Tine sin blogg - litteratur, kultur og tur

Mamma og jeg har hatt noen innholdsrike timer i Oslo. Med bare en overnatting, ble det et tett program, og mange skritt på telleren, men været sto oss bi og gjorde det til en flott opplevelse.
Lørdagens runde startet (selvfølgelig) på Eldorado, den beste bokhandelen i hele verden. Boken jeg hadde tenkt å kjøpe hadde de dessverre ikke, (Malerens muse av Lise Strømme) så den er nå bestilt på ARK`s glimrende klikk & hent tjeneste.
Da jeg så Margareth Atwood sine bøker, undret jeg meg over at de ikke benyttet seg av, at den nye serien, som bygger på romanen Tjenerinnens beretning har blitt en kjempe suksess, for den boken glimret også med sitt fravær i hyllene til Eldorado. Selv har jeg lest den for noen år siden, det var min første dystopi, og den ga mersmak, for jeg har lest mange flere etter denne.

Min skjønne mamma på Eldorado

Etter en runde hvor vi forsøkte oss på litt tafatt shopping gikk vi til Amundsen bryggeri og spiseri for å spise middag. Årsaken til at butikkrunden ble litt amputert var menneskekaoset langs Karl Johan siden dette var dagen for det store Sentrumsløpet. I dag så vi flere svette lycrakledde mennesker enn pene fruer, men stemningen var stor og de fleste tok kø-kaoset med godt humør.

På Amundsen fikk de beholde sitt store ølutvalg, siden vi koste oss med hvitvin og deilig fish and chips, til det var tid for helgens høydepunkt, og årsaken til at vi reiste til Oslo, nemlig Nationaltheatrets tolkning av Shakespearestykket Som dere vil. Som de drevne teatergåerne vi er, bestilte vi vin til pausen før vi klatret inn på orkesterplass og tok til å studere kulissene. Jeg ble litt skeptisk da jeg så de enkle og moderne kulissene som sto fremme, men det tok ikke lang tid før jeg var frelst. Her var det høy musikk, full fart og mye humor. Skuespillerne var kjempeflinke, og stykket var veldig bra. Med seg på scenen hadde de en kube laget av blader, som skuespillerne stupte inn og ut av. Det ble klatret i de store kubene, og forskjellige scener ble spilt ut i disse boksene. Det funket veldig bra, og jeg likte godt det at de inkluderte musikerne som satt på scenen i skuespillet. Bertine Zetlitz medvirker i forestillingen med flott sang, og hun står også oppført som medansvarlig komponist og forfatter av sangtekster. Zetlitz var ikke det eneste kjente navnet blant skuespillerne, vil du vite hvem flere som var med, ta en titt på Nationaltheatret sin side.
Bor du i Oslo kom deg på teateret i mai, du vil ikke angre!!

Kvelden ble avsluttet på Olivia i Østbanehallen, før vi tuslet tilbake til vårt kjempeflotte hotell, som jeg virkelig skal bruke flere ganger. Comfort på Karl Johan har en utrolig flott restaurant og bar, og hotellet er utrolig smakfullt innredet. De tilbyr wifi, utsjekking så sent som kl.18, treningsrom og en fantastisk frokost.
Søndagen hadde vi formiddagen på oss før vi skulle fly hjem, og på planen sto Munchmuseet. Siden vi brukte mye kortere tid på å gå til Tøyen fikk vi besøkt Norges eldste Botaniske hage før museet åpnet.

Vi var litt uheldig med timingen for vårt besøk til Munchmuseet, for akkurat nå holdt de på å rigge ned en utstilling for å sette opp en ny som skal åpne neste lørdag. Men som plaster på såret var det gratis adgang til festsalen hvor et lite utvalg av Munchs verker hang fremme.

Signert Steffen Kverneland

Temaet var Munch og det moderne bylivet, og med kompendie i hånd, gikk vi rundt og nøt de flotte bildene. Vi så også slutten på filmen de viste, og helt til sist viste de oss skissen av det nye planlagte Munchmuseet, en bygning som diskusjonen går hardt rundt.

Jeg har vært og hørt Munch-kjenneren Steffen Kverneland snakke om sin bok Vampyr, men også om Munch og det nye museet, og jeg er helt enig med ham at det nye museet skulle hatt en langstrakt arkitektur, som henspeiler på livsfrisen til Munch, og hans kjærlighet til kystlinjene i Åsgårdstrand. Vil du lære mer om Edvard Munch, ta gjerne en titt på museets flotte nettside!
Sjekk ut gatekunsten vi passerte etter vi hadde vært på museet! Gjett om jeg gikk bananas da jeg så Steffen Kvernelands kunst på en kjempevegg 😊😊😊

På vei tilbake passerte vi Oslo fengsel, og siden Olsenbanden er en del av historien vår gikk vi opp allèen som fra nå av skal hete Egon Olsens allè. Tilbake i sentrum vandret vi videre ut på Tjuvholmen hvor vi satte oss ned i solen, og drakk kaffe. Sko ble sparket av, og leggene som trengte litt påfyll av solstråler hadde det godt, og vi kulte `an så lenge vi greide, før vi la turen via slottet og igjen satte nesen mot Oslo S(entralbanes)tasjon.

Allèen opp mot "Botsen" som fra nå har fått navnet Egon Olsens allè

Kunst er kunst

Uteområdet til Astrup Fearnley er nydelig utsmykket

Folgefonna - godt zoomet fra Vidden

Jakten på hytter i byfjellene fortsetter, og i dag var vi tre stykker som gjorde nytte av finværet til en langtur. Vi startet fra Ulriken og langet i vei på ganske så tørre stier. Været var nydelig, og jakkene kom fort av på to av oss. Heldigvis var vi tidlig ute, så noe 1.mai-tog-følelse fikk vi ikke.

Vi ankom første hytte, 40 minutters gange fra Ulriksbanen. Valhal ble oppført i 1896 og er den eldste eksisterende hytten på byfjellene. Ungdommene som satte opp hytten kalte seg guder og levde i en egen verden av pionerånd høyt til fjells. Dagens eiere holder denne tradisjonen med gudenavn i hevd, og Odin (kalt Bjørn Blytt til hverdags) forteller i boken min om hytten og hvordan den er brukt i dag.

To glade turgåere foran Valhal

Byfjellenes høyeste punkt 674,5 moh ligger mellom Valhal og neste hytte på turen, Skjulet. Like bak ligger Hauggjelsvarden, en topp som er mer besøkt og har bedre utsikt enn det høyeste punktet som ligger litt innpå fjellet.

Frode ved varden som markerer høyeste punktet på de bergenske byfjell

Den lille hytten Skjulet ligger i Blomlien på Vidden. I motsetning til Valhal som er eldst, er Skjulet en av de yngste hyttene, og en av veldig få som ble bygget etter 1945. Skjulet er også den hytten på byfjellene som har den høyeste beliggenheten på 650 moh. Det var fint å gå denne lille avstikkeren fra turtraseen Ulriken-Fløyen (også kaldt Vidden), vi kunne se bort på den godt brukte løypen og fryde oss over å være nesten alene på vår sti. Etter Skjulet derimot vandret vi inn på stien vi også, for å passere neste hytte.

Ved Skjulet var det tid for en kaffetår

Midt på Vidden finner vi så hytten Bamsehi. Denne ligger nærmest på stien, og de fleste bergensere har nok sett denne hytten på sin vandring fra Ulriken til Fløyen, eller motsatt vei. Hytten ble bygget i 1910, også den av en kameratgjeng i sin tidlig ungdom. Som så mange andre av hyttene i byfjellene ble Bamsehi brukt til oppholdssted da tyske tropper okkuperte Bergen 9 april 1940. Den nåværende eieren kjøpte hytten i 2011, og lover i boken å rehabilitere Bamsehi, som ser ut til å trenge dette. Dette er den eneste hytten av de 47 av 57 hyttene på byfjellene jeg har besøkt hvor det henger et stort "Privat" skilt på veggen. Dette var lite sjarmerende, og jeg håper inderlig den nye eieren kaster dette på bålet, når han er i gang med rehabiliteringen.

Bamsehi som sårt trenger en oppussing

Fin utsikt er det ved Bamsehi

Turen vår ble avkortet ved at vi gikk ned Jordalsskaret og ble hentet nede ved veien. Skrittelleren min viser 22000 skritt og 16 km. så den bratte nedstigningen kjentes godt i beina.

Nå har vi besøkt tilsammen 47 av de 57 byfjellshyttene, som jeg har utfordret meg selv til å besøke i år. Følg gjerne med på trim- & kulturprosjektet 2017.

April ble en kort lesemåned for min del, siden jeg var ultrasosial og opptatt på annet hold, de første 17 dagene. Litt ble det da lest, og noen kulturelle opplevelser fikk jeg også.

Skal jeg trekke frem en bok denne måneden, må det blir den eneste sekseren, nemlig Sondre Midthun sin nye roman. Den tok tid å lese, og omstendighetene var langsomme, men ahh... for et språk, denne anbefaler jeg sterkt!

Dette har jeg lest denne måneden:

Krim/thriller: 3

Romaner: 6

Skuespill: 1

Bokbloggpris: 2

Den første uken i mai blir travel, da jeg skal stelle til til fest hjemme neste helg. Jeg skal også på teater og har en skritteller som skriker på rettferdighet. Litt manuslesing grisler jeg også med, men jeg håper å få lest ferdig Jørgen Brekke sin Avgrunnsblikk, som startet veldig bra.

I serien "Tine gjør ting hun aldri har gjort før" kan jeg nevne at jeg har kjørt jetski, snorklet, gått tur i jungelen og vært på romsmaking. Å være på cruice var en opplevelse jeg aldri ville vært foruten. Sist helg var jeg i Oslo med mamma og vi så Som dere vil av Shakespeare på teater og besøkte både Botanisk hage og Munch museet.

Med det ønsker jeg alle lesehester og ivrige bloggere en riktig fin lesemåned!

Både forfatter og bok var helt ukjent for meg da jeg begynte å lese, og hadde jeg lest bakpå boken hadde jeg sikkert satt den tilbake i hyllen. Jeg var på jakt etter den tynneste boken i ulest-hyllen, og Guttene fikk heldigvis sin store sjanse. Boken har fått den prestisjetunge Augustprisen i hjemlandet, den var også nominert til Nordisk Råds pris for barne- og ungdomslitteratur, og herved slår jeg et slag for den her på bloggen.

Forlaget om boken:
Vi fylte fjorten år den våren, Bella, Momo og jeg.
På vinterettermiddagene var vi som oftest på Momos rom, men i sommerhalvåret var vi i hagen til Bella, eller inne i veksthuset hvis det regnet. Vi lyttet til insektene og så fuktdråpene tørke på kronbladene når solen brøt fram.
Vi levde midt i dette fargesprakende, og det fikk meg til å glemme at jeg var Kim, at jeg hadde en kropp som vokste og sprengte. Veksthuset var en frisone, et sted å gå til der andre lover gjaldt.
På dagtid må Kim og venninnene Bella og Momo leve med krenkelsene fra guttene på skolen, men om natten drikker de nektar fra en fantastisk blomst som forvandler dem til gutter.
Kim får aldri nok av friheten den andre kroppen gir , og som gutt blir hun også forelsket i Tony. Sammen opplever de spenning og en gjensidig tiltrekning, men som jente er ikke Kim interessant for Tony.

Blomsten på coveret er den egentlige hovedpersonen i romanen, for hadde det ikke vært for nektaren fra denne blomsten så hadde ikke eventyret åpnet seg for de tre jentene.

Denne romanen har en handling som er vanskelig å skildre. Prøver en å gå dypere enn de korte trekk som forlaget har holdt seg til, vil det bare høres banalt ut. Dette handler ikke bare om tre hormonelle og søkende fjortiser som tester ut gutter. For å bli kjent med seg selv på nytt, sånn som ungdom gjerne må, søker ikke jentene ut, men heller innover i seg selv.

Her er elementer av utkledning og skuespilleri, av forstillelse og eksperimentering. I tillegg opplever vi spenningen når Kim og Tony slår seg sammen og skal på tokt, og ensomheten når hun mot slutten trekker seg helt tilbake.

Det er noe eventyrlig over romanen, for leseren må akseptere at en kropp kan forvandle seg (til det ugjenkjennelige) for så å vende tilbake til normalen etter en natts søvn. De tre jentene er mye overlatt til seg selv av sine foreldre, men de har hverandre og har et helt spesielt vennskap. Nektaren de drikker åpner et hull i virkeligheten, som på godt og ondt gir dem innsikt og erfaringer å ta med seg.

Da jeg nærmet meg rekkehusområdet, var sokkene slitt i stykker. Beina mine var numne av kulde helt opp til knærne, men jeg hadde ikke vondt og kjente ikke at jeg var våt. Hodet mitt var et hull, tankene var blemmer som hadde sprukket. Jeg dro hendene over kinnene, kjente sårene fra kvistene som krigsmaling i ansiktet.

Språket i romanen er nydelig, med få ord greier forfatteren å sette farge og personlighet både på mennesker og blomster. Det er Kim som har den ledende fortellerstemmen, og det er også hun som ikke greier å gi slipp på friheten de har opplevd som gutter.

Til tross for at jeg er ute av min mest utforskende ungdom, traff denne boken meg på en fin og litt undrende måte, så jeg anbefaler den gjerne videre til voksne.

Forlag: Gyldendal
Utgitt: 2011/på norsk 2017
Sider: 191
Kilde: Leseeksemplar

Jeg fant en bloggomtale av boken og det var Alettesbokverden, titt gjerne innom henne!

Det er ikke mange ganger i livet bursdagen er så rund som når man fyller 50. Jeg er så heldig at jeg blir feiret tre ganger, først med cruise i Caribien, så i går sammen med familien, og i kveld kommer et knippe gode venner på besøk. I tillegg har min fantastiske datter jobbet hardt for at jeg skulle få det eneste jeg ønsket meg, nemlig en tur med Hurtigruten. Tusen takk hele familien min som har vært med å spleise på at jeg skal få avslutte det jeg begynte på, da jeg tok Hurtigruten fra Bergen til Tromsø!! Om en drøy måned reiser jeg fra Kirkenes til Trondheim, og har da fått sett hele strekningen.
Woao, woao, woao..... jeg tror det nesten ikke, og gleder meg helt vanvittig 😊😊😊

Den oppmerksomme leser av bloggen min har nok lagt merke til at det har vært uvanlig lite action på bloggen den siste uken. Det er sjelden jeg har det så travelt at jeg ikke har tid til å lese og blogge, men nå har jeg opplevd det også. I ledige stunder har jeg kost meg med Jørgen Brekke sin nyeste Avgrunnsblikk, som kommer ut 18 mai, gled dere, jeg sier ikke mer.

I formiddag skal det slikkes sol på bytur med min kjære med påfølgende fest med gode venner. Det er ikke noe problem å nå den mondene alder, når en har det så godt, måtte fortsettelsen bli like bra 😊

Ønsker alle som er innom i dag en riktig strålende helg!

Dette skjer ikke er Ida Ringdal sin debut som forfatter. Hun har ennå ikke fylt 30, men viser med diktsamlingen sin at hun har en skarp iakttagelse av livet.

Diktsamlinger er ikke min sterkeste litterære side, bare så det er sagt. Jeg har lest en del, og fått mye ut av noen, litt ut av andre og absolutt ingenting ut av en god del.

Dette skjer ikke er en diktsamling jeg hadde stor glede av å lese. Vi møter en anonym jeg-person som ikke har det så godt med seg selv. I små treffsikre betraktninger tar hun leseren med inn i sitt eget sjelsliv, som åpningsdiktet i boken:

det er så mye galt med meg
hvis jeg var en hund ville jeg blitt avlivet for lengst
det er en helt syk ting å si
nettopp

Diktene er korte og bare delvis utstyrt med en tittel. Først på side 30 dukker den første tittelen opp, og siden jeg er kronologisk anlagt, forsøkte jeg i andre gjennomlesning å finne system og sammenheng. Mitt råd til den uerfarne diktleser, dropp det! diktene er nydelige, det er bare til å ta det inn med sjelen fremfor hodet.

Hovedpersonen er i ubalanse, og har noen arr på sjelen som leges. Hun er forelsket, og sliter med kvaler og tanker som alle unge mennesker har i denne fasen, men det er mye å kjenne seg igjen i for oss voksne også.

jeg er full
jeg smiler og danser
du trenger ikke å snakke med meg
jeg vil bare at du skal tro
at jeg har det gøy
du er uperfekt
på en litt sånn perfekt måte
jeg må spy

Er du ukjent med å lese dikt, men har lyst å forsøke, så er dette diktsamlingen for deg. Jeg anbefaler den gjerne videre, og vil ha den i tankene til Bokbloggerprisen 2017, for dette var bra greier!

Forlag: Tiden

Utgitt: 2017

Sider: 78

Kilde: Leseeks

Vil du lese noen flere av diktene kan du ta en titt på omtalen til Beathes bokhjerte, hun skriver også varmt om samlingen til Ida Lòrien Ringdal. Titter du innom Artemisias samleinnlegg, kan du se hva hun synes om boken, og lese et par andre utvalgte dikt.

Brekkes serie med Odd Singsaker, er en riktig godbit i sjangeren. Avgrunnsblikk er den femte boken i serien, som ofte har tråder langt tilbake i historien.

Forlagets presentasjon:
Femundsmarka 2016: Odd Singsaker og Felicia Stone drar på tur til en øde utleiehytte. Når de kommer fram henger det et lik fra taket. Singsaker gjenkjenner den avdøde som enken etter et drapsoffer i en gammel sak.
Trondheim 1997: En jente på elleve år forgifter sin egen far med sovepiller og kommer unna med drapet. Det eneste stedet hun deler sin mørke hemmelighet, er i dagboken hun kaller Skyggenes bok.
Trondheim 2009: Den unge studenten og wicca-utøveren Fredrikke Nilsen våkner på et blodig teppe i en villa på Singsaker med en kniv i hånden. I sengen ligger veilederen hennes, professor Bjørn Sauvage, stukket til døde.

Avgrunnsblikk er en fortelling om besettelse, ritualer, frigjøring og bedrag – en jakt på skygger der Singsaker selv får føle på sin egen dødelighet.

Som du ser av forlagets intro har denne historien hele tre tidsbilder. Disse er så finurlig flettet sammen, at når en leser boken føles det nesten som ett hendelsesforløp.

Til tross for at vi tidlig i handlingen får vite hvem ugjerningsmannen er, beholder vi spenningen, siden det hele tiden kommer frem nye aspekter i historien. Plottet er grundig flettet sammen, og ikke før helt på slutten blir alle tråder nøstet pent sammen.

Stirrer du lenge nok ned i avgrunnen, stirrer avgrunnen tilbake - Nietzsche har en rolle i denne historien, og vi får lære akkurat så lite om denne filosofen til at jeg higer etter mer. Sånne små drypp er perfekt i en kriminalroman.

Romanen har også et snev av oppvekst over seg, da vi blir kjent med to skakkjørte barn, og denne lille delen av historien viser oss hvorfor de, som voksen har blitt så onde som de er nå. Barna er så spesielle, at selv denne delen var spennende å lese, og oppvekstskildringene tok ikke brodden av den totale spenningen.

Brekkes femte Odd Singsakerkrim skiller seg litt fra de andre, siden den ikke har bakgrunnshistorie fra langt tilbake. Jeg likte denne godt, og gir forfatteren en applaus for å ha fornyet seg på en positiv måte.

Liker du å lese god norsk kvalitetskrim uten blod og gørr, da kan du glede deg til 18 mai, når Jørgen Brekkes krim er i handelen!

Forlag: Juritzen

Utgitt: 2017

Sider: 266

Kilde: Leseeksemplar

Flere bloggere om boken: Artemisia, Bjørnebok, Minbokogmaleblogg, Bentebing og Denkriminellebokverden

Tidligere i vår ble jeg medlem av KODE kunstklubb, og får derfor anledning til en privat omvisning i KODE 1, dagen etter nyåpningen 23 mai. Den store åpningen etter rehabiliteringen av "Permanenten" er åpen for alle, og det blir sikkert en folkefest når selveste dronningen skal være en av utstillerne. Mange er skeptiske til at H.M. Dronning Sonja og hennes kunst har fått æren av å være først ut i Kunstmuseene i Bergens nyåpning av Permanenten, men jeg tenker vi trenger et sånt trekkplaster for å få folk inn i museet, så jeg ønsker henne velkommen!

Løvstakken Opp er et motbakkeløp som ble arrangert for første gang i 2012. Løpet har 400 høydemeter og går over 2,1 km. BFG Bergen Løpeklubb står som arrangør av løpet, og svært mange frivillige legger til rette for arrangementet. Løpet er lagt opp for både konkurransedeltakere og mosjonister, og er en folkefest uten like, i et av Bergens 7 fjell.

Da det første løpet ble arrangert i 2012 var det regn som preget opplevelsen. I 2013 var værgudene på vår side, og serverte 26 varme grader i bakken. I dag var det halvkaldt, med stålgrå himmel, men heldigvis vindstille og tørt både på bakken og i luften.
I dag stilte Frode og Øivind til start, mens Hege og jeg tok med oss kamera og sitteunderlag for å være i bakken når våre menn, og alle de andre føk forbi.

Deltakerantallet har økt sakte men sikkert for hvert år, fra 260 det første året til ny rekord i år med over 1400 deltakere. 300 av disse stiller i konkurranseklassen, mens resten er "turgåere" som er med på gøyen. I startområdet var det hoppeslott, "levende" bamser, ballonger og full musikk, så stemningen var god. Merkingen var glimrende utført, ingen trengte å lure på hvor de skulle gå, og turgåere ble anmodet om å holde seg på utsiden av merkingen etter konkurranseklassen hadde startet, noe som er flott for løpere på vei opp.

Vi hoppet og spratt sammen på vei ned, stemningen var god og alle gledet seg til neste gang.

Søker du på Løvstakken Opp på bloggen min (oppe i venstre hjørnet) kan du se masse fine bilder fra fjellet og tidligere løp.

Til tross for at jeg har bodd i Bergen hele mitt liv, og er litt over gjennomsnittet interessert i kunst og kultur, har jeg aldri vært inne i noen av de tre kunstnerhjemmene som Kunstmuseene i Bergen driver. 2017 er året jeg skaffet meg medlemskap i KODE Kunstklubb, og har bestemt meg for å oppsøke de tidligere hjemmene til Harald Sæverud, Edvard Grieg og Ole Bull.

Harald Sæverud, født på Nordnes 7. april 1897 er en av Norges aller fremste komponister. Blant hans mest kjente komposisjoner er Rondo amoroso, Kjempeviseslåtten, Sinfonia Dolorosa og musikk til Ibsens Peer Gynt.

Den unge Harald Sæverud gjorde tidlig sine første forsøk på å komponere. Etter to år på latinlinjen på Bergen Katedralskole sluttet han og ble i stedet opptatt som elev ved Musikakademiet i Bergen.

Atten år gammel begynte Sæverud på sin første symfoni, og fikk gode kritikker da første del av verket ble oppført i Kristiania. Oppmerksomheten rundt dette førte til at den unge komponisten fikk et stipend fra den norske stat, og i 1920 reiste Sæverud til Berlin for et to-årig opphold som student på Musikkhøgskolen der.

I 1934 giftet han seg med den velstående Marie Hvoslef, som var oppvokst opp i New York med norsk-ættede foreldre. Hvoslef var allerede gift i Bergen men ble veldig fascinert av Sæverud og hans musikk. Hun valgte til slutt skilsmisse og et nytt liv med den litt eksentriske komponisten. I årene som fulgte ble de tre sønnene Sveinung, Tormod og Ketil født. Familien var først bosatt på Fjøsanger, men flyttet inn i den nybygde villaen på Siljustøl i 1939. Eiendommen var en bryllupsgave fra Sæveruds svigermor, Madsella Hvoslef, som også stilte til rådighet midler for byggingen av huset.

Som arkitekt valgte Sæverud Ludolf Eide Parr og i samarbeid med arkitekten tok Sæverud selv del i den arkitektoniske utformingen. Høyt og fritt, på eiendommens høyeste punkt skulle huset ligge. Inspirasjonen var tradisjonell norsk byggeskikk og forbildene hentet fra Setesdal og Telemark, og ikke minst fra Werenskiolds og Kittelsens tegninger til Asbjørnsen og Moes folkeeventyr.

Det store naturområdet på Siljustøl ble nå Harald Sæveruds viktigste inspirasjonskilde som komponist og i løpet av 1930- og 40-tallet etablerte han seg som en av Norges ledende komponister. Endelig kunne han realisere drømmen om å leve i nærkontakt med naturen og på sine daglige vandringer langs Siljustøls stier fikk Sæverud inspirasjon til flere av sine komposisjoner.

Graven med den flotte gravstenen kan ses fra vinduene i huset

17 april i år var det akkurat 20 år siden Siljustøl ble åpnet som museum av H.M. Kong Harald. Harald Sæverud sa i sitt testamente at Siljustøl skulle omdannes til en stiftelse etter hans død: «Marie Hvoslef og Harald Sæveruds Stiftelse til fremme av norsk musikk og billedkunst.»
Bergen kommune ivaretar i dag eiendommens drift, mens museum- og konsertvirksomheten driftes av KODE Kunstmuseene i Bergen.

Da mamma og jeg ankom eiendommen Siljustøl var det første vi tenkte at dette kan umulig være mye besøkt. Der fantes ikke parkeringsplass og huset blir kvelt av alt for mye skog. Museet er åpent om søndagen, men kun for omvisninger hver hele time, det var ikke anledning til å tusle rundt i huset på egen hånd. Det er kun halve huset som er åpent for publikum, siden familien fremdeles disponerer den andre halvdelen.

Guiden som fulgte oss rundt var kunnskapsrik og flink til å fortelle. Hun fortalte litt om Harald Sæverud, hvordan han var opptatt av naturen og søkte inspirasjon til musikken sin fra den. Huset bar preg av hans detaljstyring når det gjelder alt fra design på møbler og annet inventar og det at bygningen er bygget av gråstein og norsk tre.
Opprinnelig ville Harald bygge et tun med mange små hus i en sirkel, men hans kone Marie Hvoslef satte foten ned. Hun ville ikke gå ute i regnet for å komme seg fra rom til rom, så de inngikk et kompromiss og bygget et stort hus men med 63 små rom inni.

Det var fascinerende og se hvor små rommene var. Hans soverom hadde en seng som knapt kunne være 170 cm. Han foretrakk å sitte og sove, for på en lett måte komme seg opp hvis han våknet med en inspirasjon. Arbeidsrom, oppholdsrom og spiserom var tilsvarende lite, og med tanke på at de hadde tre gutter som trengte plass, var det ikke mye boltreplass her heller.

Hans knøtt lille soverom, nesten som en alkove

Sæveruds arbeidsrom i 2. etg. hvor epletreet vokser tett ved vinduet så han kan plukke epler mens han jobber

Biblioteket med en av mange ugler, som var Harald Sæveruds favorittfugl

De tre sønnene malt på samme bilde over flere år, slik at alle barna har samme alder på bildet

Etter runden i huset tok guiden oss med ned til dagligstuen hvor familien oppholdt seg. Her er det en stor peis med gode lenestoler, og et flygel, som en annen av guidene spilte på til oss. Hun fortalte litt om de to sangene hun skulle spille, noe som gjorde det lett å få bilder i hodet når jeg satt og hørte på.

Her satt han og strimlet avisene fint for å få dem til å brenne best mulig

Epletre i full blomst ga et nydelig syn når vi så ut av vinduet

To små smakebiter av Harald Sæveruds musikk fikk vi av denne flinke damen

Det var veldig kjekt å endelig ha tatt turen ut hit. Jeg håper Bergen Kommune vil skjerpe seg når det gjelder infrastruktur og vedlikehold av skogen på eiendommen, for dette bygget og denne kunstneren bør få den oppmerksomhet de fortjener.
På vei tilbake til Åsane og Morvikbotn var mamma og jeg så heldige å få øye på to store flotte hjort som beitet langs veien, jeg stoppet etter jeg hadde sluppet mamma av, og fikk tatt noen fine bilder av de majestetiske dyrene.

Sjekk ut kilden min, for mer om Harald Sæverud og Siljustøl!

Leser du Ibsen eller ser på Skam? eller kanskje du sier som Ole Brum og meg, "ja takk begge deler"! Cornerteateret på Møhlenpris har i det siste presentert et spennende program, med blant mange andre Frode Grytten og Pedro Carmona Alvarez, både som forfattere og musikere, og selvfølgelig mye annet gøy.

I kveld var det Dramatiker-hjørnet spesial om dramaturgien i tv-serien Skam. Det var Dag Skarstein, førsteamanuensis ved Høgskolen i Oslo og Akershus, som belyste det klassiske melodramaets dramaturgi, i lys av Ibsen, og som en forklaring på Skam-suksessen. Skarstein kaller seg klasseromsforsker, og det var litt av en norsklærer vi fikk oppleve på Cornerteateret i går kveld.

På tur gjennom Nygårdsparken til Cornerteateret

Les gjerne fb-eventets fyldige beskrivelse av hva det handler om. Jeg har lagt til noen kommentarer til opplevelsen under:

"I Skam-seriens andre sesong gis det flere intertekstuelle referanser til Et dukkehjem, men Skarstein mener dette er ett av de mange blindsporene serien gjør bruk av for å skjerpe seerens oppmerksomhet. Kjærlighetshistorien mellom Eva og Jonas i den første sesongen, og Isaks utvikling i tredje sesong ligger tettere opp til den ibsenske dramaturgien.

Dramaturgien er i dag kjent fra amerikanske Hollywood-filmer som unge mennesker ser mye av, og er en dramaturgi som Hollywood har tatt over fra Ibsen – Vi kan kalle den melodramatisk.

I dag regnes ikke melodramaet til det høykulturelle feltet, men det vi sjelden tenker på, er at melodramaet ikke alltid har vært nedvurdert som populærkultur. Ibsen gjorde bruk av det i sine realistiske stykker, han trengte trolig melodramaet i sin realisme for å kunne skille mellom det ideelle og det reelle. Realismen strakk rett og slett ikke til for prosjektet hans om å fremstille humanistiske verdier.

I et Europa i der grunnleggende verdier var oppe til debatt, der bestående verdier ble utfordret av darwinisme, sekularisering, forholdet mellom vitenskap og religion, trengte Ibsen rett og slett melodramaets muligheter å inkludere et underliggende verdiunivers i stykkene sine.

På samme måte er vår samtid preget av sterke endringer. I dag kaller vi det globalisering. Skams verdiunivers aktualiseres i dag når krav om individuelle rettigheter og individuell autonomi møter verdier basert på fellesskap og tradisjon, sier Skarstein. – I dag brytes disse verdinormene over hele verden. Det globalt gjenkjennelige ved Skam-serien har altså å gjøre med den dramatiske strukturen og verdikodingen av plottet. Det er slik den internasjonale appellen må forklares."

Som norsklærer river han seg i håret over hvor lite ungdommen leser, men har lagt merke til at det de faktisk leser er melodrama. Med dette i bakhodet ville han forklare for oss den enorme internasjonale appellen Skam har hatt, og trakk paralleller til Ibses Et dukkehjem. Han sier at Skam er vår største dramaturgiske suksess siden Ibsen, og som støtte til oss i foredraget, delte han ut et ark med Berettermodellen av Harms Larsen. Den skildrer de levende bilders dramaturgi, som viser de ulike dramaturgiske elementene i en film med et vendepunktplott.

Det var virkelig en førsteklasses norsktime vi opplevde på Cornerteateret i går, og Skarstein var drømmelæreren. Tydelig, medrivende og "to the point" og selvfølgelig hyperaktuell i sin fremstilling av dramaturgien. Vi lærte om vendepunkter og spenninstopper, retrospektive teknikker og konfliktstrukturer.

Han belyste hvordan Ibsens tekster var unik i forhold til at han skrev hvordan mennesket tenker og hvordan individet skapes på tross av omgivelsene, ikke i omgivelsenes bilde. Vi lærte om konstruksjonen av det moderne mennesket, at det er individet som styrer, og at i Skam er det relasjonen mellom de ulike karakterene og deres etiske valg som stiller spørsmålet Hvem er du?

At Ibsen og hans dukkehjem og ungdomsserien Skam skulle ha så mye grunnleggende til felles, hadde jeg aldri trodd. Etter denne "norsktimen" vil jeg nok se på serien, og andre filmer med litt mer analytiske øyne, og ha stor glede av å få øye på de forskjellige delene av berettermodellen til Harms Larsen.

Hvis du sitter og tenker at du gjerne skulle overvært dette, kan du prøve å klikke på Christer Hjelmelands sin video av foredraget her.

Takk for en koselig kveld Beathe, alltid like kjekt å gå på litteraturkvelder med deg😊

Gratulerer med dagen alle sammen! Etter å ha vært i byen og kjent på 17-mai stemningen, og hjem til min søster for rømmegrøt var det tid for tur. Siden hytteutfordringen jeg ga meg selv i januar går mot slutten, har jeg meldt meg på Ti på topp - Bergen, for å greie å holde oppe trøkket på turgåingen. I dag ble det en hytte og en sjekk-inn på Ti på topp, og som du kan se på lenken, har jeg vært ivrig i tjenesten disse første dagene ☺

Tilbake til Byfjellene og hyttene der. Uren er en hytte som ligger på Kvitebjørnen. Jeg har vært på alle hyttene i dette området, og i dag passerte jeg 4-5 av dem for andre gang. Uren ligger godt gjemt, og jeg er sikker på at det ikke er mange som tilfeldig har passert denne på sine streif i Byfjellene.

Hytten ble bygget av noen 15-åringer i 1912. Det er ufattelig hvor driftige ungdommene var på begynnelsen av dette århundre. Hytten var eid av den opprinnelige eierens familie, helt frem til 1977, da dagens eier fikk hytten.
Som så mange andre hytter i byfjellene forfalt den kraftig under 2. verdenskrig, men den nye eieren fikk rustet hytten opp igjen, og brukte den flittig sammen med sin unge familie.

Nå fremstår hytten igjen som nedsarvet og grundig slitt, men eieren har gjort sitt for Uren, og er usikker på hva som vil skje med hytten, om den vil bli solgt, brent ned eller gitt bort. Jeg vet at jeg gjerne ville rekkt opp hånden for å få overtatt en hytte på Byfjellene, men det føles som galskap å drømme om noe sånt.

Hytte med potensiale....

Du kan se hvorfor den heter Uren

Etterlatenskaper etter 2.verdenskrig finnes mange av i Byfjellene

Litt blomster må vi ha - så langt har blåbærene kommet 300 moh i Bergen

Har du lyst å se grunnen til at jeg flyr rundt i Byfjellene og leter etter hytter, kan du ta en titt på lenken, hvor jeg har omtalt boken til Trygve Hillestad og Jo Gjerstad, en fantastisk inspirerende bok, som jeg anbefaler alle bergensere å bruke (ikke bare eie...)

Nå har vi besøkt tilsammen 48 av de 57 byfjellshyttene, som jeg har utfordret meg selv til å besøke i år. Følg gjerne med på trim- & kulturprosjektet 2017.

Kunne du tenke deg en stor saftig bit av Tyrkia, sammen med en liten smakebit av iransk mytologi? da er Orhan Pamuks siste roman noe for deg. Jeg likte Kvinnen med rødt hår veldig godt, og anbefaler den gjerne videre.

Forlagets presentasjon:
«Kvinnen med rødt hår» er en fengslende beretning om mord, mysterier og det litterære fundamentet sivilisasjonen vår er bygd på.

I en liten by utenfor Istanbul graver en brønnmester og hans læregutt etter vann. Om kvelden forteller de hverandre historier. Etter som brønnen blir dypere, kommer også brønnmesteren Mahmut og lærlingen Cem nærmere hverandre. Men en mystisk, vakker kvinne med rødt hår vekker lidenskapen i Cem, og plutselig tar historien en skjebnesvanger vending.

Gjennom Vestens myter om Kong Ødipus og Østens fortelling om Rostam og Sohrab, utforsker Orhan Pamuk våre forestillinger om fedre og sønner, autoritære systemer og individualisme, stat og frihet, det å lese og å se.

Kvinnen med rødt hår er en nydelig fortelling om far/sønn-forhold og om anger. Smerten over ikke å få barn står sterkt i siste del av historien, og blir et speil i forhold til resten av handlingen.

I første del er Cem en ung gutt som respekterer sin brønnmester og jobber hardt for å tjene penger til utdannelse. Her er flere spenningstopper i denne delen, og spesielt slutten på del en tok pusten fra meg. Det er i denne delen han blir kjent med Kvinnen med rødt hår, og minnene om henne skal følge ham hele livet.

I del to har han begynt på universitetet og vi følger ham i det daglige, men også i hans kvaler over å ha sviktet brønnmesteren, for flere år siden. Han har fortalt noen løgner i sitt unge liv, som veier tungt på hans skuldre, og preger måten han tenker og oppfører seg på.

Vi er i et moderne Tyrkia, hvor første del finner sted på 80-tallet. Vi får høre om samtidig politikk, om politisk eksil og militærkupp og om islamister og eu-tilhengere som er på kollisjonskurs. I denne romanen får vi oppleve et Tyrkia i forrykende utvikling, og forfatteren tar oss med til et Istanbul som opplever voksesmerter. Til tross for denne raske utviklingen som kunne manifestert seg som støy i boken, har den en neddempet stemning, med melankolske og ettertenksomme tilsnitt.

Det er spennende at forfatteren plasserer myten om Kong Ødipus parallelt med iransk mytologi og sagnet om Rostam som drepte sin sønn Sohrab. Han greier å tegne et fullstendig nydelig bilde, ved hjelp av disse to mytene og hovedpersonens forhold til sin egen far, mor og barnet som aldri kommer.

Underveis i boken skjønte jeg hvor hen det bar, så vendepunktene i boken kom ikke overraskende på. Disse dårlig gjemte avsløringene ødela ikke for intensiteten i historien, for i denne romanen opplever vi flere kriser og følelsesmessige oppgjør. Handlingen bringer i fokus, etiske valg og moralsk styrke, noe som er romanens hovedstyrke, mer enn spenningen i plottet.

Jeg lyttet og lyttet og fikk ikke nok. Øystein Røger leser på en fortreffelig måte, og selv om jeg normalt liker at innleserne leser fort og effektivt, hadde jeg lyst å be Øystein bremse litt.
Boken har jeg liggende, så jeg kunne jo gått over til å lese selv, men jeg nøt lytteopplevelsen og ville ikke at den skulle stoppe.

Forlag: Lydbokforlaget

Utgitt: 20147

Lyttetid: 6 timer og 42 min.

Kilde: Lytteeksemplar

På bloggen Kleppanrova finner du en flott omtale av samme bok!

Varden på Ulriken - den høyeste toppen på Byfjellene 643 moh.

Disse to hyttene har vi gått forbi de gangene vi har samlet hytter på Ulriken, rett og slett fordi de ligger så nær Ulrikens topp. Vi har vært så ivrig etter å lange i vei på tur, at før vi har visst ordet av det, har vi passert og kommet godt på vei. Denne gangen var disse hyttene målet for turen, så bremsene ble satt på, men sannelig gikk jeg ikke forbi denne gangen også.

Etter å ha vært innom både Fjellsol og Stormfuglen fant jeg endelig ut av det og fikk øye på Ulvehylet. Denne hytten ble oppført av to ungdommer, og en av dem, Villy Vatne brukte Ulvehylet til han ble nærmere 90 år. Han gikk bort i fjor sommer, og må være den av alle hytteeierne jeg har lest om i boken som har eid og brukt hytten selv i alle år. I boken min kan jeg lese at guttene under krigen satt i hytten under et stort flyangrep med luftskyts over byen, noe som må ha vært en uforglemmelig opplevelse.

Ulvehylet

Den andre hytten jeg hadde peilet meg ut til kveldens tur var Vardebu. Denne ligger like under den høyeste toppen på Byfjellene, altså Ulrikstoppen som er markert med en varde like bak det de fleste forbinder med Ulriken. Like bak, betyr rett bak. Jeg gikk alt for langt, før jeg begynte å se meg om etter disse to hyttene, så pass på!

Vardebu sto ferdig i 1938, og også denne hytten er bygget av en ung vennegjeng. Hytten ble mye brukt under krigen, og tre kraftige granatnedslag medførte store skader på hytten. Vardebu eies fremdeles av familien til en av dem som opprinnelig bygget hytten.

Vardebu som speiler seg i vannet like under Ulriksvarden

Det er ingenting å si på utsikten

... eller underholdningen 🙂

Begge disse hyttene ligger godt gjemt i terrenget, men ser du litt bak deg når du går på vidde-stien, så vil du få øye på Ulvehylet i alle fall.
Skal du som meg opp på Ulrikstoppen og sjekke inn for Ti-på-topp-Bergen, så vil du få øye på Vardebu, der den ligger idyllisk og speiler seg i vannet.

Nå har vi besøkt tilsammen 50 av de 57 byfjellshyttene, som jeg har utfordret meg selv til å besøke i år. Følg gjerne med på trim- & kulturprosjektet 2017.

Været tok en U-sving da vi var på toppen og temperaturen sank 8 grader på no time

En travel og innholdsrik lørdag er forbi. Etter å ha hentet gemalen på Flesland, parkerte vi i byen, og jeg la i vei oppover mot Fløyen. En time senere kom han 300 andre sprekinger løpende, med nummer på brystet. Det er også et barneløp på Fløyen, hvor over 100 barn deltok.
Jeg lekte som vanlig paparatzi og fotograferte løperne på toppen. Vinnerne løper strekningen fra Vågsallmenningen til Fløyen på henholdsvis 15:57 og 14:14, noe som er helt ufattelig for en somlepave som meg.

Et lite knippe sprekinger som var med og løp FløyenOpp i dag

Neste punkt på programmet var å skaffe seg et sjekk-inn på Tipåtopp. I en hel uke nå, har jeg greid å komme meg til topps hver dag, så jeg kan skryte på meg 7 sjekk-inn siden åpningen av konkurransen 10 mai. Heldigvis har jeg kultur-ting på programmet til uken, så beina får hvilt seg litt til torsdagens Storhaugen Opp i Lærdal.

Siste klippestasjon for 7-fjellsturen er sjekk inn på dette turmålet

Etter vi hadde sjekket inn på Sandviksfjellet gikk vi videre for å skaffe hytte nummer 51 til samlingen. Tindeborg ligger øst for Store Tindevannet, og går du innover stien fra Rundemanen så pass på at du ikke går for langt før du begynner å se etter hytten på venstre side av stien.

Tindeborg lå nær stien men godt gjemt for tilfeldige forbipasserende

Tindeborg ble bygget i 1908 og hadde opprinnelig en grunnflate på 4,5 x 3 meter. Hytten har vært i bruk hele sin levetid, og har opplevd å bli utvidet og pepret med granatsplinter under krigen. Tindeborg har hatt mange eiere, og av det jeg kan se fra bildet i boken, tar dagens eier seg godt av den, for den er nydelig pusset opp, også innvendig.

Nå har vi besøkt tilsammen 51 av de 57 byfjellshyttene, som jeg har utfordret meg selv til å besøke i år. Følg gjerne med på trim- & kulturprosjektet 2017.

Det er ikke lett å huske navnene på alle 57 hyttene, så på returen i dag var vi innom Platou og kjøpte Styrkeprøven-Rett-Vest sitt kart, så nå skal jeg bruke kvelden på å prikke inn alle hyttene. Det er veldig gøy å gå på tur når en vet hva vannene, dalene, toppene og ikke minst, hyttene man går forbi heter.

Debutromanen til 78 år gamle Petter Fergestad er bygget på hans egen kunnskap innen elektroteknikk. Han har jobbet med bølgefenomener, matematikk og teknologiutvikling i en mannsalder, og har med dette fundamentet, skrevet en spennende krim.

Fra bakpå boken:
Er Gud matematiker? Forsker Leif Linge har utviklet en algoritme som beviser at klimakrisen ikke er menneskeskapt. I det vitenskapelige miljøet blir han latterliggjort. I Pastor Lunds sekt blir han en helt. Samtidig rammer uhyggen Drammen. Flere personer blir borte på mystisk vis. Pastoren mener endetiden er nær, og at de vranglærde tas først. Han vil samarbeide med Linge om å bevise det, og en eksplosiv allianse oppstår. Etter hvert som saken rulles opp, avsløres et spill av mørke krefter. Og da Leif Linge innleder et forhold til pastorens datter, er det duket for komplikasjoner. Det er duket for Armageddon.

De lærde strides, som det heter, om klimakrisen er menneskeskapt eller ikke, og det er ikke tvil om at det er mange organisasjoner som skor seg på teorien om at forbruket vårt og måten vi lever på, vil komme til å utslette kloden.

Armageddonalgoritmen tar ikke stilling til dette spørsmålet, men lufter forsiktig tanken på at historien vil gå sin gang, uansett hvordan vi mennesker oppfører oss.

Handlingen gir tanken flere ting å gruble på. Uten at det går på bekostning av troverdigheten, greier Fergestad å gi en engel en stor rolle i handlingen. Er du åpen for at illusjoner, hologrammer og telepresence, er ting som forekommer, vil du ha ekstra stort utbytte av denne boken.

Et annet tema vi er innom i denne fortellingen, er menneskets psyke. Ola Linge er en forvirret mann, som ikke skjønner hva som skjer i livet hans. Han er ofte psykotisk og tror ikke alltid på, at det han ser er virkeligheten. Derfor stoler han heller ikke på, at han ikke har gjort det de beskylder ham for. Vi møter også pastor Lund, som er leder for sekten Profetens brødre, og med ham i kulissene begynner ting å skje.

Etter Leif Linge presenterer algoritmen, som kan forutsi kriminalitet og terror, settes krefter i sving for å få tak i denne. I bokens begynnelse har allerede en imam forsvunnet, og to mennesker til skal forsvinne sporløst, før politiet kommer på banen.

Petter Fergestad har flettet sammen en god historie som belyser flere tema. Boken er godt skrevet, handlingen foregår kronologisk uten lange innledende deler, så tempo er høyt og handlingsdrevet. Det filosofiske spørsmålet som belyses mot slutten er interessant, men jeg vil unngå å nevne hva det handler om, for å ikke røpe løsningen på gåten.

Til tross for at algoritmer ikke er noe jeg vet mye om, kunne jeg nesten ønske meg litt mer om dette, men i mine øyne er det en god bok når jeg etter endt lesing vil lære mer om et tema. Gratulerer til Petter Fergestad med flott debut, boken anbefales på det varmeste!

Forlag: Forfatterdrøm

Utgitt: 2017

Sider: 333

Kilde: Leseeksemplar

KODE 1 - like ved Musikkpaviljongen i Bergen sentrum

KODE 1 er Kunstmuseene i Bergens bygning for kunsthåndverk og design. Museets samling av kunsthåndverk og design, teller mer enn 35.000 gjenstander.

Denne "Permanente Udstillingsbygning"åpnet i 1896. Bygningen ble på folkemunne hetende «Permanenten». De to siste årene har bygningen gjennomgått en omfattende rehabilitering, og da det i går åpnet igjen, fikk vi se et praktmuseum, der bygningen og samlingen er mer tilgjengelig for publikum enn tidligere, med kunst i alle rom.

Når KODE 1 åpner nå i mai, er det med nye presentasjoner av Sølvskatten og Singersamlingen, i tillegg en utstilling med H.M. Dronnings Sonjas kunst. Senere vil museets utstilling med sørøstasiatisk kunst og nye utstillinger med kunsthåndverk og design åpne. Klikk gjerne på linkene for å lese om disse utstillingene, det er spennende lesning!

KODE 1 har nyskapende studiemagasiner, der kunstgjenstander fyller restaurant, resepsjon og konferanserom. Bygningen har en museumsbutikk med fokus på design og interiør, formidlingsrom til barn, og en kombinert fest- og konferansesal.

Jeg fryder meg over å være medlem av KODE kunstklubb, og var også tilstede på åpningen av kunstmuseet i går kveld. Både direktøren for KODE, danske Karin Hindsbo og ordføreren i Bergen holdt tale, før selveste statsministeren talte og erklærte bygget for åpnet. De hadde kulturelle innslag med dikt og musikk, før festen tok av utpå kvelden.

Tar du en titt her, kan du få en liten titt inn i den flotte åpningen, med Erlend O. Nødtvedt sin diktlesning og mye mer.

I dag inviterte KODE kunstklubb til en privat omvisning for kunstklubbmedlemmer. Til tross for at det er en amatør på kunstfronten som skriver her, så hadde jeg stor glede av begge arrangementene, og hadde stort utbytte av alt jeg lærte. Ikke visste jeg at så mange er medlem av kunstklubben, og KODE selv var en smule overrasket over hvor mange fremmøtte det var i dag. De greide å lirke inn mange flere enn det var satt frem stoler til, og de som ble stående ute i gangen fikk høre det som ble sagt i høytalerne i bygget.

Et spennende rom med mye bergenshistorie, som jeg gleder meg til å besøke igjen

En omvisning var det ikke akkurat, for all pratingen foregikk i Festsalen, hvorpå vi fikk gå rundt på egenhånd og se på kunsten. Først fortalte førstekonservator Anne Britt Ylvisåker engasjert og morsomt, om de moderne studiomagasinene, som er åpnet opp så publikum kan se hva som finnes på museets lager. Ved å åpne opp magasinene får publikum innblikk i museets arbeid på en helt ny måte.
KODE 1 er i det hele tatt blitt et lyst og åpent bygg som det føles godt å bevege seg rundt i.

Til tross for at jeg var innom H.M. Dronning Sonjas utstilling Underveis i går var jeg innom her i dag også, etter jeg hadde hørt konservator Frode Sandvik prate om utstillingen. Dronningen er opptatt av grafikk og keramikk, og det er mest denne type verker hun har med i utstillingen. Sandvik fortalte også om Dronningens utrettelige og mangeårige arbeid for kunsten, og hvordan hun de siste årene får formidlet sin egen kunst. Det var spennende å høre på Sandvik, som helt tydelig har mye kunnskap om Dronningens kunst.

Etter foredragene fikk jeg et glass Proseco i hånden, og kunne tusle rundt å se på kunsten. Jeg besøkte Sølvskatten og Underveis, og gikk også inn i det lille rommet hvor et studiomagasin med en flott blandemaskin har fått plass.

Dronningens krukker minner meg litt om Magne Furuholmen sine på cruiceskipet vårt

Skulle gjerne hatt litt dronningkunst på veggen jeg

En ugle av Picasso og Dronningens bilder, som blir studert nøye

Til sist gikk jeg ned i kjelleren hvor butikken og restauranten finnes, og i Bien restaurant fikk jeg også øye på studiomagasiner fra museet. Den nydelige duften fra det åpne kjøkkenet fikk meg til å ile ut derfra, før sulten tok overhånd 🙂

Selfie

Utsikt fra der hvor vi overnattet

Det er ikke ofte vi ligger på latsiden når en langhelg plutselig dukker opp. Torsdag morgen pakket vi i bilen og kjørte de 200 kilometerne inn til Lærdal og Storehaugen Opp. Jeg meldte meg på i turklassen, og fikk koselig følge oppover, mens Frode og Sondre stilte i konkurranseklassen. Etter løpet var vi en stor gjeng som grillet og skravlet hos Elisabeth, før vi kjørte tilbake til Lærdal Ferie og Fritidssenter, hvor vi skulle bo i to netter.

Sprekinger fra Varegg/Fjellgeitene på StorehaugenOpp 2017

Fredag morgen startet vi dagen med å prøve våre balansekunster i Lærdal Motorikpark. I tillegg til mange utfordringer innen balanse, kan du trene styrke og øve dine klatreferdigheter. Her er en tråbilbane som så veldig fristende, men med så mange ville unger omkring, turte jeg meg ikke utpå.

Det var gøy å trene balanse og muskler i Motorikparken i Lærdal

Etterpå leide gutta sykler og syklet hele veien fra Lærdal, rundt Galdane og tilbake. Jeg valgte å utforske Gamle Lærdalsøyri, med sitt særegne trehusmiljø og fargerike hager. Aller først besøkte jeg Løytnantsbryggja som var et knutepunkt for skipstrafikk til og fra Lærdal fra 1793, da det nye veisambandet åpnet. 7 av de mange sjøhusene som lå på rekke langs fjorden er tatt vare på, og er et vakkert skue for dagens turister.

Løytnansbrygga i Lærdal

Dypdykker du i historien til Lærdal, vil du finne mange godbiter. Jeg koste meg med å tusle sakte rundt blant de 170 små husene som utgjør «gamlebyen», som til alt hell har fått stå i fred, da tettstedet ble utviklet i moderne tid. Heldigvis har de vett til å ta vare på sin kulturhistoriske arv, og det virker som alle som bor i disse husene er sitt ansvar bevisst. Blomstringen er på sitt kraftigste akkurat nå, og jeg gikk berserk med kamera og frydet meg over de sterke fargene på alle trær og blomster.

Jeg så mange hus som hadde en arkitektur som liksom ikke passet helt inn i et lokalsamfunn på landet, som Gamlebanken. Banken ble ombygd fra krambu i 1926 av arkitekt Lindstrøm, en mann født i Lærdal men som bodde i Bergen.

Gamlebanken

Etter en runde i Lærdal satte jeg meg i bilen og kjørte mot Borgund. Jeg har tidligere vært utenfor og beundret den gamle kirken som er bygget i 1183, men benyttet denne gangen muligheten til å kjøpe billett, og besøke både kirken og besøkssenteret.

Inni kirken som er mye mindre inni enn det ser ut til fra utsiden

Detalj fra kirken

Av de 1000 stavkirkene som ble bygget rundt i verden på midten av 1100-tallet, er det bare 28 stykker igjen, og alle disse er i Norge. Borgund er den av disse kirkene som har overlevd uten større endringer, så her ligger mye historie i veggene. Tenk, vi befinner oss nå like etter vikingtiden var slutt, og bare 30 år etter at den katolske kirken i Norge fikk egen erkebiskop direkte under paven i Roma.

Den lille utstillingen man betalte for var interessant, men liten i forhold til bygningen

Inne i besøkssenteret har de et stille rom, sparsommelig belyst og med klangfull musikk. Her var det godt å sitte ned, og lese brosjyren som skildrer hva du ser, og ikke minst hva du ikke ser og hører.

Borgund besøkssenter har flott butikk og kafè

Det ble noen kilometer i dag også gitt, selv jeg som brukte bilen klarte målet mitt på skrittelleren som nå er bikket femtentusen. Sondre oppdaget en tennisbane som måtte testes ut, mens jeg fikk litt tid til å lese Geir Tangens Hjerteknuser som jeg er midt inni.

Etter å ha drukket kaffe sammen kjørte jeg bak dem og tok bilde i fart

På kvelden spiste vi en fortreffelig middag på Strandsitjaren, restauranten på Lærdal Ferie og Fritidssenter. Kjøkkensjefen, italieneren Sergio både tok i mot bestilling, laget mat og serverte, og vi var imponert over alle tre hovedrettene, og ikke minst desserten. Hans hjemmelagede semifreddo med dadler og mandler var så god at jeg måtte spørre om han hadde laget den selv, og det hadde han, fortalte han med et stolt smil 🙂

Jeg har tidligere lest noen av bøkene i Pål Gerhard Olsens krimserie om Aron Ask. Dette er ganske lenge siden (2009), så jeg ble litt overrasket da en roman av samme forfatter, dukket opp i postkassen min. Pål har skrevet en stor haug med bøker, og også andre ting enn krim, så jeg burde ikke bli overrasket over at det kom en roman fra hans penn.

Fra bakpå boken:
Anleggsgartneren Vidar Skauge befinner seg midt i livet. Han har mistet sin kone i kreft, og plages dessuten av tanker om at han på det personlige plan ikke har fått utrettet det han burde. Under et besøk på Nasjonalgalleriet legger han merke til en tenåringsgutt som oppslukt betrakter et relativt uanselig naturmaleri. Det viser seg at gutten er arameisk flyktning fra Irak, og har valgt stumhet som strategi stilt overfor det norske omsorgssamfunnet. Møtet med den tause gutten og psykiateren som behandler ham, gir støtet til en prosess som i løpet av noen høstmåneder fører til en omveltning i Vidars indre landskap.

Forlag: Gyldendal
Utgitt: 2017
Sider: 256
Kilde: Leseeksemplar

Klassetilhørighet er det som preger første del av historien. Vidar er en blåsnipparbeider, en belest arbeidsmann, mens hans kone Ellen var fra en "finere" familie, med velutdannede og intellektuelle foreldre. Han savner sin døde kone, og jobber med å komme til terms med at hun er borte.

De har datteren Hedda sammen, og i innledningen drar han en tur og besøker henne i Trondheim hvor hun går på skole. Dette er en av mange steg til siden, i forhold til handlingslinjen, et annet sidesprang er noen tanker om Bjørn Wirkola.

Vidar kunne høre en knappenål falle når Wirkola hoppet. Det var helt, helt tyst. Wirkola var stillheten. Stillheten i hodet sitt. Stillheten i hjertet sitt. Workolas puls gikk ned like før et hopp. Han ble bare roligere og roligere. Det var som stillhetens og søvnens storvesir...

Når han kommer tilbake fra sitt besøk i Trondheim, avviser han en kvinne og oppsøker en annen. Dette er Rut, som er psykoterapeuten til George fra Nasjonalgalleriet, og vi blir bedre kjent med den arameiske gutten.

Vi hører om storhet og litenhet, om skyld og skam, om arbeidets lys og om å være der en skal være. Vidar er en reflektert mann, noe vi ikke skal tenke om en gartner som blåser løv, planter løker og bremser nedfallet på murer og benker. Eller?

En dag tar Vidar sin kollega Katja med seg hjem, for at hun skal få forsyne seg av Ellens garderobe. Kapitlet gir et fint bilde på utenforskap, fjernhet og ikke minst ensomheten, som finnes både i et ekteskap som ikke lenger fungerer, og i ensomme menneskers liv.

Pål Gerhard Olsen bruker små hendelsesforløp på rekke og rad for å eksemplifisere tematikken i romanen. Han har et vakkert og poetisk språk, og mange av setningene treffer meg dypt inn i hjerterota, men... det blir litt kjedelig.

Ikke før helt mot slutten av boken når George endelig snakker, skjer det noe som fanger min oppmerksomhet. Dessverre er denne sekvensen ikke lengre enn de andre digresjonene, og selv om disse 25 sidene appellerte sterkt til min lesesmak, blir det for lite substans i forhold til hvor lang romanen er.

Er du en tålmodig leser, som liker opphøyde tanker formidlet på en poetisk måte, og nøyer deg med en liten handlingssekvens om gangen, så er dette absolutt romanen for deg. Jeg personlig trenger en tydelig handling, uten så mange sidesteg og en god fremdrift, for at leseopplevelsen skal bli optimal. At dette er en estetisk sterkt roman er helt sikkert, så jeg er sikker på at jeg vil lese mange godord om denne boken etterhvert.

For første gang opp hele Hardbakkedalen

Turen i dag var av det tøffe slaget, og det er ikke noe å legge skjul på, at knærne mine kjente de 20 kilometerne godt. Vi startet turen med å gå rundt halve Svartediket, for så å gå opp Hardbakkadalen Dette er en bratt, bratt dal som starter der hvor Tarlebøveien starter. Først tok vår nysgjerrighet oss med inn i skogen, hvor vi startet med utforsking av kulturminner, før vi bakset oss frem til stien oppover, som endte oppe ved det enda brattere Borgaskaret. Dette skaret passerer vi på tvers hver gang vi går over Vidden (Ulriken - Fløyen), men jeg har aldri gått opp selve skaret.

Frode sitter på toppen av Borgaskaret og skuer utover Langelivannet

Borgaskaret midt på bildet, som er tatt fra Helgheim

Siden jeg ville sjekke inn på Vidden, måtte vi ta turen i retning Ulriken, for å komme bort til Bamsehi, hvor innsjekkingen ligger. De to hyttene vi hadde sett oss ut på denne turen ligger begge ved Langelivannet, så etter å ha snudd på femøringen vandret vi ned til den første hytten Grevbu.

Minnesmerke over falne i 2. verdenskrig - midt på Vidden

Eierne av Grevbu er ikke sikker på når hytten ble bygget, men en overtakelse i 1919 er dokumentert, så den er i alle fall over hundre år gammel. Hytten var mye brukt under krigen, men ikke før et år inn i fredsåret 1946 fikk den skader av et avblåst tak og en knust utedo. Nå er hytten eid av 1. Lone speidergruppe, men det er litt trist å lese at den kun blir besøkt et par ganger i året.

Grevbu

Grevbu sett fra Helgheim (litt zoomet)

Nærmeste nabo, hytten Helgheim ligger noen minutters gange langs Langelivannet. Hytten ligger nydelig til ved vannet, som dessverre for ivrige badenymfer er et drikkevann, så ingen bading her takk! Hytten ble bygget i 1905, og ble som så mange andre av byfjellshyttene benyttet som evakueringssted i april 1940. Den nåværende eieren, bergenskunstneren Kjeld Stub hadde sett seg ut denne hytten mange år tilbake, men måtte vente til 2009 før han endelig fikk kjøpt den.

Helgheim med sin idylliske utsikt over Langelivannet

Min private kaffekoker stiller alltid opp

Fra Helgheim går det en fin sti ned mot Tarlebøvannet. Denne er bratt, men utsikten er fin, og jeg nøt å ha sluppet å gå opp den laaaaange, kjedelige Tarlebøveien på denne turen, men kunne starte ved demningen.

Bratt men flott nedstigning til Tarlebøvannet

Turen videre gikk opp til Rundemanen og videre nordover fjellet, før vi gikk ned mot Storevannet og Skiveien. Her kunne vi se stien hvor alle 7-fjellsgåerne var på, og til tross for at vi har vært med på denne galeien i mange år, savnet vi det ikke. Vi var i dag like lenge på tur i fjellet som Frode bruker på 7-fjellsturen (6 timer) og med 20 kilometer og 30 000 skritt, var vi storfornøyd med å ha spart 1.200,- kroner, og en hel masse køgåing.

En liten bit kø på Sandviksfjellet

Litt lite, men de fleste lokalkjente vil kunne se hvor vi har gått

Nå har vi besøkt tilsammen 53 av de 57 byfjellshyttene, som jeg har utfordret meg selv til å besøke i år. Følg gjerne med på trim- & kulturprosjektet 2017.

Vi fant både Shakespeare og Munch i Oslo

Søndagstur over Vidden på selveste 1. mai

Oppsummering for lesemåneden april

Guttene - en prisbelønnet ungdomsbok av Jessica Schiefauer

Travle dager og rund og fin bursdag

Dette skjer ikke av Ida Lòrien Ringdal - Dikt

Avgrunnsblikk av Jørgen Brekke

Åpningen av KODE 1 den 23 mai

Løvstakken Opp 2017

Søndagstur til kunstnerhjemmet Siljustøl

Ibsens dramaturgi i Skam - på Cornerteateret

Syttende mai og hytte nummer 48 av 57 hytter i Byfjellene - snart i mål!

Kvinnen med rødt hår av Orhan Pamuk

Vardebu og Ulvehylet - to hytter på Ulriken

FløyenOpp - Tipåtopp og en ny hytte i samlingen

Armageddonalgoritmen av Petter Fergestad

Åpningsfest for KODE 1 - og arrangement med KODE kunstklubb

Langhelg i vakre, vakre Lærdal

Si bare ett ord - en roman av Pål Gerhard Olsen

To nye hytter på byfjellene + innsjekk på Ti-på-topp