Tine sin blogg - litteratur, kultur og tur

Et eller annet sted i USA, midt på åttitallet.

Et barn ligger og dør av aids.

Familien har forlatt barnet sitt. Ungen er helt alene.

Ved fotenden av senga henger et skilt:

Må ikke berøres

Sånn begynner andre del av Tørk aldri tårer uten hansker, og det setter et støkk i meg. For meg som bare har hørt om Aids, er det skremmende hvordan vi forholdt oss til denne sykdommen, da den først dukket opp.

Jonas Gardell gjorde lurt i å dele romanen sin i tre deler, for det er sterke saker han kommer med. At boken har blitt til tvserie allerede, skjønner jeg godt.
I disse bøkene møter vi den skrullete Paul, og vennene som flokker seg rundt ham.
I den første boken Kjærlighetenble vi kjent med Rasmus og Benjamin, mens de andre var litt i periferien.
I bok nummer 2. Sykdommen følger vi Reine tett. Det er med skrekkblandet fryd jeg leser hvordan Reines mor knuser ham, helt uten å vite det selv. Når Reine og moren flytter på landet til stefaren og hans to litt eldre sønner, vet en liksom hva som nå kommer. Men, det kommer ikke.
Det er ikke en sånn historie.

Historien er ikke kronologisk, men det blir aldri forvirrende å lese. Samtidig som vi blir kjent med Reine som barn, følger vi ham når han ligger på isolat med langt fremskreden Kaposis sarkom. Homsekreften.
Også i denne boken dukker det opp en fortellerstemme, som ved hjelp av fakta, tar oss med tilbake til hva som virkelig skjedde på tidlig 80-tall. Dette får en jo til å tenke på hvor en selv var, og hvordan dette med homser og aids bare vagt svirret i periferien av det jeg var opptatt av.
I denne romanen virker det som mange mennesker har problemer med homofile, det har jeg aldri hatt, og det forundrer meg at så mange mennesker hadde det.
Vi møter igjen Rasmus og Benjamin, og er med når de kommer ut av skapet. Benjamin som er aktiv troende Jehovas Vitne sliter kraftig, og smakebiten er fra når han prøver å manne seg opp til å bekjenne sin legning for faren:

- Du innser det kanskje ikke selv Benjamin, men åndelig sett har du begynt å lute,
du er i ferd med å forlise!
Benjamin klynker. Nå sier han det.
Han reiser seg brått for å avbryte faren, men faren lar seg ikke avbryte.
- Nei! Han tillater det ikke!

En artig liten detalj er at Bengt som er skuespiller fremfører Måken, et stykke jeg nettopp har sett på teateret. Vi er tilbake til dette flere ganger, og det er gøy for meg å lese noe så gjenkjennelig. Samtidig som de har siste forestilling med Måken og han er etterspurt for fremtiden, tar han en avgjørelse for livet. Når Benjamin sitter og tygger kake i sin egen begravelse litt etter, triller tårene mine sakte. Er det mulig?

Tørk aldri tårer uten hansker er en knusende ærlig historie som sprenger åpent ditt hjerte og får deg til å føle. Anbefales på det sterkeste!

Forlag: VigmostadBjørke

Utgitt: 2013

Sider: 284

Kilde: Leseeksemplar

Terningkast: 6

Siden Mari tar en velfortjent juleferie, blir dette siste smakebit også fra meg i år. Vil derfor ønske alle som kun er innom bloggen om søndagen en

riktig god jul.

Vil du se flere smakebiter i dag må du ta turen innom bloggen Flukten fra virkeligheten, der finner du lesetips det er verdt å ta en nærmere titt på.

Trenger du å muntre deg eller andre opp i denne våte førjulstiden? Da kan jeg anbefale deg å teste ut varm sjokolade, med opp til flere vrier. Mengden av "smakstilsetning" velger du selv etter smak og behag prinsippet.

Lag varm sjokolade på normalt vis av 1 plate kokesjokolade og 7-8 dl melk.
Ha så i følgende i hver kopp:

1 shott espresso eller annen sterk kaffe
1 stor ts honning
1 godt dryss chilipulver
1 dæsj konjakk
1 overfylt spiseskje med pisket krem

Dette er balsam for sjelen, når det blir nytt foran peisen med en god bok i fanget.
Eller med musikk på øret, eller i selskap med mennesker som gjør deg godt.

Nyt 2. søndag i advent!!

Lars Saabye Christensen ~ Asbjørnsen og Moe ~Arne Berggren ~Alf Prøysen ~Amalie Skram ~ Gunnar Staalesen ~ Knut Hamsun ~Anne B. Ragde ~Jan Mehlum ~Levi Henriksen ~Jørgen Jæger ~ Cora Sandel ~ Tarjei Vesaas ~ Selma Lønning Aarø ~ Johan Borgen ~ Gro Dahle ~ Merethe Lindstrøm ~ Beate Grimsrud ~ May Grethe Lerum ~ Harald Rosenløw Eeg ~ Ragnar Dyresen.

Her var mange spennende navn, så det var med lite skjult forventning jeg startet denne boken. Min erfaring med noveller er heller liten, men etter å ha lest både Arkitekt og Julefortellinger nå i høst, føler jeg at jeg begynner å få dreisen på formatet.
Julenoveller starter med syv korte, tradisjonelle historier før det er Jan Mehlum sin tur med novellen "Engler - finnes de?" Denne er mer moderne i språket, lagt til bynære strøk i vår tid. Historien er fornøyelig, koselig og en smule moralsk, og jeg frydet meg da jeg satt å leste.
Så er det Jørgen Jæger sin tur med "Hvit jul". Det er alltid gøy å lese historier med handling i Bergen, og her får vi det. En fornøyelig liten sak, hvor jeg satt og forventet forløp og slutt, men fikk noe helt annet. Sånn skal det være! Neste mann ut er også bergenser, nemlig Gunnar Staalesen, og hans novelle heter "Bitter mandel". Det også publisert tidligere, men jeg har ikke hatt fornøyelsen. Et riktig Agatha Christie mysterium var dette, som jeg leste foran peisen med en kopp rykende varm sjokolade spesial til selskap.
Den lille smakebiten er fra Lars Saabye Chrisensens novelle "Hard jul". Dette er novellen som fikk meg til å le høyt ut i luften, og tenke på hvor spennende disse pakkene egentlig er for barna. Kanskje vi voksne glemmer det litt av og til?
- Hva var det du sa?
- Jeg skriver ikke ønskeliste i år, gjentok Oskar.
Faren løftet blikket bort til moren, en gaffel falt mot gulvet og landet ikke før Oskar reiste seg, takket for maten og gikk inn på rommet sitt for godt den kvelden.

Forbauselsen ble stor da jeg kom til Anne B. Ragde sin novelle "Og de skotter!" - den hadde jeg da nettopp lest i Julehistorier som Aschehoug ga ut i høst. Det samme skjedde noen sider senere, der er sannelig også Merethe Lindstrøm sin novelle "Snekkeren", den også publisert i år i Julehistorier.
Går det an da? Er det fritt frem å trykke historiene sine i så mange bøker en vil? Historiene var i mine øyne de beste i Julehistorier, så jeg skjønner at også Juritzen var fristet til å ta dem med i årets samling av julenoveller.
Jeg fikk meg en god dose med julestemning, da jeg tilbragte 2. søndag i advent hjemme alene foran peisen med bok og varm sjokolade. Anbefales!

Forlag: Juritzen

Sider: 270

Ant. noveller: 21

Kilde: Leseeksemplar

Det handler rett og slett om lykke. Et smartere og mindre forbruk kan ha god innvirkning på det varige lykkenivået vårt. Så det er flere grunner enn bare miljøhensyn, sosial urettferdighet og generell etikk, til å begrense shoppingen.
Et mer bevisst forhold rundt hva man eier og hvordan man har det, kan rett og slett gjøre oss mer lykkelige på sikt, og det er vel til syvende og sist hva de fleste ønsker seg mest, eller hva?
Dette er rett og slett en egotripp, selv om det kan se nobelt og asketisk ut.

Det var Irina Lee sin bok Shoppinfri som gjorde meg oppmerksom på at det er flere som går med sære ønsker om å ikke bruke penger på klær og fjas. Samme uken var hun gjest på Lindmo, og flere aviser har skrevet om dette sære fenomenet.

Den nyutgitte boken Happy Money: the science of smarter spending, av professorene Elizabeth Dunn og Michael Norton, fra henholdsvis University of British Columbia og Harvard Business School, gir noen gode svar på dette.
Ved hjelp av forskning viser de to forfatterne hvordan mengden av penger vi besitter har lite å si for det varige lykkenivået, mens derimot hvordan vi bruker pengene har stor innvirkning. Særlig peker de på at det å bruke penger på opplevelser gir mer positiv effekt, enn å bruke dem på materielle goder.

Dette er jo egentlig sunn fornuft, og intet nytt under solen. Damene på facebooksiden Stop shop 2013 forteller om svulmende kontoer etter de sluttet å shoppe. Først skal jeg bli lykkeligere, så blir kontoen min full, og til sist redder vi kloden. Tre ting på en gang, det er jo rene Kinderegget, nesten så jeg må gni meg selv i øynene for jeg tror jeg drømmer.

Argumentet at den lokale handelsstanden blir sure, holder ikke for meg. Vi bor på samme klode som de som produserer flesteparten av klærne vi går med. Der forsvinner drikkevannet, og jorden inneholder ikke lenger næring. I mine øyne er regnestykket enkelt: Skal de få det bedre, så må vår levestandard justeres et hakk ned. Hvis bieffekten av at jeg blir lykkeligere er at landsbyboere i Bangladesh får det bedre, så skal ikke jeg være den som klager.

Vil du følge med på denne hotte trenden, kan du melde deg på den åpne facebooksiden Shoppestopp 2014. Det finnes også en lukket gruppe som heter Stop shop for de som ønsker å være beviste forbrukere i 2014.

Reglene for min shoppestopp 2014 er:

Ikke kjøpe klær, sko, bøker, pøh, pjask, tull og fjas til kropp og hus
Slutte å gå inn i butikker på vei fra A til B, bare for å titte litt
Det er lov å kjøpe nødvendig utstyr til barn som vokser
Ikke betale for å trene, men løpe på fjellet
Spise all maten vi kjøper, kun skrell i komposten (ja vi komposterer...)
Strikke opp alt restegarnet som ligger og vansmekter

Det enkle er ofte det beste, derfor ingen flere regler. Heldigvis er husbonden også med på dette, så vi kan konferere tvilstilfeller med hverandre. Det kommer nok til å dukke opp noen sporadiske blogginnlegg om shoppestoppen min, hvis jeg opplever noe å "skrive hjem om".

Moralsk støtte fra andre som skal slutte å shoppe er viktig,

så legg gjerne igjen en kommentar til meg :)

Carmen Rodriguez er chilensk og lever som politisk flyktning i Canada. Historien hun forteller i debutromanen sin er på den måten preget av hennes egen flukt fra Pinochet på 70 tallet.

Dette skriver forlaget om handlingen:
Tanias liv snus på hodet da hun får brev fra en dommer i Chile. Han forbereder rettssaken mot en av militærkuppets verste torturister og ber om en DNA-prøve. Han hevder at mannen som torturerte moren, er Tanias biologiske far.
I jeg-form forteller Tania, hennes mor og bestemor om sine dramatiske liv med lengsler, kunst, kjærlighet, lykke, frihetskamp og politisk vold. Vi følger livet til familien Martinez gjennom 70 år.
Fra deres liv før militærkuppet i 1973 til tiden som fulgte, deres flukt til Canada som politiske flyktninger, og tilbake til Chile. Tre stolte kvinner som er både like og ulike.

I denne boken hoppes det i tid og det er tre forskjellige fortellerstemmer. Dette er tydelig markert med navnet på den som forteller, så det er ikke forvirrende. Boken er skrevet på en måte som gjør den vanskelig å legge fra seg, plutselig hadde jeg lest halve boken. Jeg synes det er veldig interessant, og skjemmes litt over hvor lite jeg kan om hvordan det var i Chile på denne tiden. En spennende og lærerik bok, som anbefales på det varmeste.
Soledad, Sol og nyfødte Tania ble i 1974 innvilget flyktningestatus i Canada, og reiste i eksil. Kun på denne måten slapp Sol ut av torturfengselet, og kunne ta seg av babyen sin. I boken ramses det opp 6 land som tilbød seg å ta imot flyktninger, Norge er ikke med på listen, men jeg gikk selv i 1. klasse i 1974 og kan huske for første gang å se utlendinger i nabolaget. Uten at jeg lærte meg ord som innvandrer, flyktning eller asylsøker, ble disse barna inkludert i skolemiljøet vårt.

Chiles døtre er en roman som er sted- og tidfastsatt i virkeligheten. Forfatteren skriver levende og overbevisende, og får meg til å tenke tilbake og føle sterkt for de som kuppet gikk hardest ut over. Den er også aktuell, for mange av Pinochets lover og bestemmelser gjelder fremdeles. I 1981 innførte diktatoren en reform som gjorde utdannelse til handelsvare, og i disse dager sloss studentene for at staten skal ta ansvar for høyere utdannelse til befolkningen.

Forlag: Juritzen

Sider: 299

Utgitt: 2012/på norsk: 2013

Kilde: Leseeksemplar
Terningkast: 5

Ni favner og dypere er Tom Ingar Eliassen sin debut som forfatter. På Kvalshaug forlag sin side, finner du et fint, lite intervju med ham om hvordan det er å være forfatter.

Etter å ha lest novellesamlingen satt jeg og klødde meg i hodet for å forfatte noen bevingede ord om boken, det var ikke lett å si hva den handler om, så jeg trengte litt hjelp. Forlaget sier heller ingenting om boken, annet enn å gi oss litt tekst fra boken som eksempel på skrivestilen hans. Jeg tar det som et tegn på at jeg ikke er den eneste som ikke klarer ordlegge meg.
Tekstene er til forveksling lik. Det vil si, han er trygg på sin egen skrivestil, og stilen er det mest fremtredende med det jeg har lest. Når boken er ferdig, og jeg tenker tilbake så kunne det vært en historie ikke tretten.
Den underfundige, tankefulle stilen minner meg om Merethe Lindstrøm, og henne liker jeg godt, så dette skulle være duket til en stor opplevelse.
Det som gjør at denne novellesamlingen ikke når de store høyder i mine øyne, er at jeg sitter å lurer på hva det er som skjer, og mot slutten blir jeg hengende litt, uten konklusjon. Språket er fullt av følelser, med spire til spenning fra tid til annen, men det veier ikke opp for mangelen på begynnelse og slutt.

Jeg gleder meg noe så jævlig. Det kan ikke beskrives. Det sitter liksom i skallen. Hadde jeg vært typen, ville jeg satt i gang med et rallende brøl, men jeg er ikke det. Jeg er ikke typen. Jeg holder det inni meg, som en skatt. Og jeg kan høre stemmen din; hvordan du gjør den om, hvordan du trøster og er mamma. Stolt og varm.
Men jeg må rekke det. Jeg må faen ikke komme for seint.

Forlag: Kvalshaug

Utgitt: 2013

Sider: 198

Ant. noveller: 13

Kilde: Leseeksemplar

Englestrøk er oppfølgeren til Agenten som kom i fjor, og bok nummer to i serien med Sven Hope i hovedrollen. Sven er kjent som Norges første internett-romanfigur og Bergens nye krimhelt.
Jeg deltok på forfattertreff i fjor da Agenten kom ut, men fotballtemaet i boken fristet meg ikke, siden jeg får mer enn nok fotballsnakk i heimen.
Før jeg tok fatt på Englestrøk leste jeg meg opp på handlingen i Agenten, ved å sjekke ut er par omtaler på nettet, for eksempel Godboka og Skrivehula. Sistnevnte har plukket Agenten ettertrykkelig fra hverandre, noe jeg syntes var både morsomt og lærerikt.

Vi treffer Sven Hope når han gjemmer seg unna for Ingrid, hun som for tiden liksom er kjæresten hans. De skal ha en "alvorsprat", men når hun ringer klikker han bort samtalen, og bestiller en ekstra kopp kaffe, av den lekre damen på kafèen. En annen kollega ringer, og han får vite at sjefen på kontoret hvor de begge jobber, er nede for telling. Jeg føler jeg blir fort kjent med Sven, og før jeg når side 50 (mitt faste sjekkpunkt) er det full fart, og spenningen stiger kraftig.

Det gjorde ingenting at jeg ikke hadde lest den første boken i serien, og det var heller ikke massevis av henvisninger til forrige bok (sånt er irriterende, enten man har lest boken eller ikke).
Flørtingen med Solveig på kafèen utvikler seg til et forhold, men før han får mobilnummeret hennes eller vite hva hun heter til etternavn, forsvinner hun for ham. Sven surrer på nattestid rundt der han tror hun bor, og når han hører på nyhetene neste morgen at et hus i nabolaget hennes brenner, kjører han rett opp dit. Her møtes han av en storbrann og politimann Sæter (gjensyn fra Agenten) står parat med spørsmålene sine. Igjen befinner Sven seg midt i en politisak med begge beina, og han har tydeligvis ikke lært, for han holder tilbake informasjon som politiet garantert burde vite. Når jeg har kommet så langt, er jeg en smule irritert på den godeste helten vår, så jeg rett og slett må ta meg en liten pause, før jeg leser videre.
Det er uhorvelig spennende dette her, med bilkjøring, hyling og skriking, og mystiske forsvinninger. Samtidig får leseren ta del i et morsomt billedlig språk med nydelig bergensk vri.

Etter noen sekunder trakk jeg pusten.
- Synes du ikke dette er jævlig beleilig? spurte jeg retorisk og slo ut med hånden mot skiltet på døren.
- Det er lov til å ta ferie? spurte den ene konstabelen, men klappet igjen som en lettsmurt garasjeport etter et knusende blikk fra Svein Sæter.

Sven er en skikkelig kløne, som ikke går til politiet med det han vet. Akkurat denne biten synes jeg er lite troverdig, spesielt med tanke på at han var gjennom noe lignende i forrige bok. Dumheten hans fører ham ut i livsfarlige situasjoner, i jakten på Solveig og sannheten. Heldigvis kommer vi ut av den delen hvor jeg irriterer meg over Sven, og fortsettelsen er som et løpsk ekspresstog.
Mot slutten blir alle tråder nøstet elegant sammen, og det hele avsluttes på en sånn måte at leseren får pusten igjen, før siste ord er sagt.

Det er travelt å være forfatter i disse nattåpent-tider, og i går kveld fikk jeg meg en hyggelig prat med Fredrik S. Fotland, når han satt og signerte bøker på det lokale shoppingsenteret. Englestrøk var den "vanskelige andre boken", og det gikk jo veldig greit, så når han i dag røpet at første spadetak er tatt for bok nummer tre i serien, steg forventningene om god bergenskrim også i 2014.

Fredrik Schmidt Fotland skriver så blekket spruter

Et fantastisk knippe med sang-glade skuespillere på DnS`s lørdagskafè i formiddag

Lørdagskafè på DnS er noe jeg ikke vil gå glipp av, underholdningen de serverer til kaffen blir bare bedre og bedre. I dag var det et solid antall skuespillere som hadde møtt opp for å synge og lese for oss. Bjørn Willberg Andersen begynte med å lese en historie fra hans barndoms jul, og når historien gled over i en sang, satt jeg og sloss med den berømte klumpen i halsen.
Kristoffer S. Aalberg sang en flott sang fra hans hjemtrakter i trøndelagen, og Ingvild H. Bygdnes leste Piken med svovelstikkene. Marianne Nielsen leste også for oss, en artig og stemningsfull historie, som jeg ikke husker navnet på, siden penn og papir lå igjen hjemme. Noen som vet?
De som overrasket mest i dag var to som ikke er skuespillere på DnS. Sangpedagogen som har fått skikk på dagens kor, sang en nydelig perle av en julesang, av Ella Fitzgerald. Den skal være gjemt på en cd som heter Swinging Christmas, men jeg klarte ikke å finne den, blant alle de andre julesangene hennes. Den andre som også overrasket var teknikeren (?) Han sjarmerte publikum ikledd flott dress og ukulele, og hadde en røff måte å synge på. Han må få komme opp på scenen oftere :)
Heldigvis var det fullt hus i formiddag. Jeg føler meg utrolig heldig som kan sitte sammen med verdens beste venninne og få en stor dose julestemning inn, intravenøs på denne måten. Tusen takk og god jul til DnS og til alle de flotte menneskene som gir av seg selv.

Marianne Nielsen i fri utfoldelse

Vakre Domkirken i Bergen

Lørdag og 10 dager igjen til jul. Gatene er tomme butikkene er fulle. Bergen har heldigvis litt annet enn butikker å by på, noen dager før jul, og jeg hadde litt annet enn butikker på planen. Jeg har så vidt begynt oppvarmingen til shoppe-stopp 2014 og "øver" meg på å ikke gå innom butikker bare for å titte. Der var fremdeles et par ting på listen over ting som måtte skaffes før shoppe-stoppen trer i kraft, og i dag fikk jeg fingeren ut.
To planlagte kjøp er utført: 1 stk. ny bh og 1 stk. nytt strikketøy. Sånn, nå er jeg igang med shoppestoppen min. Sjekk ut Mette Nygård Havre i BA på lørdag!

Under den største stenen ligger altså Christian Børs begravet (1745-1826)

Etter en fantastisk lørdagskafè på DnS tok jeg turen til gravlunden ved Domkirken. Det er tredje gangen jeg er der på en uke, på leit etter Christian Børs sin grav. Etter å ha lest boken til Vetle Lid Larssen 1001 natt, hvor nevnte Børs er en av hovedpersonene, måtte jeg bare se gravsteinen hans før prosjektet mitt med denne flotte boken kunne avsluttes.
I Larssens bok gir han en beskrivelse av hvor den ligger, men det holdt ikke for at jeg skulle finne den, så etter å ha vært å letet først i mørket, så når det var lyst fant jeg endelig graven på tredje forsøk. Dette fordi en velvillig tjener fra Akasia sendte meg tegning over hvor den er å finne.
Veien videre gikk over Vågsallmenningen hvor det foregikk en liten demonstrasjon. Liten men viktig, og jeg ble stående å høre på appellen som Mikkel Grunner holdt. Jeg tror det som Israel holder på med på Gazastripen er ganske uvirkelig for oss nordmenn, men vi må bry oss!

En viktig markering foregikk blant alle julehandlerne i dag

Jada, nå har Starbucks kommet til Bergen også

Nå var det på tide å gå hjem, men jeg hadde en sånn rolig stund at jeg tenkte jeg ville gå over haugen og ned i Skuteviken å ta bussen. Først gikk jeg innom nye Starbucks, men her var det like fullt som sist jeg stakk hodet inn dørene deres. Ikke er den like koselig som de jeg har vært i i utlandet heller, så dette blir nok ikke mitt nye stoppested.
For å komme til bussen i Skuteviken må jeg gå gjennom noen koselige gågater, som i går var julepyntet og helt tom for mennesker. Ved busstoppen finnes det vakker grafittikunst, som ble med hjem i kameraet mitt. Kvelden ble avsluttet med deilig sushi på Nama med min kjære, mens barna underholdt hverandre.

Mariakirken har fått nytt tak

Skuteviksveien i flott julepryd

I dag var jeg på besøk til verdens skjønneste kollega og fikk smake peanøttkjeks. Vill i blikket mens jeg slikket meg rundt munnen ba jeg pent om oppskriften, og den fikk jeg!
Prøv dem da vel, du vil ikke angre jeg lover :)

180 g smør

3 dl sukker

2 egg

5 dl hvetemel

1 ts bakepulver

1 ts vaniljesukker

1 ts salt

200 g nonstopp

200 g peanøtter

Rør smør og sukker hvitt. Rør i eggene og mel blandingen. Ha til sist i nonstopp og peanøtter. Settes med teskje som kuler på bakeplater med litt mellomrom.
Stekes på 200 grader i 10 minutter

Om du har lyst å se om det er flere som har bøker på vent, så er du velkommen innom bloggen til Beathe i dag, der er det spennende lesetips å plukke opp.

Tidligere har jeg lest Harlan Coben sin serie om sportsagenten Myron Bolitar. Dette er litt "guttete" bøker, men jeg liker humoren og stilen de er skrevet i.
Nå har forfatteren kommet ut med en serie for ungdom. Det er Myron Bolitar sin nevø Mickey, som er hovedpersonen, så det skal bli spennende å se om han klarer å flette sammen personene fra de to seriene. Boken skal havne på min pc i form av en lydfil, så jeg iler hjem fra jobb i dag, for å se om den har kommet.

Mickey har vært nødt til å flytte til onkelen etter at faren hans døde i en trafikkulykke og moren ble plassert på rehab. Han har også måttet begynne på ny skole, med alt det innebærer. Livet kan egentlig ikke bli stort verre. Tror han.

Men det kan det... Mickey får både nye venner og uvenner på skolen, men ikke minst får han en kjæreste, Ashley. Og så forsvinner hun, sporløst. Sammen med sine litt underlige venner Spoon og Ema begir Mickey seg ut på en desperat jakt etter henne. Sporene leder til The Bat Lady som bor i et spøkelsesaktig hus, men også til en skitten underverden. Ashley er ikke den hun utga seg for å være, og det var tydeligvis heller ikke faren til Mickey. Det Mickey oppdager, er større enn han noen gang kunne forestille seg.

Har du lest Harlan Coben sin voksenserie?

Når det gjelder lesing ut året håper jeg å få lest disse:

Jeg står på vent på biblioteket på 4 bøker, men er så langt bak i køen at dette blir bøker jeg kommer til å lese når krokusen spirer. Jeg har også 4 bøker til i hyllen jeg ikke har lest, men håper at noe spennende ramler ned i postkassen min, eller kanskje nissen vil overraske?

Har du leseplanene klare for resten av året?

Brevene fra øya er en brevroman. Det vil si at all teksten i romanen er brev til og fra forskjellige mennesker. Akkurat dette appellerer ikke spesielt til meg sånn generelt, men etter bare å ha såvidt begynt på denne boken, kjente jeg at her fungerte det bra. Boken er lett å lese og det føles ikke stakkato og oppstykket i det hele tatt.

Bazar forlags beskrivelse av handlingen:
Mars 1912. Elspeth Dunn – en skotsk forfatter som aldri har forlatt sitt hjem på den avsidesliggende øya Skye – får et brev fra en beundrer i Amerika, universitetsstudenten David Graham. For henne blir han et vindu mot en ukjent verden. De to begynner en ivrig korrespondanse der de deler sine modigste drømmer og sine største hemmeligheter, og etter hvert utvikler vennskapet seg til dyp kjærlighet.
Juni 1940. Andre verdenskrig er i full gang, og Elspeths datter Margaret forelsker seg i en britisk pilot. Elspeth prøver å få henne fra det, uten at Margareth forstår hvorfor. Men da Elspeth en dag forsvinner og etterlater seg en samling brev, får Margaret et innblikk i morens godt bevarte hemmelighet ...

Brevene fra øya er en fantastisk kjærlighetsroman. Jeg styrer helst unna "kliss", men selv om jeg kaller dette en kjærlighetsroman er den ikke klissete. Her er det mye sorg og savn og ikke minst livsvisdom. Den er også morsom og du blir fort veldig glad i Elspeth og David. Hun gir en levende beskrivelse av hverdagen til begge to, så forskjellige som de er. Historien er todelt, og begge historiene befinner seg i hver sin krig. Det hoppes mellom handlingene hele tiden, men det føles aldri forvirrende. De to krigene blir skildret fra ståsted til den som sitter hjemme og venter, og fra den som står på sidelinjen og vil være med. Det er også artig å lese om hvordan David klarer å løsrive seg fra sin far og sin kjæreste. Forfatteren er flink å få frem at Elspeth er poet, for språket i brevene hennes er en tanke mer poetisk enn i brevene fra David, eller Margaret og Paul.

En liten smakebit:
Så gikk jeg tilbake til det lille huset mitt for å lese brevene dine om igjen og late som om jeg ikke holdt på å stige om bord i den fergen. For å vente på at Iain skulle komme tilbake fra sildefiske oppe ved Minch. For å finne ut hvordan jeg skulle fortelle ham at jeg, etter alle disse årene, var blitt gravid.
Den dagen han kom hjem, var jeg ute i hagen og hengte opp klesvask. Jeg sto til anklene i gjørme. Han kom inn gjennom grinden, slapp sjøsekken i bakken og sa bistert: Vi er i krig.
Alt kjentes så kaldt, Davey, min nyhet var glemt. Jeg spurte hvem vi var, men han rakte meg bare en avis.

Forlag: Bazar

Oversatt av: Gøril Eldøen

Utgitt 2013/på norsk februar 2014

Sider: 265

Kilde: Leseeksemplar
Les gjerne Beathes omtale!

Sarah Quigley har noen bøker bak seg når hennes Dirigenten kommer ut på norsk. Jeg har ikke lest noe av henne, men frydet meg over denne.

Juritzen forlag forteller dette om handlingen:
Dramatisk og gripende om å kjempe for kunsten, kjærligheten og for å overleve. Leningrad 1941. Det er en av de kaldeste vintrene noensinne og nazistene har beleiret byen. De som ikke har flyktet eller blitt evakuert, holder på å sulte i hjel. I dette marerittet får den folkesky dirigenten Karl Eliasberg og hans orkester i oppdrag å fremføre den krevende komponisten Shostakovich sin Syvende symfoni. Dirigentens musikere er utmattet av sult... Men i fem iskalde måneder nekter Eliasberg å gi seg. Kan hans besettelse føre til et mirakel?

Bakgrunnen for historien er for mange kjent stoff, i alle fall den delen som handler om tysk invasjon. Det som gjør denne romanen så interessant er miljøet det skildres i. Det er ikke bare dirigenten Karl Eliasberg som bor med sin gamle mor, det handler om, men også musikere fra hans orkester og andre mer kjente komponistnavn.
Musikkmiljøet er fullt av intriger, og musikerne selv er sære mennesker. Forholdet mellom den store komponisten Dimitrij Sjostakovitsj og hans vakre kone Nina, og deres to barn, blir skildret på en levende måte. Det er som jeg kan føle spenningen i forholdet mellom dem, kjenne på følelsene de har for det som skjer med byen deres, og se for meg leiligheten deres. Denne vinteren fyller han 35 år, like mange år som Mozart var da han døde reflekterer han, mens han arbeider hardt med sin Syvende symfoni. I bursdagsselskapet sitt, mens sirenene ulte og familien løp i kjelleren, spiller han fra symfonien for sine gjester, feilfritt i 30 minutter.

Vi blir også kjent med en av de mest berømte fiolinistene på denne tiden, Nikolaj Nikolajev. Han bor med sin svigerinne og sin skjønne morløse datter Sonja, og er en stor beundrer og forkjemper for Sjostakovitsj. Når så beleiringen starter, og utvelgelsen av hvem som skal fraktes i sikkerhet og hvem som skal til fronten, blir det riktig så nervepirrende. Musikere er vel ansett i Leningrad, men de slipper ikke unna. Sjostakovitsj sitter brannvakt på takene hele natten, mens han komponerer om dagen.
Etter ikke lang tid er det sult og mangel på det meste som farger hverdagen, men fokus i boken er hele tiden spenningen rundt det å være musiker og det å få anledning til å utføre sin kunst.
Denne boken er som en film, uvanlig gode beskrivelser av dynamikk, følelser og stemninger blant menneskene vi blir kjent med. Her er også levende beskrivelser av sulten, støyen og skitten de lever i i Leningrad denne høsten.
Romanen kan kanskje føles litt "rolig", men interessant, ettertenksom, følsom og spennende på en og samme tid. Her noen fantastiske beskrivelser av hvordan Sjostakovitsj bøyer hodet og skriver musikk mens murpussen drysser fra veggene og bøker faller ut av hyllene.

Smakebit fra midt i boken:
Elias ble stående stille litt til, hypnotisert av den røykfylte himmelen. Han hadde sjelden forutinntatte forestillinger om noe, men han var også overrasket - ikke over tyskernes frekkhet, men over det faktum at han nettopp hadde gjennomlevd et luftangrep uten å bable av frykt.

Forlag: Juritzen

Oversetter: Arve Torkelsen

Utgitt: 2012/På norsk 2013

Sider: 407

Kilde: Leseeksemplar

Det er tid for å flate ut. Jeg sitter og ser på iPad og iPhone som ligger side ved side og lader, og jeg tenker at, nå er det min tur å lade batteriene. Etter en særdeles travel høst på jobb, har jeg fri til over nyttår. Jeg har aldri hatt julefri hjemme på denne måten før, så dette føles nesten uvirkelig.

I går var den store familiebesøkdagen for 12-åringen som har bursdag på julaften. Gaver ble utvekslet, og godjulklemmer delt ut til store barn som skal til pappa`n sin i julen. Heldigvis hjalp de å pusle sammen og pynte treet før de reiste, så julefreden riktig kan senke seg over stuen.
Når nevnte gullunge i dag tok faren med seg på fjellet for å stå på ski, ble det stille i huset.
En sånn stillhet som kun oppstår når du sitter med en bok i fanget klokken 07:45 og vet at du er alene hjemme i åtte timer, uten planer før middag med venninner i kveldingen.
Skuldrene senker seg ved tanken på at jeg ikke skal på jobb før om 12 dager, det er intet mindre enn vidunderlig. Nå får jeg sjekket ut om smertene i skuldre og nakke, som jeg har gått med i 6 uker nå, virkelig er stress, for da må det vel forsvinne?

Helt alene var jeg ikke i dag, for jeg hadde selskap av en mann ved navn Ove. Ja, han i boken ja. Jeg har i løpet av uken blitt veldig glad i Ove, og når boken går mot slutten knyter humring og latter seg som en klump i halsen, som helt til slutt eksploderer i tårer. Jeg har ikke opplevd maken, det fosser, og siden jeg er alene hjemme i hele dag tillater jeg å slippe helt opp. Det ender med at jeg sitter i godstolen min og hulker høyt mens tårene triller. Gu kor deilig det er av og til!

Etter å ha skrevet om Ove (omtale i morgen) skal jeg begynne på ungdomsboken
Det blir pinlig uansett, som Astrid Therese anbefalte. Jeg har ikke vært fan av ungdomsbøker tidligere (ikke så rart siden det er en stund siden jeg var i målgruppen) men her finnes mange perler i denne sjangeren. Jeg anbefaler gjerne Inn i elden og
Faen ta skjebnen. På øret holder jeg på med Harlan Cobens Beskytteren, også den en ungdomsbok.

God 4. søndag i advent til alle som har lest så langt.
Hva leser du i dag?

Dagens gjøremål: Lese, lytte og mate ender

Dette er en av bøkene jeg har stått på vent på biblioteket i en og en halv evighet, for å få lese. Endelig var det min tur, og jeg hadde glemt både omtaler og handling og hvorfor jeg bestilte den, så forventningene var egentlig ikke særlig høye.

Forlaget røper dette om handlingen:
Ove er 59 år. Han kjører Saab. Til tross for at han ble sparket som styreleder i borettslaget for flere år siden (i det som Ove selv bare omtaler som «statskuppet»), klarer han ikke å la være å blande seg inn. Han sjekker at alt er på stell, og at ingen bryter reglene.
Men når de nyinnflyttede naboene i rekkehuset midt imot er så uheldige å ødelegge Oves postkasse, blir det opptakten til en humoristisk og hjertevarm historie om rufsete katter, uventet vennskap – og kunsten å rygge med tilhenger. Det som skjer, kommer til å forandre en mann og et borettslag for alltid.

En smakebit, når Ove ufrivillig har reddet en katt og må ta vare på den litt:
- Men her i huset er det ikke bare å dille rundt som en annen konsulent og vente på at stekte småfugler skal komme flyende inn i munnen på en, tilføyer Ove og peker på katten med en kritisk pekefinger for at den ikke skal være i tvil om hvem han snakker til.
- Jeg er ikke noe katterenoveringsfirma presiserer Ove overfor katten.
Katten svarer ikke.
Den eneste grunnen til at du er her, er at det ikke går an å snakke fornuft med det gravide kvinnemennesket der, sier Ove med et nikk gjennom stua og ut gjennom vinduet i retning Parvanehs hus.
- Strømper på katter. Det kan ikke være naturlig. Katten selv, som nå også står og betrakter det nye antrekket sitt med nysgjerrighet, ser derimot plutselig umåtelig fornøyd ut med sitt eget utseende. Som om den har tenkt å ta et bilde av seg selv med mobilen og legge det ut på bloggen sin.

Humor i bøker er egentlig ikke min sterke side og jeg har også lite sans for sånn teit "snublehumor". Så at en bok som handler om en grumpy gammel mann som stadig misslykkes i å ta livet av seg, skal fenge, var heller liten. Men fenge gjør den. I begynnelsen ble jeg oppriktig overrasket over at jeg satt og lo, og når jeg kom inn i handlingen nikoste jeg meg med boken.
Ove er virkelig ikke et elskelig vesen, men måten konen hans elsket ham på, og hvordan naboene behandler ham, gir et perspektiv som gjør at en ser at han virkelig går an å bli glad i. Han er veldig sær og utrolig ensom mann, som strever med å passe inn i alle de små hendelsene, som tilsammen utgjør livet vårt.
Boken er enkelt skrevet, med kronologisk handling med tankesprang tilbake, sånn at personligheten hans får kjøtt på beina. Språket inneholder mange finurlige gullkorn, så jeg fniser gjenkjennende til mye. Jeg blir fort glad i Ove, og håper selvfølgelig at han ikke skal lykkes i sine forsett om å ta livet av seg.

Forlag: CappelenDamm

Utgitt: 2012/på norsk 2013

Sider: 336

Kilde: Lånt på biblioteket

Terningkast: 5

Hjemmelagede salte mandler - veldig enkelt og utrolig godt!!

Det er mange som lager brente mandler til jul, men ikke alle har lyst å knaske tennene (og kroppen) full av sukker. Dette alternativet er myyyyye sunnere, og velger du Himalayasalt er det på kanten til helsekost. Jeg har kjøpt mandler i løsvekt på Kiwi til en billig penge, så dette kan bli en rimelig hjemmelaget gave.

1 liter kaldt vann

8 ss salt

600 g mandler

Løs saltet opp i vannet og ha i mandlene. La de ligge i 40 minutter. Sil av og spre mandlene på et stekebrett. Ha stekebrettet i ovnen på 150 grader i 22 minutter. Rør av og til. Ikke ha på varmluften, dampen slipper ut de to gangene du rører.
Når de er kald kan du ha dem på små søte glass med julehatt eller sløyfe på, og gi dem i gave, eller mumse dem selv...

Endelig har solen snudd, og vi går lysere tider i møte. I Bergen i dag våkner vi til 8,5 deilige varmegrader, så det er ingenting ute som minner om at det er jul.
Julaften har alltid vært en helt spesiell dag. For voksne betyr det litt stress og kav i forkant, men når endelig dagen er her, håper jeg alle har det like fredelig som oss. Barna fryder seg gjennom hele desember, og jeg som jobber i barnehage får virkelig kjenne på gleden barna bobler over av. Jeg er heldig å ha barn hjemme også, og Sondre som fyller 12 år i dag, får en ekstra stor hipp hipp hurra!!

Gratulerer med dagen min venn!

Julegleden har bygget seg opp sakte men sikkert. Jeg har vært på lørdagskafe på DnS hvor vi fikk servert et knippe julesanger og julefortellinger, som hevet stemningen mange hakk. Etterpå var jeg på den årlige julekonserten med Tertneskoret, en tradisjon jeg alltid passer på å få med meg. Jeg har lest to novellesamlinger med julevri, Julenoveller og Julehistorier, sånt hjelper på julestemningen.
Med barnehagen har vi vært i kirken og fredag 13 desember, fulgte jeg Luciatoget rundt på det lokale aldershjemmet. Vi sang og delte ut lussekatter til alle de gamle, som satt der med tårer i øynene og nøt sangen fra de små. En annen dag hadde vi julefrokost med foreldrene og så var det tid for nissefest. Det er travelt i barnehagen i desember, men veldig gøy.
Vi har bakt nye og gamle julekaker, både tradisjonelle peppernøtter og berlinerkranser pluss honningkake, engelsk fruktkake, kakemenn, peanøttkaker, biscotti og salte mandler.
Vaske? Tja... litt vasking har det vel blitt, men den gode gamle julevasken tar vi til våren, når lyset flommer inn gjennom vinduene igjen.

Nå er treet pyntet, de lilla dukene og lysene er byttet ut med røde. Selve julaften tilbringes med foreldre og søster og to skjønne nieser hos mamma og pappa. Vi spiser lutefisk på julaften, og den ble nøye plukket ut i dag - gleder meg!

Ønsker dere alle en fredelig jul :)

Etter å ha lest omtaler om denne boken, måtte jeg bare lese den. Jeg har blitt bitt av ungdomsbokbasillen, det er sikkert og visst. Etter å ha blitt kraftig overrasket over hvor bra en ungdomsbok kan være, også for "gamle damer", så prøver jeg meg stadig på bøker i denne sjangeren.

Forlaget forteller dette om handlingen:
Susanne pleier å ta samme buss som Elias. Men plutselig en dag gjør hun ikke det lenger. Hvor er hun? Hva har skjedd? Heldigvis har Elias sett e-postadressen hennes på mappa hun alltid hadde med seg, og han sender henne en e-post. Og - lykke over all lykke - han får svar! Hun forteller at den blå mappa hennes har blitt stjålet, og hun er redd for hva som skjer med den. Mye av livet hennes er nemlig samlet i der. På heltemodig vis klarer Elias å stjele mappa tilbake for henne. De utvikler et e-postforhold, og en dag avtaler de å møtes ...
Forlag: Aschehoug
Sider: 112
Utgitt: 2013
Kilde: Biblioteket

Siden e-postforholdet starter på første side, og det drøyer lenge før Elias stjeler mappen tilbake, så synes jeg forlaget røper vel mye av handlingen her.
Elias er 16 år, nyinnflyttet til Oslo fra en vestlandsøy og går på kunstskole. Susanne er 17 år og går på videregående. Hun skjønner seg ikke på Elias sin kunst, men liker peststøtter og andre sære installasjoner, som nedlagte fabrikker og gravstøtter. I brevvekslingen sin har de begge ungdommers litt usikre tanker om seg selv, men skråsikre tanker om verden. Det er intet mindre enn nydelig og ettertenksomt. Spesielt likte jeg det hun sier om bildet av fotspor i snøslaps på en byggeplass.
Elias snakker nynorsk og Susanne bokmål, dette fungerer fint i boken også for meg som må ta litt sats for å lese nynorsk.

Viss du ikkje forstår kva eg seier no, så er du lam frå halsen og opp. Og eg er ikkje full eller har feber, og det er dag, og eg skulle på ein måte ønskt det var natt og at eg var full eller hadde feber, for då hadde eg kanskje tort å bruka store ord til deg som eg ikkje kan bruka, for store ord er skumle, og ingen kan våga å tru på dei, men med alt det ærlege du tør å skriva, så tenkjer eg at eg er blessed som har treft deg, det kan eg seia til deg.

Tyra T.Tronstad har gitt ut lyrikk, billedbok og to ungdomsromaner tidligere, mens Bjørn Sortland har en lang rekke utgivelser bak seg. De jeg kjenner best er Mysteriebøkene hans for barn, som jeg har kjøpt etter hvert som de har kommet ut. Han har vunnet mange priser, blant annet Arks barnebokpris for Bergen-mysteriet.

Sammen har de skrevet en nydelig bok, som jeg anbefaler på det hjerteligste.

Det er mange som fnyser av nyttårsforsetter, men jeg er et skippertak menneske, som stadig vekk føler for å skjerpe meg, så for meg er nyttårsforsetter helt naturlig. Når en blogger om dem, kan de jo bli fulgt opp også, og jeg tok en titt på forsettene jeg har hatt før.
I 2012 hadde jeg en konkret liste med 10 forsetter, og det er med skam å melde at 9 av 10 forsetter ikke er innfridd. I 2013 justerte jeg forsettene ned til fire litt mer vage mål for året, og sånn gikk det:

Lesemål: Lese mindre enn 108 bøker. Leselisten min sier nå 200 og er nok en del av årsaken til at de tre andre målene ikke er blitt innfridd.

Treningsmål: 51 turer og masse styrke. Treningsdagboken min viser 52 turer, men jeg meldte meg ut av treningssenteret, så det ble nok stryk her også.
Slankemål: - 6 kilo... Aner ikke hva jeg veide i fjor på denne tid, men jeg har heller samlet meg opp 6 kilo, enn mistet dem.
Sosialtmål: Har meldt meg inn i Amalieskramselskapet og i Bergen Kulturforum og vært på arrangementer med begge to. Dette er sosialt men ganske upersonlig, så jeg føler ikke at dette teller så mye for mitt ønske om å bli mer sosial. Har også vært på ferie sammen med en haug med folk, og hatt julebord hjemme hos meg, noe som krever litt mer av mine sosiale evner. Ønsket mitt å være sammen med mine kusiner og fettere, kolleger og andre bekjente, har jeg ikke klart å sette ut i praksis, så dette forsettet fra i år tas med over i 2014.

Nyttårsforsetter for 2014:

Lese mindre: 130 bøker på et år må da være mer enn nok!
Gå mer: Som i fjor de samme 51 turene + 10 valgfrie fjelltopper!
Slanking: NÅ skal jeg ta av de 6 kiloene! he, he....
Sosialt: Våge å stikke hodet frem, og invitere på samvær.
Shoppestopp: Ikke bruke penger på klær, sko og fjas til huset
Organisert: Lage ukemenyer, handle hver mandag, ikke kaste noe mat

Tar du en oppsummering på slutten av året, og har noen ønsker

(hemmelige eller ikke) for det nye året?

Frode har satt seg ned og begynt å planlegge sommerferien, og siden barna i huset ønsket seg "Italiensk aften" som 2.juledagsmåltid, oppholdt jeg meg stort sett på kjøkkenet denne dagen. I god italiensk stil, disker mor opp med rett etter rett, mens mann og barn er ute og leker seg, og nyter fruktene av kånemor sitt harde arbeid på kjøkkenet.
Italienerne spiser mye og godt. De tradisjonelle måltidene ligner ikke mye på det vi får servert på turistrestaurantene når vi er på ferie. Det er dyrt å skulle spise på italiensk vis hver dag en hel ferie, men noen ganger peiler vi oss ut en restaurant som ser ut til å duge. Du får en helt annen service av kelnerne når du bestiller mer enn en hovedrett og en halvliter, og det har skjedd flere ganger at eieren eller kokken kommer bort til bordet vårt og prater, når vi nærmer oss desserten.

Vårt italienske meny på 2.juledag så sånn ut:

Aperitivo: Prosecco med granateple
Antipasti: Mozarella marinert i pesto, tomater, oliven

Primi piatto: Tortelini med tartuffosaus, og parmesan

Secondi piatto:Paprikasuppe med pinjekjerner

Contorni:Foccacia med tomat, oliven og timian

Dolce I:Panna cotta med vanilje og appelsin
Dolce II:Tiramisu servert med en varm espresso

Digestivo: Limoncello

Tips til en vellykket italiensk aften er å ikke lage for store porsjoner, da smaker ikke desserten noe godt, fordi du er så stupmett. Lag alt klart på forhånd, så også kokken kan sette seg ned å være selskapelig. Spis alltid pasta som primi piatti, ellers blir pastaen blaut mens dere spiser de første rettene. Ta dere god tid. Bilder av soppsaus og paprikasuppe finner du under linkene over. Fikk du lyst å prøve?