Tenker du at puberteten med sine hormoner, forvirring og heftige følelser, er en tøff tid? Jeg lover deg, at det å bli gammel er vel så skremmende. Sissel Grans flotte aldringsmeditasjoner ga meg en sårt tiltrengt ro og aksept for den tiden jeg har foran meg. Dette er en bok for alle, ikke bare oss som begynner å kjenne utfordringene på kroppen. Anbefales!
![]()
Fra bakpå boken:
Opplevelsen av egen aldring kan nærmest komme som en overraskelse, sier Sissel Gran. Hun er psykolog og parterapeut, og slett ingen aldersforsker. Hvorfor er hun plutselig blitt så opptatt av dette temaet? 67 år gammel kjenner hun alderen på kroppen og skjønner at hun nå definitivt er i gruppen «eldre». Her deler hun sine personlige tanker om aldring mens hun beveger seg mot en ny fase i livet.
Sissel Grans ønske er å utfordre seg selv: Kan hun, gjennom å nærme seg temaet aldring, greie å utvikle en modigere holdning overfor det ufravikelige; alderdommens skjørhet og livets slutt? Hun spør seg om det kan finnes uventede gleder å hente i aldringsprosessen, som mer frihet og åpenhet. Og om kontakten med et indre, aldersløst selv kan representere en motkraft i antialdringens tid.
Det er tydelig at boken, som kom ut tidligere i år, har blitt tatt godt imot av publikum, siden eksemplaret jeg etter langt og lenge kunne hente med meg hjem fra biblioteket var 3. opplag. Flere av tekstene i denne boken har vært på trykk som essays i Morgenbladet, så om du leser og noe virker kjent på deg, er kanskje du også en leser av denne avisen.
Inni er vi alltid unge består av femten skarpsindige essays som er satt sammen på en sånn måte at det nesten føles som om jeg leser en roman. Overgangene er fine og betraktningene hun gjør seg treffer hver gang. Vi får høre om hva som ligger i "den tredje alder", hvordan vi alle føler oss yngre innvendig enn den biologiske alderen tilsier, om frykten for å bli usynlig og om motstanden og raseriet en kan føle overfor aldring, sykdom og svekkelse. Jeg noterte meg stikkord som; perspektiv, forsoning, aksept, stigma og fellesskap, da jeg leste.
Som femtitoåring har det begynt å knake litt også i mine ledd, tanken på å slutte å farge håret har meldt seg, og små og store utfordringer dukker opp fra ingensteds. Jeg kan innrømme at mitt tempo har stilnet, og jeg føler at jeg er rausere og mer tålmodig nå, enn for ti år siden. Når Sissel Gran skriver om selvstereotypisering og alderisme har jeg knagger å henge dette på, og det er ikke få aha-opplevelser jeg får underveis i lesningen.
Min mann gjør meg innimellom, litt humoristisk oppmerksom på at han i dag har "gjemmekontor", men i Sissel Grans bok får vi høre om hvordan Tordis Ørjasæter i sin bok I hodet på en gammel dame, "hjemmer seg", hun lager seg et hjem i det fremmede, ved å hilse på mennesker hun møter. Dette er gjenkjennelig for meg, og jeg innser at vil jeg ha kontakt med folk, så må jeg heve blikket (og ta av meg ørepluggene).
Dette er ikke en bok som dveler ved det kjipe som alderdommen byr på, men kloke refleksjoner som kan hjelpe en til å ha det bedre med seg selv, i det som etterhvert blir en annerledes hverdag enn den du hadde som ung. Gran er ikke fremme med pekefingeren, ei heller føles dette som en selvhjelpsbok, men hun deler sin innsikt på en sånn måte at jeg lytter og tar det til meg med hjertet.
Sissel Gran henviser til mange andre forfattere i boken sin, og det er noe bekreftende med egen lesning som gjør at jeg fryder meg, når det viser seg at jeg har lest flere av disse. Listen over bøker jeg fikk lyst å lese ble også lang, og heldigvis er ikke køen på biblioteket like lang for gamle utgivelser.
De 207 sidene i denne boken inneholder 15 essays, en referanseliste (som jeg gikk amok i) og en "takk" som jeg faktisk fullførte lesningen av. Boken har funnet veien tilbake til biblioteket, men jeg vet jeg kommer til å se etter den på neste Mammutsalg, for denne har jeg lyst å lese igjen ☺
Opplevelsen av egen aldring kan nærmest komme som en overraskelse, sier Sissel Gran. Hun er psykolog og parterapeut, og slett ingen aldersforsker. Hvorfor er hun plutselig blitt så opptatt av dette temaet? 67 år gammel kjenner hun alderen på kroppen og skjønner at hun nå definitivt er i gruppen «eldre». Her deler hun sine personlige tanker om aldring mens hun beveger seg mot en ny fase i livet.
Sissel Grans ønske er å utfordre seg selv: Kan hun, gjennom å nærme seg temaet aldring, greie å utvikle en modigere holdning overfor det ufravikelige; alderdommens skjørhet og livets slutt? Hun spør seg om det kan finnes uventede gleder å hente i aldringsprosessen, som mer frihet og åpenhet. Og om kontakten med et indre, aldersløst selv kan representere en motkraft i antialdringens tid.
Det er tydelig at boken, som kom ut tidligere i år, har blitt tatt godt imot av publikum, siden eksemplaret jeg etter langt og lenge kunne hente med meg hjem fra biblioteket var 3. opplag. Flere av tekstene i denne boken har vært på trykk som essays i Morgenbladet, så om du leser og noe virker kjent på deg, er kanskje du også en leser av denne avisen.
Inni er vi alltid unge består av femten skarpsindige essays som er satt sammen på en sånn måte at det nesten føles som om jeg leser en roman. Overgangene er fine og betraktningene hun gjør seg treffer hver gang. Vi får høre om hva som ligger i "den tredje alder", hvordan vi alle føler oss yngre innvendig enn den biologiske alderen tilsier, om frykten for å bli usynlig og om motstanden og raseriet en kan føle overfor aldring, sykdom og svekkelse. Jeg noterte meg stikkord som; perspektiv, forsoning, aksept, stigma og fellesskap, da jeg leste.
Som femtitoåring har det begynt å knake litt også i mine ledd, tanken på å slutte å farge håret har meldt seg, og små og store utfordringer dukker opp fra ingensteds. Jeg kan innrømme at mitt tempo har stilnet, og jeg føler at jeg er rausere og mer tålmodig nå, enn for ti år siden. Når Sissel Gran skriver om selvstereotypisering og alderisme har jeg knagger å henge dette på, og det er ikke få aha-opplevelser jeg får underveis i lesningen.
Min mann gjør meg innimellom, litt humoristisk oppmerksom på at han i dag har "gjemmekontor", men i Sissel Grans bok får vi høre om hvordan Tordis Ørjasæter i sin bok I hodet på en gammel dame, "hjemmer seg", hun lager seg et hjem i det fremmede, ved å hilse på mennesker hun møter. Dette er gjenkjennelig for meg, og jeg innser at vil jeg ha kontakt med folk, så må jeg heve blikket (og ta av meg ørepluggene).
Dette er ikke en bok som dveler ved det kjipe som alderdommen byr på, men kloke refleksjoner som kan hjelpe en til å ha det bedre med seg selv, i det som etterhvert blir en annerledes hverdag enn den du hadde som ung. Gran er ikke fremme med pekefingeren, ei heller føles dette som en selvhjelpsbok, men hun deler sin innsikt på en sånn måte at jeg lytter og tar det til meg med hjertet.
Sissel Gran henviser til mange andre forfattere i boken sin, og det er noe bekreftende med egen lesning som gjør at jeg fryder meg, når det viser seg at jeg har lest flere av disse. Listen over bøker jeg fikk lyst å lese ble også lang, og heldigvis er ikke køen på biblioteket like lang for gamle utgivelser.
De 207 sidene i denne boken inneholder 15 essays, en referanseliste (som jeg gikk amok i) og en "takk" som jeg faktisk fullførte lesningen av. Boken har funnet veien tilbake til biblioteket, men jeg vet jeg kommer til å se etter den på neste Mammutsalg, for denne har jeg lyst å lese igjen ☺