Tine sin blogg - litteratur, kultur og tur

I fjor sommer leste jeg Maestro, som var Geir Tangens debut som forfatter. Den gang ønsket jeg meg en pulsmåler da jeg leste, for å få bekreftet at pulsen ikke var under hundre en eneste gang, gjennom hele boken. Spenningen var derfor stor til om han greide det kunststykket igjen.

Forlagets omtale av boken:
Journalisten Viljar Ravn Gudmundsson og politietterforsker Lotte Skeisvoll har akkurat begynt å komme seg etter saken med seriemorderen som kalte seg selv Maestro, idet en ny kriminalsak skal ryster dem begge.
I et av Haugesunds finere villastrøk blir en ung jente funnet drept etter en fest. Nærmere undersøkelser avdekker et mye tyngre ungdomsmiljø enn noen hadde forestilt seg: en dødelig cocktail av høyreekstremisme, eksperimentell sex og narkotika. Og midt i dette: Viljars egen sønn.

Han var til stede på festen, og er den som nå blir siktet for drapet. For en usikker ungdom er avstanden mellom himmel og helvete farlig kort, og hvert nye skritt et potensielt feilsteg.

For å si det sånn, Geir Tangen har knust alle myter om den vanskelige andreboken. Om han har syntes den var vanskeligere å skrive, vet jeg ingenting om, men resultatet var i alle fall glimrende, med spenning som holdt denne leseren klistret til sidene.

Henvisninger til Maestro blir brukt til å skildre Lotte og Viljars beveggrunner og reaksjonsmønstre på et par steder, men du trenger ikke å ha lest den første boken for å ha glede av denne.

Stikkord for denne krimmen, må være dramatikk, action og tempo, her kommer vendepunktene tett, og leseren blir stadig vekk overrasket over hva historien avdekker. Primærhandlingen avdekker et røft ungdomsmiljø, med ungdommer som fester som om deres siste dag var kommet. I etterordet antyder Tangen, at leseren kanskje vil peke på overdrivelser når han skildrer det høyreekstreme miljøet, men skulle jeg satt fingeren på en overdrivelse måtte det ha vært dette ungdomsmiljøet, men det er nok min naivitet som snakker her.

Måten han har flettet sammen politiets etterforskning med Viljar og Jossen sin opprulling av saken, var glimrende. Ting ble belyst fra forskjellige vinkler, og vi slapp å få detaljene repetert.

Hjerteknuser er stram i regien, den er konsekvent gjennomført og alle løse tråder blir nennsomt samlet sammen til slutt. Skriveteknikk og språkføring er perfekt for denne typen historie, det er bare til å ta av seg hatten.

Noen av karakterene kjenner vi jo fra før, men de utvikler seg også gjennom denne boken. Uten å bruke lange innledninger på hver karakter, greier forfatteren å skape minneverdige karakterer. Det er noe hudløst over flere av dem, uten at de blir gjort stakkarslige av den grunn. Dette er mennesker jeg gleder meg til å treffe igjen, i den tredje og siste boken i serien.

Vil du lese en krim som holder deg fengslet fra første til siste side, som du til stadighet blir overrasket over og har vanskelig for å legge fra deg? Da er Hjerteknuser boken for deg!

Forlag: Gyldendal

Utgitt: 2017

Sider: 414

Kilde: Lytteeksemplar

Hvis helvete var av is er debutromanen til den franske tolleren Bernard Minier, som utkom i 2011. Han har mottatt en rekke priser for den, og boken er oversatt og utgitt i flere land. Hittil har han skrevet 4 bøker, og jeg håper flere blir oversatt til norsk, for dette var spennende greier!

Fra bakpå boken:
Kriminalførstebetjent Servaz kan ikke forstå at han blir kalt ut for et dødt dyr, men det er noe underlig ved denne forbrytelsen han ikke kan overse. Hestens hodeløse kropp er vrengt og hengt opp i isødet på 2000 meters høyde. Omtrent samtidig begynner en ung og nyutdannet psykolog på en psykiatrisk institusjon for ekstra farlige kriminelle. Institusjonen er svært strengt bevoktet. Når det blir oppdaget DNA-spor i hesteliket fra en av de aller farligste pasientene, blir det klart at det ikke lenger bare handler om en død hest. Få dager senere finner det første drapet sted. Marerittet har startet.

Forlag: Aschehoug
Utgitt: 2011/på norsk 2017
Sider: 632
Kilde: Leseeksemplar

Mer uhygge enn dette skal du lete lenge etter. Selv ble jeg sugd inn i handlingen fra første side, og holdt der til mysteriet var løst. Ved hjelp av virkemidler som øde landskap, mørke og utemmet vær, greier forfatteren å skape en historie som tar kvelertak på leseren. Det var nesten som jeg fikk litt klaustrofobiske tendenser innimellom, spesielt da Diane var nede i mørket i kjelleren av anstalten.

Det er i det hele tatt mye lusking og spionering, og vi vet aldri helt hvem som er på lag med hvem. Gamle synder dukker opp som mulig motiv for redslene som utspiller seg i nåtid, og hevntanken er nærliggende. I tillegg har vi med en psykiatrisk klinikk for spesielt syke mennesker å gjøre, mennesker som har gjort spesielt syke ting med andre mennesker, og som aldri skal settes fri igjen.

At denne galskapen har tilhold i vakre Pyreneene gir en nerve til romanen som gjorde sterkt inntrykk på meg. Jeg har vært mye i høytliggende, trange og utilgjengelige alpelandsbyer, og vet at neste gang jeg er i disse traktene vil denne boken poppe opp i hodet på meg, og gi meg et skikkelig grøss....

Det er en glimrende debut Minier gjør med denne boken. Den har spennende karakterer, et godt språk og et plott med uventede vendinger og som holder godt på hemmelighetene. Skildringene av noen av ugjerningene kan være vanskelig å se for seg, men det er jo krim dette her , så litt slack må jeg slippe ut. Boken er lang, og kunne gjerne vært kortet ned noe i bakkant, men jeg kjedet meg aldri, og innspurten var skikkelig creepy.

Har du lyst å skremme livskiten av deg selv, og aldri mer ha ønske om å gå opp i en gondolbane, så er dette boken å ta med seg på sommerferie ☺

Andre bloggere som har skrevet glimrende omtaler av boken:

Bjørnebok, Ebokhyllami og Artemisia

Starten på måneden ble særdeles travel, siden jeg feiret rund dag med brask og bram. Min herlige familie ga meg tur med Hurtigruten i 50-årsgave, så jeg har store ting å glede meg til i juni også. Det var ikke mye jeg fikk lest i mai, grunnet annet lesearbeid og mye aktivitet på trimfronten, men litt ble det jo.

Oversikt over det jeg leste i mai:

Krim: 4
Romaner: 3
Dikt: 1

Etter å ha gått over til å lese mange flere romaner enn krim, flesker jeg til i mai med over 50% krim. Halvparten av bøkene er av norske forfattere, og jeg har lest to debutanter. Hamsun-prosjektet mitt lider litt, men jeg har bestemt meg for å lese Markens grøde i juni.

Denne måneden har virkelig fått fart på fjelljoggerne mine. Jeg er nesten i havn med trimprosjektet hvor jeg skal besøke de 57 hyttene på byfjellene, og har satt i gang neste prosjekt Ti-på-topp, som går ut på å besøke 10 topper i og rundt Bergen flest mulig ganger, mellom 10 mai og 10 oktober.

Av kulturelle innslag i måneden som har gått kan jeg nevne Åpningsfesten for KODE 1, Lærdal og Borgund stavkirke, Ibsen og Skam på Cornerteateret og besøk på Siljustøl. Jeg har sett to teaterstykker på DnS, Engler over Møhlenpris og Frode Gryttens Albert & Anna, men tiden strakk ikke til, så jeg har ikke blogget om dem.

Neste lesemåned er planlagt, om ikke ned til minste detalj, så har jeg ambisjoner om å sluttføre mitt Marcel Proust prosjekt, og få lest den siste, og syvende boken i På sporet av den tapte tid. Ellers vil jeg lese på nytt to bøker jeg har kjøpt i pocket John Hart sin Det siste barnet og Hjorth og Rosenfeldt sin første bok i serien om Sebastian Bergman, Dødens disippel.

Med det ønsker jeg alle leseglade en fin juni, med håp om mye sol og varmt vær :)

Birte Svatun har gitt ut mange bøker som har vært til stor hjelp for meg i mitt arbeid med barn i barnehage. De jeg tidligere har lest har vært ment som hjelp i kommunikasjon med barn, og jeg har brukt bøkene til planlegging av samlinger, og i filosofiske samtaler med en gruppe barn, hvor vi har hatt et forhåndsbestemt tema. Denne boken var litt annerledes, men også glimrende lesning.

Fra bakpå boken:
Hvordan kan vi som voksne omsorgspersoner ivareta de særlig sensitive barna i barnehagen og hjemme?
Å være høysensitiv er et personlighetstrekk som ofte er medfødt. Barna har et uvanlig fintfølende nervesystem som gir ekstra mottakelighet for sanseinntrykk. Følelser kan komme kraftig til uttrykk, enten gjennom høylytt gråt og raseri, full tilbaketrekning eller strålende smil og latter.
I første del av boken går forfatteren inn på hva høysensitivitet er, og refererer til forskning og teori på området. I bokens andre del ser forfatteren på hvordan voksne kan møte barna på best mulig måte og legge til rette for at de utvikler god selvfølelse. Forfatteren tar utgangspunkt i hverdagssituasjoner i barnehagen og hjemme.

Høysensitive barn fremstår mer som en fagbok enn de andre bøkene jeg har lest av Svatun. Boken er veldig lærerik og lettfattelig, perfekt for de som ikke anser seg selv som en akademiker, og gjerne styrer unna faglitteratur.

Etter et forord, hvor Emilie Kinge forteller om hvorfor Birte Svatun er så opptatt av å øke vår forstålese av hvordan særlig sensitive barn har det, innleder forfatteren selv med tips til hvordan vi skal bruke boken. Første del av boken sier mye om hvordan det er å være høysensitiv, og med praktiske eksempler fra barnehager hun har besøkt, belyser hun dette personlighetstrekket.

Så mange som ett av fem barn blir født med denne nedarvede karakteristikken i sin personlighet. Det handler om å ha et uvanlig fintfølende nervesystem som gjør dem ekstra mottakelig for sanseinntrykk.

Det er oftest "de stille barna" dette handler om, men i denne boken lærte jeg at også barn som kan virke uvørne, til tider aggressive og "vanskelige" kan være høysensitive. Begge gruppene barn trenger vår støtte og hjelp til å komme inn i lek med andre barn, og å bli skjermet for unødvendig støy og påvirkning, for at de på en lettere måte skal klare å takle sin egen hverdag.

Boken Birte Svatun har skrevet er veldig praktisk. Hun gir ikke bare karakteristikker, men praktiske løsninger på hva en skal se etter om en vil finne ut om et barn er sensitivt. I små historier får vi eksempler på barn som er innadvendt og forsiktig, en gutt som søker spenning, og andre detaljer fra barnehagehverdagen som belyser utfordringer høysensitive barn gjerne har til felles.

Vi får også konkrete tips til hva de ansatte i barnehagen kan gjøre, og hvordan vi kan legge forholdene tilrette for alle barna, for at hver enkelt skal få en bedre hverdag. Eksempler på dette er måter å finne roen på, å tilpasse farten etter forholdene, anerkjenne barns glede ved å hjelpe til og viktigheten av å ha fine stunder i garderoben.

Svatun tar også opp vanskelige tema, som når de voksne mister godheten for et barn, og hvordan vi skal forholde oss til det. Kommunikasjon i personalgruppen er et viktig tema her, og nok raushet blant personalet til at vi tør å gå i oss selv.

Del to har mer fokus på hvordan ansatte og foreldre kan møte de særlig sensitive barna i ulike situasjoner. Kapitlene tar for seg selvfølelsen til barna og hvordan vi kan støtte, skjerme og oppmuntre dem. Vi ser også på barnehagens rom og rammer, hvordan vi planlegger dagene i forhold til stille stunder og om vi lar barna få mulighet til å hente seg inn igjen.

Dette er en fantastisk god bok, som allerede etter første gjennomlesning har festet seg hos meg. Jeg håper mange som jobber i barnehage eller voksne som har barn de ikke helt "forstår" vil lese den, for her får vi mange svar og forslag det er verdt å ta med seg.

Andre bøker av forfatteren jeg har blogget om:
Tenkeboka, Hva er følelser og Rett eller galt og Kroppen

Forlag: Kommuneforlaget

Utgitt: 2017

Sider: 136

Kilde: Leseeksemplar

Siden vi var på tur til Lærdal forrige langhelg, bestemte vi oss for å holde oss hjemme denne helgen. Jeg hadde noen få håp og noen få planer for helgen, men bortsett fra det var helgen som en bunke blanke ark. Mål nummer 1 nådde jeg i alle fall:
Besøke alle 11 turmålene i Ti-på-topp Bergen!

En våt kråke på toppen av Kolbeinsvarden

Fredag etter jobb laget jeg årets første rabarbrasmuldrepai. Etter den var fortært heiv vi oss i bilen og kjørte til Askøy, for å gå opp på nabokommunens høyeste topp Kolbeinsvarden. Sist vi var her i 2008, var motivasjonen å besøke kommunetoppen, denne gangen var det Ti-på-topp som lokket oss avgårde.

5 minutter fra bilen og jeg er på toppen (????)

Tåken lå lavt fredag ettermiddag og regnet pisset ned hele tiden, men turen opp fra Steinrusten tar bare 30 minutter, så det var overkommelig. Etterpå kjørte vi til Nattlandsfjellet i samme ærend, men til tross for den lange omveien hjem, tok denne "fjell"turen bare latterlige 5 minutter, så hvorfor de har valgt å ta dette punktet med i Ti-på-topp skjønner jeg ikke. De som bor på toppen kan jo nesten sitte i stuen sin, og sjekke inn en gang i timen.

Etter en god dusj ble restene av rabarbrapaien fortært sammen med en klunk chablis, og den siste av Skamepisodene jeg ikke hadde sett.

Chablis sesong er det hele året, men sesong 4 av Skam og rabarbrasesong er mer sjeldent

Lørdag var været betydelig tørrere enn fredagens regnvær, men stifinneren min hadde andre planer, så de tre Ti-på-topp-turmålene jeg hadde på ønskelisten for denne dagen, måtte jeg pent finne selv.

Jeg begynte med den enkleste, Kanadaskogen rundt i Fyllingsdalen. Siden jeg har vært fotograf på Bergen Råeste, så har jeg gått på disse stiene før, men jeg ante ikke at turen fra bilen til sjekk-inn bare tok 9 minutter.
Atter et lettjent turmål, som de som bor i nabolaget kan hanke inn mange turer på.

I Kanadaskogen fra Spelhaugen går du fort og lett på sånne flotte veier

Etter ca. 9 minutter kommer du til dette krysset og du kan sjekke inn

Neste fjell på planen var Lyderhorn. Her er det lenge siden jeg har vært, men jeg fant veien inn til Nutec på gamle minner og magefølelse. Turen opp var kjempefin, nå hadde skyene forsvunnet og jakken kommet i sekken. Stien var tørr og fin og gå på, og her var mange mennesker til å holde meg med selskap. Ikke at jeg trengte selskap, for jeg lyttet til Haakon Strøms innlesing av A.J. Kazinskis nye bok Drømmetyderens død, og den holdt meg virkelig i ånde.

Toppen på Lyderhorn er lett å se fra byen og fra tretrappene

Utsikten her oppe fra er formidabel i alle retninger

Etterpå kjørte jeg til Sotra for å finne Pyttane. Litt mikk makk ble det å finne frem, så det endte med at jeg parkerte på parkeringsplassen ved Fjell Festning. Herfra gikk turen først innover på asfaltert vei, før stien tok bratt opp til høyre. Jeg måtte leite litt på toppen etter rett sjekk-inn punkt, siden kartet på app`en og det lokale skiltet ikke var helt enige. Turen var kjempefin å gå, med flotte klopper til å ta en over de bløteste partiene.

Inngangen til Fjell Festning - neste gang vil jeg besøke festningen også

Jeg sjekket inn i nærheten av denne varden

Stien opp var kjempefin å gå på

Jeg begynte nå å bli passe mør i lårene og det var godt å komme seg hjem til lesekroken min på terrassen, hvor Agnes Matre sin nyeste krim ventet.

Søndag ettermiddag gikk med til å avslutte denne spennende krimmen

Søndag fikk jeg med meg Frode og Sondre på tur til Osterøy. Dette er den siste av de 11 turmålene Ti-på-topp har for oss i Bergen, og jeg var glad for å ha nådd målet mitt med å besøke dem alle. Ferden gikk til Åsheim nord på øya, opp en lang bakke som endte i en parkeringsplass, hvor du blir anmodet om å vipse 20,- for fasilitetene. Det er helt greit, når en kan parkere like ved innsteget, og tross alt ikke har betalt en krone i bompengeringpenger for å komme til fjellet.

Det hadde regnet i hele natt, så stien opp fra Åsheim var sørpe blaut, men det gjorde ingenting for jeg hadde byttet ut mine glatte Salomonsko med Innov8`ene som sitter som støpt på fjell, enten det er tørt eller vått. Turen opp tok i underkant av 30 minutter, og til alt hell regnet det ikke før vi var halvveis nede igjen. Stien var tydelig, og det var lett å finne frem, så denne turen kan dere glede dere til, alle som har samme mål som meg, å besøke alle 11 toppene.

Det er god skilting og mange turmuligheter i området

Sondre og jeg ved Åsheimsvarden

Akkurat i dag feirer jeg å ha besøkt alle toppene, og at jeg ligger øverst på listen. Jeg har ikke ambisjoner om å beholde "ledelsen", siden jeg antar at en som bor på Spelhaugen eller Nattlandsfjellet kommer til å stå som "vinner". Heldigvis er vi alle vinnere, vi som kommer oss ut av lesestolen, og får slitt litt på turskoene 🙂

Yippi!!! Jeg har besøkt alle 11 turmålene i årets Ti-på-topp-Bergen utfordring

Det er en gøy utfordring Bedriftsidretten har gitt oss med Ti-på-topp Bergen, men jeg undrer meg over hvorfor Fjell Kommune, Askøy Kommune og Osterøy Kommune skal være representert med hver sin topp. Det er tidkrevende og dyrt nok å komme seg rundt i Bergen, om en ikke skal betale bompenger og drivstoff langt ut av kommunen.
På Askøy må en betale 2 x 26,- kroner + 2 x 19,- kroner for å komme seg fra Åsane til Askøybroen. Nei, det er ikke nødvendig å gå på alle toppene, jeg skjønner det, men i mitt kronologiske hode var det viktig å ha besøkt alle.

Nå har jeg bestemt meg for å sitte å lese til jeg ser blå himmel, om det blir i dag eller ikke før i morgen det får værgudene bestemme ☺ Har du gjort noe gøy i pinseferien?

Skinnet bedrar er Matres tredje utgivelse. Hun debuterte med romanen Stryk meg over håret i 2012 og ga i 2015 ut Kledd naken, hennes første krim fra Norheimsund. Denne gangen er vi tilbake i den lille vestlandsbygden, hvor vi møter igjen noen av karakterene fra forrige bok.

Fra bakpå boken:
Det er varm sommer ved den blikkstille Hardangerfjorden, Folgefonna lyser hvit i det fjerne, morellene er i ferd med å modnes. En tidlig søndag formiddag blir seksårige Anders observert gående i pysjbukse langs hovedveien. Det er det siste noen ser av ham.
Likevel meldes ikke Anders savnet før dagen etter, og da er det storesøsteren, 12-årige Ina, som ringer lensmannskontoret.

Den forsvunne lille gutten setter hele Hardanger-bygda Øystese på hodet, og lensmann Bengt Alvsaker må utsette sin egen ferie … den ferieuka han skulle bruke på å møte sin egen sønn for første gang. I den gigantiske leteaksjonen og etterforskningen som følger, avdekkes bygdas skyggesider og hemmeligheter. Hemmeligheter som altfor mange har grunn til å holde skjult.

Skinnet bedrar er en intenst spennende krim, hvor hele handlingen foregår i løpet av 10 dager. Her er det ingen lange innledninger eller sidehistorier, men et kronologisk handlingsforløp formidlet med mye direkte tale, noe som holder leseren fengslet fra første til siste side.

Som i hennes forrige bøker, belyser forfatteren også her et viktig samfunnsproblem. Måten hun skildrer Ina og Anders sitt liv sammen med den forfyllede og voldelige faren sin, er vond lesning. Hun får frem angsten og ensomheten som rir barna, og spesielt Ina som er gammel nok til å savne sin mor, opplever mye sorg og savn.

Karakteroppbygging er Matres store styrke, for alle karakterene er flerdimensjonale og har mye ved seg. Lensmann Bengt Alvsaker har også sine hemmeligheter som kommer frem i denne boken, og til tross for at han er et respektert menneske i bygda, fremstår han menneskelig og feilbarlig i denne boken. Hans makker Susanne Hauso likeså, hun tar noen dårlige avgjørelser på egne vegne, men som leser forstår jeg fortvilelsen hennes, og heier på henne.

Så har vi Johan da, den tilbakestående sønnen til nabokona, som bor hjemme fremdeles til tross for at han er en godt voksen mann. Kan han eller kan han ikke ha gjort det? Personlig vinglet jeg frem og tilbake mens jeg leste, noe som holdt meg på kanten av stolen.

Agnes Matre greide det igjen, hun har skrevet en kvalitetskrim med mange uventede vendinger, hvor handlingen flyter lett uten at jeg stopper opp ved noe som helst. Tema er hjerteskjærende og handlingen til tider creepy, så leseopplevelsen er akkurat sånn jeg liker det, når jeg leser krim.

Andre bloggere om boken:
ebokhyllami, bjørnebok, mycriminalmind og medbokogpalett

Forlag: Gyldendal

Utgitt: 2017

Sider: 352

Kilde: Leseeksemplar

Drømmetyderens død er den fjerde boken med gisselforhandler Niels Bentzon i hovedrollen. Denne serien er glimrende lesning, og velger du lydbokversjonen hvor Haakon Strøm leser, vet jeg at du har mange skremmende timer foran deg.

Forlagets presentasjon:
Psykologen og drømmetyderen Evelyn Heiberg blir funnet knivdrept i sin leilighet der hun også tok imot sine pasienter. Gisselforhandler Niels Bentzon blir satt på saken, men det kommer på et svært dårlig tidspunkt. Hans kone, Hannah Lund, har akkurat fått en kreftdiagnose og Niels befinner seg i sitt livs største krise. Likevel fortsetter han. Jobben blir hans terapi, hans eneste lys i mørket.
På drømmetyderens PC finner Niels en e-post som er sendt til det berømte Jung Institutt i Zürich.

Evelyn Heiberg har bedt om hjelp til å tyde en drøm, som en av hennes pasienter har hatt i mange år. Snart går det opp for Niels at han kun kan oppklare mordet hvis han klarer å tyde drømmen.

Lytteopplevelsen jeg hadde da jeg lyttet til denne boken var helt formidabel. Det er den korteste 14-timers boken jeg har hørt noen sinne, jeg var oppslukt og timene forsvant. Mesteparten av boken hørte jeg mens jeg var ute og gikk tur i byfjellene, og jeg tok meg i å holde begge hendene foran hjertet, å ta begge håndflatene opp til ansiktet, og til og med si høyt "ikke gjør det!". Hvis det går rykter om en tussete dame i fjellene rundt Bergen, så er det meg ☺

Normalt ville jeg ikke valgt meg en bok hvor ordet "drømmer" finnes i tittelen, men siden jeg hadde lest Kazinski før og kjenner Niels og Hannah, tok jeg sjansen. Drømmer har en rolle i handlingen, men her snakker vi drøm i èntall, og måten denne drømmen setter hjulene i sving på flere arenaer, gjør underverker for historien.

Drømmetyderens død har innledningsvis to historier, en i Sarajevo i 1984 hvor vi møter Daro som livnærer seg av å skyte folk, og nåtidshandlingen som strekker seg over kun 17 dager. Dette gjør boken intens og en bladvender uten sidestykke. I første halvdel av boken følger vi den ene tankerekken etter den andre, både hos Niels og Hannah, hvorpå disse trådene blir stødig og elegant flettet sammen til en aha-opplevelse av de store, helt mot slutten.

Hannah er syk, og måten Niels stiller opp for henne og barna er ikke alltid ok i mine øyne, men hun drives av en egen kraft som ikke inneholder verken selvmedlidenhet eller føleri, så hun er med gjennom hele boken. Niels sin måte å takle at hans elskede kone skal dø, og deres to små barn skal bli foreldreløs, er famlende og fortvilt, noe som preger hele boken med måten han assosierer seg frem til Hannah på mange måter.

Drømmetyderens død har et plott jeg umulig kunne gjengi, med få ord. Primærhandlingen er som i presentasjonen over, men her får vi så mye, mye mer. Et sidetema er hevn, mens vi er innom barnemishandling, foreldre som går over lik for at barna skal gjøre det stort innen en sport, vi hører om dødelige edderkopper, og dødelige bakterier. Jeg lærte om C.G. Jung og Freud, mens Einstein som er Hannahs favoritt, også var med.

Ikke kvie deg for å lese denne krimmen uten å ha lest de tre andre, det funker helt fint, selv om jeg vil anbefale deg begynnelsen på serien, så du ikke går glipp av mye god lesning. Haakon Strøm er en drøm å høre på, så velg gjerne lydbokversjonen!

Forlag: Lydbokforlaget

Utgitt: 2017

Lyttetid/sider: nesten 14 timer

Kilde: Lytteeksemplar

Artemisia og Heartart har også blogget om boken!

De tre første bøkene i serien heter:
Den siste gode mann
Søvnen og døden
Den gjenfødte morderen

To meget tamme sauer ønsket oss velkommen opp Indianerstien

17 av de 57 hyttene på byfjellene har adresse Ulriken. De fleste har blitt besøkt tidligere, og nå var tiden endelig kommet til å besøke de fire siste. Denne helgen var målet å bli ferdig med Trimprosjektet 2017, og hake av for besøk på alle de 57 hyttene på byfjellene, som presenteres i boken Byfjellene - mangfold og hytteliv, men tåke og regn satte en stopper for besøk hos Gjøken i dag, så helt ferdig ble jeg ikke.

Fredag kjørte vi opp på Nattlandsfjellet, og etter jeg hadde stukket innom sjekkinn-punktet på min neste trimutfordring Ti-på-topp, parkerte vi på toppen. Herfra følger en grusvei oppover og innover mot Nubbevannet, en utrolig fin trim-vei. Når en når vannet ser en en sti opp til høyre, og noen våte, hundre meter inne i skogen ligger hytten Jotneberg.

Jotneberg ble bygget i 1932, men den brant ned, så hytten som vi ser nå er fra 1934. Den ble bygget av syv speidergutter, og det var spennende å lese i boken min, om hvordan de med enkle midler og mye iherdig arbeid greide å skape seg et fristed. Hytten har hatt mange eiere, men det er igjen speidere som eier og bruker hytten.

Det gror godt rundt Jotneberg, og hytten ser ganske slitt og ubrukt ut

Utsikt fra hytten - det er Nubbevannet vi ser så hytten ligger sentralt til

Lørdag sto Ulriken for tur. Litt skuffet over at den lovede solen uteble, kjørte vi allikevel til Montana, hvor vi parkerte og startet turen. Vi gikk opp Indianerstien, og før vi nærmet oss Turnerhytten, fikk vi øye på Noreg, den første av hyttene vi skulle besøke i dette området.

Varde i underkant av 10 meter fra oss, den var ikke god å se

Tåken ga mange stemningsfulle øyeblikk

Noreg var den tredje hytten som i sin tid ble oppført i området rundt Ulriken. Den har hatt flere eiere, men er nå privat eid, av en familie som bor i Oslo! Til tross for den lange reiseveien, mener de at denne hytten har flere "liggedøgn" enn de fleste av byfjellshyttene.

Tine utenfor Noreg

Lidskjalv ble satt opp av fire svømmere, også den i 1918. Den ble prøveoppsatt i sentrum, for så å bli båret opp stykkevis og delt. Hytten eies nå av en av guttene fra svømmeklubben, men ble også benyttet som samlingshus for Det patriotiske selskap.

To andre turgåere hadde funnet ly ved hytten, men var gjerne med på bildet

Gimle var den tredje hytten på listen. Den ble bygget allerede i 1903, som en av to "Gimle-hytter". Denne hytten skal ha en fantastisk utsikt, og de som eide den under krigen hadde orkesterplass til begivenhetene da luftkampene over Bergen fant sted. Som dere ser av bildene gikk vi i tykk tåke i dag, så utsikt var det smått med.

Gimle med Frode som tar en pust i bakken

Det er godt med en strekk når en bakser rundt på veldig våte stier

Smaa-Gimle er en familiehytte som ble oppført i 1918 men har blitt fullstendig rehabilitert, senest i 2004. Nå er hytten moderne med solcellepanel, gass og flere andre fasiliteter. Tomten har en 50 meter lang gråsteinsmur mot vest, som gjør det ellers bratte terrenget flatt og fint. Det ser ut som de holder på å legge til rette for å kunne svømme litt utenfor hytten, er spent på om vanntilførselen holder til utstrakt bading her oppe i fjellet.

Smaa-Gimle

Hytten med den flotte tomten og et påbegynt basseng.

Da vi nådde opp igjen til stien, som tar oss fra Turnerhytten og videre over Vidden, gikk vi hver vår vei. Jeg ville finne Gjøken, som ligger langt inne på Vidden, mens Frode måtte gå tilbake til Ulriken og ned til Montana etter bilen.
Det ble en våt affære for min del, men heldigvis hadde jeg lydbok på øret og regnjakke i sekken, så turen gikk fint. Jeg valgte å ikke ta av mot Gjøken, siden tåken var tett, og jeg ikke kunne ta opp verken mobil eller kartet, siden det regnet sånn. Det var så vidt jeg kunne se fra varde til varde, så tett var tåken, men det var litt mennesker ute og gikk, så helt ensom var jeg ikke.

Nå har vi besøkt tilsammen 56 av de 57 byfjellshyttene, som jeg har utfordret meg selv til å besøke i år. Følg gjerne med på trim- & kulturprosjektet 2017, nå har jeg bare en hytte igjen!

Sjekk det lyset, og de detaljene! - jeg måtte helt borttil for å se at det ikke er et fotografi

Det ser ut som jeg begynner å bli voksen, for i tillegg til litteratur og kultur, har også kunst funnet sin vei inn i hjertet mitt. I dag ble planene om å være med på Fløyen vasket vekk av en gigantisk regnbyge i rett øyeblikk, og noen timer ble i stedet tilbrakt i en av avdelingene til Kunstmuseene i Bergen.

Jeg begynte øverst i bygningen og besøkte først østfløyen som viser hvordan et lokalt oppgjør med modernismen artet seg, med utgangspunkt i det bergenske kunstnerkollektivet Gruppe 66. Her fikk vi se mye utfordrende kunst, men også mer behagelige kunstverk ble presentert, av blant andre Bård Breivik, som var representert med flere verker.

Laurie Grundts bilde ved navn Menstruasjon fikk hjernen min til å ta en ekstra runde. Da jeg først så bildet, tenkte jeg "himmel og hav, hva er dette for et smøreri?" Det er et verk bestående av malerpensler, korker og spiker limt fast på en plate, og malt litt over. Først da jeg så tittelen "Menstruasjon" kjente jeg på følelsene bildet skapte i meg, og jeg ble fascinert over forvandlingen. Denne opplevelsen alene gjorde besøket mitt på KODE verdt pengene.

Jeg kjente smerte, irritasjon, utålmodighet og frustrasjon da jeg så på dette bildet

Installasjonen Livmor av Elsebeth Rahlff, fikk meg til å tenke, for dette er et kunstverk jeg er sikker på jeg har sett et annet sted før.
Dette skriver KODE om den tøffe kunstneren:

Elsebeth Rahlff: Provokasjon og prevensjon
Den bergensbaserte kunstneren Elsebeth Rahlff (1940- ) er født i København og utdannet seg i hjembyen og i Paris. Rahlff har en åpen og eksperimenterende holdning til materialer og teknikker, og har særlig arbeidet med grafikk og bildevev.
Som en del av den eksperimentelle kunstnergruppen Gruppe 66 i Bergen ble hun særlig kjent for informasjonsutstillingen «Samliv» ved Bergen Kunstforening i 1977. Verkene P-pilleplansjen og Livmor vises i dag i KODE 4, i utstillingen «Bergensavantgarden 1966-1985».
Rahlff var også representert i utstillingen «Myke monumenter» på KODE i fjor, med det mye omtalte (og delvis utskjelte) verket Verdens flagg fra 1989. Verket har senere fått internasjonal oppmerksomhet og anerkjennelse.
Direktør Karin Hindsbo om verkene P-pilleplansjen og Livmor: – Det treffer deg rett i fleisen og er umulig å unnslippe når du stilles overfor det. Verket er også aktuelt i dag, der det går rett inn i politiske diskusjoner om barn og permisjon.

Fugleskremsel - husker ikke kunstneren

Den andre utstillingen i tredje etasje handler om internasjonal modernisme, og siden jeg er glad i Edvard Munch og i dag endelig fikk tak i Lisa Strømmes roman Malerens Muse, var det med ekstra stor glede jeg fordypet meg i hans maleri Ender og kalkuner, som hang i denne utstillingen.

Ender og kalkuner av Edvard Munch

Helt øverst i bygningen som kalles KODE 4 finner vi også Tårnsalen, du vet det runde tårnet på toppen av bygget. Her kan man for tiden se Nesøya-kunstneren Bjørn Ransves kunst. Rommet er mektig, men det er Ransves nonfigurative uttrykk også, så stort rom til tross, her finner du kun fire likeartede bilder. Formasjonene er ikke lett å forstå for en "ufaglært", men presentasjonen gir et balansert inntrykk, og er kraftfullt og flott å se på.

To av fire bilder av Bjørn Ransve

I andre etasje finner vi utstillingen Bergen og verden, med den store samlingen kunst fra 1400-tallet og frem til og med 1900-tallet. Den store maleren J.C. Dahl var selv initiativtager, donator og rådgiver da Bergen Museum i sin tid skulle bygge opp en kunstsamling. Vi finner mange av hans bilder i samlingen, i tillegg til Christian Krogh, Tiedemann, Gude, og en lang rekke andre kunstnere både godt kjente og for meg ukjente navn.

Kampen for tilværelsen av Christian Krohg fra 1888

Jeg savner min nylig avdøde farmor, så dette bildet gjorde sterkt inntrykk

Interiør i Tanum kirke av Harriet Backer

Ekstra gøy var det å få øye på verker av kunstnerinnen Harriet Backer, siden bloggeren Kleppanrova nylig har gjort meg oppmerksom på denne historisk viktige kvinnelige malerinnen.

Neste gang jeg får mulighet til å tilbringe tid i KODE skal jeg passe på å få med meg en omvisning i Nikolai Astrup utstillingen. Jeg skal til Jølster om tre uker, og da har jeg lyst å ha hodet fullt av Astrup og hans kunst, når jeg drikker kaffe på Astruptunet ☺

Det er en stund siden jeg har forsynt meg fra min meterlange hylle som huser Hamsun samlede verker, men denne uken har jeg lest romanen som Hamsun mottok Nobelprisen i litteratur for i 1920, Markens Grøde.

Romanen ble skrevet under første verdenskrig og gitt ut i 1917. Handlingen dreier seg utelukkende om utviklingen av jordbruket og overgangen fra naturalhusholdning til pengehusholdning. Bare helt mot slutten når Eleseus emigrerer til Amerika, får vi et lite glimt ut i verden, forbi det helt nære bondesamfunn hvor, faren og hovedpersonen i romanen, Isak regjerer.

Vi er på Sellanraa, et sted i Nord-Norge (Hamarøy?), og blir kjent med Isak når han helt ung kommer til stedet. Han finner seg en utmark, en dagsreise fra folk, og begynner å rydde seg grunn. Isak beskrives som grov i røsten, stygg å se på og med jernskjegg, men han er en ivrig arbeider, og står ikke tilbake for noe.

Etter litt frem og tilbake får han seg en kjerring til å stelle hjemme. Inger har hareskår, noe som gir henne utydelig tale og en beskjemmet måte å være på. Det er livet til disse to, romanen dreier rundt, men til tross for at de lever langt fra folk, er det mange karakterer med i boken.

Olivia er slektningen som fulgte Inger til Sellanraa, og denne karakteren tilfører liv og nerve til historien. Hun er ikke til å bli klok på, og måten de kommuniserer og ikke løper vekk fra hverandre, til tross for at de er ganske slem med hverandre, viser hvordan livet var på den tiden.

Så har vi Geissler, han er nesten for god til å være sann. Han hjelper Isak og Inger ut av kniper, og han støtter og setter dem istand til å komme i gang med forskjellige prosjekter. Jeg liker Geissler, vi skulle hatt en som ham i livene våre alle sammen!
(På Wikipedia kunne jeg lese at denne karakteren anses å være Hamsun selv, en mann fra Lom (som Hamsun ), som vet hva som er rett å gjøre, men ikke alltid gjør det rette for seg selv. Med tanke på hans oppførsel under krigen og hans ettermæle, er det rart å tenke på at det var sånn han så seg selv 25 år tidligere i livet.)

Markens grøde er en roman som først og fremst skildrer slitet det er med å rydde grunn, sette seg bo, skaffe seg kone, brødfø unger og dyr, og ikke minst hvor prisgitt disse menneskene var naturkreftene og hverandre. Her er mye som skjer mellom menneskene, mye posisjonering og ikke minst rykteflommen som var den tids nyhetsformidler.

Boken har nerve til tusen, både med tanke på at Isak ikke tinglyste tomten han gjorde til sin, og Inger som havner i fengsel etter å ha drept datteren sin.

Her er god fremdrift, utviklingen viser seg i form av telegraflinje som settes opp over eiendommen til Isak, og at det med tiden kommer til både vei, nye naboer og kobbergruver.
Karakterene utvikler seg gjennom hele boken, og spesielt Inger forandrer seg og blir en sterk og stolt kvinne. Hamsun har også en homofil karakter med i romanen sin, uten at dette kommer tydelig frem, og uten at det blir gjort noen sak av.

Romanen slutter når de tre barna har blitt voksne, og de lever godt av gården. Isak og Inger viser ennå ikke tegn til alderdom, så sykdom og død er denne romanen lykkeligvis befridd for.
Jeg likte Markens grøde veldig godt, språket Hamsun bruker klinger godt i ørene mine, selv om det får meg til å sette ned lesetempo litt.

Skal du lese bare èn Nobelpris-vinner i år, så anbefaler jeg å velge

Markens grøde!

Fra Hamsunsenteret på Hamarøy, som vi besøkte i 2016

Hamsunprosjektet mitt, flere lenker til bøker om Hamsun og romaner hvor han er med, kan du finne her.

Det siste året har jeg vært opptatt av Edvard Munch, så da jeg første gang hørte om Lisa Strømmes nye roman, noterte jeg meg tittelen. Eldorado hadde den ikke, da mamma og jeg var i Oslo i slutten av april, og da jeg bestilte på Arks Klikk&Hent, fikk jeg aldri noe melding om at den var klar til meg. De butikkene jeg var innom hadde den ikke, så gleden var stor da jeg bestilte den på biblioteket og ble nummer 1 i køen. Dessverre var dette en stillestående kø og intet skjedde. Da jeg besøkte KODE på søndag, sto der et eksemplar og blomstret i butikken deres, så endelig kunne jeg sette meg ned med Lisa Strømmes versjon av historien bak Skrik ☺

Fra bakpå boken:
Sommeren 1863. Åsgårdstrand gjør seg klar til å ta imot de velstående feriegjestene fra Kristiania. Samtidig kommer også kunstnerne for å male i det fantastiske lyset ved fjorden. Blant dem den kontroversielle Edvard Munch.

Johanne Lien får jobb som hushjelp hos den velstående familien Ihlen. Det oppstår et vennskap mellom henne og Tullik, den yngste datteren i huset. Sammen drar de ut på eventyr i skogen og på stranden - og til maleren Munchs hage. Det oppstår sterke følelser, og Johanne blir viklet inn i et nettverk av løgner.

Forlag: HarperCollinsNordic

Utgitt: april 2017

Sider: 351

Kilde: Kjøpt selv

Det er sommer, og de familiene som har mulighet til det, leier ut husene sine til feriegjester, mens de selv bor i kummerlige hytter til sommeren er over. Foreldrene til Johanne leier ut til familien Heyerdahl, og siden hennes mor vil "temme" Johanne litt, skaffer hun henne sommerjobb hos den ærverdige familien Ihlen.

Jeg ble satt til å pusse sølv, vaske gulv, tørke støv, lufte sengetøy og hjelpe til med matlagingen. Hvert eneste sekund var jeg tynget av frykt for at jeg kunne komme til å gjøre noe galt igjen. Jeg hadde allerede forulempet familien Ihlen ved å uttale navnet hans høyt, og jeg kunne ikke ta sjansen på å rote det til for meg en gang til.

Når vi har kommet så langt, har vi allerede fått vite litt om hvilket grep rykteflommen rundt Edvard Munch har på lokalbefolkningen. De voksne er skremt og skyr hans moralske fordervethet, mens ungpikene er nysgjerrig.

Johanne blir fort kjent med Tullik, den yngste av tre Ihlen-døtre. Privilegert som Tullik er, kan hun nyte sommeren gjemt på rommet sitt for å smuglese Hans Jæger. Storesøster Milly skapte i sin ungdom furore, som også hadde med Munch å gjøre, noe som gir spenning til historien.

"Ikke mal det du ser, Johanne", sa Munch idet han rakte meg paletten sin.
"Mal det du føler".

Det kommer mange kunstnere til vakre Åsgårdstrand, for å nyte godt av det spesielt vakre lyset som landskapet i denne byen skaper om sommeren. Vi befinner oss på slutten av 1800-tallet, og forskjellen på de rike feriegjestene fra Kristiania, og lokalbefolkningen som består av fiskere, hushjelper og kokkekoner er stor. Det de har til felles, er at de alle verner godt om sine egne døtres rykte.

Romanen skildrer en dobbelthet, som gjør handlingen spennende. Her finner vi mennesker med plettfri fremtoning som har et kaotisk indre, snille piker som er uskikkelige i smug, kokka som skaper vidunderlige dufter på kjøkkenet, men har eddik i blikket. Midt oppi dette finner vi også blomstrende hager, vakre bekledninger og dufter av både naturen og matlaging, som kan få sansene til å gå i spinn.

Det er en roman dette, og en ganske så søt "dameroman" er det også, men det at Lisa Strømme har bygget den rundt en historisk personlighet og også har flettet inn 19 malerier i handlingen, gjør den interessant å lese. Maleriene står listet opp bak i boken, noe jeg så etter jeg hadde lest ferdig. Derfor var det scener og skildringer av malerier underveis i lesingen, som klang underlig kjent.

I etterordet forteller forfatteren om sitt forhold til Munch og Åsgårdstrand, og at rekordsummen 120 millioner dollar, som Skrik ble solgt for i 2012, fikk henne til å ville finne ut mer, noe som resulterte i denne historien. Her er mange faktiske hendelser fra virkeligheten her, og flere historiske personligheter.

Håper boken når ut til et bredt publikum, for dette var en skjønn sommerbok, som gjerne må få være med i strandkurven i ferien ☺

Andre som har blogget om boken:
Bokelskerinnen, Bokvrimmel, Ellikken, Tone, Bokogpalett og Artemisia

De som faller er en intens spenningsroman av den prisbelønte forfatteren Noah Hawley, som også er skaperen av tv-serien «Fargo». Intensitet er noe forfatteren er god på, han holdt i alle fall meg i en skrustikke to the bitter end.

Forlagets presentasjon:
En tåkete sensommerkveld drar to mektige familier med privatfly fra Martha's Vineyard på vei til New York. I siste øyeblikk får den lokale kunstneren Scott Burroughs sitte på med dem i flyet. Seksten minutter senere skjer det katastrofale; flyet styrter i havet.

De to eneste overlevende er kunstneren Scott og en fire år gammel gutt, som nå er eneste arving til en enorm formue og et stort mediekonsern. Var flystyrten et uhell eller var det sabotasje?

I jakten på sannheten blir vi kjent med alle som var på flyet. Midt opp i det hele utvikler kunstneren og den unge gutten en fin og vár relasjon. Vi treffer på spørsmål om mot og menneskets natur og de usynlige båndene som kan knytte oss mennesker nærme hverandre. Samtidig spinner historien ut av kontroll i mediene, fylt av spekulasjoner.

Jeg vil begynne mine tanker om boken med å berømme Espen Klouman Høiner sin innlesing, en mer behagelig stemme skal du lese lenge etter. Han takler de amerikanske ordene som vanskelig lar seg fornorske på en glimrende måte, og ikke en eneste gang reagerte jeg på noe. Boken har blitt lyttet til på turer i fjellheimen rundt Bergen, og avsluttet under innflygingen til Kirkenes, noe som nok har brent den inn i hukommelsen min for alltid.

Spenningen ligger hovedsaklig i spørsmålet, hva skjedde? og hvordan kunne det skje? og selvfølgelig det evigvarende spørsmålet hvem gjorde det? Mens vi blir kjent med alle karakterene, får vi også vite hva hver enkelt opplevde i dagene før styrten, og i noen tilfeller blir vi bedre kjent med menneskene bak den profesjonelle fasaden.

Jeg ble fascinert av å høre om supersvømmeren på 60-tallet som motiverte hovedpersonen Scott Burroughs til å lære seg å svømme da han var barn. Det hørtes nesten ut som Jane Fondas farsott med trim og kosthold, som jeg husker fra barndommen. Vi blir kjent med de to familiene som omkom i styrten, samt besetningen og den israelske livvakten til familien Bateman.

Det blir mange historier, men lytter en nøye, eller leser konsentrert vil du holde greie på handlingen uten problemer. Det er litt hopping frem og tilbake, og noen hendelser ses på med forskjellige karakterers øyne, slik at leseren får repetert det. Egentlig er jeg ikke glad i dette når jeg leser krim, men her fungerer det.

Media- og finansverdenen får så hatten passer i denne boken, men etterhvert blir tematikken vridd mot mer medmenneskelige aspekter, som sjalusi og spørsmålet hva er livet? blir stilt.

Hawley er en dreven forfatter og han kan action. Han bygger troverdige karakterer, som snille tante Ellinor og Dough, som jeg ikke kunne fordra. Scott er en hjerteknuser mens TV-hottshotten Bill Cunningham er en karakter uten sidestykke. Jeg er sikker på at journalister av denne typen finnes, så oppførselen hans føles troverdig, til tross for at jeg flere ganger ristet på hodet av det han får seg til å gjøre.

Vel, vel... er du på jakt etter en spennende kvalitetskrim til sommerferien, og du liker at handlingen er satt i Amerikas jetsetliv, med alt det det fører med seg, så er dette absolutt en bok å vurdere!

Forlag: Lydbokforlaget (Gyldendal)
Utgitt: 2017
Lyttetid: 13,5 time
Kilde: Lytteeksemplar

Flere omtaler av boken: Bokelskerinnen, Bjørnebok, Heartart og Minbokogmaleblogg

Fuglefjell ved innseilingen til Vardø

Heldige meg fikk tur med Hurtigruten til 50 årsdagen, en tur jeg har ønsket meg helt siden jeg gikk av Hurtigruten i Tromsø på tur fra Bergen, en mørk vinterdag i 2014. Når jeg nå skulle få oppleve de siste anløpene på ruten, var turen snudd på hodet, både når det gjelder fartsretning og årstid, men været er det samme fine som sist.

Det var effektivt og greit å fly Bergen - Oslo - Kirkenes, hoppe på shuttlebussen og gå ombord en time før avgang. Lugaren var fin, og lunchen som ble servert lovet stramme linninger i buksene før det er godt 4 dager. Internett har de fått på båten også både i lugaren og oppe i salongene, (det hadde de ikke sist).

Noe av det flotte interiøret på Nordkapp

Gullfjellet opp - jeg fulgte med på Bjarnes flotte formidling av herligheten

Det var crewet på båten ga glimrende opplysning underveis

Steilneset - minnesmerke over heksejakten i Finnmark

Vardø, første stopp 45 minutter: Det er utrolig hva vi fikk med oss på den korte tiden. Vi gikk til Steilneset et minnesmerke over de 91 menneskene som ble brent som hekser her i Vardø på 1600-tallet. Monumentet ble åpnet av HM Dronning Sonja på Sankthansaften i 2011.
Heksejakten i Finnmark har fått et kraftfullt minnested her i Vadsø, hver eneste person har sin egen plansje, sitt eget lys og sitt eget lite vindu mot verden. Jeg må innrømme at klumpen i halsen var stor da jeg gikk tilbake til båten etter å ha gått gjennom dette flotte kunstverket.

Det var flott å gå gjennom minnesmerket over heksebrenningen i Finnmark

Det var her tårene kom - en åpen kube uten dør....

... med et sterkt budskap

Båtsfjord, andre stopp 30 minutter: Siden jeg hadde middagservering kl. 20, fikk jeg nyte utsikten mot Båtsfjord fra restauranten. Dette er et lite sted, så jeg følte jeg fikk full kontroll over "grenda" fra båten. Jeg var mest opp tatt av at jeg ikke hadde sagt ifra at jeg styrer unna kjøtt, men servitøren tok utfordringen på strak arm, og fiskebollene og potetstappen (!) smakte fortreffelig. Bare så synd at det var frimerkestore porsjoner, for en time senere var jeg sulten igjen.

Dette er altså Båtsfjord, en liten prikk på kartet men et kjent navn

Berlevåg, stopp 15 minutter: Mannskapet gestikulerte til de på kaien og fikk vite at de ikke hadde gods eller passasjerer som skulle ombord. De jublet og kvitterte med å teste ut brannslangene, til vår store begeistring. Rett etterpå hadde vi vinkekonkurranse mot MS Finnmarken som var på vei nordover og passerte oss ved Berlevåg. Da ble det full musikk og halloi ute på dekk 5, til tross for bare et par plussgrader, og sur vind.

Berlevåg

Gøy at det var Finnmarken vi møtte, akkurat den båten jeg dro med sist

Mine planer om å sitte oppe om natten og se solen ikke gå ned i havet, var på nippet til å bli skrinlagt siden det var så overskyet. Men, når det nærmet seg midnatt så det ut som skyene i horisonten skulle trekke seg litt tilbake, og jeg fikk meg en solfylt opplevelse en time etter midnatt. Heldigvis hadde jeg innspurten i Belinda Bauers bok Den synske å underholde meg med, så jeg greide å holde meg våken.

Mehamn skulle vi bare svinge innom rundt kl. 01. De fleste hadde gått til ro, så sent på natten, men noen nattevandrere holdt meg med selskap da vi så nise leke seg i bølgene til båten, og et ungt par med tvillingvogn som skulle ombord. Mehamn er den nordligste hurtigrutehavnen, siden de andre havnene vi har vært i ligger lenger øst.

Vakker sol og noen våkne mennesker i Mehamn kl. 0100 i natt

Det er fascinerende hvor lyst det kan være midt på natten, en vet det men forstår det liksom ikke

Kjøllefjord 15 minutter kl. 03:00 og Honningsvåg 15 minutter kl. 5:30 fikk fred for min kameralinse, for da lå jeg og vugget i min dypeste søvn, før jeg våknet av pling-plong i høytaleren i det vi ankom Havøysund for et nytt 15 minutters stopp kl. 8:00.

Dette er slow living, så når vi møter en annen Hurtigrutebåt er det stor glede blant passasjerene

Søndagen ble startet med en deilig frokost i baugen av båten, mens jeg nøt avgangen fra Havøysund. Klok av skade fra i går da jeg gikk sulten hele tiden, langet jeg innpå. Etter frokost var solen kommet frem, og kaffen kunne nytes i le ute på dekk.

Ikke så verst utsikt til frokost dette her

Før vi ankom Hammerfest inviterte mannskapet til "energikaffe" på dekk, en kaffe som var krydret med chili og kardemomme og smakte aldeles fortreffelig. Navnet på kaffen henviser til Melkøya, stedet hvor de mottar og prosesserer naturgass fra Snøhvitfeltet. Vi fikk høre om flyforbudet over øya, om hva "feil" vindretning gjør med hagemøblene i Hammerfest og at flammen kan bli opp mot 100 meter høy.

Jeg nyter "energikaffe" utenfor Melkøya

Du ser Melkøya og noen flotte fjelltopper helt bakerst i bildet

Hammerfest kirke og Håja verdens største stein, ført helt hit med isen i kvartærtiden

Når vi så ankom Hammerfest søndag kl. 10:45 fikk vi gå i land, og her hadde vi to hele timer til rådighet. Til tross for at jeg hadde lovet knærne mine 5 dager med hvile, gikk jeg en tur opp på fjellet bak havnen, og fikk betalt i form av en flott utsikt over Melkøya og verdens største løse blokk av stein Håja.

Da vi seilte fra Hammerfest var det tid for lunch, og deretter måtte nesen smøres før jeg kunne rigge meg til ute i en solstol. Dessverre varte ikke sol-lykken lenge, og jeg ble nødt til å trekke inn i skybaren. Nattens rangling kjentes, så selv om jeg aldri sover på dagtid, fant jeg sengen, og lo godt da jeg våknet i Øksfjord og måtte spole lydboken tilbake en hel time.

På dagens plan gjenstår Skjervøy 30 minutter før middag og Tromsø 1 time og 45 minutter ved midnatt. De arrangerer en midnattskonsert i Ishavskatedralen som jeg er fristet til å melde meg på, men jeg har virkelig funnet roen nå, så vi får se.

Hvis du vil lese om min forrige tur med Hurtigruten, ta gjerne en titt her og her ☺

Belinda Bauer har skrevet mange spennende bøker, jeg har lest og likt alle sammen. Liker du den mørke, fengslende måten Bauer skriver på kan du glede det til Den synske, som er helt på høyde med det hun har skrevet før.

Fra bakpå boken:
Fem små fotavtrykk i sementen er det eneste beviset på at Daniel Buck har eksistert

Annas fire år gamle sønn er forsvunnet. I ren desperasjon oppsøker hun en synsk mann. Men er han den han utgir seg for å være? Har han virkelig synske evner, eller er han en svindler? Politietterforsker Marvel er fullstendig overbevist om det siste. Men gjennom Anna dras han inn i en verden hvor sannheten virker usannsynlig, og der det uvirkelige kan være sant. Er det galskapen som endelig har tatt henne, eller er den nøkkelen til mysteriet?

Forlag: Cappelen Damm

Utgitt: 2016

Sider:

Kilde: Leseeksemplar

Det er et fantastisk persongalleri Bauer har til oss denne gangen. Hun greier med få ord å danne klare bilder inni mitt hode av hver enkelt. Karakterenes veier skal etterhvert krysses på flere måter, men først blir vi kjent med hva hver enkelt har å stri med.

Måten hun skildrer sorgen Anna Buck føler etter Daniel forsvant er hjerteskjærende. Som leser heiet jeg på henne, jeg ville at hun skulle få sitte i fred midt ute i gaten og vaske sønnens fotspor i cementen, jeg hadde lyst å skrike høyt på hennes vegne.

Men, det er ikke bare hun som har noe å stri med. DC Marvel blir tildelt et tulle-oppdrag av sin sjef, hvis kones hund Mitzi hadde forsvunnet. Ivrig etter en mulighet for opprykk tar John Marvel oppdraget, og i forbindelse med denne etterforskningen dukket det opp nye aspekter i en gammel forsvinning.

Presten Latham og kirken han prøver å bygge opp er bakgrunnen for den psykiske kontakten flere av karakterene har med universets hemmeligheter. Noen mystiske krefter er i sving, men Marvel er en rasjonell mann, og har lite til overs for innfall eller synske evner.

I tillegg har vi historien som spinnes rundt bilverkstedet hvor James Buck arbeider. Her holdes den ulovlige innvandreren Ang Nu skjult, en hmong hvis rolle tilførte historien både en god dose svart humor, og for min del, nye kunnskaper om hmong-kulturens ekteskapsritualer.

Belinda Bauer har en stødig penn, spenningen ligger og dirrer i underbevisstheten, språket hun bruker flyter lett og bildene som tegnes for mine øyne syder av skitten gråhet og den loslitte fremtoningen bare engelsk nedre middelklasse kan ha. Anbefales!

Bjørnebok og denkriminellebokverden har også blogget om boken!

Sol kl. 0100 - boken var med på Hurtigrutetur og holdt meg våken om natten ☺☺

Forrige reisebrev sluttet da jeg vurderte om jeg skulle være med til Ishavskatedralen i Tromsø. Heldigvis bestemte jeg meg for å delta på konserten, for dette var kjempefint. Til tross for at det var fire busser med hurtigrutepassasjerer som skulle fraktes ut av båten, inn på bussen og inn i kirken, så gikk det hele utrolig stille for seg.

Musikken vi fikk høre var nydelig. Det var to menn og en kvinne som sto for musikken, som startet med orgel og sang, og fortsatte med cello, piano og sang. Stemmen til solisten var utrolig kraftfull, så tårene trillet flere ganger ☺ Det var godt å finne sengen da vi var tilbake kl. 01:30!

Mastodontisk fjell i innseilingen til Tromsø

Ishavskatedralen i Tromsø ved midnatt

Finnsnes på Senja ble passert midt i min tornerosesøvn, men jeg våknet i tide til litt frokost, like før vi ankom Harstad. Her var det bare et 30 minutters stopp, men jeg fikk meg en runde på land, uten at denne byen gjorde så veldig sterkt inntrykk på meg.
Noe som gjorde inntrykk var ferden gjennom Vågsfjorden og de flotte fjellformasjonene vi så da. Vi passerte også Trondenes kirke, som ligger på et historisk sted med spor tilbake til vikingtiden.

Båten som er oppkalt etter stifteren av Hurtigruten forlot Harstad da vi ankom

Trondenes kirke

Flott fjellrekke lenger ute i Vågsfjorden

Da vi to timer senere nærmet oss neste stopp Risøyhamn, var det med begeistring jeg så på de grunne farvannene her. Øyene lå som pannekaker i sjøen, og vi kunne se bunnen av fjorden fra båten.

Leden var heldigvis godt merket i disse grunne farvannene

Risøyhamn var vi bare innom, før vi satte kursen mot Sortland, med ankomst 1,5 time senere. Dette anløpet var midt i lunchen, så mitt store hodebry ble "skal jeg spise før eller etter Sortland?" Vi har bare 30 minutter i land, og kjenner jeg denne båten rett, så snyter de oss for ytterligere 10 minutter.

Innseilingen til Sortland - det er tydelig at vi nå har kommet til Lofoten

Ferden fra Risøyhamn til Sortland går i trangt farvann, men trangere skulle det blir fra Stokkmarknes til Svolvær. Nå er vi midt i herlige Lofoten, og gjensynsgleden min var "klumpihalsen-stor". Det er så vakkert her, og jeg gikk med store øyne og pustet dypt i magen hele denne dagen.
Stokkmarknes 1 time (dvs. 45 minutter, siden vi alltid er forsinket) Det var i siste liten jeg bestemte meg for å gå i land. Ikke mye å se her, siden jeg valgte å ikke besøke Hurtigrutemuseet som ligger her. Som tidligere nevnt var det Richard With som i 1893 fikk konsesjon på helårsrute langs kysten, og han var selv kaptein på den første turen.

Stokkmarknes - båten du ser på bildet er Hurtigrutemuseet, en gammel utgave av Finnmarken

Turen fra Stokmarknes til Svolvær er liksom plommen i egget. Vi kjørte gjennom det trange Raftsundet, og tok en avstikker inn Trollfjorden. Dette var en mektig opplevelse, og jeg gjorde ikke annet enn å puste dypt og tørke tårer. Her fikk vi se ørn, og vi holdt pusten alle sammen når båten med liten margin, snudde på femøringen og kjørte ut igjen.

Trollfjorden sett fra innerst i bukten

Etter denne heftige opplevelsen måtte jeg ha en liten tur innom lugaren, men siden den ene perlen etter den andre forsvant forbi vinduet mitt, fant jeg ikke roen, så den siste halvtimen mot Svolvær satt jeg pal på dekk. En runde i Svolvær var nok, Svolværgeita var innhyllet i tåke, og på det lille stedet var det vått og grått.
Siden Munch/Knausgård ropte på meg fra lugaren, gikk jeg heller tidlig tilbake til båten, og sikret meg en god-stol i toppetasjen. Her ble jeg sittende og nyte bølgene, til det var på tide å legge seg.

Naturen tett på inn Trollfjorden i dag

Ja, hvorfor ikke bygge naust på motsatt bredd?

Endelig i Lofoten, her er det strender over alt

Er det en Phalacrocorax Carbo? Eller Storskarv om du vil...

Ved innkjøringen til Trollfjorden hilste denne karen på oss

Etter vi så vidt hadde streifet innom Stamsund, snudde vi nesen rett øst, mot neste stopp Bodø. Her var vi midt på natten, så Bodø får seile sin egen sjø, men jeg hadde ambisjoner om å få med meg Ørnes kl. 7:00. Siste del av kvelden ble tilbrakt foran pc`en skravlende med Hege mens jeg fixet bilder og sporadisk fulgte med på lydboken. Etter å ha kneblet kleshengerne og ryddet vekk løse deler, var det bare til å legge seg i gynge-sengen 🙂

Jeg våknet opp i vakre Ørnes, og pustet lettet ut over at toppene på fjellene var synlige. Klokken syv om morgenen hadde jeg utedekket helt for meg selv, og nøt at temperaturen hadde krøpet oppover et par hakk. Nattens bølger hadde gitt seg, så ferden mot neste stopp Nesna foregikk uten en krusning.

I fjor sommer opplevde vi Ørnes i strålende sol, ikke sol i dag men like fint

Etter frokost rigget jeg meg til ved pc`en oppe i salongen, og frotset i alenetid da jeg dypdykket inn i Knausgårds bok om Munchutstillingen, samtidig som jeg slo opp alle bildene som er omtalt på pc`en. (Fordelen med å reise alene er at en kan leve ut alle særegenhetene sine, uten å skjemmes. En kan sitte oppe til langt på morgenkvisten, eller stå opp kl. 06, lese eller blogge uten at noen stiller spørsmål.) Vel, fordypet som jeg var i Knausgård og Munch gikk jeg nesten glipp av Polarsirkelen. Heldigvis tuter båten, så jeg fikk slengt meg etter kamera, i det vi passerte.

Du må følge godt med skal du få med deg denne, heldigvis tuter båten

De andre stoppene i dag var Nesna, Sandnessjøen, Brønnøysund og Rørvik rett før leggetid. Bortsett fra at jeg ville fotografere De syv søstre, hadde jeg ingen andre forventninger til dagen, enn å sitte stille, vente på neste måltid og få hvilepulsen ned i et minimum. Søstrene var ikke i det fotogene hjørnet i dag, så jeg legger ved et bilde av hvordan de flottet seg, sist jeg var her.

De syv tåkesøstrene

Fjellformasjonen De syv søstre - bildet tatt fra Dønnamannen på vår tur i 2013

Og jeg som trodde jeg hadde blogget ferdig om denne turen, så feil kan man ta. I Brønnøysund visste jeg hvor jeg muligens kunne treffe på en blogg-venninne jeg ikke har truffet i virkeligheten. Hun er verdens skjønneste dame, så jeg hadde klar en klem med hennes navn på, og yippi!!! hun var på jobb. Etter en liten prat tuslet jeg smilende og fornøyd tilbake til båten. Anette hadde tipset meg om hvor jeg kunne se landstedet hennes, som jeg håper jeg traff med kameraet mitt.

Om jeg ikke traff på Anette sitt landsted, så er dette i alle fall en fin perle i Brønnøysund

Besetningen på MS Nordkapp gir passasjerene det de vil ha, så de la inn en liten omvei, så vi skulle få se hullet i Trollhatten. Hatten ser man helt fra Brønnøysund, men for å se hullet som går gjennom trollets hatt, må en kjøre litt rundt. Det ble en kald fornøyelse for oss som hadde stilt oss utenfor klar med kameraene, men til slutt fikk vi vår belønning. Flott hva? jeg har lyst å gå både på toppen av hatten, og gjennom hullet, og gjerne også de 7 kilometerne rundt, så her må vi dra Frode!

Torghatten - noen mener det er hullet vi ser ikke hatten, men fjellet synes fra langt borte

Etter den siste natten på båten, våkner jeg i morgen opp i Trondheim og må ut av kahytten før kl. 08:00. Båten går ikke videre før kl. 10:00 så jeg kan spise frokost i ro og mak før jeg triller ut av båten. Kjøkkenet de har på MS Nordkapp er noe helt for seg selv, her har vært så mye godt å smake på, og bukskinnet mitt har virkelig strekt seg. Jeg antar at båten er temmelig full, men alt har gått rolig for seg, uten kødannelser av noe slag, så er du fristet er det bare til å hive seg rundt ☺

Siden jeg nettopp har lest Knut Hamsuns Markens grøde, skal jeg bruke tiden min i Trondheim til å besøke Sellanraa Bok&Bar, som er oppkalt etter Hamsuns hovedperson. Dagen er hvitt som et ubrukt lerret, så jeg skal gjøre en siste innsats for å se om jeg muligens, endelig skal greie å kjede meg litt ☺

Tusen millioner takk til den fantastiske familien min,

som tente på Susanne sin idè,

om å gi meg oppfyllelsen av en drøm,

i femtiårsgave.

Dette har virkelig vært

a dream come true

💜💙💚💛💗

Du kjenner kanskje Carlos Ruiz Zafòn fra Vindens skygge og de to bøkene som fulgte denne. Jeg elsket de bøkene og ble kjempeglad når jeg plutselig satt med forfatterens debutroman i hendene. Tidlig på 90-tallet sendte han dette manuset inn til en konkurranse for ungdom. Han vant konkurransen, og med det begynte ballen å rulle. Tåkens hersker er den første av tre frittstående bøker, som alle kommer ut høsten 2017.

Fra bakpå boken:
Spania 1943, krigen herjer. Unggutten Max flytter med familien til et gammelt hus som viser seg å ha sin helt egen historie. I enden av stranda, i fyrtårnet, bor jevngamle Roland som tør svømme ned til skipsvraket som ligger like utenfor.
Det var bare èn som overlevde da skipet sank, eller er også han død...?

Med det lover forlaget oss en intelligent, velskrevet og poetisk grøsser ☺

Forlag: Juritzen
Utgitt: 1993/på norsk 31.08.2017
Sider: 231
Kilde: Leseeksemplar

Det var virkelig en grøsser dette her, et fantasifullt eventyr må jeg få kalle det, men absolutt en historie som holdt meg fengslet. Jeg kjenner igjen Zafons måte å skrive på fra voksenbøkene som kom senere, og vil påstå at han gjorde en utrolig bra debut med denne boken, for den har et godt språk og et glimrende uttenkt plott.

Det er en historie med mye som skjuler seg i skyggene, mye tåkedis og uforklarlige hendelser. En katt med menneskelige trekk, statuer som skifter stilling, en klokke som går baklengs og en mengde andre små hint om at det er noe mystisk på gang.

Karakterene er tydelig utmeislet, men stedet vi er på kunne vært hvor som helst. På grunn av de engelsk-klingende navnene, så jeg for meg den forrevne sørkysten av England, da jeg leste, selv om jeg visste at dette skulle være i Spania. Det finnes ikke spor av 2. verdenskrig i denne historien, men grusomhetene finner vi i handlingen allikevel.

I tillegg til familien Carver som flytter til dette lille stedet, møter vi bestefar Victor Kray og hans barnebarn Roland. Det er hos disse to hemmeligheten ligger skjult, og når Max og familien hans flytter inn i Fleischmanns gamle hus ved stranden, vekker de til live gamle spøkelser.

Dette er en lettlest slukebok som jeg gjerne vil anbefale ungdom helt ned i 10 års alder, så lenge de er åpen for hva grøssersjangeren innebærer.

Min bok var med på tur med Hurtigruten

Det går i Munch hos meg for tiden. Tidligere i vår besøkte jeg Oslo og Munchmuseet, men akkurat da mamma og jeg var der, fikk vi bare tilgang til en liten trøste-utstilling, siden det var en knapp uke til Knausgårds store utstilling skulle åpne.
Jeg besøkte Munch-samlingen i Bergen i stedet, og har nettopp lest Lise Strømmes roman hvor Edvard Munch har en rolle. Er du hekta på Munch i litt leken tilnærming, kan jeg også anbefale Steffen Kverneland sin roman Vampyr, og Torstein Velsands bok Ibsen og Munch.

Forlagets presentasjon:
Hva vil det si å være en av verdens største kunstnere? Hva var det med Munch som skilte ham ut fra hans samtidige, og som gjør at vi fortsatt ser på hans kunst og snakker om den? Karl Ove Knausgård nærmer seg Munchs bilder i et forsøk på å finne ut hva som stod på spill i dem, og på hvilke måter de lever videre i kulturen. Han oppsøker noen av Munchs steder, og han snakker om Munch med kunstnere og kunstkjennere, men først og fremst skriver han om sitt eget forhold til Munch, aldri langt unna det like grunnleggende som naive spørsmålet om hva kunst er og hva vi egentlig skal med den.

Forlag: Oktober

Utgitt: 2017

Sider: 233

Kilde: Leseeks

Etter å ha lest en lettlest ungdomsbok og en slukekrim på Hurtigruten, var tiden kommet til sakprosa. Det er ikke fritt for at jeg tok litt sats, siden jeg forventet mye sak og lite prosa, men sannelig ble jeg overrasket over hvor "tilgjengelig" denne boken var!

Boken er delt i tre, men her er ingen kapitler eller overskrifter, som gjør det lett for strukturerte lesere å på forhånd vite hvordan dette best kan gripes an. Knausgård sier dette om utstillingen: «Jeg ville vise ukjente bilder, ut fra forestillingen om at man da kunne se Munch som for første gang, som det han var, en maler som aldri falt til ro, og som aldri stivnet.» Kanskje det er denne tanken han har hatt med boken også, at leseren bare skal stupe inni det, som for å se Munch for første gang?

I teksten sin nevner han selvfølgelig mange bilder, noen av dem er vist ved slutten av hver del, men der uten tittel. Et register over de 14 bildene som er gjengitt i boken fant jeg helt bakerst, noe som hjalp meg til å finne hode og hale på bildeskildringene hans.

I innledningen forteller Knausgård om sitt forhold til maleriet Kålåker. Jeg hadde allerede sett på bildet uten å greie å formulere tanker om annet enn de konkrete sidene ved bildet, så jeg er himmelfallen når jeg hører hva bildet får Knausgård til å føle. Skal si jeg har mye å lære!

Dette er ikke en biografi om Edvard Munch, men vi lærer mye om kunstneren gjennom kunsten hans. I mangel av merkelapper har jeg gjort noe jeg aldri gjør, jeg har brukt kulepenn i boken. Det ble mange streker og kryss i margen, noe som tilsier at jeg lot meg begeistre. Jeg skal ikke prøve å gjengi boken, men gjør meg her et lite utvalg av det jeg festet meg ved. Det var spennende å høre om hvordan Knausgård har valgt mellom de 1000 maleriene og 20000 trykkene som fantes i Munchmuseets arkiver. Hvordan utstillingen er satt sammen, for at det hele skal fremstå som harmonisk og for å hedre Munchs serielle preferanser.

Munchs bilder er distinkte og kraftfulle i sin utstråling. Det selvbiografiske er hele tiden nærværende.
Han malte hele livet, helt til han døde på Ekely 80 år gammel
Den livslange virksomheten hans kan deles inn i fire faser
Han jobbet med sinnstilstander, følelseskonflikter og minner
Munch vs Hamsun - Skrik vs Sult
På grunn av informasjonstomheten er bildene gåtefulle og ofte vagt truende, mange forbundet med meningsløshet og fortidstap eller død.
Han var finstemt overfor omgivelsene, inntrykksvar og han oppfattet stemningene rundt seg.
Det finnes ingen regler i kunsten, bare konvensjoner
Hvorfor en flom av inntrykk påvirker noen mer enn andre
Munch ladet alle bilder med sitt eget - sine egne minner, sine egne stemninger og sine egne, personlige erfaringer - og gjorde det i sin egen stil med en egen motivkrets, slik at vi, dersom vi er åpne mot bildene hans, kan se det han så, og føle det han følte.

Da jeg leste gjennom boken for andre gang satt jeg ved pc`en og slo opp alle bildene etterhvert som de ble nevnt i boken. Dette var en spennende øvelse som jeg anbefaler, for den som vil lære og lese mer inn i hvert enkelt bilde.

Knausgård skriver drivende bra, med et flott språk uten for mye akademia. Det er lett å la seg rive med, også for de av oss som er noviser innen kunsten å forstå kunst.

Så mye lengsel på så liten flate ble lest den dagen på Hurtigruten da ferden gikk i trange fjorder omgitt av høye spisse fjell. Mitt hjerte var allerede sprekkeferdig av alt det fantastiske jeg hadde sett, så da jeg avsluttet dagen med Munchs bilder og Knausgårds tekst, gjorde det sterkt inntrykk.

Boken er blitt til i forbindelse med Karl Ove Knausgårds samarbeid med Munchmuseet om utstillingen Mot skogen – Knausgård om Munch, 6. mai–8. oktober 2017, der han blant annet har valgt ut flere malerier, grafiske trykk og skulpturer som aldri før har vært utstilt.

Vil du vite mer om hva Knausgård skriver om i boken kan du ta en titt på bloggen til Rose-Marie hvor hun har skrevet et mer detaljert om innholdet!

Munch-museet i Oslo

Vi har også masse flott Munch-kunst i Kunstmuseene i Bergen

Edvard Grieg museum - Troldhaugen

Nå har jeg besøkt to av de tre kunstnerhjemmene som Kunstmuseene i Bergen driver. Siljustøl var først ut og nå altså Troldhaugen, som var hjemmet til Edvard og Nina Grieg. Jeg har vært her tidligere, men da gikk vi bare litt rundt i hagen før vi overvar en konsert i Troldsalen.

Regntunge søndager er perfekt å bruke til museumsbesøk, men jeg var heldig å få noen små gløtt i fossregnet da jeg besøkte hagen. Museet består av det moderne bygget på bildet over, hvor selve utstillingen ligger. Her kan du kjøpe billett, souvenirer og kaffe. Egentlig var det ikke så mye å se, for selve utstillingen her inne er så liten at jeg kunne hatt hele denne seksjonen i stuen min, og det vi fikk se var bare plansjer med informasjon du kan få med et raskt søk på google.

Litt skuffet gikk jeg videre til hovedhuset til Grieg og Nina, og håpet å få kjenne litt på stemningen fra da de bodde her, men her var det heller lite å hente. De to rommene vi fikk komme inn i, var halvert med tau, og rommene inneholdt bare noen veldig utslitte møbler, som ikke ga noen vibrasjoner. Jeg tok også turen ned til Komponisthytten men der fikk man ikke komme inn.

Komponisthytten

Han står og følger med :)

Jeg sto i stuen til Edvard og Nina da jeg forgapte meg i utsikten

Det som reddet dagen for meg var foredraget jeg fikk med meg. De har en foredragsserie hver dag kl. 14:15 som varer i rundt 20 minutter. Her er det ansatte på KODE som presenterer det som skal være deres personlige favoritt, av verkene til Grieg. Jeg fikk ikke med meg navnet på han som snakket i dag, men han var veldig flink, og det han fortalte om Griegs eneste symfoni var artig å få med seg.

Kort fortalt:
Symfonien er det musikkstykket som skiller klinten fra hveten, når det gjelder bra og mindre bra komponister. Da Grieg ble uteksaminert fra Leipzig, reiste han til København og møtte Niels Gade, en dominerende skikkelse i dansk musikkliv og en ekspert på symfonier. Han anbefalte sin venn å reise hjem og skrive en symfoni, og det gjorde han.

Symfonien sto ferdig i 1865 og i tilbakemeldingene ble han berømmet for gode idèer, flotte mønstre og livlig fantasi.

Samme år hørte han symfonien til komponistkollega Johan Svendsen, og ble veldig kritisk til sin egen symfoni. Han arkiverte notearkene, og sammen med dem la han en lapp hvor det sto "Må aldri bli fremført".

Partituret lå i Bergen Offentlige Biblioteks kartoteker fra hans død og like til på midten av 70-tallet når Festspillene sammen med Arne Nordheim og Harald Sæverud søkte om å få dem frigjort. De fikk nei fra BOB, som sammen med Griegs arvinger ville respektere hans vilje. Det var en stor debatt i mediene rundt spørsmålet om symfonien skulle frigjøres eller ikke, men det var ikke før de ble fintet av noen russere at notene kom frem i lyset.

I 1981 hadde noen "forskere" (hermetegnene satt av meg) fått en kopi av symfonien av biblioteket. De skulle brukes i forskningsøyemed, men hahaha... stykket ble fremført av Moskva Radios Symfoniorkester. Da var det jo ikke noen grunn til å holde Edvard Griegs stykke hemmelig lenger, og det ble frigjort også i Norge, og ble fremført på Festspillene samme vår.

Det jeg hørte av stykket i dag var aldeles nydelig, så jeg skjønner ikke hva han var så beskjemmet over. Har du lyst å høre er symfonien kun et googlesøk unna 😊

Barneboken Tusen ønsker av Wilhelmsen og Winther er gitt ut på et lite forlag med samme navn. Jeg vet at mange er kritiske til selvpublisering, men denne gangen er jeg imponert over boken jeg har i hendene.

Historien og illustrasjonene står like sterkt i denne boken, og begge deler gjorde inntrykk på meg. Akvarellene til Petter Winther er satt i nydelige duse farger holdt i gult, grønt og blått, med bare få kontrastfarger. Den tynne svarte konturstreken står godt alene, men er også et flott virkemiddel for å fremheve detaljer i bildene.

Jeg stoppet lenge opp ved hvert bilde, og merket at pulsen sank mens jeg leste, dette var virkelig nydelig.

I handlingen møter vi først den snille dronninghumlen, som har plukket ut sine aller mest tålmodige og snille humler for å ta vare på de små som ligger trygt nede i jorden og venter. De får alt de trenger for at de skal bli store og sterke, og de små blomsterfrøene blir forberedt på hva som skal skje når solen kommer.

Våren kommer og frøene spirer i solen. Det lille frøet Lucy viser seg å være en løvetann med en vakker gul hatt. Blåklokken som er bestevennen hennes sier at hun ligner på en sol, og det liker Lucy og høre. En dag blir blåklokken og mange andre plukket av små barnehender, men Lucy blir stående. Hun får høre at hun er ugress og ikke kan få være med. Dette gjentar seg flere ganger, men Lucy vet ikke hva ugress er for noe, og hun skjønner ikke hvorfor hun blir stående ensom tilbake.

Det er bedre å bli elsket av noen enn likt av mange.

Humlene trøster Lucy, og når høsten nærmer seg og Lucys hatt har blitt grå av frø kommer det endelig noen mennesker å plukker henne. Hun fryder seg av å være fri og høyt oppe i luften og hører på menneskene som priser løvetannen.

Dette er en historie for barn som handler hvilken betydning det har å være et godt medmenneske. Om hvordan vi best kan være snill med hverandre, og hvordan alle mennesker er unik, på sin helt egne måte.

Dette er en bok jeg ble i godt humør av, til tross for at det er litt trist underveis, så er det en bok full av håp og glede, hvor moralen er pakket pent inn. Nå gleder jeg meg til å ta boken med i barnehagen og lese den for 3-åringene mine ☺

Illustrasjonene under er fotografert fra boken.

Forlag: Wilhelmsen/Winther

Utgitt: 2017

Sider inkl. illustrasjoner: 13

Kilde: Leseeksemplar

Det var en episk beretning av dimensjoner, jeg lyttet til da jeg var på tur med Hurtigruten for en uke siden. Boken er kjempelang, og mange handlingstråder trekkes inn fra forskjellige tidsepoker, som på eminent vis ble flettet sammen til et stort fargerikt bilde av USA i en tidsalder preget av endring.

Forlagets presentasjon:
Samuel Andresen-Anderson er 11 år gammel da moren Faye plutselig reiser fra ham og faren. Det skal gå tyve år før han ser henne igjen. Når hun kaster en stein etter en republikansk presidentkandidat, dukker navnet hennes opp på alles lepper.

Mediene beskriver Faye som en radikal hippie med en broket politisk fortid, men så vidt Samuel vet, var moren hans en helt alminnelig pike fra Iowa som giftet seg med ungdomskjæresten. Men når Samuel begynner å grave i familiens historie, en reise som tar ham fra den amerikanske landsbygda på 50-tallet, via ungdomsopprøret i Chicago i 1968 og helt til det kalde Nord-Norge der bestefaren hans kom fra, finner han hemmeligheter som tvinger ham til å se sin mor - og seg selv - i nytt lys.

Romanen begynner med at den tilårskomne Faye, av en grunn som fremdeles er ukjent for leseren, kaster grus etter den republikanske presidentkandidaten. Denne handlingen, som er like truende som et hjertesukk, får uante konsekvenser for henne.
Samtidig i en annen handlingstråd blir vi kjent med Samuel som er lærer, wanabe forfatter og ivrig spiller av dataspillet Elfscape. På nettet møter han Pwnage, en like ivrig spiller, som også får sin historie fortalt.

Samuel blir oppsøkt av sin forlegger, som for mange år siden ga ham et forskudd for å skrive en ny bok. Denne boken kommer aldri, og han vil ha forskuddet tilbake. Det har akkurat gått opp for Samuel at Pensjonistterroristen som det snakkes om i alle medier er hans egen mor, som han ikke har sett på 20 år. Han lover forleggeren sin at han skal oppsøke henne og skrive en bok om henne.
Herfra tas vi med tilbake i tid, til Samuels barndom, vi hører om forholdet hans til sin mor og om hans vennskap med tvillingene Bishop og Bethany.

I sekvenser er vi tilbake i nåtid, hvor Laura Pottsdam, en av elevene til Samuel gir ham problemer. Hun er en notorisk juksemaker og snor seg ut av de utroligste løgner, og Samuel blir fanget midt oppi dette nettet.

En annen sekvens tar oss med helt tilbake til 50-tallet når Samuels mor er ung og skal gå videre til college. Vi hører om Faye og venninnen Alice og opptøyene de ble en del av. Det politiske synet som blir skildret i denne delen er skremmende, og tanken på Trump (og hvis en trekker det langt, The Handmaids tale) gir denne delen den mest aktuelle auraen.

Det som vekker min nysgjerrighet er spørsmålet, "hvorfor reiste Faye fra Samuel?" og også "hvorfor kom Faye plutselig tilbake fra College da hun var ung?" Disse to spørsmålene får vi svar på, men noe jeg undret meg over var hvordan Samuels hat overfor moren kunne bli så sterkt, at han satte seg fore å heller knuse henne, fremfor å komme henne i møte, når han endelig finner henne igjen.

Nathan Hill bruker et fint språk og har med Nøkken skapt en løk av en bok. Her trekkes vekk lag etter lag, mens leseren underveis blir både overrasket, forferdet og lattermild. Handlingen henger sammen, selv om en ikke ser hele bildet før en nærmer seg slutten.

Jeg utfordres av bøker, hvor handlingen avviker fra utgangspunktet med lange sekvenser som tilsynelatende ikke har noe med "saken"å gjøre, så det tok meg litt tid å finne roen, før jeg klarte å sette pris på det jeg hørte. Spesielt godt likte jeg slutten, hvor spørsmålene rundt Fayes far fra Nord-Norge får sine svar, og hvor tilgivelse og storsinn gir en fin sluttstrek.

Les gjerne Berit sin flotte omtale av boken!

Forlag: Lydbokforlaget (Gyldendal)

Utgitt: 2017

Lyttetid: 23 timer og 49 minutter

Kilde: Lytteeksemplar

Hjerteknuser av Geir Tangen

Hvis helvete var av is av Bernard Minier

Månedsoppsummering for vakre mai

Høysensitive barn i barnehagen og hjemme av Birte Svatun

Min pinselanghelg med Ti-på-topp i fokus

Skinnet bedrar av Agnes Lovise Matre

Drømmetyderens død av A.J.Kazinski

Resten av de 17 hyttene på Ulriken er besøkt!

KODE 4 - Bergen og verden og en liten bit modernisme

Markens grøde av Knut Hamsun

Endelig var det min tur å lese Malerens muse av Lisa Strømme

De som faller - en spenningsroman av Noah Hawley

Hurtigrutetur fra Kirkenes til Trondheim - del I av II

Den synske av Belinda Bauer

Hurtigrutetur fra Kirkenes til Trondheim - del II av II

Tåkens hersker en roman av Carlos Ruiz Zafòn

Så mye lengsel på så liten flate av Karl Ove Knausgård

Søndagstur til Troldhaugen - Edvard Grieg museum

Tusen ønsker av Cathrine L. Wilhelmsen og Petter Winther

Nøkken av Nathan Hill