 tilbakela vi strekningen Reykavik - Vik, en tradisjonell rute på den sørlige delen av Island. Med litt omveier ble det i underkant av 200 km å kjøre en vei, så turen tok sin tid, men det var vel verdt all kjøringen, for det vi fikk oppleve er virkelig å skrive hjem om!

Stikkord: Stokkseyri - Seljalandsfoss - Skògafoss - Dyrhòlaey - Reynisdragar

Den første delen av ruten er mye flatland, noe som forbauset oss alle. Etter en drøy halvtime jublet vi over å se, og lukte Island på sitt mest karakteristiske: det luktet fis, og røyksøyler sto ut av bakken! Vi stoppet i Selfoss og drakk kaffe, og når vi ankom Stokkseyri fikk vi oss en fin spasertur på en voll med utsikt til havet. Bebyggelsen besto av små hus satt sammen av malte bølgeblikkplater, men det var koselig på en litt røff måte.

Husene i Stokkseyri var nesten alle bygget av bølgeblikk, og malt i muntre farger

Det var godt å hvile seg litt etter promenaden langs stranden

Et bokbytteskap fant vi også, med masse svenske bøker i

Neste stopp ble Seljalandsfoss, et imponerende stykke natur, med flere fosser. Den største var det mulig å gå bak, noe som dynket Frode og meg til skinnet, men solen skinte og vi tørket fort opp igjen. Her var det mange turmuligheter, og vi gikk videre bortover til "nabofossen" som drønner ned i en hule i fjellet. Her var det mulig for de som er lett på foten, å trippe på noen stener i vannet inn til selve punktet hvor fossefallet treffer bakken, en fantastisk opplevelse!

En nydelig foss på en nydelig dag - og akkurat passe mange turister

Vi ble godt zoomet da de andre tok bilder av oss da vi var inni fossen

Her står vi inni hulen som fossen braser ned i

Herfra kjørte vi til Skògafoss, hvor de har laget en trapp med 429 trinn til toppen. Vel oppe var det mange muligheter for tur innover i fjellet, og vi valgte å følge den spennende elven oppover et stykke. På sletten nedenfor fossen campet det mange ungdommer, og vi menget oss med dem og spiste matpakkene våre, før vi kjørte videre mot Dyrhòlaey.

Trappene var lett å gå, så det er ingen unnskyldning for å bli igjen nede!

På toppen gikk vi videre oppover langs dette flotte elven

Før vi kom helt inn til klippene ved Dyrhòlaey tok vi en avstikker opp på et platå, hvor utsikten mot klippene er formidabel. Her er et fint fyrtårn på toppen, og utsikten ned sidene på klippene hvor tusenvis av fugler hekket var kjekt å få med seg. Herfra kan vi se den svarte stranden, som strekker seg kilometervis bortover, og noen flotte lavaformasjoner ute i sjøen. Jeg var ikke forberedt på det vi skulle få se da vi like etter kjørte ned til.....

Utsikten oppe fra platået er verdt den litt kronglete omveien

Reynisdragar. Woao!!! Dette er ikke bare en svart strand, jo sanden på stranden er svart, og de millioner små runde, myke, varme steinene er fascinerende, men har du sett for et fjell som ruver like bak stranden, og klippene og fuglene... Fjellet er helt unikt, "bygget opp" av steinstolper som er plassert i perfekt forhold til hverandre. Fjellet har en hule, hvor man kan gå langt innunder, og i fjellsidene hekker det masse fugler, også Lundefugl. Vi har vært på Runde, Lundefuglens hjemland, men der fikk vi ikke se disse artige fuglene. Her fløy de til og fra som små pingviner, med de flotte nebbene fulle av mat til ungene sine.

En liten del av fjellet

Googler du Reynisdragar vil du få se noen utrolig flotte bilder herfra!

Her kan du se den svarte sanden på stranden og de flotte klippene

Ikke på noen av disse stedene vi har besøkt i dag har vi blitt krevd for parkeringspenger, inngangspenger eller noe annen form for betaling. Det er litt turister omkring, men det er ikke plagsomt mye. Veiene vi har kjørt på i dag holder stort sett 90 grense (RV1) så de bortimot 400 kilometerne har gått som en lek.

Kvelden ble kort i leiligheten, da vi var slitne av mye sol, frisk luft og ikke minst inntrykk og opplevelser, så jeg var litt lattermild da jeg rett før sengetid dusjet i prompeluktende vann, en selsom opplevelse!

Begeistringen var stor over vårt første møte med Island, så det ble mange bilder og mye å dele. Det kommer flere reisebrev, men ikke et for dagen, det lover jeg ☺

Etter å ha lest og likt Myrkongens datter, var det Artemisias omtale av Lille Linerle som for alvor fikk meg til å ville lese denne boken, som har et beslektet tema med den første. Boken er Myriam H. Bjerklis debut som krimforfatter, en debut hun kan være stolt av.

Forlagets presentasjon:
Sju år gamle Mari leker på stranda utenfor huset der hun bor. Det er en regntung oktoberdag og mamma har besøk av den nye kjæresten sin, Petter. Mari liker ham ikke. Hun drømmer om at den ordentlige pappaen hennes - som hun bare husker fra et sort-hvitt-bilde hun har på natt- bordet - en dag skal komme på besøk.

Forlag: Liv

Utgitt: 2017

Sider: 383

Kilde: Leseeks

Handlingen i denne krimmen er todelt. Vi følger Mari etter hun blir kidnappet, også følger vi også mamma Sissels liv, etter datteren forsvinner. Sissels venn Petter blir skildret som en slesk advokat, med en forstyrret personlig historie.

Politiet i Sandefjord kommer raskt til den konklusjon at Mari har druknet og blitt ført vekk med strømmen. Vi vet at det ikke er det som er tilfelle, så spenningen ligger ikke her. Vi vet også at det ikke er Petter som har gjort det, men vi kommer raskt på det rene med at det er en i hans nærhet/omgangskrets som spiller ete farlig spill, og små hint om at Petter også har ugler i mosen, får vi stadig vekk.

Jeg fikk frysninger av Sissels psykiater, og hadde en uggen tanke om at han går Petters ærend, for han bruker all sin tid og energi på å dømme henne og få henne til å føle seg verre.
Vi får høre om Petters oppvekst med en mektig høyesterettsdommer som far, som slett ikke var snill med familien sin. Det ligger mye grums og lurer i kulissene her,

Det er vont å følge både Sissel og Mari sine historier, for når jeg tenker at dette ikke skjer i virkeligheten, så må jeg rette meg selv å si, jo, det gjør det...
Heldigvis tar begge handlingene stadig vekk uventede vendinger, så jeg bruker energien min på å holde meg fast i svingene, noe som redder meg fra å bli redd og sentimental. Jeg var halvveis i boken da jeg skulle reise på ferie, og jeg hadde lyst å la boken bli igjen hjemme, for det jeg leste var så ekkelt. Heldigvis ble boken med, og siste del ble slukt på flyet til Reykjavik.

Lille Linerle er utrolig godt skrevet, språket er godt, tempo høyt og alt henger sammen. Det at jeg gjennom hele lesingen hadde lyst å skrike høyt, fordi det var så ekkelt, er jo egentlig også et pluss i margen, men fyttigrisen Myriam!! Når det kommer til slutten kan jeg bare si, jeg fikk som fortjent. Jeg liker ikke sentimentale "happy endings", og denne slutten var irriterende på sitt vis, men når jeg tenkte meg om, egentlig genial. Les så får du se!

Bloggomtalene av denne boken er mange, klikke gjerne på Artemisias omtale for å se hennes tanker om boken, og lenker til flere omtaler!

Langjøkull som vi passerte på veien var et mektig skue i det fjerne

Etter en våt og kald dag hvor vi utforsket Reykjavik, benyttet vi oppholdsværet i dag til å kjøre The golden circle. Gullfoss og Geysir hadde jeg hørt om på forhånd, men i løpet av denne kjøreturen fikk vi se veldig mye mer.

Stikkord: Thingvellir - Laugarvatn - Geysir - Gullfoss - Kerid - Hellisheidarvirkun

Thingvellir er navnet på en nasjonalpark som er opptatt på Unescos verdensarvliste. Parken ligger ved Islands største innsjø, og er stedet hvor det antas at de hadde sitt første ting på Island. Mer interessant er det at mesteparten av filmen om Brødrene Løvehjerte er filmet her.
Atlanterhavssprekken som man ser her, har blitt formet gjennom 10 000 år, og var et fantastisk syn.

Kirken som St. Olav på 1000-tallet brakte tømmer og klokke over til Island fra Norge

Kontinentalsprekk uten froskemenn

Graver du dypt i lommeboken får du på deg tørrdrakt og kan flyte nedover i sprekken

En flott andemor svømte stolt forbi med sine små

Geysir er geysiren som har gitt fellesbetegnelsen til alle andre geysirer. Siden Geysir har uregelmessige og sjeldne utbrudd er det ikke denne vi har reist opp for å se, men Strokkur som ligger like ved. Denne geysiren har utbrudd hvert 6-10 minutt, og kan sprute opp til 20 meter høye vannsøyler.
Vi var heldig å få se mange utbrudd fra Strokkur, men også mye annet spennende i dette området.

Dette er et fint sted å stoppe, med gratis parkering og lettvint tilkomst til det vi har kommet for.

Gullfoss er kjørerutens fjerneste punkt, 120 km. fra Reykjavik. Fossen dannes av elven Hvità, den er bred og fin og har to fall, først 11 deretter 21 meter. Attraksjonen er flott tilrettelagt for publikum, med trapper og gangveier som leder turistene trygt frem til den massive fossen. Når jeg så på bildet nå i ettertid, tenkte jeg "var det så mange mennesker der?" - det føltes ikke sånn ☺

Fantastiske Gullfoss!

På vei fra Gullfoss til Kerid svingte sjåføren plutselig av veien, for et uplanlagt stopp langs ruten. Ved Hrunamannahreppur tok vi igjen elven Hvità på et spennende sted, med lavaberg og flotte kløfter i elveleiet.

Hrunamannahreppur - si det etter et glass vin du ☺

Kerid er en vulkansk kratersjø, som er dannet i innstyrtningsdeltaet til en vulkan og måler 55 meter i dybde, mens diagonalene er 170 x 270 meter. Vannmengden i deltaet er mellom 7-10 meter dypt, og det er fullt mulig å klatre ned den bratte innsiden av krateret.
Veldig mange av attraksjonene vi har besøkt disse dagene har vært helt uten kostnad, men her måtte vi betale 400 kr. pr. person (35 nok) Vi fikk mye igjen for den lille summen, for her var det tilrettelagt med plattinger og en forseggjort trapp ned til vannet.

Sidene ned i krateret er temmelig bratte

Kerid var et spennende sted å besøke

Planen var å stoppe ved Hveragerdi 45 km fra leiligheten, men regnet hadde innhentet oss, så vi besluttet å utsette bading i varme kilder til en annen dag. Det vi så da vi kjørte de siste kilometerne hjem, var at utbruddene av "fis" fra fjellet nær Hellisheidarvirkun var mye større enn sist vi kjørte forbi. Frode svingte av veien og vi beveget oss opp i området, med "kokende" vannpytter, leirepytter som boblet og damp som fosset opp av bakken - dette er Island på sitt mest "islandske"!

Jeg tåler litt snek, men her oppe måtte jeg holde meg litt for nesen, vannet var for varmt til å ta hånden nedi

Jeg stakk fingrene i vannet og her holdt det ca. 35 grader

Her boblet og freste det i to hull - utrolig spennende å stå å se på!

Vi våknet i dag til grå himmel og 9 grader, men fikk allikevel en kjempefin tur. The golden circle er en overkommelig kjøretur, med mange stopp. Landskapet som passeres på veien, er varierende og det var ikke få ganger vi pekte og woaoet ut vinduet.

Her kan du lese om vår tur langs ruten Reykjavik - Vik

Disse to romanene av Hamsun står i det samme bindet i hans samlede verker. Det går på frem med å komme meg gjennom alle hans bøker, men jeg nøyer meg med en bok i måneden, for å hale ut herligheten. Jeg liker godt det jeg leser, det er heldigvis ikke som med Marcel Proust, hvor jeg slet med å bli ferdig med det syvende og siste bindet ☺

Svermere kom ut i 1904 og er den korteste av romanene som Knut Hamsun skrev som voksen. Det er en lettlivet og underholdende roman, som ble skrevet i løpet av noen sommermåneder i Drøbak.

I denne lettleste Nordlandsromanen møter vi Ove Rolandsen, stasjonsbestyrer og telegrafist i det lille fiskesamfunnet Rosengård. Han er en drukkenbolt som liker å spille gitar og synge, han er en kunstnersjel og en god flørt. Det er denne flørtingen med både prestefruen og datteren til handelsmannen som får hans forlovede til å ville ut av sin lovnad.

Hamsun har flere viktige vendepunkt i romanen sin, og et av dem er når den nye presten og hans kone ankommer fiskeværet. Presten anses for å være rik, siden han beholder alle tjenestefolkene i prestegården, men senere skal vi få vite grunnen til dette, siden presten og kona faktisk er fattige folk.

Når fabrikkeier og handelsmann Mack blir utsatt for et tyveri, påtar Rolandsen seg skylden siden Mack har utlovet en dusør til den som finner tyven, selv tyven skal få dusøren om han melder seg. Rolandsen overbeviser Mack om at han var tyven og får dusøren, som er det dobbelte av summen som ble stjålet.

Nå har det seg sånn at Mack driver en fiskelimfabrikk, men Rolandsen har forsket frem en måte å lage lim på, og det er til pantent på denne oppfinnelsen og videre utvikling av idèen han trenger pengene. Fiskelimet gjør dem til konkurrenter, men også Macks datter Elise er en viktig brikke i spillet om Rolandsen kan få "prinsessen og halve kongeriket".

Jeg likte denne romanen godt. Den har spennende karakterer, og spesielt prestefruen som gikk sin mann på nervene med rotet sitt, fikk meg til å stramme på smilebåndene. Man må ta i betraktning når romanen er skrevet, for når det gjelder forlovelser og hvordan mann og kvinne lover hverandre evig troskap, har nok tidene forandret seg voldsomt.

Romanen er ganske intens, det skjer noe hele tiden, og mens vi nyter den nordnorske sommernatta, underholdes vi av vittige tunger, og mennesker med kraftig oppholdelsesdrift.

Under høststjernen kom ut i 1906 og er mye mer preget av melankoli, enn Svermere. Denne romanen mangler det voldsomme engasjementet og utbruddene av temperament. Hamsun har gitt hovedpersonen sitt eget døpenavn Knut Pedersen, og lagt handlingen til sine egne hjemtrakter i Nordland. Hamsun skrev denne romanen den samme våren som hans første ekteskap ble oppløst, og datteren Victoria flyttet bort med sin mor.

Romanen er skrevet i førsteperson, og vi følger den vemodige vandringsmannen som har trukket seg vekk fra byens ståhei, for å livnære seg ved å søke arbeid på gårdene omkring. Han er både praktisk anlagt og intelligent, men har en ydmyk holdning til de som kan gi ham arbeid.

På prestegården finner han opp en måte å legge vannledning inn i huset, og på en annen gård finner han opp en sag til å felle store trær, uten at arbeidsfolkene må stå tvekroket å sage. Han hogger ved, murer og reparerer alskens husgeråd, men tankene hans ble tilbake hos fruen på Øvrebø, et forhold som var dømt til å mislykkes.

Etter å ha oppsøkt Fru Lovise Falkenberg i byen og blitt brutalt avvist, resignerer vår iderike arbeidsmann helt, og "et forheng senkes ned for han jordiske bevissthet". Lysten til å ferdigstille oppfinnelsen sin er helt forsvunnet, og i whiskyrus tenker han kun på unge Olga, som han en gang forærte en symaskin.

Dette var en fin roman, og jeg kan godt skjønne at den solgte som varmt hvetebrød da den kom ut i 1906. Med Hamsuns livssituasjon i bakhodet, var det lett å trekke paralleller til hvordan han må ha følt seg i denne tiden, noe som ga romanen en ekstra dybde.

Å lese hele Knut Hamsuns forfatterskap kommer til å ta tid, men etter å ha lest 8 av romanene hans kan jeg konkludere med at jeg liker det jeg leser, og gleder meg til fortsettelsen.
Mer om prosjektet her!

Et blikkfang i Reykjaviks havn - stengt for vedlikehold da vi tok den lange turen ut på piren

Vi er så heldig at vi bor i gangavstand til Reykjavik sentrum, så noen turer ned hit blir det innimellom alle kjøreturene ut i naturen. Vi har vært på Maritimt museum, på Settlement Exhibition og på Hafnarhùs kunstmusèum også har vi gått langs skulpturstien. Reykjavik er en koselig hovedstad med spennende arkitektur og mye å se på - vel verdt et besøk!

Aluminiumskonstruksjonen The Sun Voyager ble satt opp i 1987 for å markere Reykjaviks 200 års dag. Kunstneren heter Jon Gunnar Arnason, som kaller kunstverket en drømmebåt - en ode til solen. Flott er den i alle fall, og hvis vi får blå himmel en kveld skal jeg ta turen ned og fotografere solnedgangen gjennom skipet.

The sun voyager en av skulpturene på den flotte turstien

The Black Cone - monument to civil disobedience er et kunstverk av den spanske kunstneren Santiago Sierra. Monumentet er til minne om protesten som fulgte Islands økonomiske cash i 2012.

Sierras Black Cone - med et sterkt politisk budskap

Bergen har mye flott streetart, men Reykjavik har sannelig gitt disse kunstnerne fritt spillerom. Det er uendelig mye fint å se, forseggjort og ubesudlet, så det er en fryd for øyet.

Magnus Thomassons skulptur fra 1994 Monument to the Unknown bureaucrat. Et tankespinn på Den ukjente soldat, som i stedet hedrer byråkraten, som holder hjulene i gang i alle samfunn. Du finner den i Lækjargata 6

The Unknown bureaucrat

Sjøfartsmuseet i Reykjavik har en flott utstilling. De fokuserer for tiden på fiskekvotekrigen med britene på 50-tallet, men det var veldig spennende å lære om. Det var virkelig forskjell på muskelkraften i denne "krigen", men lille Island fikk heldigvis viljen sin, og retten til fisken rundt landet sitt.

Legg gjerne turen innom Maritime museum

David mot Goliat - bra minstemann vant!

Lørdag morgen la Sondre og jeg ivei mot badeanlegget Laugardalslaug. Vi brukte tid på å finne det, for merkingen på det enorme idrettsanlegget var mildt sagt ikke tilstede, men da vi kom ble vi godt tatt imot. Island er et dyrt land, det har vi fått merke, men å bade kostet nesten ingenting. Det var gøy å boltre seg ute i vann som holdt 38 grader i noen av bassengene. Kamera hadde jeg ikke med, så du får klikke på lenken hvis du vil de bilder!

Etter lunch i leiligheten gikk vi inn til sentrum igjen, og besøkte The Settlement Exhibition. Siden jeg leser om vikinger om dagen, var det spesielt gøy å lære om nordmennene som var det første som slo seg ned på Island. Utstillingen var greit lagt opp, med mye interaktive duppeditter til å underholde seg med. Den var bygget rundt det som faktisk er det første langhuset på Island, ruiner som det var spennende å studere.

Har du peiling på hvilket dyr dette kan være?

Utstillingen interaktiv og basert på tekst - veldig grei å følge

Etter vikingene var tiden kommet til kunst. Jeg hadde peilet meg ut Hafnarhùs som skulle huse Islands samling av Erròs kunst, for å lære mer om popart, men dessverre hadde utstillingen måttet vike til fordel for Ragnar Kjartansson. God, I Feel So Bad heter utstillingen hans, som var mangfoldig og temmelig utfordrende. Her var det videokunst, maleri, installasjoner og en dame som sto på et snurrende plattform og spilte gitar. Ved hvert verk sto det beskrivelse av verket, så vi som ikke er så bevandret i moderne kunst, kunne få litt hjelp til å forstå hva kunstneren prøver å si.

Her snurrer hun rundt og rundt mens hun klimprer på sin gitar - artig kunst!

Galleriet har tidligere vært et lagerhus på havnen, nå kan gjestene være kunst på gulvet

Et rom fullt av hverdagsglimt - en flott videokunst

Reykjavik er full av flott kunst, både ute og inni husene. Her er mye kultur og historie å boltre seg i, og ikke minst mange fine områder med flotte fargerike hus. Island er et land med usannsynlig mye vanvittig natur, men hovedstaden har også mye fint å by på.

En av mange fargerike gater i Reykjavik

Her kan du lese om vår tur fra Reykjavik til Vik

Her kan du lese om vår tur The Golden Circle

I sommer skal jeg lytte meg gjennom de tre Skogli-romanene til Levi Henriksen, for til høsten kommer den fjerde romanen i serien som har sin handling i den lille Kongsvinger-bygda Skogli. Jeg digget den første boken, og hadde store forventninger til denne, som er den andre i serien.

Forlagets presentasjon:
Noen ganger er det best å komme seg vekk. For Simon er det en stige opp mot et soveromsvindu som setter det hele i gang. Han bestemmer seg for å begynne på nytt, kjøper en folkevognboble, et gammelt hus på Skogli og skaffer seg et og et rolig og regelmessig liv som landpostbud. Det eneste som plager ham er vinduskonvoluttene fra Kirkevergen: I garasjen står nemlig en urne som Simon ennå ikke har fått i jorda. Og når han møter den nye leieboeren i Skreddergården, Ginni Bang, farer noe igjennom ham, noe han både vil huske og ikke huske.

Ginni går ikke ut, hun leier franske filmer og drikker te mens taktekkeren Eyvind Bjørkli dag ut og dag inn inspiserer taket hennes og saluttmakeren Hemingby overvåker det hele. En dag henger gamle Sofie By ut dressene til sin avdøde mann. Noe begynner å hende. Folk tar til å bevege på seg, og Simon må ut av tilværelsen han har skapt seg.

Dette er en nydelig roman om en ikke så veldig ung mann, som etter en skilsmisse, strever med å finne ut av seg selv, og finne sin plass i livet og i verden.

I romanens begynnelse blir vi kjent med landpostbudet Simon Smidesang, når han på underlig vis blir kjent med både taktekkeren Eyvind Bjørkli og den menneskeskye og eksotiske Ginni Bang. Simon føler seg ikke som et bra postbud, for han bruker for mye tid på alle dem han er innom med posten til. Det er stadig vekk noen som trenger ham til å ta i et tak, og Simon med sitt store hjerte for andre mennesker, hjelper gjerne.

Simon har et anstrengt forhold til sin nå døde far, og vi får høre om hvordan han hadde det i oppveksten, opplevelser som har preget den han er i dag.
Hva bør han føle? han vil gråte, men vet ikke hvorfor, hvor er følelsen av fred? hvor var jesus når han trengte ham mest?

Små ting får Simon til å assosiere seg tilbake i livet, og det er disse tilbakeblikkene som utgjør substansen i romanen, samtidig som en gryende forelskelse gjør at han ser på fremtiden med andre øyne.

Levi Henriksen har skapt noen flotte karakterer i denne boken. Med unntak av noen få vage hint, er det ingen av karakterene fra forrige bok som har plass i denne. Det er stedet Skogli som er "hovedpersonen", og det som binder menneskene og romanserien sammen.

Jeg likte denne boken godt, men ikke like godt som den første. Her gjør det ikke like store utslag på spenningskurven, men handlingen er mangfoldig, og det skjer noe hele tiden. Boken anbefales varmt, og selv om handlingene ikke henger sammen i denne serien, føles det fint å lese bøkene innenfor et kort tidsrom.

Forlag: Lydbokforlaget

Utgitt: 2008

Lyttetid: 8 timer og 12 minutter

Kilde: Kjøpt selv

Serien i rekkefølge:

Snø som vil falle over snø som har falt (2005)

Like østenfor regnet (2008)

Dagen skal komme med blå vind (2011)

Her hos de levende (kommer sept. 2017!!)

Et av mange flotte naturkunstverk i Arnastapi

Turen vår startet i Reykjavik og hadde en omvei rundt Reykholt på returen, så det som var beskrevet som en 7 timers tur ble nesten dobbelt så lang. Selv om det er kjedelig å kjøre langt og lenge, så hjelper det at veiene er beine, og brede her, med 90 grense nesten overalt. Været var fint og det vi fikk oppleve på våre 8 stopp var verdt kjøreturen.

Siden vi ikke skulle ri på islandshest eller fiske, kjørte vi helt ut til Budir før vi stoppet første gang. Her ligger den av småkirkene på Island som er hyppigst fotografert. Budakirken ble bønnhørlig avfotografert også av oss, men noe inntrykk gjorde den ikke, men det gjorde kirkens historie, som jeg leste da jeg kom hjem. Like etter stoppet vi på Hotel Budir, hvor vi fikk deilig kaffe, og så besøkte vi en ultrakoselig "butikk" på tunet utenfor hotellet.

Budakirka - les om den tøffe damen som fikk den oppført mot prestenes vilje!

Kunstutsalget utenfor Hotel Budir - ikke gå forbi hvis du er her!

Etter deilig kaffe i luksuriøse omgivelser kjørte vi videre, men herfra ble det kort i mellom stoppene. Landskapet er åpent, og hver minste lille ting som kan interessere turistene står avmerket med kruseduller, navn og piler, så på denne måten fant vi Raudfeldar ravinen. Bare noen minutters gange fra bilen kan du gå inn i fjellet, og ta deg inn flere titalls meter, før ravinen blir for smal. Klikker du på lenken kan du lese sagnet og den spennende historien til Raudfeldar.

Frode vinker farvel før han går inn i juvet

Raudfeldar juvet hvor man kan gå inn flere titalls meter

Etter at Frode hadde blitt våt på beina (han måtte jo gå lengst mulig inn) kjørte vi videre til Arnastapi, hvor det vulkanske landskapet og alle de hekkende fuglene gjorde dette stoppet til min favoritt på turen.

Det er ikke tvil om at vi er i et vulkansk område

To "ornitologer" titter på det yrende fuglelivet

Enda meg naturkunst i Arnastapi

Ved neste stopp Londrangar fikk vi se en annen side av den spennende kystlinjen. Her var det mye sjø og beine klipper, ikke hvite som i England, men svarte. Det var lett å forestille seg skip som gikk på grunn her, og hvordan kampen med bølgene må ha vært i de gamle treskutenes tid.

Menneskene blir små i disse omgivelsene

Det er nok ikke mange dagene til disse søte små blir dyttet utfor fjellhyllen

Noen kilometers kjøring videre tok oss til Djupalonssandur. Vi hadde lest om Dritvik og gledet oss til å besøke stedet med det morsomme navnet, men det ble nabostranden Djupalon i stedet. Her så vi igjen hull i fjellsiden, svart sandstrand med nydelige, flate, runde stener. Her ligger også vrakrester av fiskeskipet Epine av Grimsby som gikk ned utenfor kysten her. Av de 19 om bord var det bare 5 som overlevde, så det lå en ettertenksom stemning over opplevelsen.

Rester etter båten som gikk på grunn her i 1948

Stranden er lavasvart, med flotte steiner og vrakrester - ganske sterkt

På stien ned til stranden gikk vi forbi dette flotte hullet i fjellet

Etter atter noen få kilometer kjøring videre, kom vi inn i et landskap med flere gamle vulkaner. På den ene, Saxholl var det laget en trapp med 387 trinn, som tok oss helt til topps. Her kunne vi se krateret, og ned i krateret til vulkanen ved siden av. Veldig gøy å se, men betryggende å vite at Saxholl hadde sitt siste utbrudd for 4000 år siden.

Frode har gått ned på innsiden av vulkanen og lytter etter tegn til liv

Utsikten fra Saxholl var på flere andre vulkankrater

Det nærmet seg middagstid, så vi stoppet i Grunndafjørdour og spiste pizza. Det var med en smule skepsis vi gikk inn i det eneste spisestedet vi fant, men den skepsisen skulle vi få spise i oss sammen med pizzaen, for den var knallgod.

God og mett satt vi oss i bilen igjen, og kjørte mot Reykholt for å besøke hjemmet til Snorre Sturlason. Vi viste at vi ankom etter normal musèumsåpningstid, så vi slo oss til ro med å få se området. Her lå en ny og en gammel kirke side om side, men den gamle var ikke så gammel at den var fra Snorres tid. Under en kvadratmeter pleksiglass i gulvet i gamlekirken kan en se ned på de eldste ruinene.
Hotturpotturen til Snorre var også en replika, det skulle vel bare mangle om saker og ting er intakt fra 1200 tallet. Statuen som er reist av Snorre er laget av vår kjære Gustav Vigeland, noe som var kjekt å få med seg.

De to kirkene på Reykholt

Gamlekirken er ikke fra Snorres tid, men var utrolig fin

Dette skal være Snorres hotturpottur (det er selvfølgelig forbudt å stikke beina nedi.....)

Det var en lang runde dette her, men woao for noen natur og kulturopplevelser! Island har som sagt flotte veier, åpne landskap som gjør det lett å puste i, her er mye imponerende natur, som gir energi til tusen og iskaldt vær som tvinger en til å være i aktivitet. Det eneste jeg reagerer på her på Island er at "alt" er forbudt. De styrer med jernhånd hvor turistene skal få bevege seg, og forbudtskilt er satt opp overalt. Også er det dyrt her da, det var ikke bare et rykte. Vi kommer tilbake det er sikkert, men jeg ødelegger ikke flere sommerferier med 10 grader og regn/vind, så neste tur blir når vi har bobil og er pensjonister og kan reise når det passer oss ☺☺

Gustav Vigelands statue av Snorre Sturlason som står på hans hjemsted Reykholt

Kvinnen ved jordas kant er en historie med en sterk kvinne i hovedrollen. Sagaen er bygget på historiske hendelser og hovedpersonen er Frøydis Eiriksdatter, halvsøster til Leiv Eiriksson og datter av Eirik Raude. Som du sikkert forstår er vi midt i vikingtiden. Ikke la deg skremme vekk av det ultrafeminine coveret på boken, dette er barske saker!

Forlaget om handlingen:
Frøydis Eiriksdatter er en av vikingtidens mest markante kvinneskikkelser. Hun lever et barskt liv mellom steile fjell og veldige breer innerst i en grønlandsk fjord. Frøydis dyrker Frøya, Tor, Odin og de andre norrøne gudene. Hun må gifte seg med den litt veike storbonden Torvard, men det er andre menn som får blodet hennes til å bruse - og hennes barn har ulike fedre. Frøydis hegner om sin frihet, følger sine lyster og er like stri som sin far, Eirik Raude. Hun følger i sin halvbror Leiv Eirikssons fotspor og leder to eventyrlige seilaser til Vinland. Kjærlig, kvinnekamp og mektig historie. Dette er en fortelling som sitter lenge i.

Forlag: Juritzen

Utgitt: 2017

Sider: 316

Kilde: Leseeks

Island var mitt tilholdssted da jeg leste denne boken, og med tur til Tingvelli og Settlement museum i Reykjavik, var hodet på rette plassen for en fin leseopplevelse.

Historien om Frøydis er spennende å følge. Vi vet jo hvilke forhold kvinnene levde under på 1000 tallet, og historien om hvordan vikingtiden ble avsluttet og kristendommen gjorde sitt inntog, er også kjent, i grove trekk.

Frøydis er stri og egenrådig som sin far (oppdageren av Grønland) Eirik Raude, og har mye utforskertrang. Spesielt spørsmålet om hvor jordas kant befinner seg, og hva som skjer når en seiler helt bort til kanten, opptar henne. Hun har hørt rykter om at jorda er rund, men kan ikke forstå at ikke vannet renner utfor og forsvinner. Det at broren Leiv Eiriksson nøt stor respekt da han oppdaget Vinland, gjør at hun selv higer etter å gjøre store oppdagelser.

Hun er også "gammelmodig" på den måten at hun tviholder på den gamle troen, når kristendommen kommer til landet. Hun sverger til Tor og Odin selv om mange rundt henne etterhvert lar seg døpe. Det er mange fine skildringer i boken på kvalene mange må ha gått gjennom i denne brytningstiden, og flotte observasjoner av hvordan kristendommen endret menneskene og gjorde dem mer sur, innesluttet, egoistisk og fordømmende.

Romanen er bygget på faktiske hendelser og historiske karakterer, men er gjort levende ved å gi karakterene tanker og følelser. Frøydis forelsker seg og blir sveket, men hun opplever blodet bruse også senere i livet, til tross for at hun blir gift med en traust og kjedelig mann. Hun levde et langt liv og fikk utrettet mye, og jeg er veldig enig med Gunhild Haugnes i at hun fortjente en saga.

Helt til sist i boken kommer det et handelsskip fra Snæfellsnes, og hit sender Frøydis sitt barnebarn, som drømte om å dra til Island. Det var derfor med ekstra spenning jeg steg ut av bilen på Snæfellsnes denne dagen, og frydet meg over å tråkke i Birka og Idunns fotefar ☺

Her kan du se noen bilder fra vår tur rundt denne halvøyen.

Andre bloggere om boken:
Bokvrimmel, I Bokhylla, Minbokogmaleblogg, Stjernekast, Mycriminalmind

Mens vi var i Reykjavik besøkte vi Saga museet, og her var både Frøydis Eiriksdatter og Torbjørg Lillevolven gitt oppmerksomhet.

Frøydis i en scene vi husker godt fra boken

Her er skildringen av Frøydis Eiriksdatter

Her sitter Torbjørg Lillevolven i all sin prakt

og slik skildres Torbjørg og de klarsynte

Det var parolen sin det: Kunst til folket!!

Jeg hadde litt snøring på forfattere fra Island, men navnene på andre kunstnere satt lengre inne. Siden sommerferien i Reykjavik minner mer om høstferie, har jeg tilbrakt noen timer i Reykjavik Art Museum. Dette er et museum med tre forskjellige lokasjoner, som ligger i gangavstand til hverandre, og som kan besøkes på samme billett innen 24 timer, for bare 1600 kr. (islandske...)

Hafnarhùs ligger i Tryggvagata17, midt i down town Reykjavik. Bygningen er et gammelt havnelager, så interiøret er preget av den store lyse midtseksjonen som minner om et fengsel. Dette er tilholdsstedet for popartkunsten til Errò og det var det jeg ville se, men denne utstillingen hadde måttet vike for Ragnar Kjartansson(1978-) Han kalles en performance artist, for kunsten hans består av videokunst, installasjoner, "live" opptredener, men også ting rammet inn på veggen. Jeg likte utstillingen hans godt, og vil gjerne se Ragnar på besøk i Bergen.

Àsmundarsafn ligger lengst fra sentrum i Sigtùn 105. I byggene som utgjør museet levde og arbeidet skulptøren Àsmundur Sveinsson (1893-1982). Rundt bygget er det en fin hage, hvor mange av hans store arbeider er utstilt. Inne har de plassert store og små skulpturer på en sånn måte at hver enkelt får sin egen plass. De er også satt i rekkefølge etter når han laget dem, noe jeg som publikum satte stor pris på. Jeg ble godt tatt i mot på museet, vår som en kråke som jeg var da jeg tumlet inn av dørene hos dem. En kurator tok seg til til å fortelle om kunstneren, om bygningen og hun fortalte også at Àsmund var en utpreget sosial mann, som inkluderte naboer og nysgjerrige i sitt liv på denne plassen.

Det flotte bygget som var Àsmundur Sveinssons hjem og arbeidssted

Detalj fra et av hans første kunstverk

Han arbeidet i mange forskjellige materialer

Jeg vil kjenne igjen stilen hans heretter

En modell av eiendommen slik den så ut før kommunen overtok og
bygget sammen de to byggene

Denne står plassert i down town Reykjavik

Takket være Frodes bråstopp, fikk jeg fotografert denne - i Reykjavik

Kjarvalsstadir heter den tredje bygningen til Reykjavik Art Museum. Den ligger i Flòkagata 24, bare noen få minutters gange fra leiligheten vi leide da vi var på besøk i dette flotte landet. Her var det to utstillinger da jeg var her, så jeg ble kjent med to verdenskjente kunstnere.

Hallgrimkyrkja sett fra Kjarvalsstadir

Jòhannes S. Kjarval (1885-1972) er den kunstneren som bygget er oppkalt etter. Han hadde en strevsom start på livet, noe vi kunne lese om på museet. Han har ikke bodd i bygningen, men tok det første spadetaket da bygget skulle reises.

Kjarvals tanker om sitt arbeid kan en lese om i utstillingen, vi oppfordres til å se mystiske detaljer i bilene hans

Flott hva?

Den andre utstillingen jeg fikk med meg i dag var av Louisa Matthiasdòttir (1917-2000). Hun er som de andre kunstnere jeg har blitt kjent med i ferien, født i Reykjavik, men hun studerte i København, Paris og havnet til slutt i Amerika. Bildene hennes var kraftfulle og fargeklare, og et par av dem gjorde sterkt inntrykk på meg.

Utstillingen var glimrende kurert (!)

Her har Louisa malt sin datter - sjekk ut hvor sur hun er, tipper at hun ikke ble blidere av å bli malt....

Bukkene Bruse begynner på skolen av Bjørn F. Rørvik

irr! grønt! - Dag Solstads debutroman fra 1969

Oppsummering av lesemåneden juni - og en titt på sommerlesningen

Myrkongens datter av Karen Dionne

Besøk i Nikolai Astrups hjem i Jølster

Nå har vi besøkt alle de 57 hyttene på Byfjellene i Bergen

Astrup - ut av skyggen på KODE 4

Snø vil falle over snø som har falt av Levi Henriksen

KODE 4 har en kjempegøy utstilling for barn i alle aldre

Kjærlighetens førti bud av Elif Shafak

Marcel Proust - På sporet av den tapte tid, bok 7 Den gjenfundne tid

Reisebrev fra årets sommerferie på Island - del I

Lille Linerle av Myriam H. Bjerkli

The golden circle - Island på sitt heftigste!!

Svermere og Under høststjernen av Knut Hamsun

Et lite bildebrev fra Reykjavik - helt fritt for natur

Like østenfor regnet av Levi Henriksen

Snæfellsnes rundt på 12 timer

Kvinnen ved jordas kant av Gunhild Haugnes

Tre kunstmuseer for en billett i Reykjavik