Quantcast
Channel: Tine sin blogg - litteratur, kultur og tur
Viewing all 2765 articles
Browse latest View live

Marcel Proust - Uten Albertine bok 6

$
0
0
Da var sjette, og nest siste bok i storverket På sporet av den tapte tid unnagjort. Jeg bruker dette litt flåsete ordet "unnagjort" med vilje, for i alle fall i denne omgang, er mitt mål utelukkende å komme meg gjennom hele På sporet. Det er mye sant i uttrykket "jo mer du kan, desto mindre kan du", for etter å ha lest de fleste bøkene og lest Henrik H. Langelands bok om På sporet, vet jeg at mye av både symbolikk og handling går meg hus forbi.

Bok nummer fem Fangen, sluttet med at Albertine en kveld når han er ute, pakker sine kofferter og forlater vår venn Marcel. Han går selvfølgelig i frø av sjalusi men tenker at Albertine gjorde dette for å oppnå noe. All grubleriet han nå baller seg inn i skildrer nye sider av Albertine, og selv om hun fysisk sett er ute av bildet, er det henne boken dreier seg om.

Handlingen er tankedrevet og proppfull av digresjoner, men når de i Albertines nattbordskuff finner noen gjenglemte ringer smykket med bildet av en ørn, får vi en etterlengtet spenningstopp.

Ganske tidlig i boken får Marcel et telegram med beskjed at Albertine har falt av hesten og er død. Hans grublerier fortsetter, men tankene og kvalene bærer preg av at hun faktisk er borte for alltid, og håpet om at hun skal komme tilbake er borte.

Sammenlignet med de andre bøkene, er fremdriften i Uten Albertine temmelig liten. Ordrikdommen tar nesten knekken på meg når jeg leser, og mitt ønske om konkret handling får kun sjelden sin oppfyllelse.

Den seksuelle legningen til menneskene som omtales i dette verket, er i stor grad homofili. Marcel sier et sted at han var langt fra kysk i sitt forhold til Albertine, men kjærlighetsforholdet deres skildres aldri med annet enn samtaler og dydig samvær. Albertines samkvem med sine venninner volder Marcel stort hodebry, og er hovedårsaken til hans mange kvaler rundt forholdet til Albertine.

Nå gjenstår bare Den gjenfundne tid, den syvende og siste boken i På sporet av den tapte tid. Etterpå vil jeg lese på nytt den lille boken som fikk meg til å sette i gang med dette prosjektet, En sommer med Prost av Laura el Makki. 


På denne lenken kan du lese om prosjektet og omtaler av de andre bøkene.


Alt som ikke har blitt tjoret fast - dikt av Eirin Gundersen

$
0
0
Dette diktverket var den første utgivelsen fra 2017 som kom inn i lesehyllen min i år, og i dag har jeg endelig satt meg ned å lest det.

Forlaget om diktsamlingen:
Diktene i Alt som ikke har blitt tjoret fast følger en kvinne som kommer reisende til en fraflyttet øy nord i landet. I dette landskapet bringes sagn og myter sammen med avdøde slektningers fortellinger om stormer, ulykker og forlis. Kjærlighetsforholdet som tar plass i boken, kretser rundt opplevelsen av å bli kastet ut i verden, brått – alene, eller sammen med en annen. De døde gis et poetisk og spøkelsesaktig liv, som i et slags minnealbum, mens kystlandskapets omskiftelighet vitner om at ingenting virkelig står stille.

Forlag: Gyldendal
Utgitt: 2017
Sider: 80
Kilde: Leseeksemplar

Eirin Gundersen har skrevet en serie dikt som har den samme hovedpersonen som primærkarakter. Vi er med når hun og kjæresten flytter ut på den øde øya, og også senere når de følger med den samme båten, tilbake til fastlandet.
I mellomtiden får vi høre om hvordan hun misliker at kjæresten ror ut for å fiske, og skjønner ut i fra det hun forteller om forfedrene sine, hvorfor hun er redd.

Jeg frydet meg over kapitlet som omtaler enkeltbekkasinen og den artige tikkelyden den lager med halefjærne når den flyr. Selv opplevde jeg det samme som henne, å sitte i hagen, på ferie i Lofoten og lete etter opphavet til lyden, som aldri ga seg. Ikke før jeg så opp lenge nok til å få øye på fuglen som fløy i formasjon over hodet på meg, skjønte jeg hva det var.

Dette var nok høydepunktet i boken for min del. Jeg kunne tenke meg mer av nordnorge og landsdelens karakteristiske nærhet til naturen. Jeg ville gjerne lært hovedpersonen bedre å kjenne, for derfor å vite hvorfor de ankom og hvorfor de dro.

Erindringbildene er mange, noen diffuse mens andre skildrer fraflytting og livet på øya for forfedrene til hovedpersonen.

Språket er fint og setningsstrukturen fremstår på en måte som gjør diktet lett å lese, men betraktningene gjør ikke inntrykk på en måte som gjør at handlingen fester seg. Kanskje ble det for oppstykket for min del, ikke vet jeg, men jeg hadde nok ikke den samme leseopplevelsen som bloggerne jeg lenker til under her.

Beathe likte boken godt, les gjerne hennes omtale av den!
Bokvrimmel har også skrevet en flott omtale av den.


James Franco spytter når han snakker av Erik Eikehaug

$
0
0
James Franco spytter når han snakker er Erik Eikehaugs debutroman. Den har fått gode kritikker og superlativer som storslagen, intensiv, underholdende og magisk gjør at mine forventninger ble skrudd opp noen hakk.

Fra bakpå boken:
Kenneth vokser opp i Skien, i en familie preget av hemmeligheter, en utagerende storesøster, en forknytt mor og en far som forsøker å holde det hele sammen. Det prøver også Kenneth, ved å få sin innesluttede mormor til å fortelle sannheten om det som en gang skjedde. Og ved å besverge virkeligheten gjennom å dikte historier og speide etter stjerneskudd. Men når noen sprayer «Kenneth er homo» på kinoveggen, har han ikke lenger noe valg: Han må ut og bort, først til Oslo og senere til New York, der han snart befinner seg i en virvel av hendelser, og har mareritt om skrivekurset på Columbia University.
Da Kenneth til slutt returnerer til barndomshjemmet, har han med seg en svart poet og en plastpose med helt nye hemmeligheter.

For en herlig spesiell roman jeg har lest! Språkføringen byr på de vakreste av setninger, som leses flere ganger og tilbys "synketid", før jeg går videre. Som et motsatt ytterpunkt byr romanen på en syntaks som gir meg litt å bryne meg på.

Jeg lukker øynene, og i samme sekund som jeg tenker på Casper, oppstår han. Han kommer ut av skogen, høy og vakker, tar pusten fra alle, først billedlig, deretter bokstavelig. Han drar frem et maskingevær, plaffer ned en etter en. Nedlesset i blod stanser han fremfor meg, kysser meg på munnen mens han plasserer geværløpet mellom øynene på Bård. BANG! 
Bård snakket videre, men jeg hører ikke. Jeg løfter vinflasken mot munnen, tar en stor slurk, raper høyt.

Som utsnittet over viser, så bruker forfatteren en setningsstruktur som blander virkelighet og et tenkt hendelsesforløp, som gjerne er ytterst fantasifullt. Dette ble litt utfordrende til tider, da jeg som leser i korte sekvenser, ikke forstod hva jeg leste. Det var bare til å dure videre, så forklarte det meste seg, men mengden fantastifostre, og erindringsbilder utfordret meg som leser.
Kenneth er en gutt og mann som er redd for virkeligheten. Han takler hverdagen, andre mennesker og følelser med å finne opp sin egen virkelighet og sine egne minner, noe denne skrivemåten nok skal illustrere.

Handlingen er kronologisk og finner sted i fire atskilte deler, fra høsten 1995 til våren 2014. I begynnelsen er hovedpersonen Kenneth, 13 år gammel, i del to har han avsluttet videregående, og venter spent på om han kom inn på Høgskolen i Bø. I de påfølgende delene er vi i New York hvor det indre livet hans blir mer og mer komplisert. I den siste delen er vi tilbake i Skien.

Personskildringene er utfyllende og gode, selv om de beveger seg farlig nær det karikerte. Jeg vurderte det dit hen, at det er min egen "rosenrøde" oppvekst som fikk meg til å rynke litt mistroisk på nesen av barndommen og ungdomstiden til Kenneth. Jeg kjente meg ikke igjen i noen av karakterene, og likte egentlig dårlig måten Kenneth oppførte seg på, derfor var det også vanskelig å føle noe medynk med ham.

Kenneth var dårligst på fotballaget, til tross for at hans far hadde vært best på laget i sin tid. Tankene hans er opptatt av å flykte og rømme, og han stirrer lengselsfullt på folk som er på vei vekk. Søsteren har freaket ganske kraftig ut, og begge foreldrene har også sitt å stri med.

Jeg likte godt den delen hvor storesøster Jenny tar farvel med Kenneth, før hun rømmer til Oslo. Hun gir lillebror livsgnisten ved å fortelle ham at han har valgt livet sitt selv, og ikke får flere sorger og plager enn han kan makte. Dette var vakkert, og et fint bilde på at søskenkjærligheten, til tross for alle ukvemsordene, var til stede.

Det er ganske mange ting i denne romanen jeg ikke finner ut av. Hva det er med den "kreftsvulsten" vi hører om i begynnelsen av boken? Den er som en livbøye i starten, men senere er det ikke snakk om den. Den litt gåtefulle stilen overlater det til leseren å legge betydning i enkelte aspekter av handlingen, som denne forhatte morfaren, og det han gjorde med Jenny. Hvilken betydning dette hadde for mormorens oppførsel, og kanskje hele familiedynamikken...
I tillegg skjer det mye i de årene mellom de forskjellige delene. Jenny blir "normal" noe som bare forklares i en setning mye senere i romanen og foreldrene blir kosholdsfreaker (som ikke takler å få besøk av en vegetarianer).

James Franco spytter når han snakker var som et marathonløp å lese, jeg var rett og slett utslitt etter endt lesning for her er det mye tekst med mye mening å fordøye (på godt og vont). Det er ingen munter roman, men den skildrer et mørkt bilde av en litt forstyrret sjel, som strever med å finne fotfeste.

Beathe har også skrevet om boken! Bokelskerinnens intervju med Erik Eikehaug kan du finne her!

Forlag: Gyldendal
Utgitt: 2017
Sider: 432
Kilde: Leseeksemplar

Søndagstur på byfjellene og to nye hytter til samlingen

$
0
0
Ny søndag nye muligheter for tur og flere hytter til samlingen. Totalantallet hytter på byfjellene i Bergen er 57, og jeg har satt meg fore å besøke dem alle før sommerferien. Med de to vi fant i dag, er jeg oppe i 44 hytter, så selv om det ikke blir flere på en stund, ligger jeg godt an.

Vi parkerte i sentrum og gikk opp på Fløyfjellet på sørsiden. På vei opp la vi merke til skiltet som fortalte oss at det er en hoppbakke vi går forbi. Det er ikke lett å se at dette er unnarennet til en bakke hvor det faktisk har blitt avholdt hopprenn. Vi gikk opp her, og fortsatte turen videre oppover.

Unnarennet til hoppbakken som har nedslag på Skansemyren
Tenk at det har vært så mye snø i Bergen at de i det hele tatt har tenkt tanken!
Da vi ankom BT-bu, plukket Frode frem kartet på GPS`en og peilet oss inn på Heimtun, en liten hytte litt gjemt inne i skogen i det som kalles Starefossfjellet. Heimtun eller IOGT-hytta som den også kalles ble bygget rundt 1916. Noen år senere ble hytten kjøpt av Anfinn Monsen Løvås på vegne av losje Heim, en av de tre losjene innenfor IOGT i Bergen. Utenfor hytten står det en stor fin bauta til heder for Løvås. Hytten er fremdeles i bruk, spesielt av ungdommen innenfor IOGT, og blir godt tatt vare på.

Heimtun eller IOGT-hytten
Etter dette besøket gikk vi tilbake til veien for å finne frem til Tubakuba. Dette er en 12 kvadratmeter stor hytte, med vedovn og flott utsikt utover byen fra det store panoramavinduet som dekker veggen. Hytten er til utleie, og det er litt av en prosess for å få tilgang, man må ha barn med seg for å kvalifisere til overnatting, så det blir kanskje en stund til jeg får oppleve dette.

Utsikten er fantastisk, men det er ikke mulig å se inn i hytten
Innerst i trakten er døren til hytten, i barnestørrelse 
Fra Tubakuba gikk vi opp og rundt Skomakerdiket og bort til Fjellhytten. Dette er en flott hytte, oppført i gråsten som er malt hvit. Hytten ble oppført i 1915 og har hatt flere eiere. I dag er det idrettslaget Fjell-Kameraterne som eier hytten, og har gjort betydelig restaureringsarbeid på den. Det er mange stier som fører til Fjellhytten, og går du på byfjellene vil du se skilting mot hytten fra flere steder. Har du lyst å leie hytten, stiller Fjell-Kameraterne seg positive til dette.

Fjellhytten en tåkefull søndagsformiddag
I inspirasjonsboken min Byfjellene - magfold og hytteliv, har jeg lest om alle turveiene på byfjellene, og siden vi i dag gikk opp Nils Marthinussens vei, var det kjekt å lese om tilblivelsen av denne veien. Veien ble anlagt på en allerede brukt sti som gikk gjennom Torrfjellsdalen til Blåmansveien. I 1924 ble nødsarbeidsmidler satt inn, og stien ble utvidet til en 1,5 meter bred vei. Veien ble døpt Nils Marthinussens vei i 2013.

Nå har vi besøkt tilsammen 44 av de 57 byfjellshyttene, som jeg har utfordret meg selv til å besøke i år. Følg gjerne med på trim- & kulturprosjektet 2017.

Ildbarnet av S.K. Tremayne

$
0
0
Det er temmelig nøyaktig to år siden jeg leste Istvillingene, og jeg husker at jeg likte den veldig godt. Denne gangen valgte jeg å lytte til S.K. Tramaynes roman, noe jeg ikke angret på, for Silje Storstein leser som alltid, utrolig bra. 


Forlaget om handlingen:
Når Rachel gifter seg med flotte David Kerthen, ser alt ut til å falle på plass. Hun flytter fra Londons østkant til en praktfull herregård i Cornwall, der hun er omgitt av velstand og kjærlighet, dype tradisjoner og den hengivne stesønnen Jamie.
Gradvis endrer Jamie adferd, og Rachels perfekte liv begynner å slå sprekker. Gutten får merkelige utbrudd, kommer med urovekkende forutsigelser og hevder å være hjemsøkt av sin mor Ninas gjenferd. Er det bare Jamies måte å straffe Rachel på for å ha tatt morens plass, eller er han mer traumatisert enn hun trodde?

Rachel begynner å grave i fortiden, og etter hvert som sommer blir til høst og deretter en snøtung vinter, finner hun grunner til å tro at det kan være noe i Jamies uhyggelige spådom: «Du vil være død før jul.»


Ildbarnet er en særdeles skremmende og mørk thriller, som får lytteren til nesten å holde pusten. Jeg begynte å lure på meg selv flere ganger, når hvem som var gal og hvem som utgjorde en trussel mot hvem, var på det mest uklare. I en lang periode vet en ikke hva som er virkelig og hva som er fantasien til hvem, men holder du ut denne uklarheten en stund, kan jeg love deg en fantastisk nervepirrende lese/lytteopplevelse.

Vi befinner oss i vakre Cornwall, i en tradisjonell, eldgammel herregård. Her skal London-jenta Rachel prøve å tilpasse seg det nye livet på landet, samtidig som hun skal ta seg av den  nylig morløse Jamie og sin manns mor, den eksentriske Juliet. 
Den store eiendommen og familien Kerthens rikdom er bygget opp i løpet av mange år med gruvedrift, og disse nedlagte gruvene er bakteppe for det skrekkelige som skjer i denne thrilleren.

Handlingen bygger seg sakte opp, vi blir kjent med karakterene og jeg ser godset og omgivelsene for meg i levende bilder. Plottet er godt, og forfatteren greier å holde sine løsninger og forklaringer skjult til det siste, samtidig som han samler alle løse tråder. Litt slingringsmonn må jeg gi, for et par omstendigheter er i mine øyne lite troverdig. Er det for eksempel mulig å gifte seg på nytt et år etter den første konen forsvant? 

Ildbarnet er uansett en thriller jeg gjerne anbefaler videre!

Silje Storstein har en behagelig stemme, som passer godt til denne boken. Hun leser passe fort og uten den voldsomme innlevelsen som jeg ofte finner forstyrrende hos enkelte innlesere. Når jeg skal velge lydbøker, ser jeg alltid to ganger på de bøkene som er lest inn av Silje.

Utgitt: 2017
Lyttetid: 10 timer og 18 min.
Kilde: Lytteeksemplar

Møte med Steffen Kverneland og vampyren Munch

$
0
0
En engasjert Steffen Kverneland besøkte Bergen og KODE i kveld
Steffen Kverneland er illustratør og tegneserieskaper. Han har laget mange treffende karikaturer av kjente forfattere, og ikke minst tegneserieversjoner av kjente litterære verk. Han er kjent for bearbeidelser av litterære klassikere og kunstneriske biografier. Han fikk sitt internasjonale gjennombrudd med Munch i 2013, som han også fikk Brageprisen for, en bok som nå er gitt ut på rundt ti forskjellige språk. I 2016 debuterte han som romanforfatter med Vampyr, og det er denne gotiske røverromanen inspirert av Edvard Munchs maleri Vampyr, vi fikk høre mer om i dag.

Kveldens bokbad med Steffen Kverneland, fant sted på Smakverket i KODE 2 i kveld. Han snakket om sin romandebut Vampyr, men også mye om Munch og tegneserieboken sin ved samme navn, som kom ut i 2013. Line Daatland, sjef for kunst og design ved KODE var den som pratet med den prisbelønnede tegneserieskaperen og illustratøren.

Etter en liten innledning fikk vi høre et opptak hvor Nils Nordberg, en god gammel stemme fra Radioteateret, lese fra innledningen av Vampyr, og det han leste dannet bakgrunnen for den påfølgende samtalen om boken.

Denne boken har sin primærhandling i nåtid, men en stemme fra 1890 har et hendelsesforløp som etterhvert blander seg inn i nåtid.

Da jeg leste boken undret jeg meg over at forfatteren selv dukket opp. Han forklarte i kveld at den «Steffen Kverneland» som er i boken absolutt ikke er identisk med ham, det er en figur som kanskje kunne vært ham, om livet hadde ført ham på andre veier.

Leseren vil også lure på om det virkelig er Munch som er vampyr, noe coveret på boken indikerer, men det er liksom for "rart" til å være sant, at det er sånn.

Kverneland fortalte i dag at romanen Vampyr er en motpol som sprengte seg fram, etter syv års jobbing med tegneserien Munch. Dette er en sakprosabok, som forholder seg til dokumenterte fakta, så når han valgte å skrive en roman denne gangen, var det for å ha slingringsmonn til å fabulerer og fantasere rundt hva som kunne ha hendt, om og hvis...

I Vampyr er det mange sitater, og i kveld fortalte Kverneland at han har valgt ut de sitatene som lett kunne misbrukes, og føyes sømløst inn i romanens handling.


Han snakket også litt om Munchmuseet i Oslo, hvordan det arkitektonisk burde vært bygget lavt som et "walk-in" museum, ikke en høy mastodont, hvor opplevelsen blir oppstykket av trapp/heis. Dette var veldig interessant å høre om, siden jeg har Munchmuseet på planen når jeg besøker Oslo i slutten av april.

Kveldens møte ble en akademisk affære. Jeg følte at de som ikke var familie/kjente av forfatteren, var studenter enten av tegning eller kunsthistorie. Spørsmålene etter bokbadet vitnet i alle fall om det. Line Daatland gjorde en fin figur som intervjuer, selv om spørsmålene til tider var lange og nølende, så fikk Steffen Kverneland heldigvis tid til å svare.

Takk til KODE som tilbyr bergenserne bokbad uten kostnad, og inviterer så spennende forfattere som Steffen Kverneland til byen!


Tørst av Jo Nesbø - en ny Harry Hole krim!!!

$
0
0
Det er ikke til å stikke under en stol, Jo Nesbø og Harry Hole er to menn som får mitt blod til å bruse. Endelig ny krim fra Nesbø, og selv om forventningene var store, innfridde han til tusen!

Forlagets introduksjon:
Et drapsoffer blir funnet i sitt hjem med bitemerker i halsen. Kroppen er tappet for blod. Kan det være vamyprisme - et svært omdiskutert felt i psykiatrien.
Tidligere etterforsker Harry Hole vet bedre enn noen at flere av krimhistoriens verste seriemordere har vært diagnostisert som nettopp vampyrister.
Men Harry har et annet motiv for å bistå politiet - morderen som slapp unna.
Forlag: Aschehoug
Utgitt: 2017
Sider: 527
Kilde: Leseeksemplar

Harry Hole har blitt lærer og har overlatt roret til spesialetterforsker Katrine Bratt, men når denne saken tilspisser seg truer politimester Mikael Bellman ham tilbake i etterforskerstaben. Bellman er ikke den eneste uspiselige polititjenestemannen i denne boken, hans gamle barndomsvenn Truls Berntsen, den udugelige drittsekken greier å få meg skikkelig stresset når jeg leser.

Heldigvis kommer den ferske etterforskeren Anders Wyller inn i bildet, og ham kan jeg like! Smart og hardt arbeidende uten å være en streber.

Nesbø har gitt oss noen sterke kvinner i denne boken, sterke, egenrådige men i overkant opptatt av sex. Journalisten Mona Daa, Katrine Bratt og også Rakel fremstilles på en rå og maskulin måte. Jeg kan ikke annet enn å humre over at kvinnene i denne krimmen blir skildret som selvstendige og smarte, mens flere av mennene er dumme som brød, uærlige og med uetiske hensikter.

Tørst er Nesbø på sitt beste. Språket er røft og plottet er intrikat, samtidig som han greier å få handlingen til å gå opp på eminent vis. Skildringene av selve mordene er bestialske, men selv om det er grusomme handlinger som beskrives, kjenner vi ofrene for dårlig til at det blir tårer ut av det.

Saken blir oppklart ganske så tidlig i boken, men siden er den ikke oppklart likevel. Sånn holder vi på gjennom hele boken, så jeg kan trygt si at det ikke er slutt før det er slutt. Slutten var for meg en smule kaotisk, vi nærmer oss 500 sider, og nå settes alle kluter til for å nøste sammen de løse trådene. Her overlates ingenting til leserens egen fantasi, koblinger blir gjort mellom mennesker, alle får gjort opp seg i mellom, og det er virkelig "stille etter stormen" når historien har nådd sin slutt.

Tørst er saftig, original og temmelig hardkokt lesning, men karakterene er utrolig gode og handlingen henger sammen, så at enkelte av hendelsene er temmelig usannsynlig, har liten innvirkning på min leseopplevelse. 

Andre bloggere om boken: Gro, Bjørn og Pervoluto

Jeg vet hva du driver med en novellesamling av Jakob Arvola

$
0
0
Jacob Arvola debuterte i 2014 med novellesamlingen Det går ikke over. Jeg fikk aldri fingeren ut og leste den, men i år heiv jeg meg rundt når Arvola kom med ny bok.

Forlagets presentasjon av boken:
En ung jente forsøker å finne ut hva som skjedde da søsteren ble borte.
En annen rammes av oljekrisen og søker trøst i en papegøye som sier de rette tingene på feil sted. Under fasaden til en mannlig barnehageansatt bor et frådende raseri.
En desillusjonert nostalgiker søker ly i sør, blant gamle menn.
En organist har storslagne drømmer.

Jeg vet hva du driver med er en novellesamling lagt til Norge etter krigen, særlig til det kalde og harde kjølvannet av to katastrofer: 22. juli 2011 og flyktningkatastrofen i Middelhavet i 2015.

Utgitt: 2017
Sider: 189
Kilde: Biblioteket

Novellesamlingen består av ni forholdsvis korte noveller. Karakteroppbyggingen er minimal, ofte vet vi ikke navnet på verken hovedpersonen eller stedet de befinner seg. Allikevel er det slagferdig det jeg leser, med tema som bitterhet og hykleri, om ensomhet men også om håp. At handlingen er lagt i kjølvannet av to katastrofer, som nevnt i forlagets intro. troner ikke frem som en primærhandling, for novellene er innholdsrike og det er mye som er overlatt til leseren å tolke selv.

Den gjennomgående tonen i novellesamlingen er dyster, men til tross for de alvorlige temaene greier Arvola å fremstille historiene med en god dose humor. Selv ble jeg glad av å lese denne novellesamlingen, for han skriver drivende bra, med treffsikre betraktninger og et betryggende klarsyn.

Coveret kan se litt sukkersøtt og uskyldig ut, men etter å ha lest novellen Ekko får jeg nesten litt frysninger av å se på boken.

Artemisia, GroskroEllikken, Mine bøker og Leserommet har skrevet flotte omtaler av boken, og jeg er enig med dem, ha årets Arvolautgivelse i tankene for Bokbloggerprisen!



Oppsummering for lesemåneden mars

$
0
0
Mars har vært en måned preget av et bredt spekter av hendelser og aktiviteter. Min kjære farmor døde, 97 år gammel, noe som selvfølgelig var veldig trist. Heldigvis har jeg fine dager på jobb, sammen med en fantastisk gjeng med barn og voksne, det hjelper. Jeg har lest mye som vanlig, og i tillegg til dette har jeg lest et manus som virkelig scoret full pott på terningen, så dere kan glede dere 😊

Hva sier du, har vi lest noen av de samme bøkene?

Dette leste jeg i mars måned:
  1. Graham Swift - Morsdag - 6
  2. Jussi Adler-Olsen - Selfies - 4
  3. Marta Breen - Født feminist - 5
  4. Doris Lessing - Det synger i gresset - 5
  5. Lena Lindahl - Biene i New York - 5
  6. Anna Fiske - Palle Puddel drar til New York - 5
  7. Lars Mæhle - Jag är Supermann - 6
  8. Elena Ferrante - Hjemreise - 5
  9. Cilla&Rolf Börjlind - Sov du vesle spire - 5
  10. Anders Bortne - Ulvens år - 5
  11. Marcel Proust - Uten Albertine - 4
  12. S.K. Tremayne - Ildbarnet - 5
  13. Eirin Gundersen - Alt som ikke har blitt tjoret fast - 3
  14. Erik Eikehaug - James Franco spytter når han snakker - 4
  15. Jo Nesbø - Tørst - 5
  16. Jakob Arvola - Jeg vet hva du driver med - 4

Krim/thriller: 4
Romaner: 6
Noveller: 1
Barn & ungdom: 3
Sakprosa: 1
Dikt: 1

Bokbloggpris 2017: 6

Denne måneden har jeg greid å lese flere sjangere enn forrige måned, og det er jeg fornøyd med. Prosjektene mine har blitt litt stemoderlig behandlet, men jeg unnskylder meg med at jeg venter i kø på biblioteket på siste Proust-bok. En meter Hamsun står og blomstrer i bokhyllen min, så for det prosjektet har jeg ingen unnskyldning.

De to barnebøkene med New York i tittelen vitner om at jeg allerede tidlig i mars hadde sommerfugler i magen med tanke på Den Store Ferieturen som står for døren i morgen. Kanskje ikke den mest modne oppkjøringen til en ferie, men skitt la gå.

Skal jeg trekke frem noen favoritter denne måneden, må det bli Lars Mæhle og hans Supermann, en fantastisk bok, og Morsdag som jeg også likte veldig godt. Jeg hadde mitt første møte med Doris Lessing, en forfatter jeg garantert skal lese mer av.

Det ble noen kulturelle treff denne måneden også, blant annet besøkte jeg Troldhaugen for første gang i mitt liv, da jeg så Menuettdanserinnen, med tekst av Elisabeth Welhaven. Jeg var med på premieren av Den usynlige byen, en russisk opera som ble fremført i det nedlagte Sentralbadet. John Hart var på besøk til Bergen, og jeg tok turen til biblioteket hvor Monika Yndestad snakket med ham. Jeg var også tilstede da Steffen Kverneland besøkte KODE og snakket om sin debutroman Vampyr, som kom ut i 2016.


God påske alle sammen! Det blir lite blogging fra denne kanten de neste ukene, for i morgen drar jeg på tidenes ferie. Noen bildebrev fra New York, Puerto Rico og cruiset vi skal på, kan jo dukke opp, hvis wifi ikke blir en utfordring 😊

Krokus i mars, fra byparken i Bergen

En aldri så liten (blogg) ferie

$
0
0
Hjelp jeg skal til New York!! Når livet byr på mye action på en gang, har jeg lært meg å ta en ting av gangen. Derfor fokuserer jeg bare på at jeg senere i dag er i The Big Apple. Ouæææ... (nei det er ikke en aprilspøk) Har reist masse men aldri vært utenfor Europa, så dette gru-gleder jeg meg til.
Heldigvis er jeg sammen med min kjære mann og fire gode venner som har gjort dette før.


Ferden videre går til Puerto Rico, hvor vi skal bo i tre dager før cruicebåten er klar til å ta oss med til havs i en uke. Vi skal besøke mange små øyer, og oppleve hvordan livet arter seg på cruice. (det er første gang vi har pakket dress og penkjole for å reise på ferie)

Etter å ha veid koffertene i går kveld, (skal si det pentøyet veier mye...) tok jeg den modige beslutningen å la pc`en være igjen hjemme. Siden jeg er lite glad i å bruke mobilen til annen enn meldinger, betyr dette ingen blogging og ingen bilderedigering, så alt dette må vente til jeg kommer hjem. Jeg bruker mye tid på nett, så dette har jeg sikkert godt av, men litt nervepirrende er det.

Mitt lesemål er å lese minst mulig, for å ta inn mest mulig inntrykk fra turen og være masse sammen med reisefølget mitt, men noen bøker har jeg med meg. Svikne dagar skal få surre i ørene mine på flyturen i dag, mens Lars Mæhles nye voksenkrim Den stille flokken ligger i håndbagasjen. Sondre Midthuns nyeste er også med, i tillegg til Haugnes, Waxman og Holberg.

Med det ønsker jeg alle som er innom her en riktig god påske!!!


17 dager i New York, San Juan og Karibien

$
0
0
Utsikt fra The High Line
For en drømmeferie vi har hatt! Turen ble planlagt ned til minste detalj av feriespesialisten Bjarte, og alt gikk på skinner. For en utålmodig sjel som meg, som hater å stå i kø, var jeg lettet og glad over at alt gikk etter planen. Vi sto aldri i kø, verken i customclearance inn til USA eller i noen av de mange andre mulighetene hvor kø kunne oppstå. Vi var seks reisevante venner som dro på denne utvidede påskeferien, og sammen gjorde vi det til en stor opplevelse.

Vi fløy fra Bergen via Oslo om morgenen den 1 april, og etter å ha justert klokken tilbake seks timer, var vi i NY midt på dagen. Customclearance og transport inn til Manhattan tok to timer, vi benyttet oss av pre-bestilt pick-up service, noe vi gjorde mange ganger på denne turen, og det fungerte glimrende.

Etter en runde på Times Square, 5th. Avenue og andre kjente adresser, spiste vi fish n`chips på en irsk restaurant. Målet var å holde seg våken til kl. 22, noe som gikk så vidt, for da var vi skikkelig trøtte.
Første hele dag i NY gikk vi The High Line, en nedlagt toglinje som er gjort om til en elevert gangsti, absolutt å anbefale!

Vi tar en pust i bakken på The High Line
Turen videre gikk til Soho, Litle Italy og vi spiste middag på en italiensk restaurant som hadde helt fantastisk mat, LUPA heter den.
Etterpå var det tid for ishockey for gutta på Madison Square Garden, og moderne dans for jentene. Gutta boyz holdt selvfølgelig med New York Rangers, som kjørte stemningen i taket ved å slå Philadelphia Flyers 4-3 denne kvelden.

Allikevel tror jeg at vi jentene følte at vi var vinnerne denne kvelden, for Ailey II som vi så på NYU Skirball Center for the Performing Arts denne kvelden var helt fantastisk. Dette ble mitt første skikkelige møte med moderne dans, og jeg ble tatt med storm. Forestillingen var delt i tre bolker, med to pauser, og hver bolk hadde sin egen koreograf. Dansen, musikken og hvordan det var satt sammen gjorde dette til en opplevelse hvor vi opplevde både klump i halsen, og stunder med kun "innoverpusting".

Dagen derpå startet med litt "trim". Frode tok sin etterlengtede løpetur i Central Park, mens vi andre leide sykler, og suste rundt samme sted. Det er ikke lov å sykle inne i parken hvor det er grusveier, men etterhvert ble det så mye folk i parken, at vi skjønte hvorfor syklister måtte holde seg på de asfalterte veiene som omgir parken. Vi fant Beatles-monumentet "Strawberry Fields" som er en liten del av parken som ligger tett ved der hvor John Lennon bodde.

Vi leier sykler i Central Park  - kan absolutt anbefales!
Etterpå gikk vi til pir 78, hvor vi heiv oss på en båt som gikk nedover Hudson River, forbi Frihetsgudinnen, rundt "tuppen" og opp East River til under Brooklyn Bridge. Det var fascinerende å se byen fra elven, og de store husene blir enda mer fremtredende enn de gjør fra gatene. Vi gikk av ved Wall Street, og gikk forbi Ground Zero og hele veien tilbake til vårt hotell på 52nd street. På kvelden hadde vi bestilt bord på en  cubansk restaurant nær hotellet som het Guantanamera, hvor vi kunne spise deilig mat til live music.

Manhattans berømte Skyline 
Et snev av historie også i New York
Drosjer, brannbiler og skolebusser er det mange av i New York

Neste dag skulle vi bli hentet kl. 18:15, men først ble det tid til en tur på MuseumOfModernArt, vel i alle fall for de to ivrigste på kunstfronten. Solveig og jeg koste oss her inne med å gjette kunstnerne til de forskjellige maleriene, og ble til slutt belønnet med å finne et eneste maleri av Munch, og det var Stormen. Ikke la deg skremme vekk av MOMA`s kjedelige webside, (ei heller av køen når du nærmer deg bygningen) dette er jeg glad vi fikk med oss.

To av de mange kunstverkene inne på MOMA

Etterpå gikk vi bort til Central Station, ikke for å ta toget noe sted, men for å beundre den flotte bygningen, som har mange historiske detaljer intakt. Det er ingen av oss som har svart belte i shopping, og spesielt ikke når vi har mennene våre med oss, men noen butikker fikk vi besøkt før vi spiste verdens beste pizza på B-Side Pizza and Winebar. Strekningen nedover 51st Street fra østover fra 8th Avenue har mange små og ultraspennende restauranter, og jeg er sikker på at B-side har den beste pizzaen i NY!
Gode og mette entret vi shuttlebussen som skulle ta oss med ut til hotellet vi sov på like utenfor JFK-flyplassen. Vi måtte tidlig opp for å nå flyet til San Juan, hvor vi endelig kunne legge vekk dunjakker til fordel for bikini.


På San Juan flyplass stod det en ny smilende dame med Bjarte sitt navn på et skilt. Hun kjørte oss til Palma Vista Villa ved Seven Seas Beach i Fajardo. Dette stedet er himmel på jord, leiligheten var fantastisk, med DEN takterrassen, DET bassenget og en vanvittig flott strand, bare 1 minutts tusletur unna. Temperaturen lå på 26 grader pluss, både i luften og i sjøen, så her var det bare å få av seg klærne i en fart, og kline seg inn med solkrem med høy faktor.

Jeg har alltid ønsket meg basseng i hagen :)
For en vanvittig flott leilighet vi tilbrakte disse tre dagene i, nyt den terrassen!!

Etter en lat dag hvor vi benyttet fasilitetene maksimalt, var det tid for litt trim igjen. Bjarte hadde gjort en avtale med John Druitt, en artig skrue som ble klimaflyktning for mange år siden, da han forlot England til fordel for Puerto Rico. Han tok oss med på vandretur i regnskogen El Yunque, hvor vi fikk lære masse om jungel, vekster, insekter, dyr og fugler.

De eneste dyrene vi så var to snegler, en firfirsle og ett pinnedyr, også hørte vi frosk og fugler, uten at vi greide å skille lydene deres fra hverandre. Vi smakte på jordbær som så ut som bringebær og fikk se Mimosaen lukke seg, når vi strøk på den, i tillegg til mange planter som vi kjenner fra våre egne stueblomster. Vil du besøke en jungel når du er i Puerto Rico vil jeg anbefale deg å velge John som guide, han var veldig punktlig, pålitelig, kunnskapsrik og sjarmerende.

På rad og rekke i jungelen
Etter tre netter i den flotte leiligheten var tiden kommet for cruicet. Adventure of the Seas hadde avgang på kvelden, men vi ankom tidlig, iførte oss bikinien og testet aller først at drikkepakken funket. Båten som skulle bli vårt hjem i 7 dager, var utrolig flott. Lugarene var store og fine, selve båten er smykket med 4200 kunstverk, hvorav veldig mange er laget av norske kunstnere.

Vi var heldige å fikk lugarer ved siden av hverandre
Til frokost og lunch forsynte vi oss av den vanvittige bufeen ombord, mens vi om kvelden hadde vårt eget bord hvor Wilma, Sonny og David tok seg godt av oss. Det var ikke bare de tre som var hyggelige om bord, alle de 1200 som jobber på båten hilste muntert når vi traff på dem i gangene, og stemningen var veldig god ombord.

Båten legger til land på en ny øy hver morgen kl. 08:00 og da har vi frem til 16:30 til fri benyttelse i land. Byene er til forveksling ganske like, men siden vi gjorde forskjellige ting når vi var i land, ble dagene ganske forskjellig allikevel.
St. Maarten leide vi jetski og guide og fikk oss en lang tur rundt i Phillipsburg, som er hovedstaden. Jeg var livredd i begynnelsen, men etter jeg fikk kjøre litt selv, gikk det mye bedre. Båten har ett tettpakket program hele døgnet, med de rareste tilbud til turistene, og denne ettermiddagen gikk vi jentene på et seminar i kunsthistorie.

Utsikt fra St. Maarten og tilbake til båten vår

Kirken i St. Kitts
Turen videre gikk til St. Kitts hvor Frode var med på en guidet tur opp på det han trodde var det høyeste fjellet på øya. Dessverre ble det en tålmodighetsprøve, med masse "rare" mennesker på tur. 
De fire andre tok en drosje til en av de flotte strendene i nærheten av havnen. Utenfor båten blir en overfalt av tilbud om transport, så det er ikke vanskelig å stikke seg vekk på en strand i noen timer. 
Jeg valgte og slappe av på båten, ta meg en tusletur i land, og lese bok i noen timer. 

Vakre St. Kitts - her var det haner i gatene og masse gøy å henge øynene på
Hagen foran kirken hadde masse blomstrende trær
Deretter gikk turen til Antigua hvor vi var med på en katamarantur ut til noen korallrev, hvor jeg prøvde snorkling for første gang. Det var kjempegøy, og for noen flotte farger det var på fiskene rundt korallrevet, dette ga mersmak. Den lille øya Antigua har 365 nydelige strender, og på vei tilbake fra snorklingen, stoppet vi og badet fra en av dem.

Katamaran lik den vi "seilte" med

Etter å ha blitt kjørt tilbake til båten hvor vi fikk skylt av oss litt salt og fylt magene, tok vi en tur i land igjen og så på den lille byen. St. John Cathedral fra 1848 er under rehabilitering, men vi snakket med en mann inne i kirken, og han kunne fortelle om hvorfor den på utsiden ser ut som en steinkirke, mens den inni er fullstendig dekket av trepanel. Jeg kan røpe at det har med jordskjelv og tornadoer å gjøre.
St. John Cathedral fra 1848

Vrak kan også være fint - bilde tatt fra cruiceskipet
St. Lucia dagen etter gikk vi fra båten, langs rullebanen til flyplassen helt til vi kom til en flott strand. Etter å ha slappet av her her en stund, gikk vi på stranden, langs en gravplass, helt til vi kom til en sjarmerende strandbar, hvor vi endelig fikk lesket oss litt. Heldigvis var det lett for de seks rosa hummerne å finne en drosje tilbake til båten.


Siste øyen var Barbados hvor vi hadde meldt oss på et romsmakingskurs. Vi ble hentet på kaien og kjørt til det verdensberømte Mount Gay Distillery, hvor vi fikk lære masse om historien til denne gyldne drikken og hvordan den fremstilles. Når kurset var ferdig, sto sjåføren vår klar for å kjøre oss til stranden, hvor han organiserte drikke bong og solstoler til oss før vi avtalte tid for når han skulle hente oss.

Guiden forteller med stor innlevelse og mye humor om rommen de lager
Både jungelsafari, jetskitur og romsmaking er arrangementer Bjarte har booket hjemmefra, det var kun snorklingen som var båtens arrangement. Det du vil oppdage hvis du studerer ekskursjonstilbudet til cruicebåtene, er at det er ganske dyrt, også blir du da skyflet rundt i en stor flokk. Min erfaring med å gjøre dette selv er utelukkende positiv, sjåførene er alltid på plass til avtalt tid, og ingen av de mange avtalene vi har gjort med lokalbefolkningen har skjært seg.

Siste dag på båten skulle vi tilbringe i rom sjø, når vi returnerte til San Juan. Vi spiste frokost i restauranten (i stedet for i bufeen) og nøt Mango Java Flow mens vi grillet de nå brune kroppene våre en siste gang. På ettermiddagen hadde vi meldt oss på et vinsmakingskurs, noe som ble en selsom affære, siden "læreren" vår snakket fort og alt for detaljert på et dårlig engelsk, og den store tilhørerskaren ble mer og mer munter på hans bekostning.


Morgenen etter var det tid for avgang. Heller ikke nå ble det kaos, til tross for at 4300 mennesker skulle av båten, gå gjennom customclearance og finne igjen sin egen koffert. Vi tok en taxi til hotellet og tilbrakte dagen i Old San Juan med en lang tur rundt det store festningsverket som omringer store deler av gamlebyen. Bygningene er nydelige, malt i mange klare farger, og stemningen er veldig god her, kunne de bare holdt unna alle bilene. Bildet under er i det henseende helt unikt.

Et eksempel på en pen, nymalt gate

Det er ikke tvil om hva vi ønsker oss :)
Gravplassen og en del av festningsverket
Det er ikke fritt for at denne "lille" karen ga oss en støkk

Den siste dagen av ferien ble den mest slitsomme. Vi sto opp kl. 05:00 og ble hentet på hotellet av pickupservicen, som kjørte oss til flyplassen i San Juan. Etter en 3 timers flytur var vi på JFK, men turen til Bergen skulle gå fra Newark, så vi benyttet oss igjen av pickupservice bestilt hjemmefra, for å frakte oss seks og all vår bagasje til rett flyplass. Ferden gikk tvers igjennom Manhattan, så nå fikk vi en siste smakebit av New York. Etter å ha sjekket inn koffertene, tok vi Air Train og buss til kjøpesenteret The Mall hvor vi gjorde et ærlig forsøk på litt shopping. Heldigvis var det 1 påskedag, så shoppingsenteret stengte kl.18, så da tok vi en drosje tilbake til flyplassen (25 dollar).

Ventetiden frem til "go to gate" ble en smule lang, siden flyet vårt ikke gikk før kl. 23:30, og jeg må innrømme at det ble en lang natt i de trange setene på turistklasse. Heldigvis hadde vi han artige nordlendingen til purser på flighten vår, så vi fikk oss en latter hver gang han passerte forbi.

Tusen takk for en fantastisk ferie Bjarte, Solveig, Jan Arne, Hildegunn og Frode - sammen er vi dynamitt!! 

Den stille flokken av Lars Mæhle

$
0
0
Lars Mæhle er den forfatteren som best greier å få meg til å glemme at han skriver på nynorsk. Den stille flokken er den tredje kriminalromanen om psykologen og kickbokseren Ina Grieg, og jeg kjente kriblinger i magen, når jeg visste at boken var på vei hjem til meg. Forbered deg på en intens krim om et mørkt kapittel i norsk historie!

Forlaget om handlingen:
Ein valdsdømd psykiatrisk pasient rømmer frå lukka avdeling. Dagen etter blir to søstrer funne avretta, på ei avsidesliggjande glenne i marka. Saka viser seg å ha trådar tilbake til eit uløyst drap på ein rusmisbrukar på 1980-talet, men også til dunkle hendingar på Svanviken arbeidskoloni på 60-talet. Dit blei taterfamiliar tvangssende for å lære seg «den norske, bufaste kultur».

Nok ein gong blir psykolog og kampsportutøvar Ina Grieg motvillig trekt inn i ei drapssak. Ho slår seg saman med tidlegare etterforskar Hugo Fannrem i jakta på sanninga.

Den stille flokken tek opp ein av dei mørkaste plettane i norsk historie: behandlinga av romanifolket gjennom 1900-talet.

Flyturen fra Norge til New York gikk som en lek med denne boken i fanget. Mæhle skriver drivende godt, og klarte å fengsle meg helt med denne historien. Det var veldig interessant å lese om taterne og den forferdelige behandlingen de fikk her i Norge på 60-tallet.

I tillegg får vi noen flotte skildringer av Hugos sorg over sin døde kone, og hvordan han forholder seg til sorgen, andre mennesker og seg selv midt oppi det hele. Ina Grieg som er den karakteren som går igjen i Mæhle sine bøker, får nesten en mindre rolle enn Hugo, men hun er hele tiden til stede, og hennes personlige historie er også interessant å følge.

Den stille flokken har flere handlingsforløp i nåtid, men de flettes snart sammen. I tillegg følger vi taterfamilien, som på 60-tallet blir tvangsflyttet til Svanviken arbeidsleir, og som er de menneskene også nåtidshistorien handler om.

Mæhle bruker et flott språk som passer til de kjappe vendingene boken ofte tar. Han legger ut frampek som skal få leserens tanker til å vurdere mulige mordere, og gir oss mange anledninger til å finne løsningen. Jeg kan ikke skryte av at jeg greide det, for akkurat det kortet holdt han tett til brystet.

Boken er spennende og lærerik, hva mer kan en ønske seg, 
så denne anbefaler jeg gjerne videre!

Bøkene i serien i rekkefølge, det er bare til å glede seg!

Forlag: Samlaget
Utgitt: 2017
Sider: 361
Kilde: Leseeks

Kvinnen i lugar 10 av Ruth Ware - en psykologisk thriller

$
0
0
Engelske Ruth Ware debuterte i 2015 med boken I en mørk, mørk skog... Den var også mørk og klaustrofobisk slik som Kvinnen i lugar 10 også er. Siden dette ga mersmak, er jeg nødt til å skaffe meg debuten også.

Forlaget om boken:
Reisejournalist Lo Blacklock får drømmeoppdraget. Hun skal være med på et luksuscruise til de norske fjordene og skrive om det i reisemagasinet hun arbeider for.
Men reisen får en bråvending da Lo våkner av et skrik midt på natten, og fra lugarvinduet sitt ser hun en person bli kastet over bord. Lo slår full alarm, men det viser seg at ingen er savnet, verken blant personalet eller gjestene. Hun blir usikker og forvirret; har hun drømt det hele? Eller er hun fanget på båten med en morder – og som eneste vitne til en forbrytelse?

Denne boken begynte jeg på etter en uke på cruice. Jeg er glad for at jeg ikke hørte den på cruicet, for det kunne blitt i overkant spennende.

Handlingen begynner med at en fremmed mann bryter seg inn i Lo`s leilighet, hun blir overfalt og ranet. Denne litt omstendelige starten, som egentlig ikke har noe med hendelsene på cruiceskipet å gjøre, er en del av forklaringen på hennes reaksjonsmønster senere i boken.

Kjæresten er bortreist når hun litt plutselig får tilbud om å være med på dette cruicet, og temmelig rystet etter overfallet hiver hun seg rundt og kommer seg avgårde. Det er litt gøy når utenlandske forfattere legger handlingen sin til Norge, og en kyststripe vi kjenner godt.

Lo har litt å streve med, hun medisineres for posttraumatisk stressymptom og drikker alt, alt for mye. Begge disse tingene kan jo være årsak til at virkeligheten kan fortone seg litt annerledes av og til, så innenfor disse rammene settes handlingen.

Thilleren er spennende fra første til siste side. Leseren begynner å lure på hovedpersonen, om det er henne det er noe i veien med, eller hva som egentlig skjer. Hun føler på seg at noen overvåker henne, ting forsvinner og dukker opp igjen, og stadig vekk er det noe uforutsett som oppstår. Er det henne eller er det noen som er ute etter henne?

Jeg kan love deg at løsningen kommer som en overraskelse, i en fin og avklarende slutt som passet inn med resten av handlingen. 

Karin Okkenhaug Seim er en ener blant innlesere, og denne boken her passer perfekt til stemmen hennes. Hun leser med akkurat nok innlevelse og trykk til at teksten får all oppmerksomheten.

Boken: Gyldendal
Lytte/lesetid: 10 timer og 367 sider
Kilde: Lytte/leseeksemplar fra forlaget


Farvel til alt dèt av Sondre Midthun

$
0
0
Debutromanen til Sondre Midthun, Kom aldri nærmere imponerte meg, og nå når han har kommet med roman nummer to, som til alt overmål er en oppfølger, var det med skrekkblandet fryd jeg tok fatt på boken i påsken.

Fra bakpå boken:
I Sondre Midthuns kritikerroste debutroman Kom aldri nærmere møtte vi en gutt som måtte forholde seg til sin syke og angstridde mor, og en far som opptrådte stadig mer uberegnelig. Hovedpersonen forandret seg fra å være uskyldig til å bli destruktiv og fortellingen får en svært urovekkende avslutning. 
Når vi møter ham igjen har det gått mange år. Han bor i Oslo, er samboer og jobber som journalist. Tilværelsen er tung og da han finner samboeren i seng med en annen reiser han tilbake til hjemplassen nordpå. Det er her livet for alvor begynner å gå opp i sømmene. 
Utgitt: 2017
Sider: 511
Kilde: Leseeksemplar

Urovekkende avslutning sier forlaget om denne boken, men denne kraftfulle slutten, som holder på spenningen til siste setning, er mye mer enn bare urovekkende. For en pangslutt! og for en fin cliffhanger, for her må det jo bare komme mer. Det siste sier jeg med et litt grådig og forventningsfullt smil om munnen, for Sondre Midthuns andrebok tar innersvingen på alle rykter om at det er vanskelig å skrive bok nummer to.

Tre tanker dukker opp når jeg nå tar frem boken for å si noen ord om den. Knivskarpe betraktninger, utrolig bra språk og nerve. Masse nerve, og det er en av disse nervetrådene som formelig eksploderer på siste side. Jeg kan si så pass at det hadde ant meg at hovedpersonen hadde misforstått noe underveis, og jeg irriterte meg over at han er så dårlig å snakke med kjæresten sin, men de faktiske forhold tok meg helt på sengen.

Hovedpersonen er en ung og tilsynelatende vellykket og lykkelig mann. Han har fast jobb, leilighet og en kjæreste han er glad i, men han er en "tolker" en som legger mye inn i andres blikk, sukk og ansiktsuttrykk. Dette, i tillegg til at han og kjæresten snakker dårlig sammen, gjør at han er ulykkelig. Han tilegner andre følelser bygget på sin egen måte å se livet på, noe som ofte er årsaken til misforståelsene som oppstår. Dessuten er han en løgner, han lyver bevisst og ofte, uten å skjemmes i det hele tatt, også har han utrolig lite mobilvett, noe som gjør ham til en aldri så liten drittsekk i mine øyne.

Jeg kikket bort på henne. Hun ville jeg skulle spørre hva hun tenkte på, men jeg fikk meg ikke til å gjøre det. Uviljen mot henne var fortsatt for sterk. jeg tenkte på måten hun hadde omtalt samtalen med Værø. "Ufarlig", hadde hun kalt det. Hun hadde innsett at det "ikke var greit". 
Ikke greit tenkte jeg, det var mye verre enn som så! Svikefullt og nedrig, det var det det var, og jo mer jeg tenkte på det, jo verre fremsto det.

Vår venn har tilbrakt sin ungdomstid hos sin tante, onkel og kusine på Malangen. Hit reiser han mange ganger og det er spennende å få med seg dynamikken mellom ham og familien sin. Bestekameraten Gustav har også en viktig rolle, når det gjelder å få frem følelser mellom kameratene, og jeg satt med sommerfugler i magen, når han skulle ha sin første konsert.

Til tross for at jeg ikke liker oppførselen til hovedpersonen, likte jeg boken så godt at jeg gir den nesten fullt score på terningen. Boken er lettlest, men jeg brukte allikevel ganske lang tid på den, noe som ofte er saken når jeg leser bøker med flott språk og gode betraktninger.

Farvel til alt dèt, kan gjerne leses uten at du har lest den første boken, for de henger ikke direkte sammen, jeg anbefaler den gjerne videre!


OBS: Denne er en god kandidat til Bokbloggprisen 2017!!


I dag er det Verdens bokdag - og 401 år siden Shakespeare døde

$
0
0
I april har jeg vært 17 dager på tur med denne artige gjengen, og jeg tror sannelig jeg har fått smittet dem litt med min iver etter å dypdykke i litteraturens verden. Det hjalp også at jeg hadde kofferten full av bøker, et litt spørrende, blikk på meg og vips hadde de en bok i hånden 😈


For å markere bokens rolle i samfunnet, opprettet FNs organisasjon for utdanning, vitenskap, kultur og kommunikasjon i 1995 FN-dagen Verdens bok- og opphavsrettsdag (også kalt verdens bokdag). Lesere i Norge har feiret Verdens bokdag siden 1997, så her på berget kan vi feire 20 års jubileum i dag. Dagen blir markert av bokhandlere, bibliotek og skoler i hele landet, hvor boken som uttrykksform, for språklig og kulturelt mangfold, for utdannelse og for kommunikasjon blir gjort stas på.

Verdens bokdag baserer seg på en gammel tradisjon fra Barcelona, hvor man hvert år på samme dag setter byen i bokens tegn. Datoen har symbolverdi da både Cervantes, Shakespeare og Garcilaso de la Vega døde på denne dagen i 1616. I dag er flere enn hundre land med å feire denne dagen!

Bøkene som ligger på mitt bord akkurat nå, en er lest de fire andre skal jeg ta fatt på
Leseopplevelse for bare få dager siden - sukk......

Selv sitter jeg nå hjemme og betrakter snøen som laver ned ute, så det er en fin dag til å lese ferdig en krim, begynne på en ny bok og rydde litt i hyllene. Håper du også har en fin dag i bokens tegn, kanskje noen av bloggvennene mine skal gjøre et stunt på bloggen i anledning dagen? jeg følger spent med 😊 


Hagen for små begynnelser av Abbi Waxman

$
0
0
I påsken var jeg på en ferie som var varmere og latere enn de siste tre sommerferien til sammen, så jeg priste meg lykkelig over at jeg hadde en lett sommerbok på lur. For det er det Hagen for små begynnelser er en lett sommerbok, forventer du deg ikke annet enn å la deg sjarmere, får du en fin leseopplevelse 😊

Forlaget om handlingen:
Fargerike Lili har glimt i øyet, hendene fulle og det hender det går en kule varmt i familien. En ettermiddag krangler hun med ektemannen Dan. I neste øyeblikk ser hun ham dø i en tragisk bilulykke rett utenfor kjøkkenvinduet. 
Tre år senere har hun stablet på beina en tilværelse som barnebokillustratør, hun er mor til to små jenter og søster til skjønne, støttende Rachel. Hverdagen fungerer tilsynelatende normalt. Hvorfor kjenner hun seg da fanget i en endeløs sirkel av selvmedlidenhet og stress? 
Så sender sjefen henne på et kurs i grønnsaksdyrking. Nye venner, nye opplevelser og kanskje til og med spirende kjærlighet; i hagen for små begynnelser er det noe som løsner og Lili kjenner at det kanskje finnes et nytt liv - uten Dan. 

Historien starter tre år etter mannens ulykke, og vi får bare høre om den via henvisninger til ulykken og til livet etterpå. Lili blir kjent med mange nye mennesker i denne historien, så det er ved hjelp av disse møtene, når hun forteller om seg selv vi lærer henne å kjenne.

Det er en sjarmerende bok, Lili har et fantastisk forhold til sin søster og sine barn, og et litt mer anstrengt forhold til sin mor. Søsterens ferd på kjærlighetens jaktmarker blir et artig krydder i handlingen, mens svigerinnens skilsmisse og morens biske tunge, tilfører litt balanse i alt det søte.

Karakteroppbyggingen er variert og fargerik, og alle i den lille hagegruppen har en helt egen personlighet. Det er litt å sette fingeren på i forhold til detaljer i handlingen, men noe må en la fare med tanke på at handlingen skal fungere. De dyrker for eksempel opp en fantastisk avling på bare 6 uker, det er fra de vender jorden og sår, til de høster de mest fullkomne grønnsaker.
Den flotte gjengen er utrolig inkluderende, og har all verdens tid til å stille opp for hverandre, solen skinner og selv om Lili opplever både å ha mistet sin mann og mister jobben, så er alt liksom så rosenrødt hele tiden.

Språket inneholder mye lun humor og mange amerikanske referanser. Noen av disse referansene forsvinner nok litt i oversettelsen, og enkelte fraser ga ikke mening før jeg kom på å oversette til engelsk. Den ene datteren utbryter "å mamma du lukter sånn som det lukter på kjøpesenteret Maceys". Her skulle de etter min mening ikke klargjort hva Maceys er for noe, med å skrive "kjøpesenteret" foran. Kanskje dette er pirk, men i mine øyne koster denne tydeliggjøringen mer enn den smaker.

Romanen er søt og lettlest, vel og merke uten de helt store høydepunktene, men den bød heller aldri på kjedelige passasjer. Et par tårer underveis ble det, så den sikret seg en ekstra prikk på terningen med dem.

Forlag: Aschehoug
Utgitt: 2017
Sider: 383
Kilde: Leseeksemplar

På bloggen Bøker & bokhyller gir Berit en litt mer positiv omtale av boken, titt gjerne innom henne!

Svikne dagar av Elena Ferrante

$
0
0
Etter å ha lest Napoli-kvartetten, og også Hjemreise sa det seg selv at jeg måtte få med meg Svikne dagar. Boken kom ut i Italia i 2002, og i kjølvannet av Ferrantes popularitet i Norge etter Napoli-kvartetten, blir nå flere av hennes bøker oversatt til norsk.

Forlaget om boken:
38-årige Olga blir forlaten av mannen sin etter 12 års ekteskap, til fordel for ei ung kvinne. Olga er ridd av sjalusi, raseri og sjølvforakt, og mistar sakte men sikkert taket på omgivnadene sine. Ho dreg dei to ungane og den snille schæferhunden Otto med seg i fallet.

«Svikne dagar» er ein samtidsklassikar av Elena Ferrante som The New York Times har omtalt som «ein av dei store romanforfattarane i vår tid». Romanen har rysta lesarar over heile Europa med si usentimentale skildring av moderskap, ekteskap og åleinelivet.

Ahh... dette er så bra! Gjertrud Jynge leser også fantastisk godt, jeg følte virkelig at jeg var inne i  Olgas hode og hjerte når jeg lyttet. Jeg kjenner igjen fortellerstilen fra Napoli-kvartetten, og det at hun henviser til dialekter på så mange forskjellige måter gir romanen en helt spesiell dybde.

I begynnelsen har hunden Hugo en større rolle enn barna hennes, og måten barna blir holdt temmelig anonyme gjennom nesten hele romanen sier mye om hvordan problemene og sjalusien har tatt styring over Olgas følelsesliv.

Måten hun skriver på og lar konkrete ting i teksten vise Olgas følelser, mer enn å stave det for oss er utrolig bra. Døren som endelig blir åpnet henspeiler på livet som åpner seg for henne. Hun fatter mot, blir sterk og overvinner, mest seg selv og sine indre demoner, men også konkrete ting i livet. Olga mener at Mario skylder henne noe for at han fikk/tok de beste årene av hennes liv. Hun føler et tvingende behov for at han skal elske henne igjen, men er frustrert og rasende sinna for urettferdigheten som følger med sviket hans.

Med en selvfølelse i ruiner er det ikke lett å ta imot musikernaboens tilnærmelser, men hun begynner så smått å se seg selv i lys av andre. Hun greier etterhvert å forholde seg til skilsmissen og finner tilbake til seg selv.

Tema skilsmisse er temmelig utdebattert, men i denne romanen er skilsmisse bare den utløsende faktoren som historien bygges på, mens romanens styrke ligger i alle de presise skildringene av følelser, reaksjoner og handlinger.

Svikne dagar er glimrende lesning folkens, og rynker du på nesen av å lese nynorsk, kan du gjøre det enda lettere for deg selv, ved å la Gjertrud Jynge lese for deg.

Lyttetid: 7 timer
På lydbok: 2017
Kilde: Lytteeksemplar


Flere bloggere om boken: Kleppanrova, Rose-Marie, ReadingRandi,
Medbokogpalett og Les mye

Alle midler tillat av Jenny Rogneby

$
0
0
Det er et år siden jeg ble kjent med Leona Lindberg i debutboken hennes Terningen er kastet. Denne tok meg med storm, så det var med kriblende forventning jeg begynte å lese Alle midler tillatt, for å finne ut om Leona har fått mer dreis på å være sosial.

Forlaget om boken:
En mann sprenger seg selv utenfor Riksdagshuset i Stockholm, men overlever. Opererte han på egen hånd eller er det flere angrep i vente? Etterforsker Leona Lindberg blir satt til å forhøre ham.

Men Leona, som så vidt har klart seg gjennom tøffe utfordringer, både privat og på jobb, er mildt sagt distrahert. Hennes fokus er et helt annet sted. Familien hennes er splittet, hun er utsatt for trusler og har et stort behov for penger. Mye penger.

Heldigvis evner hun å tenke langt utenfor boksen. Med en fot på hver side av loven setter hun i gang en spesiell virksomhet, der store prosjekter skal gjennomføres. Jo høyere risiko, desto høyere gevinst.


Alle midler tillatt er absolutt på høyde med den første boken i serien. Plottet er originalt, og greier leseren å "tilgi" forfatteren noen dramaturgiske kromspring, så er her ingenting i sette fingeren på. Sammenhengene mellom karakterene viser seg ikke tydelig, og mot slutten dukker det opp noen herlige aha-opplevelser, så det er bare til å glede seg!

Jeg liker at krim har mye fart og mange uventede vendinger, og for å få til dette bør handlingen ikke inneholde lange innledningshistorier eller dype karakterskildringer. Jenny Rogneby har skrevet en krim som ikke dveler ved omgivelsenes beskaffenhet, følelser og i liten grad ved karakterenes historie. Resultatet er en actionpreget krim, som fengsler leseren til de grader. Spesielt slutten ga meg bakoversveis, og siden jeg liker bakoversveis valgte jeg å ikke henge meg opp i graden av troverdighet, og om detaljer i handlingen virkelig er mulig å gjennomføre.

Jeg senket våpenet, la det godt synlig ned på bakken og løp mot David og de andre med hendene i været mens jeg ropte så høyt at alle på stedet måtte høre det:
 - POLITIET! SLIPP VEKTERNE OG TA MEG ISTEDEN!

Hovedpersonen Leona Lindberg hadde ikke blitt mer sosial, heller tvert om. Til tross for at hun har en sær og selvsentrert personlighet, er hun en høyt aktet politietterforsker, som i denne historien havner midt i stormens øye. Forfatteren begynner ikke på nytt med å skildre henne, men antar at leseren kjenner henne fra forrige bok, det liker jeg.

Krimplottet er nytt i forhold til Terningen er kastet, så hvis du har lyst å lese denne boken uten å ha lest den første, så er det ingenting i veien for det. Til dere som skygger unna ekle skildringer av tortur, avrettinger, blod og gørr, så kan jeg forsikre om at det ikke er noe sånt i denne historien 😊

Forlag: Gyldendal
Utgitt: 2017
Sider: 414
Kilde: Leseeksemplar

Nils Klims reise til den underjordiske verden av Ludvig Holberg

$
0
0
Liker du å lese klassikere, kan du glede deg over en ny klassikerserie som nå rommer fire titler. Nils Klims reise til den underjordiske verden er en av to titler som har kommet ut i år. Den andre er av Selma Lagerløf, mens Shakespeares to stykker Romeo og Juliet og Hamlet kom ut i denne nette pocketutgaven i fjor.

Fra bakpå boken:
Denne fantastiske romanen – Holbergs eneste– begynner og ender i hans fødeby Bergen. En ung student vil undersøke en hule utenfor byen. Dermed dumper han ned i et underjordisk univers, hvor han opplever idealstaten Potu – et slags Utopia. Der er kvinner og menn likestilt, og det råder trosfrihet. Men han besøker også latterlige og intolerante nasjoner på den samme indre planeten – Nazar.

Etter å ha stilt et reaksjonært forslag om å utelukke kvinner fra statsembetene i Potu, blir han forvist til firmamentet, til undersiden av jordskorpen. Der blir han keiser i et underutviklet land, men hans tyranniske oppførsel fører til at han blir avsatt. Han må flykte inn i en dyp hule, og dukker igjen opp utenfor Bergen.


Da jeg så smått begynte å bla i denne boken reagerte jeg på bokens originaltittel: Nicolai Klimii iter subterranium. Litt underlig siden Holberg jo var bergenser, men forklaringen finner en bakpå boken:

Nils Klims reise til den underjordiske verden (1741) er Ludvig Holbergs oppgjør med den fremvoksende statspietismen i Danmark-Norge. Han var klar over at boken ville vekke anstøt og muligens bli beslaglagt. Derfor utkom den første gang i Tyskland, på latin. På den måten nådde han også ut til et større publikum enn tvillingrikene kunne fremby.

Nils Klim er navnet på en faktisk person som levde i Bergen og døde i 1690. Han var klokker i Korskirken, bokhandler og forlegger.

Vår venn Klim returnerer til Bergen med en teologisk embedseksamen, men uten jobb. Når han utforsker denne hulen/hullet i bakken ramler han ned, han ramler i 15 minutter og har bare en taustump og en båtshake å hjelpe seg med. Han havner på planeten Nazar, i fyrstedømmet Potu, et Utopia hvor innbyggerne er trær. Disse trærne er langsomme men kloke, og alt omkring dem vitner om orden og symmetri. Ingen avgjørelse tas for raskt, og lovforslag som ikke vedtas blir ikke bare forkastet, men eieren av forslaget blir straffet hardt. Det er ikke lov å skryte eller forherlige ting, og disputasene har blitt flyttet fra universitetet til sirkuset, der de mente dette hørte hjemme.

Folk som kjapt oppfattet en ting, mente man her manglet dømmekraft, og de fikk sjelden viktige stillinger. Erfaringen hadde lært dem at det ikke ble noen sammenheng i styre og stell når det falt i hendene på kvikke personligheter.

Siden Klim er så utrolig kjapp av seg, både i beina og i hodet, kan de ikke bruke ham til noe som helst. Han havner nederst på rangstigen, og til sist gir de ham i oppdrag å dra ut som oppdagelsesreisende. Han bestiger Cupac, postfuglen og lander aller først i et apeland, hvor alle er overfladiske, forfengelige og sladrete. De lar munnen løpe av med seg og tenker ikke i det hele tatt. Her blir Klim sett på som dum og treg, men han finner opp en parykk og gjør store penger på det.

Ferden videre går gjennom alle statene på kloden. Quamboia er nær sagt bakvendtland, mens i Cocklecu er kjønnsrollene byttet helt om på, noe som sikkert var mer eksplosivt på 1700-tallet, enn det er i dag. Mascattia er forskerland, et land skildret som det reneste helvete. I Nakir er alle velvillige og ryddige, mens i Cubac finnes det bare hodeløse vesener. 

Deretter foretar han en sjøreise, og tilfeldighetene vil ha det til at han i Quama blir sett opp til som solkongen. Han får makt og vil ha mer makt, og begynner å samle krigere for legge mer land og folk under seg. Til sist er han keiser av Quama, konge og hertug over mange av statene, men alt går i ball for ham. Under en trefning fortviler han over det som skjer, og kryper å gjemmer seg. Her finner han en hule, og før han vet ordet av det, ramler han nedi og havner i Mareminehollet i Rotthaugfjellet igjen.

Holberg reflekterer i denne romanen fritt rundt politiske problemstillinger som kvinnefrihet, innvandring, lovverket og religion, og han har mange sleivspark til politikere og de som har viktige stillinger. Når jeg leser skjønner jeg godt at han hadde problemer med å få gitt ut romanen, da dette sikkert var saftige saker i hans nåtid.
Boken er lettlest og uten kjedelige passasjer, så om du velger å lese boken som en fantasy eller politisk satire, så vil du helt sikkert få en fin leseopplevelse.

Erkebergenser som jeg er, har jeg selvfølgelig lest denne boken før, og siden jeg i et urgammelt blogginnlegg fra 2009 ga den en svak 4`er, var jeg spent på om lesesmaken min har utviklet seg på en sånn måte at terningkastet ble annerledes. Ved denne gjennomlesningen oppfattet jeg mye mer av de politiske sleivsparkene, og dro paralleller til virkelighetens verden i mye større grad. Jeg hadde større utbytte av boken denne gangen, og øker antall prikker til 5!

*******

Mareminehollet har jeg besøkt mange ganger, uten at jeg har våget å åle meg inn for å besiktige innsiden av denne smale gangen, som skal strekke seg langt inn i fjellet under Rothaugen skole.


På skiltet står det:
Her lot vår Holberg sin Nils Klim ned deise
så sier gammel bergensk tradisjon.
Som anfang til en underjordisk reise,
en lærerik, men farlig ekskursjon.
Baronen svek dog ei sin venn;
han tok ham - gjennom hollet - opp igjen!

Forlag: Oktober
Utgitt: 1741/ny pocket 2017
Sider: 244
Kilde: Leseeksemplar


Ludvig Holberg utenfor Nationaltheatret i Oslo

Som dere vil av William Shakespeare

$
0
0
Helt på slutten av fjoråret leste jeg Som dere vil ha det i Andrè Bjerkes oversettelse. Stykket sto i en gammel utgave, som ser ut til å være utsolgt, så da passer det jo perfekt at Øyvind Bergs oversettelse nå er tilgjengelig for ivrige Shakespearelesere. Stykket spilles på Nationaltheatret i april og mai, og heldige meg reiser på tur til Oslo sammen med mamma for å se det i morgen, så jeg leste gjerne stykket igjen.

Forlaget om handlingen:
I Som dere vil er scenen satt til Arden-skogen. Stykkets helt er Rosalind, datter av den landsforviste hertugen. Han er drevet på flukt av broren, den nye hertugen, mens Rosalind er blitt igjen ved onkelens hoff for å holde kusinen med selskap. Også Orlando, sønn av sir Rowland de Boys, er truet på livet av sin egen bror og flykter inn i skogen. Men før Orlando drar, blir Rosalind forelsket, og forkledd som mann følger hun etter. Blant hyrder og gjetere i det pastorale eksilet åpnes det opp for forviklinger, galskap og kjærlighet.


Forlag: Oktober
Utgitt: 1599/denne utgaven 2017
Sider: 173
Kilde: Leseeksemplar

Det ble en fin erfaring å lese stykket på nytt, så snart etter forrige gjennomlesning. Jeg fikk mer ut av teksten, og oppfattet mer av intrigene og humoren denne gangen. Nå føler jeg meg rustet til Nationaltheatrets oppsetning som jeg skal se på lørdag.

Skuespill som er skrevet i dialogform har alltid et personregister helt først. Det er bare til å innse at en gjør lurt i å lese dette nøye, (evt. rives ut og legges ved siden av boken) for det er ofte mye forvirring rundt hvem som er hvem i Shakespeares stykker, og raske titt på listen er et must.

Bortsett fra ekteskapsguden, som har en liten rolle, er dette stykket befridd fra ånder og andre fantasivesen, noe som gjør det enkelt å følge. Rosalind og Celia kler seg ut når de går inn i skogen, men siden de forblir utkledd helt til slutten er det ikke forvirrende for leseren.
Stykket har mange småroller, som gjetere, bondegutter, hoffnarr, klovner og tjenere som det er greit å holde rede på, ellers er det bare et par adelsmenn utenom hovedpersonene.

Stykket er et eventyrspill som muligens finner sted nær Ardenskogen i Frankrike. I Ardenskogen finnes det løver og olivenlunder, menneskene som gjemmer seg her, lever i beste velgående hvor de spiser godt og underholder hverandre. De mange realistiske elementer som er balansert opp mot all fantasien som også finnes i stykket, gjør dette til et spennende stykke å lese.

Shakespeare har ofte sterke, initiativrike damer med i stykkene sine, så også her, for Rosalind og Celia vet hvordan de skal komme seg ut av kniper, og få viljen sin. Stykket bærer preg av en god dose både av romantikk, fantasi, spenning og humor, noe som gjør teksten lett å lese og fornøyelig å fordype seg i.

  - Og du, gjeter, har du noen filosofi?
  - Ikke annet enn at jeg vet at jo sykere man er, desto verre står det til, og at den som mangler penger, inntekter og formue, har mistet tre gode venner; at det er typisk for regnet å gjøre ting våte, og at ilden brenner; at godt beite gir feite sauer; og at den viktigste årsaken til at natta er svart, er at sola er borte; og at den som er dårlig utstyrt fra naturens hånd og heller ikke har lært stort underveis, den kan skylde på oppdragelsen eller at han kommer fra en veldig sløv familie.

Stykket ble skrevet rundt 1599 i forbindelse med åpningen av Shakespeares teater The Globe. Derav tittelen på stykket, han vil med det si at i dette stykket har han gitt publikum akkurat det de vil ha. Nationaltheatret satte opp stykket også i 1912, men det begynner jo å bli noen år siden, så det er jammen på tide vi får se det igjen 😊

Plakaten til stykket som gikk på Nationaltheatret i april og mai 2017

Scenen sånn den så ut da stykket startet 
Teaterversjonen av Som dere vil var glimrende underholdning, les gjerne mine tanker om det i innlegget jeg laget fra Osloturen mamma og jeg hadde i slutten av april.

Viewing all 2765 articles
Browse latest View live